Det er mitt hav

Caroline Kaspara Palonen

Det er mitt hav

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-47893-3

1. utgave, 1. opplag 2015Omslagsdesign: Julie Ulvestad

Sats: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i 10,6/13,6 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1.

De skal ikke sove hos meg. De skal overnatte på hotell.Men de kommer hit først. Pappa har ringt, og flyet erforsinket. Jeg er spent på hva de vil si om rommet, ombyen og livet mitt her. Jeg håper de kommer til å værepositive, selv om jeg snart er for gammel til å bo i kol-lektiv. Jeg merker det, for jeg lar meg irritere over stabe-len av pizzaesker på kjøkkenet. Den har passert meg, ogjeg er 173 centimeter høy. Det er ikke min jobb å bæreut eskene, for det er ikke jeg som har spist pizzaen. Deer førsteårsstudenter. Det er så mye håp og skjult red-sel i dem at jeg blir nervøs av å dele etasje med dem.De fleste flytter til bedre steder etter en stund. De vil hastore rom med knirkegulv, rosetter, strukkatur og dobledører. Jeg satser på at han med pizzaeskene flytter snart,men det er ikke avgjørende. Jeg har slått meg til ro medlysstoffrørene og institusjonstapeten her. Hver gang jeger hjemme på juleferie, er det pinlig å fortelle alle jegtreffer at jeg fortsatt ikke er ferdig med oppgaven. Jegsier alltid at jeg satser på å levere til våren. Jeg ser atde ikke tror på meg. Mamma og pappa har sagt at deskal komme ned hit på besøk. De har sagt det flere gan-ger. De har sagt det så mange ganger at jeg har boddher i flere år uten at de har besøkt meg. Mamma likernok ikke tanken på å reise med fly. Pappa liker neppetanken på å befinne seg i et urbant rom langt borte frasnekkerboden, prosjektene og arbeidet hjemme. De set-

7

ter ikke pris på et godt måltid ute. Mamma sier alltid:Det her lager vi bedre hjemme, og hun sier det uansetthva hun får servert. De få gangene jeg har hatt hennemed på kafé, har hun tatt seg et glass vann og spurt omvi skal dra hjem snart. De har ikke interesse for butik-ker og utstillinger. De liker å være hjemme. De vil stableved. De vil ruske opp i blomsterbed, og snakke om hvor-dan været er i dag, og om hvordan det til sammenligningvar i går, eller dagen før. Jeg skulle ønske jeg var ei somstrødde rundt meg med trivsel og nips. Det hadde passeti dag, for foreldrene mine kommer, og jeg vil at de skaltenke at jeg har det fint her. Det eneste jeg strør er bøker,ord og rot. Jeg samler alle skrivesaker og en tube medhåndkrem, og legger det i skrivebordsskuffen. Mammakommer til å definere det som rot hvis jeg lar det liggefremme. Jeg vil ikke gi henne den muligheten. Basket-ballen min ligger ved skrivebordet. Jeg sender den undersenga. Jeg står klar for å ta den imot i tilfelle den trillerut på gulvet igjen. Den gjør ikke det. Jeg ruller sammengulvteppet mitt og bærer det ut på verandaen. Jeg risterdet over bakgården med alle tingene som studenter hardumpa her før de har reist videre. En grå sky av støv blirliggende igjen i lufta over alt skrapet. Jeg lukker munnenfor å holde støvet ute, men det er allerede i kroppen, ognå slipper det ikke ut. Jeg skulle nok ristet teppet litt of-tere. Jeg må slutte å vente med alt til jeg skal ha besøk.

Pappa går fremst med koffertene. Mamma går foranmeg. Jeg går sist. Skulle jeg ikke gått først. Skulle jegikke vært den som viste vei opp disse trappene. Jeg borhelt øverst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg nesten er litt stoltav å bo i tredje etasje. Pappa er rask opp trappa. Haner sterk. Lar seg ikke tynge av et par kofferter. Mamma.Kåpa henger løst rundt livet hennes. Hun har blitt tyn-nere og hun går saktere. Jeg har et annet tempo i krop-pen. Jeg får lyst til å presse henne oppover. Jeg har ener-gien som trengs. Jeg kan hjelpe. De slipper meg ikkeforbi før vi er på den øverste trappeavsatsen. Jeg lå-ser opp døra. Det er mange skopar i gangen. Jeg trornoen av dem har blitt stående igjen etter studenter somhar bodd her tidligere. Jeg ser at mamma og pappa blirusikre på hvor de skal plassere sine par. Bare sett demher utenfor døra mi, sier jeg. Mamma og pappa gjørsom de får beskjed om. Vi går inn på rommet mitt. Detvirker så smalt når vi står her alle tre. Jeg har aldri tenktdet før, at det er for smalt. Jeg har lagt et sengeteppe oversenga mi. Rikke har sagt at det er min farge. Jeg vissteikke at jeg hadde en egen farge. Hun har aldri sagt detom klær, men sengeteppet mitt, det samsvarer med denjeg er, og det er noe. Det er meninga at senga skal fun-gere som sofa på dagtid. Dere kan sette dere der, sierjeg, og peker bort på senga. Bortsett fra kontorstolenmin, som nå står skjøvet inntil skrivebordet, er det in-

9

gen andre steder å sitte. De setter seg på senga. Jeg seren grå skogbrann på vei oppover tinningene til mammaog pappa. Den herjer stille. Den har spredd seg litt si-den jeg så dem i sommer. Pappa tar av seg jakka og leg-ger den ved siden av seg. Mamma beholder kåpa på.Jeg ser hvordan mamma luter litt fremover nå som hunikke har ryggstøtte tilgjengelig. Jeg gjør også det. Jegtrodde skrivinga hadde ført til denne dårlige holdninga,men mamma skriver bare oppskrifter og julekort, så nåskjønner jeg at jeg har den fra henne. Bak mamma ogpappa henger en plakat av en solnedgang som jeg harfestet med grønn festemasse. Den fungerer ikke som denskal på det ruglete tapetet. Jeg pleier å få plakaten i ho-det et par ganger i løpet av natta. Det har også hendtpå dagtid, og nå ber jeg om at den må bli hengende påpermanent basis, eller i hvert fall så lenge dette besøketkommer til å vare. Pappa spør om de kan få se malerietjeg skriver om. Jeg tar frem History of Art, den er stor,og tjukk og blå. Teksten langs ryggen er gullfarget. Jegsyns den er så fin. Det stikker en neonrosa merkelapp utfra boka. Jeg slår opp på side 198. Det er der maleriet jegskriver om, er avbildet. Jeg hadde egentlig ikke trengtden lappen, for jeg har slått opp på det samme sidetalletså mange ganger at jeg vet nøyaktig hvor jeg må stoppefor å finne det. Jeg gir boka til pappa. Han må ta imotden med begge hendene. Pappa lener seg over bildet. Detmå ha vært krevende å male dette, sier han. Ja, det erikke så mange som tenker at det til å begynne med barevar ei tom treplate, sier jeg. Det er imponerende, sierpappa. Han gransker det litt til, stryker sakte over detsom om det var den virkelige treplata han hadde foranseg, og så gir han boka til mamma. Hun ser raskt på det.

10

Jeg sier at jeg er så lei av den grønne kjolen. Det er noemed den fargen, sier jeg. Mamma sier at hun syns det eren nydelig farge. Pappa sier at det ikke er så rart at jeger lei den, siden jeg må forholde meg til maleriet hverdag, og siden fargen er såpass intens. Det overraskermeg ikke at mamma liker den så godt. Hun liker skog.Jeg skulle ønske kjolen var blå. At Jeanne hadde valgt enblå kjole istedenfor, men det hadde endret den symbol-ske betydninga. Det hadde endret alt. Mamma klapperigjen boka. Jeg pleier å være så forsiktig med den. Bru-ker å tenke at den er det aller fineste jeg eier. Jeg liker åha den oppslått foran meg. Jeg snurrer på kontorstolenog legger den fra meg på skrivebordet. Jeg lar den liggelukka. Jeg skyver den helt inntil veggen så den blir lig-gende på en måte som er helt ny. Jeg snurrer tilbake. Jegspør mamma og pappa om de vil ha kaffe. Jeg skulle sik-kert spurt om det med en gang. Skulle spurt før pappaspurte om maleriet. Pappa svarer ja takk, det hadde værtgodt. Han ser seg rundt i rommet. Mamma svarer ikke.Hun ser på lysrøret som blinker. Jeg går ut for å ordnekaffen. Det er ikke hyggelig på felleskjøkkenet, så jegspør ikke om de vil være med ut og se. Det er bare et stedhvor jeg tilbereder maten min. Det har ingenting medmeg og den jeg er, å gjøre. En gang forsøkte jeg å gjøredet til noe mer. Jeg forsøkte å gjøre felleskjøkkenet hyg-gelig. Jeg ville gi det en tydelig identitet, så jeg kjøpte enliten duk med fantasidyr på, og så la jeg den på kjøk-kenbordet. En dag da jeg kom fra universitetet, satt ei avjentene som jeg deler etasje med, oppå kjøkkenbenken.Hun hadde vært på trening. Jeg likte ikke at hun haddeplassert den svette rumpa si der jeg pleier å smøre mat-pakken min. Hun ventet på at vannet i kasserollen skulle

11

koke. En pose med nudler lå klar på benken. Hun sa:Noen har lagt en duk her. Jeg tok meg den frihet å kasteden i søpla. Det kommer bare til å ende med at den blirflekkete, og det er jo ingen som gidder å vaske noe her.Så dust å legge på en duk, sa jeg. Vedkommende somhar lagt den der, må jo være helt blåst, la jeg til. Ja, ikkesant, svarte hun. Hun åpnet pakken med nudler, kastetinnholdet i ei skål, og så helte hun det rykende vannetover. Hun tok skåla i hendene. Snakkes senere, sa hunog gikk. Hun etterlot seg et rumpeavtrykk på kjøkken-benken. Jeg fuktet en klut og tørket det vekk. Jeg fin-ner frem tre kopper fra skapet og setter dem på et rødtbrett. Det er ikke mitt, men jeg tar sjansen på at det gårfint at jeg låner det. Det er ei spesiell anledning. Jeg kansi at det var ei spesiell anledning, hvis jeg skulle kommei bråk for bare å ha tatt meg til rette. Jeg heller det jegtenker må være passe mengde med brunt pulver i minog pappa sin kopp. Jeg heller litt mer i mamma sin. Hunliker kaffen sin svak. Jeg vet ikke om hun vil ha kaffe.Jeg heller det rykende vannet i koppene, og går tilbaketil rommet mitt. Pappa har forflytta seg fra sofaen overtil kontorstolen min. Han ser ut vinduet. Mamma taren slurk av kaffen. Hun gjør en grimase. Setter koppenfra seg igjen på det lille Fretex-bordet foran seg. Lonehar flyttet hjem, sier hun. Jaha, sier jeg. Hun er ferdigutdanna sykepleier nå. Hun og mannen har kjøpt tomtikke langt fra oss. Foreldrene hennes lurte på hva dugjorde, hva slags utdanning det er som krever så mangeår. De lurte på hva du blir når du er ferdig. Jeg klarteikke svare på noen av delene, sier mamma. Skal vi gå utog se om vi finner et sted å spise? Så kan vi kjøpe et nyttlysrør med det samme, sier pappa. God idé, svarer jeg.

Mamma går til høyre for meg. Pappa til venstre. Hvisjeg strekker armene ut kan de ta hendene mine. Pappahar sett et sjøfartsmonument på Norge rundt. Nå vil hanse det i virkeligheten. Vi går mot kjernen av byen. Vigår med tomme mager. Mot monumentet. Ei rotte pilerover veien. Halen er lang og tykk. En gang trødde jegnesten på ei død rotte da jeg skulle opp fra vaskekjelle-ren. Jeg må få meg en kjæreste snart, sånn at han kanfølge meg hver gang jeg skal vaske klær. Når jeg spørom han blir med, skal han si selvfølgelig. Jeg har prøvdå få Rikke med meg. Hun har svart: Ærlig talt. Jeg vilikke dit alene. Jeg må ut av mitt bygg. Inn i et annet.Og ned i denne kjelleren med alle posene mine. Jeg hargitt opp å finne en lysbryter der nede. Studentene pleierå glemme igjen klær. De setter på en maskin, og så kom-mer de ikke tilbake. Det står poser der med skittent tøy,og så ligger det rent, vått tøy på gulvet. Det tørker aldri.Det ligger der sammen med hvite vaskepulverklumperog støv. Jeg føler jeg burde si noe om husene her. At jegskulle visst noe mer. Passasjene er trange. Mamma sier:Det er lite farge. Pappa sier: Historien er så nær her. Jeghar gått her mange ganger. Men da har jeg tenkt at jeghar lyst på fyrstekake, eller så har jeg tenkt på nye set-ninger til oppgaven, at jeg skulle ringt hjem. Nå er deher. Og vi er stille, og vi har ikke blitt enig om hva viskal spise. Vi har kjøpt et lysrør. Jeg bar det først i en

13

pose, men så sa mamma at hun kunne ta det i veska sånnat det ikke ble knust. Pappa har spurt hva vi vil spise.Mamma har svart at det er det samme. Jeg har sagt:Kanskje mongolsk? Mamma har svart: Ikke mongolsk.Pappa går bort til monumentet. Mamma setter seg på enbenk. Jeg blir bare stående. Jeg merker mammas blikk.Den jakken, sier hun. Står det så dårlig til? Jeg snurryggen til henne. Ser på pappa som har handa si nedivannet som ligger rundt monumentet. Han ser opp påsjømannsstatuene. Jeg liker denne jakken, sier jeg. Tojenter med ryddige hestehaler og hele jakker passerer ossmed lett, bestemt gange. Jakken jeg har på meg, er oli-vengrønn og litt militærinspirert. Jeg har hatt den sidenjeg flytta hit. Den ene lomma løsnet delvis, derfor spret-tet jeg sømmen med ei saks til den lot seg rive av. Partiethvor lomma har vært, er mørkere enn resten av jakken.Mamma sier: Jeg går en tur dit. Hun reiser seg fra ben-ken og går mot en butikk. Pappa leser om monumen-tet. Mamma kommer ut igjen med en pose. Hun kom-mer mot meg, holder posen ut fra kroppen, sier: Her. Jegtar imot posen, åpner og tar ut plagget som ligger nedi.Det er ei marineblå kåpe. Ta den på, sier mamma. Pappakommer. Han spør hva som skjer. Mamma sier: Jeg harkjøpt ei kåpe til Beatrice. Det trengte hun sårt. Jeg tarav meg jakken min, og mamma tar den før jeg får tenktpå hvor jeg skal legge den fra meg. Jeg tar på meg kåpa.Det var bedre, sier mamma. Fin, sier pappa. Den stram-mer over skuldrene. Er ikke passelig. Den her går rett isøpla, sier mamma og ser seg rundt etter et sted å kvitteseg med jakken min. Hun ser en grønn søppelboks medet sånt lite hull i. Den er for stor for den boksen, sierpappa. Den er bare beregnet for å kvitte seg med småt-

14

terier, ikke store ytterplagg. Dessuten er det en fin jakketil litt røffere bruk. Vi kan jo ta den med nordover, såkan Beatrice bruke den når hun er hjemme på ferie. Dener fin å ha på havet, sier pappa. Mamma legger jakkeni posen som kåpa kom i. Hun gir den til meg uten å sepå meg. Så sier hun: Italiensk. Vi går mot et sted hvor dehar hundre forskjellige pastaretter på menyen, og hvoralt smaker det samme.

Rikke ringer og spør om jeg kan tenke meg å være medhenne på kafé. Hun sier at hun skal treffe en mann. Enmann, sier jeg, hvilken mann? En jeg fant på nettet, sva-rer hun. Og hvilken rolle er det du mener jeg skal spillei dette? Du skal bare sitte der så det ikke blir pinlig. Dablir vi liksom bare tre stykker på kafé, hvis du skjønner.Jeg skjønner ikke, men jeg sier ja. Jeg har ikke noe bedreå gjøre. Bokbunken og de uryddige notatene mine. Atmamma og pappa har vært her. Alt jeg tenker som ikkevil la seg omgjøre til tekst. At jeg kanskje bare later somjeg sitter midt inni en visuell analyse av et maleri jegegentlig ikke er interessert i. At jeg har brukt alt for langtid på dette ene gjøremålet som jeg syns veksler mellomå ha stor verdi, og å være helt verdiløst. Det stopper oppnår jeg skal skrive noe om hvordan lyset faller på denlille hunden. Jeg prøver å tenke på hva lys egentlig er.Jeg har gått til innkjøp av ei bok om lys, men det stårbare opplagte ting i den, som at lyset kan defineres somåndelig, kunstig eller naturlig, så det er ikke sånn at denhjelper meg videre. En meteoritt må veldig gjerne treffejorda nå snart. Jeg trenger at lufta blir full av støv. Jegtrenger at noe utenfra stenger lyset ute. Disse Kid-gardi-nene gjør det ikke, og hvis det bare kunne vært fravær avlys noen timer, så hadde jeg kanskje sluppet å tenke pådet. Meteoritten trenger ikke å støvlegge alt i måneder.Jeg snakker bare om noen få dager. Jeg vil ikke at noen

16

skal dø. Rosetreet som mamma kjøpte da de var her påbesøk, kunne jeg ha ofret, men det hadde vært greit omdet stoppet der. Jeg vil også leve, bare i et kjølig, godtmørke. Bare noen dager. Det hadde endret meg og dethadde sikkert endret oppgaven min. Jeg er lei den hvitekaffekoppen min også. Jeg er lei av å bære den mellomrommet mitt og felleskjøkkenet. Jeg er lei det brune van-net som renner nedover sidene som skittent regn. Alle dedårlige argumentene mine for å bare bli værende i pys-jamas, jeg er lei dem også. Det passer fint med en tur utnå. Jeg åpner vinduet for å slippe inn ny luft. Jeg tar endusj. Bruker den nye sjampoen som får håret mitt til ålukte granateple. Det står på flaska at denne sjampoener uten petrokjemikalier. Jeg vet ikke hva petrokjemika-lier er. Likevel føles det bra at denne er uten. Det stårogså at den skal gjøre håret mykt og voluminøst, menbortsett fra den karakteristiske lukta, merker jeg ingen-ting nytt. Den gir ikke fasaden min et løft, noe den harlovet. Håret mitt er så flatt at det mest fornuftige haddevært å bli sittende inne. Jeg må ikke begynne å tenkesånn nå. At jeg skal avlyse. Jeg har jo lyst til å gå. Jegfår lyst til å pynte meg litt ekstra for å flytte fokuset bortfra alt dette som ikke fungerer optimalt. Jeg tar på megen jungelinspirert omslagskjole med grønne blader, somligger i en haug bakerst i skapet. Den er litt for krøllete,jeg ser jo det, men det får gå. Jeg trodde på et tidspunktat den var utført i et materiale som ikke kom til å krølleuansett hvordan jeg behandlet den. Jeg trodde også denkom til å forandre livet mitt. Hvis jeg bare fikk tak i deni riktig størrelse. Nå er den min, og den er passelig. Engang så jeg et sorthvitt bilde av to unge damer. Det varet fint fotografi. Ei var mørk og ei var lys. Begge så rett

17

i kameraet. Blikket mitt ble dratt mot hun som var lys.Hun var kledd i en mørk kjole. Jeg vil at min palme-printkjole skal bli like viktig som hennes prikkete. Denkommer ikke til å bli det. Det er for rolig her. Det går in-gen flyalarm. Jeg har ikke tre venninner som blir ødelagtav en granat som går av under et kjøkkenbord i et husseks meter fra vårt. Jeg må ikke i begravelse. Jeg slipperå stå i kø. Søstera mi stikker ikke av. Jeg har ingen søs-ken. Vi står i kø for å komme inn i butikken. Vi har fåtthøre at det har kommet ei ny forsyning med klær. Detryktes at det har kommet kjoler fra Sverige. Vi venter. Erspente på om vi kommer til å finne noe som passer. Søs-tera mi er mørk. Det er jeg som er lys. Håret mitt er per-fekt krølla. Søstera mi, som er mørk, hun har ikke smalelepper, men de er smalere enn mine. Mine er fyldige.Nesten alle soldatene snur seg etter meg. Jeg er nitten år.Jeg har truffet en los. Pappa liker ikke antrekket hans.Sier at jeg må kvitte meg med ham. Det er noe med uni-formen. Han leser i avisene. Soldatene kommer. Jeg serdem utenfor soveromsvinduet mitt. Jeg sier til mammaat jeg springer til byen. Mamma vil vite hva som fore-går. Det er ingen som vet hva som foregår. Alltid dissekøene. Avisene forsvinner. Det er lite mat i butikkhyl-lene. Pappa har ingenting å lese i. Han vet ikke hvor hanskal gjøre av hendene sine. Han står og speider utoverfjorden hver dag. De fleste flytter fra huset sitt. Til slutter det bare oss igjen her. Bestefar har sagt at dette hu-set er trygt. Han har sagt: Vi skal ingen steder. Pappa:På sykehus med en skuddskade i armen. Jeg skal besøkeham, jeg skal ikke fortelle om granaten som gikk av, omvenninnene mine. Jeg skal ikke være trist. Butikkhyl-lene er tomme. Kjolen er viktig. Vi har lite mat. Jeg pyn-

18

ter meg. Kjolen er viktig. Det er ingen som kan fortellemeg hva jeg skal eller ikke skal gjøre. Jeg skal besøkepappa på sykehuset. Skuddene som blir avfyrt. Hjertetsom banker. Hjertet som banker hardere. Nesten ingenandre ute. Bare soldater. Jeg må ikke vært redd. Jeg stodi den køen i flere timer. Jeg kjøpte en kjole til søsterami også. Jeg gav den til henne da jeg endelig kom meghjem. Jeg sa: Du er ikke verdig den her. Du er feig. Mendu skal få den likevel. Hun ble glad. Det var lenge sidenjeg hadde sett henne sånn. Vi stod foran gulvspeilet medkjolene på uten en eneste negativ tanke om oss selv ellerhverandre. Se på oss. Vi må til fotograf! sa søstera mi,som vanligvis var mest opptatt av å gjemme seg bort.Jeg mangler ei søster. Jeg kan ikke bli den som er modig,som alltid står igjen, som er der ute mellom skuddveks-lingene, eller som reiser med første båt selv om de sier athele fjorden er minelagt. Jeg kunne vært 93. Jeg kunnehatt kroppen full av smerter som jeg klarte å håndterepå mesterlig vis. Jeg kunne sagt: Søstera mi sprang, menjeg ble stående igjen i køen. Uten motet mitt hadde viikke hatt disse kjolene. Vi hadde ikke gått til fotograf.Vi hadde ikke smilt. Vi hadde ikke blitt avbildet. Jeg leg-ger på eyeliner. Målet mitt, vil jeg tro, er et katteinspirertblikk. Strekene blir ikke perfekte. De er ulike. Alle disseårene med visuelle studier, og så blir det for komplisertå tegne to like streker som buer ut i hver sin retning.Det er et nederlag, men det blir for omfattende å ta detbort igjen. Ansiktet kommer til å bli glinsende etter ap-rikosrensen, jeg kan ikke begynne med det nå. Jeg låser,løper ned trappene, hører ytterdøra slå igjen bak meg.Jeg ser Rikke nede i krysset. Hun smiler, går meg i møte.Hun gir meg en klem, og sier: Skulle tro det var du som

19

skulle på date! Selv er hun et godt stykke unna det eks-otiske. Svart jakke med vaffelsøm, svarte jeans, svarteankelstøveletter. Ingenting å sette fingeren på. Hun vilse skuddsikker ut. Kunne like gjerne vært kledd i edder-koppsilke. Hvis hun blir sulten, kan hun fange. Jeg li-ker vaffelsøm. Har aldri eid noe med sånne sømmer på.Men jeg er glad for at jeg nå skal gå ved sida av ven-ninna mi som er så heldig å ha en sånn jakke. Det ernoe med sveisen også, noe nytt, det kler henne, og jegtror hun vet det, for hun drar håret sitt bakover, blir lik-som aldri ferdig med det. Jeg vil også være skuddsikker.Jeg vil ikke være palmebelagt. Denne kjolen var en dår-lig idé. Vi går bortover gata. Rikke forteller at hun harvært hos en japansk frisør. Hun sier at han er i særklasse,at han har en helt egen klippestil, han bruker ikke saks,han bruker kniv. Hun drar fingrene gjennom håret noken gang, spør om jeg ikke ser det? Jeg ser ingenting nytt,sier jeg. En gang inviterte jeg Rikke med på felleskjøk-kenet for å spise middag sammen med meg. Jeg laget enrett fra ei bok jeg fant oppå kjøleskapet. Den var fullav enkle oppskrifter og innbydende fotografier. Rikkekom. Vi spiste og snakket om sånt som vi pleier å snakkeom. Hun takket for maten. Hun sa ikke at det var godt.Noen dager senere traff vi hverandre på kafé. Da sa hunat den middagen jeg hadde servert, var den merkeligstehun noensinne hadde spist. Jeg tenkte da, og jeg tenkerfortsatt: Det hadde holdt å si at den var merkelig. Ogderfor har det seg sånn at jeg ikke vil overøse Rikke medkomplimenter for den nye japanske looken. Nei, jeg gid-der faktisk ikke. Det er mulig det gjør meg til en sværtdårlig person at jeg lagrer negative hendelser. Rikke vir-ker heldigvis fornøyd med at jeg er her. Det kan sikkert

20

hjelpe å ha med seg ei litt ubestemmelig venninne somhar en tendens til å snakke for lenge om uvesentlighe-ter. Det kan jo vise seg å bli vanskeligere å snakke meddenne mannen enn det hun nå kjenner at hun håper.