Hoytleseren pa 06 27 toget Bla i boka

Hoytleseren pa 06_27_toget.indd 2 13.04.2015 12:12

Jean-Paul Didierlaurent

Høytleseren på 06.27-toget

Oversatt av Maya Veel Westberg


Originalens tittel: Le Liseur du 6h27

© Éditions Au Diable Vauvert, 2014Published by special arrangement with 2 Seas Literary Agency

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2015Oversetter: Maya Veel Westberg

Omslagsdesign: www.designstudioe.comSats: have a book, PolenRepro: KS Design, Rasta

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8511-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med

norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


Til Sabine,for denne boken ble til takket være henne,

til min far,som gjennom sin usynlige tilstedeværelse

aldri slutter å vise meg sin evige kjærlighet,

til Colette for hennes usvikelige støtte.



1

Noen fødes døve, stumme eller blinde. Andre setter i sitt første skrik skjeløyde så det holder, med hareskår eller med et grusomt fødselsmerke midt i fjeset, mens andre igjen kommer til verden med vanskapte lemmer. Guylain Vignolles’ skavank var navnet. Ved å bytte om på bok-stavene i for- og etternavnet hans ble han hetende Vilain Guignol, «Stygge Nikkedukke», et plagsomt økenavn som hadde hengt ved ham så lenge han kunne huske.

Foreldrene hans hadde ikke brydd seg om hvilke navn som var på moten i 1976, men hadde altså bestemt seg for Guylain – gudene vet hvor de hadde det fra – uten å ofre konsekvensene av denne handlingen en tanke. Overraskende nok, og til tross for at det ofte pirret nys-gjerrigheten hans, hadde han aldri tort å spørre dem om hvorfor. Han var redd for å gjøre dem forlegne, kanskje. Sikkert også redd for at han ikke ville kunne slå seg til ro med det enkle svaret de kom til å gi. Han moret seg av og til med å se for seg hvordan livet ville ha vært der-som han het Lucas, Xavier eller Hugo til fornavn. Til og

7


med Ghislain ville vært akseptabelt. Ghislain Vignolles, et skikkelig navn som han kunne levd godt med; kropp og sinn godt skjult bak fire harmløse stavelser. I stedet hadde han lidd seg gjennom barndommen med det evin-nelige økenavnet hengende over seg: Vilain Guignol. Guylain hadde brukt hele sitt trettiseks år lange liv på perfeksjonering av kunsten å være usynlig, nettopp for å unngå latteren og spydighetene han uten unntak ble bombardert med så snart han viste seg. Han ønsket ikke å være hverken kjekk, stygg, tykk eller tynn. Bare en utydelig skikkelse som kunne skimtes helt ytterst i syns-feltet. Gå i ett med omgivelsene i så stor grad at han fornektet seg selv og ble et uutforsket ingenmannsland. I alle disse årene hadde Guylain Vignolles brukt tiden på ganske enkelt ikke å eksistere, alle steder unntatt her, denne nitriste perrongen han trasket på hver morgen, hele uken. Hver dag til samme tid ventet han på lokal-toget med begge føttene plassert på den hvite streken som markerte hvor langt det var trygt å gå om man ville unngå å falle ned på skinnegangen. Denne ubetydelige linjen på betongen hadde merkelig nok en beroligende effekt på ham. På magisk vis forduftet likstanken som kontinuerlig fløt rundt i hodet på ham. Og mens han ventet den lille stunden til toget kom, sto han og trippet på linjen, som om han ønsket å gå i ett med den. Imid-lertid var han fullstendig klar over at han bare lurte seg selv, og at den eneste måten å slippe unna brutalitetene som ventet på ham bak horisonten, ville være å fjerne seg fra streken han sto og vagget på som en idiot, og dra hjem igjen. Ja, det var ikke verre enn at han kunne trekke seg, dra hjem til sengen sin og kveile seg sammen

jean-paul didierlaurent

8


der hvor nattens avtrykk etter ham fremdeles var varmt. Flykte inn i søvnen. Men til syvende og sist endte den unge mannen alltid med å bli stående på den hvite stre-ken og høre at den lille gruppen med faste passasjerer stimlet sammen bak ham, føle blikkene som varsomt brente seg inn i nakken på ham og minnet ham på at han fortsatt var i live. Med årene hadde de andre passasje-rene utviklet en kombinasjon av toleranse og respekt for ham, slik det ofte er med lokale originaler. Guylain var et friskt pust som rev dem ut av hverdagens monotoni de tjue minuttene reisen varte.

høytleseren på 06.27-toget



2

Toget bremset høylytt før det stanset helt ved perrongen. Guylain rev seg løs fra streken og gikk opp på stigtrinnet. Det smale klappsetet til høyre for døren ventet på ham. Han foretrakk det harde, oransje setet på hengsler frem-for en myk benk. Med tiden var klappsetet blitt en del av ritualet. Det var nærmest symbolsk å slå ned setet, og det beroliget ham. Mens vognen satte seg i bevegelse, tok han dokumentomslaget av papp ut av dokumentmappen i skinn som han alltid hadde med seg. Han åpnet det forsiktig, og ut fra to babyrosa trekkpapir trakk han den første siden frem fra glemselen. Tynntrykkspapirets øverste venstre hjørne var slitt og opp revet, og arket hang og dinglet mellom fingrene hans. Det var en bok-side med format 13 x 20. Den unge mannen studerte den en stund før han la den tilbake på trekkpapiret. Litt etter litt ble det helt stille i togsettet. Det hørtes enkelte misfornøyde «hysj!», som stilnet de siste seiglivede sam-talene. Så begynte Guylain å lese høyt, slik han gjorde hver morgen etter å ha kremtet:

11


«Barnet var lamslått og målløst av forbauselse, og kunne ikke ta øynene bort fra den sitrende dyrekroppen som hang på låvedøren. Mannens hånd nærmet seg dyrets hals, som ennå pulserte. Det sylskarpe bladet trengte lydløst ned i det hvite dunet, en varm geysir sprang frem fra åpningen, og noen av de høyrøde bloddråpene landet på farens håndledd. Faren – som hadde brettet ermene opp til albuene – snittet pelsen løs med et par vante bevegelser. Så dro de sterke hendene hans varsomt i fellen som begynte å gli av, som om det skulle være en sokk. Den slanke, muskuløse kroppen til kaninen åpenbarte sin fullstendige nakenhet, det dampet fortsatt av kroppen som livet akkurat hadde forlatt. Hodet hang der stygt og utpint, med to utstikkende øyne som stirret tomt ut i luften uten å ane uråd.»

Mens den nye dagen kom og la seg inntil de duggete vinduene, strømmet teksten ut av munnen hans i en lang rekke av stavelser, kun avbrutt av pauser fylt med støyen fra togets bevegelser. Alle passasjerene i togsettet kjente ham som høytleseren, denne besynderlige fyren som hver bidige ukedag, med høy og tydelig stemme leste noen utvalgte sider fra dokumentmappen sin. Det dreide seg om utdrag fra bøker, uten at de hadde noen som helst sammenheng med hverandre. Et utdrag fra en matoppskrift kunne dukke opp sammen med side 48 fra siste Goncourt-prisvinner, og et avsnitt fra en kri-minalroman kunne følge en historiebokside. Innholdet var ikke viktig for Guylain. I hans øyne var det selve lesingen som betydde noe. Han fremsa alltid tekstene med iver og innlevelse. Og hver gang ble det magisk. Ordene som forlot leppene hans, bar med seg litt av


12


avskyen som var nær ved å kvele ham når han nærmet seg gjenvinningsanlegget.

«Knivbladet åpnet til slutt døren til mysteriet. Ved hjelp av et langt snitt tømte faren dyrets mage som spydde ut dampende innvoller. De indre organene strømmet ut på rekke og rad, som om de hadde det travelt med å forlate buken de hadde vært innesperret i. Alt som var igjen av kaninen, var en liten, blodig kropp svøpt inn i et kjøkkenhåndkle. I dagene som fulgte, dukket det opp en kanin til. Enda en hvit pelsdott som spratt rundt i varmen inne i kaninburet, også den med blodrøde øyne som iakttok barnet fra det hinsidige.»

Uten engang å se opp grep Guylain forsiktig en ny side.

«Uvilkårlig hadde mennene kastet seg ned med ansik-tene mot bakken, med et innbitt ønske om å grave seg nedover, grave seg stadig dypere ned i den beskyttende jordens indre. Enkelte gravde i mulden med bare nevene, som gale hunder. Andre hadde krøllet seg sammen og utsatte de sårbare ryggene for livsfarlige splinter som kom farende fra alle kanter. Alle hadde krøpet sammen, en refleks vi har hatt siden tidenes morgen. Alle med unntak av Josef, han som var blitt stående oppreist midt i kaoset, og som hadde gjort noe så absurd som å omfavne stammen til den store, hvite bjørka han hadde foran seg. Fra revnene som gikk på kryss og tvers over stammen, sivet det ut tykk kvae, store sevjetårer som dannet dråper utenpå barken før de sakte rant videre. Treet tømte seg akkurat som Josef, som hadde en strøm

13



av glovarm urin rennende langs innsiden av lårene. Under hver nye eksplosjon skalv bjørka mot kinnet hans, ristet i armene hans.»

Da toget ankom endestasjonen, hadde den unge man-nens øyne finkjemmet dusinet med gjenopplivede sider fra dokumentmappen. Mens smaken av de siste ordene forlot ganen hans, betraktet han de andre passasjerene for første gang siden han hadde gått inn i togvognen. Som vanlig var det skuffelse, ja til og med tristhet, han kunne lese i ansiktene deres. Det varte omtrent like lenge som et fnys. Ikke lenge etter var vognen tom. Så var det hans tur til å reise seg. Klappsetet ga fra seg et lite smell idet de to delene ble gjenforent. Og kutt! En middelaldrende kvinne hvisket et forsiktig takk i øret hans. Guylain smilte til henne. Hvordan skulle han for-klare at han ikke gjorde dette for deres skyld? Motvillig forlot han den lune togvognen og lot dagens sider bli liggende igjen. Han likte tanken på at de befant seg der, at de lå trygt og godt mellom sitteplaten og ryg-gen på klappsetet, fjernt fra støyen og ødeleggelsene de hadde unnsluppet. Utenfor regnet det nå i voldsomme mengder. I dag som alle andre dager han nærmet seg anlegget, gjallet den hese stemmen til gamle Giuseppe i hodet hans. «Dette er ikke noe for deg, gutt. Du vet det ikke selv ennå, men det er ikke noe for deg!» Den gamle snakket av erfaring, han, som hadde måttet ty til rødvin for å overleve. Guylain hadde ikke hørt på ham, men hadde i stedet vært naiv nok til å tro at det hele kom til å bli en vane. At vanen kom til å trenge inn i tilværelsen hans som tåke om høsten, og bedøve


14


tankene hans. Men til tross for mange års fartstid lå kvalmen fortsatt på lur i halsen hver gang han så den enorme møkkete og slitte muren. Bak den, ute av syne, skjulte Tingen seg. Den ventet på ham.




3

Porten utstøtte et hvin som skar i ørene da han dyttet den opp og gikk inn på anleggsområdet. Lyden rykket vakten ut av lesingen. Nyutgivelsen av Britannicus av Racine fra 1936 var blitt bladd så mye i at den lignet en skadet fugl. Guylain lurte på om Yvon Grimbert noen gang forlot vakthuset sitt. Det så ut til at fyren blåste en lang marsj i at krypinnet på to ganger tre meter var alt annet enn komfortabelt og slett ikke beskyttet mot vær og vind, så lenge han hadde den store plastkassen med alle bøkene sine. I en alder av 59 år var og ble klassisk teater hans livs store kjærlighet, og det var ikke rent sjelden man, mellom to leveranser, kunne se ham leve seg inn i rollen som Don Diègue1 eller kle overkroppen i en imaginær Pyrrhos’ toga mens han veivet i luften med de store armene inne i det trange skuret. På den måten kunne han en stakket stund tre ut av den utakknemlige rollen man betalte ham luselønn for, en rolle som gikk

1 Fra den franske tragikomedien «Le Cid»

17


ut på å heve eller senke den røde og hvite bommen ved inngangen til anlegget. Dette var en mann som alltid gikk pent kledd, og som passet særlig godt på at bar-ten, som lå som en tynn strek over leppene hans, alltid var velfrisert. Han benyttet enhver anledning til å sitere den store Cyrano: «Hårfine distinksjoner med en hårfin bart!» Yvon Grimbert hadde falt pladask den dagen han oppdaget aleksandrineren. Etter den dagen hadde han med lidenskap og trofasthet deklamert tolvfotede vers; det var hans eneste kall her i livet. Guylain elsket Yvon for galskapen hans. For den, og kanskje også for at han var en av få som ikke hadde gitt etter for lysten til å kalle ham Vilain Guignol. «God dag, Yvon.»

«God dag, gutt.» I likhet med Giuseppe klarte han ikke å tiltale ham på noen annen måte enn med det sub-stantivet. «Tjukken og Idioten har kommet alt.» Yvon snakket alltid om dem i den rekkefølgen, og bare den. Den feite før den dumme. Når han ikke snakket i alek-sandriner, brukte vakten korte setninger. Ikke fordi han var ordknapp, men han foretrakk å spare stemmen til det eneste som betydde noe i hans øyne: tolvfotede ver-selinjer. Mens Guylain fortsatte mot det som mest lignet et gigantisk blikkskur, sendte Yvon to egenkomponerte vers i kjølvannet hans:

Når regnet tett i tett, så mystisk og så bråttPå taket trommer lett, blir alt omkring meg vått.

Der sto Tingen, massiv og truende midt i rommet. Ikke én gang i løpet av sine femten år i faget hadde Guylain klart å kalle den ved dens rette navn, for noe så enkelt


18


som å bruke navnet dens var en måte å vise respekt på, en slags underforstått aksept som han for enhver pris måtte unngå. Aldri ta navnet i sin munn, det var den siste skanse han hadde klart å reise mellom dem for å unngå at den fikk sjelen hans til odel og eie. Tin-gen måtte ta til takke med kroppen hans, og bare den. Navnet som var gravert inn i stålet på mastodonten, utsondret en eim av nær forestående død: Zerstor 500, av verbet zerstören, som på Goethes vakre språk betydde å ødelegge. Zerstor Fünf Hundert var nesten elleve tonn med vederstyggelighet, som hadde forlatt Krafft GmbHs verksted i den sørlige delen av Ruhr-området i 1986. Når sant skal sies, hadde ikke den grågrønne fargen på metallskallet overrasket Guylain første gang han så den. For hva er vel mer naturlig enn en krigsfarge på en maskin hvis eneste oppgave er å tilintetgjøre? Ved første øyekast kunne den se ut som en lakkeringskabin eller en stor generator, eller – toppen av absurditet – en diger rotasjonspresse. Det eneste åpenbare kravet til Tingen så ut til å være heslighet. Men det var bare toppen av isfjellet. Midt på det grå og triste betonggul-vet gapte en mørk, kvadratisk kjeft på tre ganger fire meter, som åpenbarte hemmeligheten. Dypt der inne i mørket, innerst inne i en enorm ståltrakt, befant det grusomme maskineriet seg – en innretning som gjorde at stedet var mer enn bare et ubrukelig lager. Når det gjaldt teknikken, hadde Zerstor 500 fått sitt raffinerte navn etter de fem hundre nevestore hamrene som satt festet i klynger på fem på de to horisontale sylindrene som dekket hele tankens bredde. I tillegg til dette hadde den seks hundre blader i rustfritt stål fordelt på tre akser

19



som roterte med en fart på åtte hundre omdreininger i minuttet. Fra hver av endene i dette helvetet dannet et tjuetall dyser en hvelving som kontinuerlig sendte ut hundre og tjue grader varmt vann med et trykk på tre hundre bar. Lengst borte hvilte de fire kraftige armene til eltemaskinen i stålbeholderen sin. Og det som ga liv til det hele, var en enorm dieselmotor, innesperret i jernfengselet med sine nesten tusen hestekrefter. Tingen var til for å knuse, klemme, støte, smadre, rive, mose, flenge, skjære, elte, kryste og skålde. Men den beste defi-nisjonen han noen gang hadde hørt, var den som gamle Giuseppe moret seg med å rope når den dårlige vinen han helte i seg hele dagen, ikke var nok til å stagge det gjennomgripende hatet mot Zerstor 500, som med åre-nes løp hadde hopet seg opp inni ham: Folkemorderen!



4

Stemningen som hersket på denne tiden av døgnet, fikk blodet til å fryse i årene; det var som å være i en tom ballsal. Det fantes ingen spor etter det som hadde fore-gått der dagen før. Like lite som man kunne ane det minste forvarsel på galskapen og støyen som i løpet av de neste minuttene kom til å fylle rommet. Aldri etterlate seg spor. Det var en av maniene til Félix Kowalski. Hver bidige kveld sørget sjefen for at åstedet ble rengjort, og at det ble etterlatt i prikkfri stand. Åstedet etter en ugjerning som gjentok seg i det uendelige hver dag hele året, med unntak av helger og fridager.

Guylain somlet over gulvet inne på anlegget. Brun-ner ventet på ham. Den unge mannen som alltid hadde plettfri overall, lente seg nonchalant mot Tingens kon-trollpanel. Med armene i kors over brystet ønsket han på sin sedvanlige måte Guylain velkommen med dette underlige lille smilet over leppene. Aldri et hei, aldri et nikk, nei, alltid bare det arrogante smilet som han sendte

21


ned fra sine hundre og åttifem centimeter og tjuefem år. Brunner brukte tiden på å la de knusende sannhetene sine falle for enhver som ville lytte: Funksjonærer var alle late venstre-ekstremister, kvinner dugde bare til å tjene mannen sin, det ville si stelle på kjøkkenet om dagen og bli smelt på tjukka når kvelden kom, og hånd-klehuene (et ord han spydde ut snarere enn å uttale det) brukte bare tiden på å spise franskmennenes brød. For ikke å glemme folk med masse gryn, navere, korrupte politikere, søndagskjørere, dophuer, homse-dophuer, funksjonshemmede og prostituerte. Den bråkjekke kol-legaen hadde meninger om alt, urokkelige meninger som Guylain for lengst hadde gitt opp å argumentere mot. En stund hadde han slitt seg ut med å forklare på en skikkelig måte at alt ikke er så enkelt, at det mellom svart og hvitt finnes et helt hav av nyanser, fra den mør-keste gråfarge til den helt lyse. Til ingen nytte. Guylain hadde til slutt måttet avfinne seg med at Brunner var et håpløst fortapt naut. Fortapt og farlig. Lucien Brunner var nemlig en mester i kunsten å kødde med folk sam-tidig som han bukket og skrapte. Gjennom hans tydelig nedlatende «Monsieur Vignolles» skinte den undertrykte forakten gjennom. Brunner var en slange av verste sort, en kobra klar til å bite ved første lille feiltrinn, så Guy-lain prøvde hele tiden å holde seg på trygg avstand fra gifttennene. På toppen av det hele elsket idioten jobben som bøddel. «Øy! Monsieur Vignolles, lar du meg starte den opp i dag?»

Guylain frydet seg. Nei, monsieur Vignolles skulle ikke la ham starte den opp i dag. Like lite som han skulle det i morgen eller en annen dag! Monsieur Vignolles var


22


ikke klar for å gi ham den grenseløse gleden som det å sette i gang den hersens forvandlingsmaskinen kom til å medføre! «Nei, Brunner. Du vet like godt som jeg at det er umulig så lenge papirene dine ikke er i orden.» Guylain elsket denne frasen som han lirte av seg med medfølelse i stemmen, selv om han fryktet dagen da denne molboen kunne vifte med det etterlengtede sertifi-katet under nesen på ham. Det var nok ikke lenge til, og da måtte han vike. Det gikk aldri en uke uten at Brunner maste på Kowalski for at tjukken skulle legge press på ledelsen angående forespørselen. Så fort han fikk mulig-heten, fotfulgte hykleren Kowalski mens han strødde om seg med både «Monsieur Kowalski» og «Sjef», og snushanen kastet aldri bort en sjanse til å vise trynet sitt på kontoret for å sleike skoene hans. Et utøyspisende fjærkre på ryggen til en bøffel. Og Kowalski, han nøt det. Fyren syntes skuespillet var smigrende. I mellom-tiden støttet Guylain seg til reglementet og holdt for-maningstaler for Brunner. Ingen papirer, ingen trykking på knappene!

«Men faen, Vignolles, skal du vente til det har sluttet å regne før du kan starte den?» Kowalski, som hadde sett ham oppe fra elfenbenstårnet, kom styrtende ut fra kontoret for å kjefte på ham med falsettstemmen sin. Glasshulen hans befant seg nesten ti meter over bakken, der den hang oppunder taket. Der ovenfra kunne Kowal-ski se alt, som en liten gud som spisser ører mot riket sitt. Det minste tegn til problemer, ett eneste ubetydelig feiltrinn, så kom han ut på broen for å hyle ut ordrer eller la formaningene hagle. Og hvis han, som i dette tilfellet, ikke syntes at det var nok, kom han rennende

23



ned de tretti metalltrinnene som knirket motvillig under vekten av 100 kilo fett.

«Herregud, Vignolles, kom igjen! Det står allerede tre semitrailere og venter ute på veien.» Félix Kowalski snakket ikke. Han bjeffet, hylte, rautet, skjelte og brølte, men å snakke vanlig hadde han aldri lært. Han kunne ikke noe for det. Han startet alltid dagen med å gi den første som kom innenfor hørevidde en skikkelig verbal omgang, som om ondskapen som hadde bygget seg opp i ham i løpet av natten, for enhver pris måtte ut gjen-nom munnen så den ikke skulle kvele ham. Den første personen var ofte Guylain. Brunner, som til tross for at han var dum, hverken var døv eller blind, hadde kjapt fått med seg hvordan sjefen fungerte, og holdt seg stort sett skjult bak Zerstors kontrollpanel. Tjukkens beljing hadde ikke lenger noen innvirkning på Guylain. Det var sjelden det varte lenger enn et minutt. Det var bare å gjemme seg i skallet så lenge tsunamien herjet. Trekke inn hodet og vente på at Kowalski skulle bli ferdig med å spy ut edder og galle der han sto og dunstet av sur svette. Nei, det var ikke fritt for at han av og til fikk lyst til å sette seg på bakbeina, utbasunere hvor urett-ferdig det var. Påpeke overfor den hatefulle vommen at store viseren på klokken som hang over garderobedøren, den eneste som gjaldt ifølge Kowalski, befant seg mer enn ti minutter unna vertikal stilling, så han fortjente på ingen måte denne ubegrunnede utskjellingen i og med at skiftet ifølge arbeidskontrakten startet klokken 07.00 og ikke 06.50! Men han foretrakk å tie stille. Det var den beste måten å gjøre det på: holde kjeft og gjøre helomvending mot garderoben uten å vente på at den


24


stygge ordstrømmen som kom et eller annet steds fra og ut gjennom munnen hans, skulle stanse.

Guylain åpnet metallskapet sitt. Den fløyelsaktige påskriften i hvitt på overallens rygg så nesten selvly-sende ut. STERN. Fem bokstaver som sto for Société de traitement et de recyclage naturel. Når han snakket, la Brunner alltid til ordet Company. STERN Company. Han syntes det hørtes stiligere ut. Logoen forestilte sil-huetten til en flott arktisk terne, et beist som brukte mesteparten av tiden sin på å jakte på sommer, og som derfor fløy i nærmere åtte av årets tolv måneder på en evig jakt etter sol, uten å ha tid til å slå seg ned. For Brunner, som var like bevandret i ornitologi som i teo-logi, var denne fuglesilhuetten en svale. Guylain hadde aldri villet motsi ham i det heller. Han smøg sine femti-åtte kilo inn i overallen, lukket døren til skapet sitt og pustet dypt inn. Tingen ventet på fôr.



Documents

Hoytleseren pa 06 27 toget Bla i boka