Meld. St. 29 (2012-2013) · Figur 1.1 KAPITTEL 1. 2012–2013 Meld. St. 29 11 Morgendagens omsorg 1 Innledning «Omsorgskrisen skapes ikke av eldrebølgen, men ... pårørendeomsorg

Meld. St. 29(2012–2013)

Melding til Stortinget

Morgendagens omsorg

Innhold

1 Innledning .................................... 111.1 Mulighetene ................................... 111.1.1 Den nye eldregenerasjonen .......... 111.1.2 Hele livsløpet .................................. 111.1.3 En moderne pårørendepolitikk .... 111.1.4 Medborgerskap og

solidaritet mellom generasjonene 121.1.5 Mangfold og likestilling ................ 121.1.6 Liv og helse .................................... 121.1.7 Næromsorg .................................... 121.2 Innovasjon ..................................... 131.2.1 Samhandlingsreformen som

grunnlag for å tenke nytt ............... 141.2.2 Omsorgstjenestens utfordringer . 141.3 Bakgrunn og utgangspunkt .......... 15

2 Sammendrag – Omsorgsplan 2020 .............................................. 19

2.1 Morgendagens omsorg ................. 192.1.1 Innovasjonsprogram 2020 – for

morgendagens omsorg ................. 192.2 Morgendagens

omsorgstjenestebrukere ............... 212.3 Morgendagens

omsorgsfellesskap ........................ 212.3.1 Program for en aktiv og

framtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020 ....................................... 21

2.3.2 Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet 22

2.3.3 Ideelle tjenesteleverandører som innovatører ............................. 22

2.3.4 Samvirke som mulighet ................ 232.3.5 Samspill med næringslivet ............ 232.4 Morgendagens omsorgstjeneste . 232.4.1 Aktiv omsorg .................................. 242.4.2 Hverdagsrehabilitering ................. 242.4.3 Omsorg og død .............................. 242.4.4 Faglig omstilling og bredere

kompetanse .................................... 252.4.5 Menn i helse og omsorg ............... 262.5 Morgendagens

omsorgsomgivelser ...................... 262.5.1 Et nytt konsept for sykehjem

og omsorgsboliger ......................... 262.5.2 Finansierings- og egenbetalings-

ordninger uavhengig av boform .. 272.5.3 Velferdsteknologiprogrammet .... 27

3 Historie, utviklingstrekk og framtid ..................................... 31

3.1 Førti år tilbake og førti år fram ..... 313.2 Tjenestemottakerne – status

og utviklingstrekk .......................... 313.2.1 Fra eldreomsorg til omsorg

for alle .............................................. 323.2.2 Det er antall yngre

tjenestemottakere som vokser ...... 333.3 Omsorgstjenesten – status og

utviklingstrekk ................................ 333.3.1 Fra 20 000 til 130 000 årsverk ....... 333.3.2 Fra institusjon til

hjemmetjenester ............................. 343.3.3 Fra aldershjem til sykehjem

og omsorgsboliger ......................... 353.3.4 Fra hjemmehjelp og

husmorvikar til hjemmesykepleie 363.4 Omsorgsplan 2015 ........................ 373.5 Framskrivninger ............................. 403.5.1 Endringer i demografi ................... 403.5.2 Årsverksbehov ................................ 423.5.3 Heldøgns omsorgsbehov ............... 453.6 Bærekraftig utvikling ..................... 46

4 Samfunnets omsorgsressurser 494.1 Brukerne som ressurs ................... 494.1.1 Medborgerskap ............................. 494.1.2 Mangfold og likestilling ................. 504.1.3 Framtidas brukere – en mer

aktiv rolle ......................................... 504.1.4 Samskaping .................................... 514.1.5 Egenomsorg og mestring ............. 514.1.6 Selvhjelpsgrupper og

likemannsarbeid ............................. 524.1.7 Fra brukemedvirkning til

brukerstyring .................................. 524.1.8 Brukererfaringer som

grunnlag for forskning, utvikling og innovasjon ................. 54

4.2 En ny ressurssterk seniorgenerasjon ............................ 55

4.2.1 Morgendagens eldre ...................... 554.2.2 Seniormakt ...................................... 564.2.3 Det aldrende Europa ...................... 564.2.4 På tvers av sektorgrenser .............. 574.3 Familien og de nærmeste

som ressurs ..................................... 584.3.1 Pårørendes innsats og

dagens velferdsordninger ............. 584.3.2 De pårørende .................................. 584.3.3 Utfordringer – synliggjøring,

støtte og samspill ........................... 59

4.3.4 Program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020 ....................................... 61

4.4 Menn som mulighet ...................... 634.4.1 Menn i omsorg – en skjult

omsorgsressurs .............................. 634.4.2 Menn i familieomsorgen ............... 644.4.3 Rekruttering av menn .................... 654.4.4 Menn i omsorg ............................... 654.5 Frivillige som ressurs .................... 654.5.1 Frivillighetspotensialet .................. 674.5.2 Samspill og samarbeid ................. 674.5.3 Nasjonal strategi for frivillig

arbeid på helse- og omsorgsfeltet 684.6 Ideelle tjenesteleverandører

som ressurs .................................... 704.6.1 Partnerskapsavtaler internasjonalt 714.6.2 Norske samarbeidsavtaler ............ 724.6.3 Juridiske rammevilkår ................... 724.6.4 Innovatører ..................................... 734.7 Samvirke som mulighet ................ 734.7.1 Nye samvirkeformer og sam

virkemodeller ................................. 734.7.2 Sosiale entreprenørskap .............. 754.8 Næringslivet som ressurs ............. 754.8.1 INN-ordningen ............................... 754.8.2 Innovasjon gjennom innkjøp ......... 764.8.3 Strategi for økt innovasjons

effekt av offentlige anskaffelser .... 774.8.4 Omsorg som eksport ..................... 784.8.5 Seniormarkedet ............................. 794.9 Omsorgsfellesskapet ..................... 80

5 Ressursorienterte arbeidsmetoder og faglig tilnærming .................................... 83

5.1 Liv og helse .................................... 835.2 Aktiv omsorg .................................. 835.2.1 Kultur og omsorg ........................... 855.3 Hverdagsrehabilitering ................. 865.4 Omsorg og død .............................. 885.4.1 Sted for død .................................... 895.4.2 Lindrende behandling til barn ..... 895.4.3 Kommunikasjon i møte med

døden .............................................. 895.5 Faglig omstilling og bredere

kompetanse .................................... 905.5.1 Heve faglig nivå ............................. 905.5.2 Større faglig bredde ....................... 915.5.3 Styrke omsorgstjenestenes

eget kunnskapsgrunnlag .............. 925.6 Organisering av omsorgstjenestene 935.6.1 Individuelt tilrettelagte tjenester .. 935.6.2 Åpne tjenestene opp for

lokalsamfunnet ............................... 94

5.6.3 Den nye hjemmetjenesten ............. 945.6.4 Kontinuitet og fleksibilitet i

tjenestene ........................................ 945.6.5 Samarbeid på tvers ......................... 955.6.6 Samhandling med

spesialisthelsetjenestene ............... 96

6 Boligressurser og omgivelser . 996.1 Modernisering av eksisterende

boliger og omgivelser ................... 996.2 Nytt konsept for sykehjem og

omsorgsboliger .............................. 1006.2.1 «Smått er godt» ............................... 1016.2.2 Skillet mellom boform og

tjenestetilbud .................................. 1016.2.3 Skillet mellom bolig og

korttidsopphold .............................. 1026.2.4 Skillet mellom privat og

offentlig areal ................................. 1026.2.5 En del av nærmiljøet ...................... 1026.3 Husbankens investeringstilskudd

til sykehjem og omsorgsboliger ... 1026.3.1 Fornyelse og kapasitetsvekst ........ 1036.3.2 Trygghetsboliger ............................ 1036.3.3 Morgendagens sykehjem .............. 1046.4 Finansierings- og egenbetalings-

ordninger for ulike boformer ....... 1046.4.1 Dagens regelverk ........................... 1046.4.2 Tidligere behandling ...................... 1056.4.3 Behov for ny utredning ................. 106

7 Velferdsteknologi – en ny ressurs ........................................... 109

7.1 Velferdsteknologi ........................... 1097.1.1 Ulike typer velferdsteknologi ........ 1117.2 Utfordringer ved bruk av

velferdsteknologi i kommunene .. 1117.2.1 Etiske og personvernmessige

utfordringer ..................................... 1127.2.2 Behov for standardisering på

velferdsteknologiområdet ............. 1137.2.3 Samarbeid mellom kommuner

og næringsliv .................................. 1137.2.4 Tjenesteinnovasjon og

organisasjonsendringer ................. 1147.3 Nasjonalt program for utvikling

og implementering av velferdsteknologi ....................... 114

8 Innovasjon i omsorgsfeltet ....... 1198.1 Nytt, nyttig og nyttiggjort .............. 1198.1.1 I mellomrommene .......................... 1208.1.2 Innovasjon langs to akser .............. 1218.1.3 Vertikal innovasjon i helse

og omsorg ....................................... 121

8.1.4 Horisontal innovasjon i kommunene .................................... 122

8.1.5 Innovasjonskultur og kultur for innovasjon ................................. 123

8.2 Drivere for innovasjon ikommunene .................................... 123

8.2.1 Ledelse for innovasjon ................... 1238.2.2 Lokaldemokrati som

innovasjonsdriver ........................... 1248.2.3 Etikk for innovasjon ....................... 1248.2.4 Planlegging for innovasjon .......... 1258.2.5 Brukere og sivilsamfunnet

som drivkraft for innovasjon ......... 1258.2.6 Hverdagsinnovasjoner ................... 1278.3 Kunnskap og forskning for

innovasjon ....................................... 1278.3.1 Forskermedvirkning ...................... 1288.3.2 Utfordringer for forskningsmiljøer

og kommunene .............................. 128

8.4 Morgendagens omsorg –Et innovasjonsprogram for 2013–2020 ........................................ 130

8.4.1 Grep 1: Forsterke omsorgstjenestenesregionale forsknings- og utviklingsstruktur ........................... 131

8.4.2 Grep 2: Involvere etablerte innovasjons- og forskningsinstitusjoner ................. 131

8.4.3 Grep 3: Styrke innsatsen tilforsknings-, innovasjons- og utviklingsarbeid i kommunene ..... 132

9 Økonomiske og administrative konsekvenser ............................... 135

Litteratur ......................................................... 136

Meld. St. 29(2012–2013)

Melding til Stortinget

Morgendagens omsorg

Tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet 19. april 2013, godkjent i statsråd samme dag.

(Regjeringen Stoltenberg II)

Jeg velger meg april

Jeg velger meg aprilI den det gamle faller,i den det ny får feste;det volder litt rabalder,– dog fred er ei det beste,men at man noe vil.

Jeg velger meg april,fordi den stormer, feier,fordi den smiler, smelter,fordi den evner eier,fordi den krefter velter,– i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson

10 Meld. St. 29 2012–2013Morgendagens omsorg

Figur 1.1

KAPITTEL

1

2012–2013 Meld. St. 29 11Morgendagens omsorg

1 Innledning

«Omsorgskrisen skapes ikke av eldrebølgen, menav forestillingen om at omsorg ikke kan gjøresannerledes enn i dag.»

Kåre Hagen

Dette er ment å være en mulighetsmelding foromsorgsfeltet. Den skal først og fremst gi helse-og omsorgstjenestens brukere nye muligheter tilå klare seg selv bedre i hverdagen til tross for syk-dom, problemer eller funksjonsnedsettelse. Sam-tidig skal den gi grunnlag for å videreutvikle detfaglige arbeidet, både for de som har størst behovfor lindring og pleie, og de som daglig trengerassistanse gjennom et helt liv. Den skal ogsåskape trygghet for at vi gjennom nyskaping ogfornyelse fortsatt kan satse på de fellesskapsløs-ninger vi har bygd opp i vårt land. Vi skal ikkebare forsvare, men også utvikle velferdsstaten.

1.1 Mulighetene

I stedet for å la bekymringen for de økonomiskeproblemene i vår del av verden ta overhånd og lade demografiske utfordringer vi står overfor gjøreoss handlingslammet, vil denne meldingen utforskemulighetene og lete etter nye måter å løseomsorgsoppgavene på.

Meldingen har på denne bakgrunn tre hoved-siktemål:– Få kunnskap om, lete fram, mobilisere og ta i

bruk samfunnets samlede omsorgsressurserpå nye måter.

– Utvikle nye omsorgsformer gjennom ny tekno-logi, ny kunnskap, nye faglige metoder og end-ringer av organisatoriske og fysiske rammer.

– Støtte og styrke kommunenes forsknings-, inno-vasjons- og utviklingsarbeid på omsorgsfeltet.

1.1.1 Den nye eldregenerasjonen

Det er selvfølgelig riktig at den sterke veksten itallet på eldre om noen år kan gi dagens kommu-nale omsorgstjenester flere og mer krevende opp-gaver. Men det er også slik at den nye eldregene-rasjonen lever lenger fordi den har bedre helse og

kan møte alderdommen med helt andre ressurserenn tidligere generasjoner. De nye eldre har bådehøyere utdanning, bedre økonomi, bedre bofor-hold og bedre funksjonsevne enn noen tidligereeldregenerasjon. De er også mer teknologivanteog vil bestemme mer på egenhånd. Denne meldin-gen vil se nærmere på hva disse ressursene kanbety for framtidas omsorgsbehov og samfunnetssamlede omsorgsevne.

1.1.2 Hele livsløpet

De siste 20 årene har endringene i den kommu-nale omsorgssektoren i stor grad vært knyttettil veksten i tjenestemottakere under 67 år.Omsorgstjenestene er ikke lenger bare eldre-omsorg, men dekker nå hele livsløpet, og nyeyngre brukergrupper bringer med seg nye res-surser, krav og mestringsstrategier som etterhvert setter sitt preg på og bidrar til fornyelseav hele helse- og omsorgstjenesten.

1.1.3 En moderne pårørendepolitikk

Mangelen på frivillige omsorgsytere og rekrutte-ringen av mer helse- og sosialpersonell i et trangtarbeidsmarked kan bli en betydelig utfordring foromsorgssektoren. Framtidig knapphet på arbeids-kraft og frivillige omsorgsytere krever derfor løs-ninger som gjør det lettere å kombinere arbeid ogomsorg, i form av større fleksibilitet både iarbeidslivet og det offentlige tjenestetilbudet.Meldingen ser nærmere på hvordan forholdetmellom arbeid og omsorg kan organiseres merframtidsrettet, og hvordan en kan ta vare på nærepårørende som påtar seg krevende omsorgsopp-gaver, enten det handler om faglig støtte og veiled-ning, utbygging av dagaktivitetstilbud eller meromfattende avlastningstilbud. Hagen-utvalget hari NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg slått til lyd foren ny og moderne pårørendepolitikk, og Kaasa-utvalget har i NOU 2011: 17 Når sant skal sies ompårørendeomsorg lagt fram konkrete forslag til enny innretning av de økonomiske stønadsordnin-gene. Forslag fra begge utvalgsinnstillingene blirvurdert i denne meldingen.


1.1.4 Medborgerskap og solidaritet mellom generasjonene

Et sterkt velferdssamfunn kan bare skapessammen med innbyggerne. Det må bygges på til-lit til at folk selv vil ta ansvar og delta aktivt i felles-skapet, ikke bare gjennom offentlige ordninger,men ved å stille opp og utgjøre en forskjell forhverandre i det daglige. Slikt medansvar gir seguttrykk både i organisert deltakelse i frivilligeorganisasjoner, samvirketiltak og brukerorganisa-sjoner og i mer uformell innsats i lokalsamfunnet,familie og sosialt nettverk. Det bygger også på til-lit og solidaritet mellom generasjonene. Dennemeldingen vil se på de mulighetene som ligger i åinvolvere frivillige organisasjoner, utforske de nyeformene frivilligheten tar og legge til rette foruformell omsorg i et moderne samfunn.

Samfunnets fellesskapsløsninger forutsetter atfolk også tar del i oppbygging og utforming av detoffentlige tjenestetilbudet, og ikke forholder segsom rene forbrukere og konsumenter til helse- ogomsorgstjenester. På denne måten blir de for detførste ikke bare bærere av problemet, men ogsåen del av løsningen. For det andre bidrar aktivtmedansvar til at forventningene til tjeneste-tilbudets kvalitet og omfang blir mer realistiske.For det tredje styrker aktiv deltakelse den enkel-tes egen handlingskompetanse i å kunne ta varepå seg selv og andre, slik at ikke alt må overlatestil profesjonelle fagutøvere. Sterkere brukerinnfly-telse, medborgerskap og mer direkte lokaldemo-krati er derfor viktige forutsetninger for framtidasomsorgsfellesskap.

Et aktivt og levende sivilsamfunn og frivilligeorganisasjoner er viktig for tillit og nettverk ogstyrker forutsetningene for kollektiv handling oggode fellesskapsordninger.

1.1.5 Mangfold og likestilling

Et rikere mangfold vil prege framtidssamfunnetog skal også få utfolde seg på omsorgstjenestensmange arenaer: i aktivitetstilbud, omsorgsbolig,sykehjem eller eget hjem.

Det er flest kvinner i omsorgsfeltet, bådeblant de som mottar og de som yter tjenester.Menn utfører bare i overkant av ti prosent av års-verkene i sektoren. Likestillingen ser ut til å hakommet lenger i familieomsorgen enn i denoffentlige helse- og omsorgstjenesten.

Likestilling og ikke-diskriminering vil være heltfundamentale verdier i helse- og omsorgsarbeidet,og regjeringen er opptatt av å ha et likestillingsper-spektiv på utviklingen av helse- og omsorgsekto-

ren. Det betyr at likestilling vil være vurderings-tema innenfor mange av tiltakene som foreslås.

Noen vil ha særlige utfordringer, blant annetknyttet til språk, kulturell bakgrunn eller livshisto-rie. Morgendagens omsorgstjeneste må bygge påindividuell tilnærming og tilpasning av tjenestetil-budet til den enkeltes bakgrunn, enten det hand-ler om språk, kultur, tro, livssyn eller det handlerom alder, kjønn, seksuell orientering eller dethandler om diagnose, funksjonsnedsettelse ellerproblem. Dette må møtes med ledelse og godetisk praksis på alle nivåer, gjennom lover ogregler og økonomiske og faglige prioriteringer.

1.1.6 Liv og helse

God helse er en av de viktigste forutsetninger forlivsutfoldelse. Derfor er helse- og omsorgstjenes-tene knyttet sammen. Meningsfull utfoldelse avselve livet vil stå sentralt i omsorgstjenestene, dermange oppholder seg hele døgnet over fleremåneder og år, eller trenger assistanse gjennomet helt liv. Å sørge for at livet kan leves innenforslike rammer til tross for sykdom og funksjons-nedsettelse, er derfor en av omsorgstjenestenesviktigste oppgaver.

Det handler om liv og død i omsorgstjenesten.Det viktigste målet er derfor ikke bare god helse,men også selve livet. De som arbeider her måkjenne de fleste av livets sider, og vil møte defleste grunnleggende menneskelige behov. De måvære i stand til å lage rammer som ivaretar dissebehovene på en helhetlig måte, enten de er avfysisk, sosial, kulturell, psykisk eller eksistensiellart. Dette stiller store krav til kunnskap og kompe-tanse på tvers av mange fagfelt.

Det er forskjell på å få tjenester for å overleve,og få assistanse til å leve et liv.

1.1.7 Næromsorg

Det meste og det beste er næromsorg, der deoffentlige helse- og omsorgstjenestene er en delav nærmiljøet i nært samspill med brukerne selv,deres familie og sosiale nettverk, frivillige, lokaleorganisasjoner og virksomheter. Dette er et avomsorgstjenestenes fremste kjennetegn og sær-trekk, som kommer tydeligst til uttrykk i hjemme-tjenestens arbeid rundt i de mange tusen hjem.

I et framtidsperspektiv vil det være avgjørendeat disse tjenestene ikke organiserer seg ut avdenne sammenhengen, men fortsatt er desentrali-sert til lokalsamfunnet og beholder sin sterke til-knytning til kommunene. Slik kan omsorgstjenes-ten fortsatt utfordre til medansvar og ta i bruk de


ressursene brukerne selv har og som finnes ideres omgivelser.

Bedre tilrettelegging av boliger og omgivelser,ny teknologi og nye faglige metoder gir folkmuligheten til å klare hverdagslivet lenger påegenhånd. Denne meldingen peker derfor på demulighetene som ligger i å:– gjøre eksisterende boliger og omgivelser funk-

sjons- og aldersvennlige gjennom universellutforming

– ta i bruk ny velferdsteknologi som både kan gistørre trygghet, bedre mestringsevne og til-gang på informasjon og veiledning

– legge større vekt på mestring og hverdags-rehabilitering

Meldingen legger til grunn at kommunene fort-satt skal ha ansvaret for de kommunale helse- ogomsorgstjenestene, og at det ikke skal gjøresnoen endringer i ansvarsdelingen mellom stat ogkommune. Staten skal bidra til at det lokale ogregionale forsknings-, innovasjons- og utviklings-arbeidet får gode rammebetingelser.

1.2 Innovasjon

Innovasjons- og utviklingsarbeid i omsorgstjene-sten skjer først og fremst i den enkelte kommuneog det enkelte lokalmiljø. Denne meldingen erderfor ment som inspirasjon og hjelp til kommu-nalt innovasjonsarbeid på omsorgsfeltet. Samtidiglegger den opp til å vurdere statlige virkemidlersom kan styrke omsorgssektorens innovasjons-evne som en del av et helhetlig kommunalt inno-vasjonsarbeid.

Omsorgstjenestene utgjør nesten en tredel avkommunens samlede virksomhet og må ses i sam-menheng med behovene i hele kommunesekto-ren. Den kommunale helse- og omsorgssektorenmå arbeide med innovasjon langs to akser. Verti-kalt skjer det på tvers av forvaltningsnivåer mel-lom spesialisthelsetjenesten og den kommunalehelse- og omsorgstjenesten, slik vi ser det i sam-handlingsreformen. Horisontalt foregår innova-sjonsarbeidet i mellomrommene mellom kommu-nale virksomhetsområder, på tvers av sektoreneog mellom kommunen som forvaltning og kom-munen som lokalsamfunn.

Innovasjon er ikke å lete etter beste praksis,men hva som kan bli en bedre neste praksis. Deter et begrep for forandring og forutsetter risikovil-lighet. En måte å beskrive innovasjonsbegrepetpå, kan være å si at innovasjon er (Jensen m.fl.2008, Digmann m.fl. 2012):

– kjent eller ny viten kombinert på en ny måteeller brukt i en ny sammenheng

– ideer omsatt til en bedre praksis som skapermerverdi

– driftig, dristig og eksperimenterende i formen– en måte å forholde seg til oppgaver på – en kul-

tur– en prosess der resultatet ikke er kjent på for-

hånd

Innovasjon er å skape nytt. Da handler det om ååpne fremtida og utvide handlingsrommet gjen-nom å identifisere flere utveier, vise fram alternati-ver og finne nye spor og løsninger.

Det er sterke drivere for innovasjon i kommu-nesektoren. Lokaldemokratiet har i mange sam-menhenger vært selve fundamentet for nyskapingog lokalsamfunnsutvikling. Gjennom historien harkommunene etablert sparebanker, energiselskap,bygd veier, drevet fergesamband og sikret vann-forsyning. På velferdsområdet er det også kom-munene som i mange tilfeller har gått foran ogutviklet nye ordninger, ofte i nært samarbeid medlokale organisasjoner og foregangskvinner og -menn. Politiske valg og konkurranse om politisklederskap, utviklingsorienterte ledere, faglig dyk-tige medarbeidere og et levende lokalsamfunnmed aktive innbyggere, brukere, organisasjonerog privat næringsliv, er fortsatt drivkraften bakinnovasjon og utvikling i kommunene.

Morgendagens omsorg forutsetter samarbeidmellom stat og kommune, samarbeid mellomansatte og ledere, samarbeid mellom tjenesteyter,brukere og pårørende. En forutsetning for nyten-king og innovasjon er at ansatte sees på som med-spillere og ressurser. Endringsprosesser som ikkeer forankret hos ansatte er sjelden vellykket. Inno-vasjon som er drevet fram av folkevalgte ogansatte kan løse mange av framtidas omsorgsut-fordringer. Fredriciamodellen er et eksempel pådette (jf. kapittel 5).

Framtidas tjenester må fokusere på innovasjonog kompetanse. Regjeringen mener dette er etledelsesansvar og anbefaler kommunene å ta inn-ovasjon og kompetanse inn som egne tema i pla-nene for helse- og omsorgssektoren, som del avdet helhetlige kommuneplanarbeidet.

Framtida byr på utfordringer som skaperbehov for å sette kommunene bedre i stand til ådrive nyskaping og innovasjon på en systematiskmåte. Dette krever økt kompetanse på innovasjon,metodekunnskap og innovasjonsledelse, medevne og vilje til å arbeide på tvers, ta politiskrisiko, slippe løs medarbeidere og involvere inn-byggere, brukere og organisasjoner mer aktivt og


direkte. Et utvidet samarbeid med næringslivet ogforskningsmiljøer vil også være sentrale elemen-ter i kommunalt innovasjonsarbeid.

De utfordringer velferdssamfunnet står over-for kan vi ikke spare oss ut av. De må vi utvikle ossut av. Denne meldingen vil vise en annen vei til økteffektivitet enn tradisjonell innsparingspolitikk ogmarkedstenkning. Den legger vekt på å utvikle enoffentlig forvaltning som fremmer mangfold ogmobiliserer de mange ressurser som finnes ilokalsamfunnet, som satser på tillitsbasert sam-spill framfor byråkratisk kontroll, som anerkjen-ner og tar i bruk faglig kunnskap og erfaring, ogsamarbeider på tvers av faggrenser og forvalt-ningsnivåer. En slik ny forvaltningspolitikk(Andersen m.fl. 2012) forutsetter at den demokra-tiske styringen forsterkes både gjennom politiskledelse på alle nivå og direkte brukerinnflytelseog innbyggerdeltakelse, og at det satses mer påpartnerskapsløsninger både med sivilsamfunnetog næringslivet.

1.2.1 Samhandlingsreformen som grunnlag for å tenke nytt

Med samhandlingsreformen vil regjeringen sikreet bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tje-nestetilbud av god kvalitet tilpasset den enkeltebruker. Det skal legges økt vekt på helsefrem-mende og forebyggende arbeid, på habilitering ogrehabilitering, på økt brukerinnflytelse, påbehandlingsforløp og forpliktende samarbeids-avtaler mellom kommuner og sykehus.

Samhandlingsreformen er en retningsreformsom legger grunnlaget for innholdmessige ogorganisatoriske endringer i kommunal sektor.Reformens målsettinger er å sikre mer koordi-nerte helse- og omsorgstjenester og en større inn-sats for å forebygge og begrense sykdom. For åmøte de demografiske, samfunnsmessige oghelsemessige utfordringer har regjeringen sattfornying og innovasjon i hele den kommunalehelse- og omsorgstjenesten på dagsorden. Påmange måter er samhandlingsreformen også enkommunereform.

Ett av hovedmålene er å utvikle en ny kommu-nerolle, slik at kommunene i større grad enn i dagkan oppfylle ambisjonene om forebygging og inn-sats tidlig i sykdomsforløpet. Det legges derforopp til økt støtte av pasientens egenmestring, øktinnsats på forebyggende og helsefremmende til-tak og utbygging av lavterskeltilbud. Dette krevernye arbeids- og samarbeidsformer, nytt tje-nesteinnhold og nye måter å løse oppgavene på.Noen av dagens tjenester skal flyttes nærmere der

brukerne bor, og det utvikles nye kommunale til-bud både før, istedenfor og etter sykehusinnleg-gelse. De etablerte økonomiske insentiver skalbidra til ønsket oppgaveløsning og gi grunnlag forgode pasienttilbud og kostnadseffektive løsnin-ger. For å sikre god implementering av reformenhar Helse- og omsorgsdepartementet og KS inn-gått en Nasjonal rammeavtale om samhandling påhelse- og omsorgsområdet.

Erfaringene fra første år med reformen er atbåde kommunene og spesialisthelsetjenesten ergodt i gang. Arbeidet med samarbeidsavtaler, til-rettelegging for øyeblikkelig hjelp døgntilbud ikommunene, og kommunenes økte mottak avutskrivningsklare pasienter, viser at både kommu-ner og spesialisthelsetjeneste har startet proses-sen for å oppnå en bedre samhandling mellomnivåene i helse- og omsorgstjenesten. Samhand-lingsreformen ser ut til å ha bidratt til å gi forbe-dringsarbeidet i helse- og omsorgstjenestene enny retning.

For å videreføre og videreutvikle samhand-lingsreformen er det behov for å tenke nytt ogframtidsrettet om innhold, innretning og ressurs-utnyttelse i de kommunale helse- og omsorgstje-nestene. Tjenestene må i større grad legge vektpå aktiv omsorg, forebygging og rehabilitering, ogutfordre til å ta i bruk ny teknologi og nye arbeids-metoder. Dette er i tråd med forslagene i NOU2011: 11 Innovasjon i omsorg, og denne meldin-gen vil bygge videre på det grunnlaget som er lagti samhandlingsreformen.

1.2.2 Omsorgstjenestens utfordringer

De få undersøkelser som er gjort av omsorgstje-nestenes virksomhet gir gode indikasjoner på atde har sin styrke på sine grunnleggende oppgaverinnenfor behandling og pleie. Tjenestene kommerimidlertid ofte seint inn og er ikke like gode på åivareta forebyggende virksomhet, opptrening,rehabilitering, fysisk, sosial og kulturell aktivitet.Mye tyder også på at dette bildet er forsterket deseneste årene.

Denne meldingen har valgt å ta for seg noenav omsorgstjenestenes floker og svake sider, ogse om det er mulig å finne nye tilnærmingsmåterog løsninger som kan snu på dette.

Samtidig er bakteppet de utfordringene somer beskrevet både i St.meld. nr. 25 (2005–2006)om framtidas omsorgsutfordringer og av Hagen-utvalget i NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg:– veksten i nye yngre brukergrupper– flere eldre med hjelpebehov– knapphet på frivillige omsorgsytere


– knapphet på helse- og sosialpersonell– manglende samhandling og medisinsk oppføl-

ging– mangel på aktivitet og dekning av psykososiale

behov– internasjonalisering av markedet for personell,

tjenestetilbydere, pasienter og brukere

I denne sammenheng kan vi heller ikke unngå åmåtte forholde oss til betydelig usikkerhet i ver-densøkonomien, med arbeidsledighet og storeøkonomiske problemer for folk i mange deler avEuropa. I en slik tid bør vi ikke støpe alle deler avomsorgstjenesten i betong, men sikre at vi harnødvendig fleksibilitet og omstillingsevne i detsom bygges opp.

Som Hagen-utvalget peker på er dette utfor-dringer som rommer både problemer og mulig-heter. Denne meldingen vil konsentrere seg ommulighetene.

1.3 Bakgrunn og utgangspunkt

I St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende ogbærekraftig Norge, valgte regjeringen ut helse- ogomsorgstjenesten som satsingsområde for innova-sjon og fornyelse, og nedsatte Hagen-utvalget somla fram sin innstilling i NOU 2011: 11 Innovasjon iomsorg sommeren 2011. Utredningen har skaptstort engasjement og fått bred oppslutning påtvers av de fleste vanlige skillelinjer. På enkelteområder er det også betydelig utålmodighet. Detgjelder særlig spørsmålet om omlegging avomsorgstjenestene med større vekt på velferds-teknologi og rehabilitering, og behovet for nye vir-kemidler i kommunalt innovasjonsarbeid.

Hagen-utvalget

Denne meldingen bygger i hovedsak på Hagen-utvalgets utredning og de omfattende og mangehøringsuttalelser som kom i høringsrunden. Mel-dingen er ment å legge grunnlaget for en fram-tidsrettet politikk for de kommunale omsorgstje-nestene ved å trekke opp perspektivene og bidratil arbeidet med utforming av nye løsninger foromsorgsfeltet fram mot de store demografiskeutfordringene omsorgssektoren står overfor itiårene fra 2025. Hagen-utvalget la i sin utredning«en aktiv seniorpolitikk, en barrierebrytende poli-tikk for mennesker med nedsatt funksjonsevne ogen moderne pårørendepolitikk» til grunn for sinefem hovedforslag:

– Næromsorg – Den andre samhandlingsrefor-men

– Nye rom – Framtidas boligløsninger og nær-miljø

– Teknoplan – Teknologistøtte til omsorg– Kommunalt innovasjonsprogram– Omsorg som næring og eksport

Omsorgstjenestene dekker i dag hele livsløpet oghar tjenestemottakere i alle aldersgrupper medbehov for et mangfold av løsninger på botilbud,tjenestetilbud og faglige tilnærminger. Samhand-lingsreformen forsterker dette mangfoldet og girkommunene nye oppgaver og nye muligheter.

Kaasa-utvalget

Meldingen legger vekt på å forsterke fellesskaps-løsningene gjennom å styrke samspillet mellomkommunale tjenester og sivilsamfunnet og gi defrivillige ressursene i familie og lokalsamfunnetgode og stimulerende rammebetingelser. I utfor-mingen av en moderne pårørendepolitikk ses mel-dingen i sammenheng med behandlingen avKaasa-utvalgets NOU 2011: 17 Når sant skal siesom pårørendeomsorg. Kaasa-utvalget foreslår herå gjøre tre hovedgrep:– En utvidet pleiepengeordning.– En ny forsterket kommunal omsorgsstønad

som erstatter dagens hjelpestønad og omsorgs-lønn.

– Lovfestet pårørendestøtte med tiltak somverdsetter og inkluderer de pårørende og kva-litetssikrer tjenestene.

Velferdsteknologi

I arbeidet med velferdsteknologi, har departe-mentet fått utarbeidet en fagrapport om imple-mentering av velferdsteknologi i de kommunalehelse- og omsorgstjenestene fram mot 2030 (Hel-sedirektoratet 2012), som også er benyttet somgrunnlagsmateriale for meldingen. Helsedirekto-ratet anbefaler her at det etableres en nasjonal sat-sing på velferdsteknologi gjennom et Velferdstek-nologisk innovasjonsprogram (2013–2020).

De mulighetene informasjons- og kommunika-sjonsteknologi (IKT) og velferdsteknologi gir forhelse- og omsorgssektoren er også behandlet iMeld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda for Norge– IKT for vekst og verdiskaping, og må også ses isammenheng med Meld. St. 9 (2012–2013) Éninnbygger – én journal.


Kvalitet

Regjeringen har tidligere lagt fram Meld. St. 10(2012–2013) God kvalitet – trygge tjenester, omkvalitet og pasientsikkerhet i helse- ogomsorgstjenesten, blant annet med mål om et merbrukerorientert helse- og omsorgstilbud, en meraktiv pasient- og brukerolle, mer systematiskutprøving av nye behandlingsmetoder og bedrekvalitet gjennom kunnskap og innovasjon.

Avtale med KS

Regjeringen og KS har inngått en avtale omutvikling av kvalitet i de kommunale helse- ogomsorgstjenestene 2012–2015. Her er parteneblant annet enige om å bidra til nyskaping ognytenkning i den kommunale helse- ogomsorgstjenesten med et særskilt fokus på mobi-lisering av medborgeransvar og deltakelse, tidliginnsats, forebygging, rehabilitering og bruk avny teknologi.

Det blir pekt på at kommunene står overforutfordringer både når det gjelder endringer ialderssammensetningen i befolkningen og nyeyngre brukergrupper med andre behov og prefe-ranser. Disse utfordringene må løses ved bestmulig effektiv utnyttelse av de samlede ressur-sene og gjennom nyskaping:

«Partene vil sikre bærekraftige tjenester i fram-tida gjennom forskning, innovasjon og løsnin-ger som fremmer kvalitet i alle ledd. Partene erenige om at innovasjonsarbeidet i helse- ogomsorgstjenestene skal forankres som en delav et helhetlig kommunalt innovasjonsarbeid.

Partene vil i fellesskap:– stimulere til innovasjonsarbeid både på

nasjonalt, regionalt og lokalt plan, på tversav sektorer og nivåer, og i samarbeid mednæringsliv, organisasjoner og sivilsamfunn

– samarbeide om utvikling av infrastrukturfor kommunalt innovasjonssamarbeid

– utnytte det kommunale plansystemet tilnytenkning, omstilling og gjennomføringav nye måter å jobbe på

– arbeide med å få på plass løsninger somgjør at brukere som ønsker det kan bohjemme lengst mulig

– bidra til å utvikle nye boformer og boligløs-ninger, blant annet gjennom nye samar-beidsprosjekter

– bidra til bruk av velferdsteknologi, blantannet gjennom opplæring, kompetanse ogorganisasjonsutvikling

– bidra til en framtidsrettet frivillighetspoli-tikk

– bidra til en politikk som støtter pårørendesom yter omsorg og tilrettelegger for frivil-lig omsorg»

Kommunal innovasjon

Parallelt med Helse- og omsorgsdepartementetsmeldingsarbeid har Kommunal- og regionalde-partementet utarbeidet en kommunal innova-sjonsstrategi, som skal stimulere innovasjons-arbeidet i hele kommunesektoren. Denne mel-dingen må ses i sammenheng med strategienNye vegar til framtidas velferd, og de generellekommunalpolitiske virkemidlene som skal bidratil å fremme kommunal innovasjon.

Helseogomsorg21

Helse- og omsorgsdepartementet skal etablere etforum for dialog mellom helse- og omsorgstjenes-tene, akademia, næringslivet og profesjonsorgani-sasjonene. Forumet skal i 2013 gi innspill til ogforeslå tiltak til en bred og samlet strategi forforskning og innovasjon innenfor helse- ogomsorgsfeltet, HelseOmsorg21. Strategien skaldanne grunnlag for en målrettet, helhetlig ogkoordinert nasjonal innsats for forskning, utvik-ling og innovasjon innenfor helse og omsorg.

Innovasjon i helse

Meldingen må videre ses i sammenheng med atHelse- og omsorgsdepartementet sammen medNærings- og handelsdepartementet har en tiårig(2007–2017) satsing på behovs- og forsknings-drevet innovasjon og kommersialisering i helse-og omsorgssektoren. Satsingen inkluderer inno-vasjon innen IKT og medisinsk-teknisk utstyr, inn-ovasjon i offentlige anskaffelser samt innovasjonpå bakgrunn av store samfunnsutfordringer somkroniske sykdommer, en økende aldrende befolk-ning, og bedre samhandling mellom tjeneste-nivåene.

Viktige aktører i satsningen er de regionalehelseforetakene, InnoMed, Innovasjon Norge,Norges forskningsråd og Helsedirektoratet. Aktø-rene har inngått en nasjonal samarbeidsavtale ogtiltaksplan. KS deltar også i samarbeidet. Satsin-gen omfatter en styrking av ordningen medoffentlige forsknings- og utviklingskontrakter(OFU) til helseformål og tiltak for å stimulere tilarenaer og møteplasser mellom leverandørindu-strien, helsesektoren og virkemiddelapparatet.


Innovasjon på internasjonal dagsorden

Innovasjon i offentlig sektor settes nå på dagsor-den i internasjonale fora både i Norden ogEuropa, blant annet gjennom EU, OECD, FN ogWHO. Sentrale tema og drivere bak denne utvik-lingen er blant annet de demografiske og økono-miske utfordringer vi står overfor (Unece 2012).

A society for all ages og Active ageing and soli-darity between generations står som noen av deviktigste overskriftene for dette arbeidet. Det teg-nes et nytt bilde av eldre innbyggere og deresrolle i arbeidsliv, samfunnsliv og kulturliv. Delta-kelse, inkludering, selvstendighet og uavhengig-het er sentrale tema. Bekjempelse av aldersdiskri-minering (alderisme) og tillitskapende brobyg-ging mellom unge og eldre ses som viktige virke-midler for en seniorpolitikk som angår alle gene-rasjoner og får betydning for allesamfunnsområder.

Åtte prinsipper for en god omsorgstjeneste

Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidetsammen med Pensjonistforbundet, Kirkens Bymi-sjon, KS, Norsk Sykepleierforbund, Fagforbundet,Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger,sosionomer og vernepleiere åtte prinsipper forgode omsorgstjenester, som ble lagt fram våren2012.

Omsorgstjenesten:– bygger på et helhetlig menneskesyn– er basert på medbestemmelse, respekt og ver-

dighet – er tilpasset brukernes individuelle behov – viser respekt og omsorg for pårørende – består av kompetente ledere og ansatte – vektlegger helsefremmende aktivitet og fore-

byggende tiltak– er fleksibel, forutsigbar og tilbyr koordinerte

og helhetlige tjenester– er lærende, innovativ og nyskapende

Disse åtte prinsippene legges også til grunn idenne meldingen.


Figur 2.1

KAPITTEL

2


2 Sammendrag – Omsorgsplan 2020

«Alle bør være opptatt av framtida. Det er der viskal tilbringe resten av vårt liv.»

Ordtak

Omsorgsplan 2020 blir en plan for å møte bådedagens behov og morgendagens utfordringer. Sam-tidig som dagens Omsorgsplan 2015 gjennomføres,starter arbeidet med å utvikle og innarbeide nye ogframtidsrettede løsninger. For å ivareta kontinuitetog helhet, legges derfor tiltakene i denne meldingainn som nye elementer i dagens omsorgsplan ogoverlapper denne fram til og med 2015. Det leggergrunnlag for koordinert innsats med felles framdrift.Gradvis avløses dagens plan av de nye tiltakene sombidrar til å gi den en mer innovativ innretning:– Morgendagens omsorg – et innovasjonspro-

gram fram mot 2020.– Morgendagens omsorgstjenestebrukere –

med et ressursorientert perspektiv.– Morgendagens omsorgsfelleskap – med et

pårørendeprogram, en nasjonal frivillighets-strategi og politikk for ideelle, samvirke-baserte og private tjenesteleverandører.

– Morgendagens omsorgstjeneste – med fagligomlegging og større vekt på tidlig innsats,hverdagsrehabilitering og nettverksarbeid.

– Morgendagens omsorgsomgivelser – med etprogram for utvikling og innføring av velferdstek-nologi og tiltak for fornyelse, bygging og utvik-ling av framtidas sykehjem og omsorgsboliger.

Regjeringen kommer tilbake til de ulike program-mer og tiltak i det enkelte års statsbudsjett, og dettas forbehold om at de vil bli gjennomført når deter budsjettmessig dekning.

Arbeidet med iverksettelse av tiltakene i pla-nen knyttes til det administrative apparat som eretablert i Helsedirektoratet, Husbanken og regio-nal statsforvaltning for gjennomføringen avdagens omsorgsplan. Det forutsettes at Helse-direktoratet i arbeidet med å fremme innovasjon– forsterker og benytter InnoMed i arbeidet med

innovasjon på helse- og omsorgsfeltet– bidrar til og benytter det kompetansesenter og

de tiltak som etableres i regjeringens kommu-nale innovasjonsstrategi

Videre legges det opp til at de regionale sentre foromsorgsforskning styrkes for å kunne bistå kom-munene med følgeforskning og gjøre dokumenta-sjon fra innovasjonsprosjekter tilgjengelige forkommunene. De fylkesvise utviklingssentrene forsykehjem og hjemmetjenester skal bidra til spred-ning og formidling. Samtidig innrettes virkemid-lene som disponeres av sentrale forsknings- oginnovasjonsinstitusjoner, slik at de fremmer kom-munenes innovasjonsevne på helse- og omsorgs-feltet.

2.1 Morgendagens omsorg

Helse- og omsorgstjenestene står overfor storeoppgaver framover. Befolkningens alderssammen-setning endres og kompleksiteten i oppgaveløs-ningen vil øke. Framfor å heve terskelen for å fåhjelp må det i større grad utvikles tjenester somstøtter opp under forebygging, tidlig innsats ogrehabilitering. For å utløse ressurser på tvers avog utenfor kommuneorganisasjonen må det sesmed nye øyne på hva en tjeneste skal være, oghvem som skal være med på å skape den. Mor-gendagens omsorgstjeneste skal legge til rette forat brukerne i større grad blir en ressurs i eget liv,for at lokalsamfunnets innbyggere mobiliseres pånye måter og blir ressurser for hverandre, for atvelferdsteknologi blir en ressurs for brukere somdermed får bedre muligheter til å mestre hver-dagen, og for at ressursene hos ideelle og frivilligeorganisasjoner videreutvikles og tas i bruk på nyemåter. Disse ressursene er ikke nye, men det erførst når vi systematisk trekker inn ulike aktører iutforming og produksjon av tjenestene at nye løs-ninger oppstår.

2.1.1 Innovasjonsprogram 2020 – for morgendagens omsorg

De seneste tiårene har kommunenes rolle i inno-vasjonsarbeidet først og fremst vært å legge tilrette for næringsutvikling og innovasjon i privatsektor. Framtidige utfordringer krever at kommu-nene selv settes i sentrum av innovasjonssyste-


met, der utformingen og produksjonen av tjenes-tene blir det sentrale. Innovasjonsprosesser settesimidlertid ikke i gang av seg selv. Innovasjon eralltid forbundet med usikkerhet og forutsetterderfor risikovillighet. Mens forskningsmiljøeneog næringslivet har egne virkemiddelaktører, erdet få innovasjonsvirkemidler rettet mot omsorgs-sektoren og kommunene. Derfor er det behov foret rammeverk og virkemidler som legitimerer inn-ovasjon i kommunal sektor, og som gjør at kom-munene i større grad kan prøve ut nye løsningernår de står overfor komplekse utfordringer.

Dette er en nasjonal oppgave der det viktigstearbeidet må skje i den enkelte kommune, i samar-beid mellom lokale folkevalgte, fagfolk, brukere,pårørende, organisasjoner og næringslivet. Mendet kreves også at det tas grep på nasjonalt nivåsom koordinerer, støtter og gir retning til detlokale arbeidet, og som samtidig kan bidra tilkompetansebygging, forskning og kunnskaps-utvikling, formidling, motivering, rådgivning,dokumentasjon og spredning av nye utprøvde løs-ninger.

Morgendagens omsorg er et innovasjons-program som skal utforme nye løsninger for fram-tidas omsorg sammen med brukere, pårørende,kommuner, ideelle organisasjoner, forskningsmil-jøer og næringslivet. Innovasjonsprogrammet skalbidra til utvikling og innføring av velferdstekno-logi, nye arbeidsmetoder, nye organisasjonsløs-ninger og boformer som er tilpasset morgen-dagen. Samtidig skal arbeidet danne grunnlagetfor statlig og kommunal planlegging, med sær-skilte virkemidler som skal støtte og stimulerekommunenes forsknings-, innovasjons- og utvi-klingsarbeid på helse- og omsorgsfeltet for perio-den fram til 2020, med følgende elementer:1. Forsterke omsorgstjenestenes regionale forsk-

nings- og utviklingsstruktur.2. Involvere etablerte innovasjons- og forsknings-

institusjoner på nasjonalt nivå.3. Styrke innsatsen for forsknings-, innovasjons-

og utviklingsarbeid i kommunene og relevanteprogrammer i Norges Forskningsråd.

Grep 1

Regionalt vil det bli bygd videre på en struktursom allerede er etablert med fem omsorgsforsk-ningssentre og Utviklingssenter for sykehjem oghjemmetjenester i hvert fylke. Sentrene er knyttetsammen i nettverk, der Senter for omsorgsforsk-ning Øst er tillagt koordineringsfunksjonen og vil

få en sentral oppgave med følgeforskning og somdokumentasjonssenter. Sammen med regionalstatsforvaltning og i samarbeid med KS regionaltvil sentrene være viktige og kommunenære sam-arbeidspartnere i et forsknings-, utviklings- oginnovasjonsarbeid i helse- og omsorgssektoren.

Grep 2

På nasjonalt nivå vil etablerte innovasjonsinstitu-sjoner og fagmiljøer bli involvert, og noen av devirkemidlene de disponerer bli styrket og innret-tet slik at de også fremmer de kommunale helse-og omsorgstjenestenes innovasjonsarbeid. I trådmed regjeringens innovasjonsstrategi vil det blietablert et eget kompetansesenter som vil ha enpådriverfunksjon for hele kommunesektoren.InnoMed er etablert av Helsedirektoratet som etnasjonalt kompetansenettverk for behovsdrevetinnovasjon i helsesektoren, og vil bli bygd ut slikat de i tillegg til spesialisthelsetjenesten også kandekke de kommunale helse- og omsorgstjenes-tene, og ivareta innovasjonsarbeidet på tvers avforvaltningsnivåene i helsetjenesten.

Grep 3

Det er først og fremst behov for å utløse kommu-nenes egen innovasjonsevne og innovasjonskraft.Innovasjonsprogrammet vil derfor styrke detkommunale innovasjonsarbeidet på helse- ogomsorgsfeltet lokalt:– ved utprøving av nye løsninger (faglige meto-

der, teknologi, boformer, organisasjon mv.) i etsamarbeid mellom kommune, forskning ognæringslivet eller ideelle virksomheter/frivil-lige

– ved å sikre dokumentasjon og forskning somgrunnlag for spredning og implementering

– ved å forbedre kunnskapsgrunnlaget for plan-legging, utvikling og innovasjon gjennom rele-vante programmer i Norges forskningsråd.

I første omgang bygges strukturen på regionaltog nasjonalt nivå opp for å bistå kommunene.Omsorgstjenestene utgjør nesten en tredjedel avkommunens samlede virksomhet, og må ses isammenheng med behov og ressurser i hele kom-munesektoren. Innovasjonsarbeidet i omsorgstje-nestene må derfor skje som en del av en helhetliginnovasjonssatsing i kommunal sektor. Regjerin-gen vil utvikle og støtte de nasjonale og regionaleinnovasjonsmiljøene.


2.2 Morgendagens omsorgstjenestebrukere

De fleste utviklingstrekk og framskrivningertyder på at morgendagens brukere blir flere ennfør, de vil være i alle aldersgrupper og ha et mersammensatt omsorgsbehov.

De siste 20 år har ikke tallet på eldre brukereøkt. Veksten har vært størst blant de som er under67 år, med fokus på langvarige og kroniske syk-dommer, funksjonsnedsettelse og psykiske ogsosiale problemer.

De nærmeste årene er det sannsynligvis talletpå brukere i aldersgruppen 67-79 år som vilvokse, mens den sterke veksten i aldersgruppenover 80 år først kommer om 10-15 år. Da vil ogsåutfordringene knyttet til demens vokse tilsva-rende.

Mens det i dag er stor overvekt av kvinner,ikke minst i sykehjemmene, vil dette jevne segnoe ut, ettersom levealderen for menn øker ras-kere enn for kvinner.

Samtidig vil framtidas brukere ha andre res-surser å møte sykdom, funksjonsnedsettelse ogproblemer med. Det er ikke nok bare å framskriveproblemene. Vi må også framskrive ressursene ogse hvordan brukernes egne ressurser kan tas ibruk. Ikke minst gjelder dette de nye generasjo-ner eldre som vil leve lenger og møte alderdom-men med bedre økonomi, høyere utdannelse,bedre helse og helt andre materielle forhold ennnoen generasjon før dem. En 80-åring i 2000 og en80-åring i 2030 vil derfor ikke være det samme.

Til grunn for alle tiltak og program i dennemeldingen ligger det et helhetlig syn på morgen-dagens brukere. De har ikke bare sykdommer ogproblemer, men også ressurser de skal bruke til åmestre eget liv og ta del i fellesskapet. Helt til detsiste vil alle ha noe verdifullt å bidra med.

Nye organisasjonsformer skal invitere til det.Nye kommunikasjonsformer og arbeidsmetoderskal legge til rette for det. Ny teknologi og meruniversell utforming av boliger og omgivelser skalgi bedre muligheter for det.

Meldingen bruker derfor begreper som med-borgerskap, samskaping, likemannsarbeid ogbrukerstyring, og inviterer brukerne og deresrepresentanter til aktiv deltakelse i morgendagensomsorgsfellesskap.

2.3 Morgendagens omsorgsfellesskap

I møte med morgendagens omsorgsutfordringer,blir det nødvendig å mobilisere samfunnets sam-

lede omsorgsressurser og se nærmere på opp-gavefordelingen mellom omsorgsaktørene. Deoffentlige omsorgstjenestene har vært i kontinu-erlig vekst i flere tiår. Med sikte på de demogra-fiske utfordringer som venter oss for fullt om 10–15 år, bør denne veksten organiseres slik at denstøtter opp under og utløser alle de ressurser somligger hos brukerne selv, deres familie og sosialenettverk, i nærmiljøet og lokalsamfunnet, i ideellevirksomheter og næringslivet som tar sin del avsamfunnsansvaret. Det vil kreve omstilling av denfaglige virksomheten med større vekt på nett-verksarbeid, tverrfaglig samarbeid, forebygging,tidlig innsats og rehabilitering. Det forutsetterogså at folk tar ansvar for best mulig tilrettleggingav egen bolig, og at vi i fellesskap legger til rettede fysiske omgivelser slik at de blir tilgjengeligefor alle og for alle generasjoner.

Om familieomsorgen fortsatt skal oppretthol-des på dagens nivå, kreves det en ny pårørende-politikk som gjør det lettere å kombinere arbeidog omsorg, som bygger på likestilling mellomkjønn, som anerkjenner og verdsetter pårørendeskompetanse og innsats, og støttes faglig gjennomopplæring og veiledning.

Det ligger gode muligheter i å engasjere flere ifrivillig omsorgsarbeid. Dette kommer imidlertidikke av seg selv, men krever nitidig arbeid og sys-tematisk oppfølging med rekruttering, organise-ring, koordinering, opplæring, motivasjon og vei-ledning. Å sette av fagpersonell eller samarbeidemed ideelle og frivillige organisasjoner om dette,er en investering som gir mangfold igjen.

På omsorgssektorens område ligger det ogsået stort potensial i å utfordre de ideelle organisa-sjonene til fortsatt å gå foran og finne nye veier,aktivt involvere nye generasjoner frivillige, ogutvikle nye former for ideelle tiltak og samvirke-løsninger der brukerne og deres organisasjonerer mer aktivt inne på eiersiden.

Samtidig vil næringslivet stå for en rekkeunderleveranser til kommunen. Dette kan gjeldefor eksempel bygningsmasse, teknologi og boli-ger.

Slik vil omsorgsoppgavene kunne fordeles påflere aktører i framtida innenfor rammen av vel-ferdsstatens fellesskapsløsninger.

2.3.1 Program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020

I tråd med anbefalinger i NOU 2011: 11 Innova-sjon i omsorg og NOU 2011: 17 Når sant skal siesom pårørendeomsorg, vil regjeringen utforme enpolitikk som skal bidra til at pårørende blir verd-


satt og synliggjort, og som gir økt likestilling ogmer fleksibilitet. Regjeringen legger i denne mel-dingen fram et program for en aktiv og framtids-rettet pårørendepolitikk som: – synliggjør, anerkjenner og støtter pårørende

som står i krevende omsorgsoppgaver– bedrer samspillet mellom den offentlige og den

uformelle omsorgen, og styrker kvaliteten pådet samlede tjenestetilbudet

– legger til rette for å opprettholde pårørendeom-sorgen på dagens nivå, og gjør det enklere åkombinere yrkesaktivitet med omsorg for barnog unge, voksne og eldre med alvorlig sykdom,funksjonsnedsettelse eller psykiske og sosialeproblemer

I første fase av programperioden legges det vektpå tiltak som støtter pårørende og styrker sam-spillet mellom helse- og omsorgstjenestene ogpårørende:– fleksible avlastningsordninger– pårørendestøtte, informasjon, opplæring og

veiledning– samspill og samarbeid– forbedring av omsorgslønnsordningen– forskning og utvikling

I neste fase utredes spørsmål om endringer i deøkonomiske kompensasjonsordningene og permi-sjonsbestemmelsene i samarbeid med Arbeids-departementet.

2.3.2 Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet

Regjeringen vil legge til rette for et levende sivil-samfunn som skaper tilhørighet, solidaritet ogfellesskap, og vil derfor utvikle en nasjonal stra-tegi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet.Strategien skal angi tiltak for å rekruttere ogbeholde frivillige i omsorgstjenesten, sikre øktfrivillig aktivitet og redusere ensomhet gjennomå re-etablere eller bygge ut den enkeltes sosialenettverk. Strategien skal ta utgangspunkt i føl-gende fem elementer: 1. Mobilisering, organisering og koordinering

Øke kompetansen i å drive rekruttering, mobi-lisering, koordinering, opplæring, motivering,oppfølging og veiledning av frivillige, medytterligere satsing på opplæring av frivillighets-koordinatorer i regi av Verdighetssenteret iBergen.

2. NettverksarbeidUtvikle nettverks- og nærmiljøarbeid sommetode for å fremme frivillig innsats i

omsorgstjenestene og skape gode og felles-skapsorienterte lokalsamfunn.

3. Arenaer for frivillighetBruke arenaene for frivillighet i omsorgssekto-ren:– Ideelle virksomheter på helse- og omsorgs-

feltet– De frivillige organisasjonene– Eldresenter og seniorsenter– Frivilligsentralene i kommunene– Det åpne sykehjemmet

4. LivsgledesykehjemEn nasjonal sertifiseringsordning for livsgle-desykehjem i regi av stiftelsen Livsglede foreldre, for å styrke den aktive omsorgen ogsette brukeres sosiale og kulturelle behov isentrum.

5. Kunnskap og forskningDrive forskning og kunnskapsutvikling om fri-villig arbeid på helse- og omsorgsfeltet, for ålegge til rette for langsiktig planlegging og sys-tematisk samarbeid.

Strategien skal ferdigutvikles og konkretiseres idialog med kommunesektoren og i samarbeidmed Frivillighet Norge.

2.3.3 Ideelle tjenesteleverandører som innovatører

Historisk har ideelle organisasjoner vært velferds-statens fortropp. De har bygd ut tjenestetilbud tilsvake grupper som det offentlige seinere har tattansvar for, og de har utviklet nye arbeidsmetoderofte med stor vekt på brukerinnflytelse og del-takelse fra lokalsamfunnet.

Behovet for slike pionérer er like stort i dag.Ideelle organisasjoner vil fortsatt være viktigemedspillere for å møte de utfordringer og mulig-heter som følger av en aldrende befolkning,økende kulturelt mangfold og en rivende teknolo-gisk utvikling.

For regjeringen er samspillet med ideell sek-tor viktig i utviklingen av velferdsstaten. Regjerin-gen har forventninger til ideelle aktørers innova-tive tilnærming til helse- og omsorgssektoren, ogser dette samarbeidet som en av flere mulighetertil å mobilisere frivillige og nærmiljøet.

EØS-regelverket legger noen rammer for hvor-dan offentlige myndigheter kan kjøpe tjenester avideelle. Regjeringen er opptatt av å utnytte dethandlingsrommet som i dag eksisterer ved kjøp avdenne type tjenester. Egne anskaffelsesprosesserfor ideelle, langsiktige avtaler og et samarbeid omutvikling og innovasjon i forkant av anskaffelsen er


gode og mulige handlingsalternativ for de kommu-nene som ønsker å videreutvikle et slikt samarbeid.

Ideelle leverandørers plass og høye legitimitetpå helse- og sosialfeltet vil i framtida være nærtknyttet til at de fortsatt kan være innovatører, gånye veier, involvere frivillige og ta fatt der velferds-samfunnet svikter. Dette krever at de kan holdefast på sin verdibaserte forankring og egenart, ogfinner nye eierformer og driftsmodeller som invol-verer brukerne og deres representanter på andremåter enn tidligere.

2.3.4 Samvirke som mulighet

Samvirke er som selskapsform godt egnet til å blibenyttet på velferdsområdet og i samhandlingmed kommunene om utvikling av omsorgstjenes-tene. Samvirke er en organisasjonsform som lig-ger godt til rette for sterkere brukerinnflytelse,eierskap og brukerstyring. Samtidig inviterer sel-skapsformen tjenestemottakere og innbyggere tilå være mer enn forbrukere og konsumenter, ved åutfordre til å ta ansvar og delta i utformingen ogproduksjonen av tjenestetilbudet.

Morgendagens helse- og omsorgstjenester måutformes og utføres i et samspill mellom kommu-nale og ikke-kommunale aktører med fotfeste i detsivile samfunnet. Samvirkeforetakets særpregåpner for lokale løsninger på lokale behov, og girden enkelte innbygger rolle både som forbrukerog produsent gjennom deltakelse, brukerstyringog medproduksjon av tjenestene. Lokaldemokra-tiet i kommunene styrkes gjennom sterkeredirekte brukerdemokrati.

I internasjonal sammenheng er samvirkefore-tak svært utbredt. I Norge har samvirke som eier-og driftsform generelt vært lite utbredt innenforområder der offentlig sektor har ansvaret. I andredeler av nærings- og samfunnslivet har denneeier- og driftsformen lenge hatt en helt annendominerende plass. I omsorgssektoren kan detvære rom for både brukersamvirke, personalsam-virke, tilbydersamvirke, pårørendesamvirke ellermer blandede samvirkeforetak.

Drivkraften i sosialt entreprenørskap er å løsesamfunnsproblemer og sikre sosial verdiskaping.For å fremme entreprenørskap i utdanningssyste-met samarbeider regjeringen med Ungt Entrepre-nørskap hvor flere av bedriftene som startes opper sosiale entreprenører.

2.3.5 Samspill med næringslivet

Norsk næringsliv har kompetanse som kan bidra tilå utvikle omsorgssektoren. Ved å samarbeide om å

utvikle tjenester og produkter kan det offentlige ogprivate aktører skape nye løsninger. Det ligger etbetydelig innovasjonspotensial i offentlige anskaf-felser. Anskaffelser som et strategisk virkemiddelfor innovasjon vil ikke bare gi bedre utnyttelse avsamfunnets ressurser, men også skape bedre ognye tjenester til det beste for brukerne. Et aktivtnæringsliv som deltar i utformingen av løsningenepå kommunenes utviklingsbehov vil bidra til bedre,tryggere og mer effektive tjenester, og til å skapepositive ringvirkninger i næringslivet.

Det vil derfor bli lagt til rette for en politikksom:– utvikler nye tilbud i grenseflaten mellom

omsorgstjenesten og næringslivet– styrker omsorgssektorens rolle som en kom-

petent og krevende bestiller– utvikler omsorgstjenesten som eksportartikkel– møter et raskt voksende seniormarked

Regjeringen er opptatt av at utviklingen ikke skalføre til økt skjevfordeling i befolkningens tilgangtil helse- og velferdstjenester, men en del av depraktiske og mer servicepregede tjenestene vil bliprodusert av andre og levert både gjennom kom-munen og på individmarkedet. Dette innebæreren politikk der regjeringen mener at kommuneneselv, sammen med ideelle organisasjoner, børdrive langtids institusjonsplasser og grunnleg-gende helse- og omsorgstjenester. Samtidig vilnæringslivet stå for en rekke underleveranser tilkommunen. Dette kan for eksempel gjelde bådebygningsmasse, teknologi og boliger.

2.4 Morgendagens omsorgstjeneste

Morgendagens omsorgstjeneste skal skape tje-nestetilbudet sammen med brukerne, samhandlemed pårørende, ta i bruk velferdsteknologi ogmobilisere lokalsamfunnet på nye måter. Nyearbeidsmetoder og samspill med familie og nett-verk vil samlet stille store krav til endring i kom-petanse og rekruttering, og bety nye måter å orga-nisere tjenestene på. Det er derfor behov for etfaglig omstillingsarbeid som både foredleromsorgstjenestenes pleiefaglige arbeid og tar ibruk bredere tverrfaglig kompetanse på rehabili-tering og sosialt nettverksarbeid.

Tre områder peker seg ut som noen avomsorgstjenestenes viktigste utfordringer ogmuligheter:– aktiv omsorg– hverdagsrehabilitering– omsorg og død


2.4.1 Aktiv omsorg

Kultur, måltider, aktivitet og trivsel er helt sentraleog grunnleggende elementer i et helhetligomsorgstilbud. For å utvikle en framtidsrettet oggod omsorgstjeneste er det behov for større vekt-legging av aktivisering både sosialt og fysisk ogøkt oppmerksomhet på brukeres sosiale, eksi-stensielle og kulturelle behov.

Dagaktivitetstilbud blir ofte kalt det man-glende mellomleddet i omsorgstjenestene. Regje-ringen har derfor startet en omfattende utbyggingav dagaktivitetstilbud for personer med demens,og har et mål om å lovfeste kommunenes plikt til åtilby dagtilbud til personer med demens når til-budet er bygd ut. Dagaktivitetstilbud gir menings-fulle hverdager og gode opplevelser for denenkelte bruker, og kan i mange tilfeller avlastepårørende og bidra til å forhindre eller utsetteinstitusjonsinnleggelse.

Kunst og kultur kan brukes innovativt til åutvikle nye metoder og faglige tilnærminger tilomsorgstjenestene. Kultur og omsorg må spillesammen i et tett tverrfaglig samarbeid som bådestimulerer kropp og sjel og aktiviserer tanke ogfølelsesliv, for eksempel gjennom erindringsgrup-per og skriveprosjekter, dansekvelder og musikk-grupper eller gjennom kunst- og kulturprosjektersom bygger på den enkeltes evner, interesser oglivshistorie. Regjeringen ønsker å videreutvikledet samarbeidet som er etablert mellom kultur-sektoren og omsorgstjenestene gjennom Den kul-turelle spaserstokken, og som bidrar til gode kul-turopplevelser i hverdagen.

Det er etter hvert utviklet ulike miljøtiltak somkan brukes terapeutisk mot uro og depresjon veddemens eller mot utagering ved stell og dagligeaktiviteter. I likhet med spesialisthelsetjenesten,må også omsorgssektoren utvikle systemer somsikrer at ny kunnskap tas i bruk. For å bidra til atnye metoder spres og benyttes som første valg ibehandling og pleie, ønsker regjeringen å eta-blere et kompetansemiljø som kan ha ansvar forutvikling og spredning av miljøterapeutiskebehandlingstiltak.

2.4.2 Hverdagsrehabilitering

Det er et mål både for den enkelte og samfun-net å utnytte de ressurser, evner og muligheterbrukerne selv har for mestre hverdagen. Der-for må habilitering og rehabilitering være ennaturlig og sentral del av all omsorg og pleie.Det ligger et rehabiliterende element i all godbehandling.

En stor del av ressursene i omsorgssektorener rettet mot pleie av alvorlig syke og tiltak somkompenserer for funksjonstap. Slik må det fortsattvære. Omsorgstjenesten må alltid være hos desom har de største behov for bistand og pleie.Samtidig må vi åpne for nye tilnærminger somvurderer potensialet for rehabilitering og har nød-vendig kompetanse til å utnytte de ressurser denenkelte har, før mer tradisjonelle og kompense-rende tiltak settes i verk. Regjeringen vil derforbidra til en faglig omstilling av den kommunalehelse- og omsorgstjenesten gjennom sterkerevekt på rehabilitering, forebygging og tidlig inn-sats.

Hverdagsrehabilitering er et eksempel på attidlig innsats og rehabilitering i omsorgstjenes-tene bidrar til økt livskvalitet og bedre funksjons-nivå hos brukerne. Hverdagsrehabilitering er entype rehabilitering som kan drives i større omfanggjennom å involvere hjemmetjenestene i arbeidet.Som metode og faglig tilnærming tar hverdags-rehabilitering utgangspunkt i å avdekke hvilkemuligheter brukeren selv har til å bidra aktivtmed å gjenopprette eller øke tidligere funksjons-nivå. Brukerens egne ressurser, ønsker og per-sonlige mål er utgangspunktet for tjenesten somleveres.

Metoden krever at de ansatte må arbeidesammen med, og ikke for, den enkelte bruker.Tidlig tverrfaglig kartlegging av rehabiliterings-potensialet hos brukeren og tilsvarende tidlig ogintensiv opptrening øker mestringsevnen og redu-serer behovet for hjelp fra det offentlige.

Ved innføring av hverdagsrehabilitering ihjemmetjenestene opprettes det vanligvis et tverr-faglig team bestående av ergoterapeuter, fysio-terapeuter, vernepleiere, sosionomer og sykeplei-ere med rehabiliteringskompetanse. Teamet gårinn og vurderer rehabiliteringsmuligheter hosden enkelte, og samarbeider om å lære opp og vei-lede ansatte i hjemmetjenestene, slik at de kan ståfor opptreningen på brukerens naturlige arenaer, ihjemmet og i nærmiljøet.

Regjeringen ønsker å videreutvikle satsingenpå rehabilitering, aktivisering, mestring med per-sonlige mål, og stimulere kommunene til å for-søke ulike modeller for tidlig innsats og hverdags-rehabilitering.

2.4.3 Omsorg og død

Noen av omsorgstjenestens brukere vil ha behovfor behandling og pleie i kortere perioder, mensandre trenger assistanse og bistand gjennom helelivsløpet. Alvorlig eller uhelbredelig syke og


døende og brukere med stort behov for omsorgog pleie skal ha tilgang til sikre og gode tjenester.Da handler det om å bli behandlet med verdighetog respekt, og få ivaretatt både fysiske, psykiskeog sosiale og åndelige og eksistensielle behov.

Norge er et av de land i verden hvor færrestdør i eget hjem. Å legge til rette for at menneskerkan dø hjemme, kan hjelpe oss til å få et mernaturlig forhold til døden. Hjemmedød kan for-sterke tilhørighet til og samarbeid med familienog sivilsamfunnet, gi bedre forutsetninger for åbeholde regien enn på et sykehus og bidra til atdøden ikke bare blir noe som hører profesjonenetil. I de siste årene har det vært en økning i antalldødsfall som skjer i sykehjem. Dette innebærerbehov for tilstrekkelig ressurser og kompetanse isykehjemmene for å gi god behandling, pleie ogomsorg til pasienter i terminal fase.

Omsorg for døende barn er en av de mest kre-vende oppgavene i helse- og omsorgstjenesten.Det er behov for å styrke lindrende behandling ogomsorg for barn og deres pårørende. Det skalutarbeides nasjonal faglig retningslinje om lin-drende behandling spesielt knyttet til barnsbehov. For å styrke ansattes kompetanse på detteområdet har flere kommuner fått tilskudd til kom-petansehevende prosjekter i samarbeid med frivil-lige organisasjoner.

For å kunne ivareta pasienter og pårørendesbehov er det nødvendig med en tverrfaglig tilnær-ming som utnytter personell og kompetanse påbedre og nye måter, med mer integrerte tjenesteri kommunene og en helsetjeneste som støtteromsorgstjenesten. For å heve kvaliteten, kunnska-pen og kompetansen innen lindrende behandling,vil regjeringen legge til rette for økt involvering avpårørende og utvikle et opplæringsprogram foransatte i omsorgstjenesten som skal gi grunnleg-gende kompetanse i lindrende behandling.

Pårørende skal få støtte og veiledning gjen-nom pårørendeskoler og samtalegrupper. De regi-onale sentre for palliasjon i spesialisthelsetjenes-ten skal bygge opp og spre kompetanse ilindrende behandling i regionen. Sammen med depalliative sentrene på sykehus har de også ansvarfor tverrfaglige kompetansenettverk innenforlindrende behandling, og for å ivareta kontinuite-ten i pleie- og omsorgstilbudet til palliative pasien-ter og spre kompetanse i kommunene.

2.4.4 Faglig omstilling og bredere kompetanse

For å sikre en bærekraftig omsorgstjeneste medgod kvalitet i framtida er det nødvendig med faglig

omstilling i omsorgstjenestene som krever endretog høyere kompetanse, nye arbeidsmetoder ognye faglige tilnærminger. Den faglige omstillingener først og fremst knyttet til sterkere vektleggingav rehabilitering, tidlig innsats, aktivisering, nett-verksarbeid, miljøbehandling, veiledning av pårø-rende og frivillige, og til innføring av velferds-teknologi. I tillegg skal det legges til rette for åvidereutvikle kompetansen på lindrende behand-ling og omsorg ved livets slutt. Regjeringens kom-petanse- og rekrutteringsplan Kompetanseløftet2015, skal bidra til å sikre tilstrekkelig, stabil ogkompetent bemanning i omsorgssektoren.

For å bidra til faglig omstilling i omsorgstje-nesten vil regjeringen i denne meldingen ha fokuspå følgende målsettinger: – Heve det faglige kompetansenivået i omsorgs-

tjenestene, blant annet gjennom å øke andelenpersonell med høgskoleutdanning og legge tilrette for internopplæring.

– Skape større faglig bredde, med flere faggrup-per og økt vekt på tverrfaglig arbeid.

– Styrke omsorgstjenestenes eget kunnskaps-grunnlag gjennom forskning og kunnskaps-spredning.

En faglig omlegging vil også ha konsekvenser fortjenestenes organisering, samarbeidsrelasjoner ogåpning ut mot samfunnet. Om tjenesten skal utviklenye arbeidsformer og styrke den forebyggende ogrehabiliterende innsatsen, må den spille på lag medsamfunnets samlede ressurser. Omsorgstjenestenmå ut og møte brukerne og deres nettverk. Derforer nærhet og desentraliserte tjenester en avgjø-rende faktor. Omsorgstjenesten må være en inte-grert del av lokalsamfunnet, og ikke flyttes vekk frade sammenhenger der den profesjonelle og ufor-melle omsorgen fortsatt kan spille sammen.

Nytt innhold og nye faglige tilnærminger til tje-nesten vil også kreve at kommunene må vurdereinnretning og organisering av tjenestene sine, bådeinternt i helse- og omsorgstjenestene og i relasjon tilandre kommunale tjenester. Det må tenkes nyemåter å organisere og arbeide på, som flytter dagensetablerte grenser, både mellom profesjonene ogmellom virksomhetsområdene i kommunene.

For å bidra til at den enkelte bruker skal opp-leve kontinuitet og sammenheng i tjenestetil-budet, må tjenestene organisere seg tett opp mothverandre. Nye arbeidsformer og en vridning avinnsatsen i tjenestene til kommunene, vil ogsåkreve at spesialisthelsetjenesten støtter og veile-der kommunene. Det er avgjørende å etablerekontaktflater og en systematikk for kompetanseut-veksling, oppgaveløsning og tverrfaglig samar-


beid mellom kommunene og spesialisthelse-tjenesten.

2.4.5 Menn i helse og omsorg

Menn representerer kanskje den største ubenyt-tede ressurs i omsorgstjenesten. Det er urealis-tisk å tenke seg at framtidas omfattende omsorgs-oppgaver vil kunne løses uten at den mannligehalvpart av befolkningen i større grad lar segrekruttere til helse- og omsorgsyrkene og inntaromsorgsarenaen.

Trondheim kommune har gjort et av de mestvellykkede forsøk på å rekruttere menn tilomsorgssektoren. Der står menn nå i kø for åprøve ut helse- og omsorgsarbeid i hjemmetjenes-ter og sykehjem som framtidig arbeidsplass oglevevei. Regjeringen ønsker å bygge videre påerfaringene fra Trondheim kommune og gjøreMenn i helse og omsorg til et landsomfattendeprosjekt. Samtidig inviteres kommuner, utdan-ningsinstitusjoner og organisasjoner til å setterekruttering av menn høyt på sin dagsorden oggjennom sitt innovasjonsarbeid komme opp medtiltak som kan bidra til bedre kjønnsbalanse påarbeidsplassene i helse- og omsorgssektoren.

2.5 Morgendagens omsorgsomgivelser

Bruk av velferdsteknologi og universell tilpasningvil gi større muligheter til å motta omsorgstjenes-tetilbud i eget hjem. Utformingen av framtidassykehjem og omsorgsboliger vil også ha storbetydning som rammer for tjenesteyting og sam-spill med pårørende og lokalsamfunnet. Regjerin-gen vil derfor videreføre dagens tilskuddsordningi Husbanken til sykehjem og omsorgsboliger, ogutrede om kravene i ordningen kan tilpasses for ågi rom for utbygging av trygghetsboliger. Videreskal det utredes en ordning for å avsette midler tilforskning, utvikling og innovasjon med sikte påutforming og utprøving av nye modeller for fram-tidas institusjons- og boligløsninger.

Regjeringen setter i gang et nasjonalt programfor utvikling og implementering av velferdstekno-logi, som skal bidra til at velferdsteknologi er enintegrert del av tjenestetilbudet innen 2020.

2.5.1 Et nytt konsept for sykehjem og omsorgsboliger

Det foregår en spennende utvikling i kommu-nene, der sykehjemsrommene begynner å ligne

fullverdige boliger og dagens omsorgsboligerbygges sammen og blir benyttet både som supple-ment og alternativ til sykehjem. Snart ser vi ikkelenger forskjell på moderne små sykehjemsenhe-ter med høy bostandard og lokale bo- og service-sentra med egne boliger. Kommunens omsorgs-tjeneste dekker også hele livsløpet fra barneboli-ger til sykehjem.

Regjeringen ønsker å ta med det beste fra deto ulike tradisjonene og bygge morgendagens løs-ninger på noen grunnleggende prinsipper:– «Smått er godt». Små bofellesskap og avdelinger

i stedet for tradisjonelle institusjonsløsninger.– Et tydelig skille mellom boform og tjeneste-

tilbud, der tjenestetilbud og ressursinnsatsknyttes til den enkeltes behov.

– Et tydelig skille mellom privat areal, fellesareal,offentlig areal og tjenesteareal i alle bygg medhelse- og omsorgsformål.

– Boligløsninger som er tilrettelagt for bruk avny velferdsteknologi og har alle nødvendigebofunksjoner (bad, toalett, kjøkkenkrok, sove-rom og oppholdsrom) innenfor privatarealet,tilrettelagt både for beboer og pårørende.

– En omsorgstjeneste med boformer og lokalersom er en integrert del av nærmiljøet i tettste-der og bydeler, der de offentlige arealene delesmed den øvrige befolkning.

Slik kan vi få sykehjem i egen bolig, og egen boligi sykehjem.

Det er lite forskning på det nye som skjer, ogdet er stort behov for å dokumentere og systema-tisere erfaring, samt drive kunnskapsutvikling pådette feltet. De siste 15–20 årene er om lag 45 000institusjonsplasser og omsorgsboliger bygd ellerrenovert. For å kunne vurdere hvilke grunnleg-gende krav som må stilles til utforming av mor-gendagens løsninger, er det stort behov for å eva-luere erfaringer med eksisterende bygg og se påhvordan de fungerer i forhold til sitt formål, forbrukerne, for ansatte, for samspill med pårørendeog for driften. Samtidig er det behov for å etableretestboliger for mer systematisk utprøving av nyteknologi, fallvennlige materialer og omgivelser,baderomsløsninger og innredning, og etablereforsøksprosjekter som følges opp av dokumenta-sjon og forskning. Regjeringen vil på denne bak-grunn utrede en ordning for forskning, utviklingog innovasjon, med sikte på utforming og utprø-ving av nye modeller for framtidas institusjons- ogboligløsninger.

De fleste boliger og institusjoner vi skal bo ogmotta helse- og omsorgstjenester i de neste tiå-rene er allerede bygd. Dette gjelder først og


fremst den ordinære boligmassen av eneboliger,rekkehus og leiligheter som i Norge i svært storgrad eies og disponeres av de som bor i dem. Der-nest gjelder det også 40 000 alders- og sykehjems-plasser og om lag 50 000 boliger til pleie- ogomsorgsformål, som i hovedsak eies av kommu-nene og leies ut til beboere med behov for assis-tanse. Et viktig fokus de nærmeste årene vil værefornyelse og ombygging, slik at eksisterendeboligmasse er godt tilrettelagt og kan fungereoptimalt i møte med morgendagens behov.

Halvparten av landets omsorgsboliger ogsykehjem ble enten nybygd eller totalrenovertunder Handlingsplan for eldreomsorgen i perio-den 1998–2007. Den andre halvparten av de omlag 40 000 institusjonsplassene og de om lag50 000 boligene til pleie- og omsorgsformål er nåsnart moden for fornyelse og utskifting. Kommu-nene bør i første omgang erstatte de plassene somi dag er gamle og nedslitte før behovet for ster-kere kapasitetsvekst inntreffer om ti år. Om viønsker en mest mulig jevn utbyggingstakt, børdenne fornyelsen være fullført før kapasitetsbeho-vet melder seg for alvor når vi nærmer oss 2025.Slik kan også noe av kostnadsveksten kommu-nene vil få om ti år som følge av raske demogra-fiske endringer kunne fordeles over flere år.Erstatning av allerede eksisterende plasser med-fører ikke nødvendigvis økte driftskostnader, ogkan i mange tilfeller også effektivisere driften.Langsiktighet og forutsigbare investeringsram-mer vil være viktig for kapasitetsvekst og forny-else, og de raske demografiske endringene kreverplanlegging og tilrettelegging på nasjonalt nivå.Regjeringen ønsker derfor å videreføre dagensordning i Husbanken også etter 2015.

Videre skal det utredes om kravene i ordnin-gen kan tilpasses og gi rom for utbygging avtrygghetsboliger. Trygghetsboliger er boligermed smarthusteknologi, resepsjon og hotellser-vice, der beboerne kan få dekket ulike behov forpraktisk tilrettelegging, slik som vask av bolig,vask av klær, vaktmestertjenester, tilbud om mat-servering og annet som avhjelper beboernes hver-dag. Slike boliger kan gjerne bygges i tilknytningtil dagaktivitetssenter, kulturhus, nærmiljøsenter,velferdssenter eller liknende med lett tilgang tilaktivitet og sosialt samvær.

2.5.2 Finansierings- og egenbetalings-ordninger uavhengig av boform

Samlet var kommunenes utgifter til pleie- ogomsorgstjenester om lag 90 mrd. kroner i 2012.Det vesentligste av utgiftene finansieres gjennom

kommunenes frie inntekter, mens inntektene frabrukerbetaling utgjorde vel 7 prosent.

Hovedansvaret for finansieringen av de flestehelse- og omsorgstjenestene ligger i kommunene.Det er likevel slik at staten bidrar til finansierin-gen av legetjenester, fysioterapi, legemidler, hjel-pemidler og bostøtte for brukere som bor i egethjem. Brukerne av kommunens pleie- ogomsorgstjenester betaler i dag for tjenester demottar etter to ulike regelverk, avhengig av om demottar tjenester i eller utenfor institusjon. Perso-ner som bor i eget hjem betaler for den enkeltetjeneste de mottar, mens personer i institusjonbetaler en fast andel av sin inntekt for et helhetligtilbud. Ulikhetene i regelverket kan dermed føretil at brukere betaler ulikt for de samme tjenes-tene avhengig av om kommunen tilbyr plass iinstitusjon eller om personen bor i eid eller leidbolig.

Utviklingen går i retning av at det blir vanske-lig å se annen forskjell på sykehjem og omsorgs-boliganlegg enn måten tilbudet finansieres på.Flere kommuner kaller nå omsorgsboliganleg-gene sine for sykehjem, mens andre kommuneravhjemler sykehjemsplassene sine og kaller demomsorgsboliger, bo- og servicesenter eller lig-nende. Hagen-utvalget gikk derfor inn for å inn-føre samme finansierings- og egenbetalingsord-ning, samt samme rett til medisiner, tekniske hjel-pemidler og bostøtte for alle, uavhengig avboform. Samme konklusjon framkommer i enforskningsrapport som beskriver en utvikling derkommunene tar høyinntektsgrupper inn på syke-hjem og lar bostøtteberettigede minstepensjonis-ter få omsorgsbolig. Finansieringssystemet kan gikommunene økonomiske insentiver med utilsik-tede vridningseffekter på utbyggingsmønsteret.

Rammebetingelsene for kommunene og bru-kerne må i størst mulig grad utformes slik at tje-nestetilbudet vurderes ut fra den enkeltes behov,og ut fra hva som er samfunnsøkonomisk mesteffektivt.

Regjeringen vil sette i gang et utrednings-arbeid om finansierings- og egenbetalingsordnin-ger for ulike boformer. Formålet med utrednin-gen er å legge til rette for et rettferdig og forut-sigbart betalingssystem for brukerne, og avklareansvarsforhold mellom staten og kommunesekto-ren.

2.5.3 Velferdsteknologiprogrammet

Bruk av velferdsteknologi åpner flere mulighets-rom. Det kan gi mennesker mulighet til å mestreeget liv og helse, bidra til at flere kan bo lenger i


eget hjem til tross for nedsatt funksjonsevne, ogbidra til å forebygge eller utsette institusjonsinn-leggelse.

Teknologi vil aldri kunne erstatte menneskeligomsorg og fysisk nærhet, men den kan bidra til åforsterke sosiale nettverk og mobilisere til øktsamspill med tjenestene, nærmiljøet, familie og fri-villige. Dermed kan den også frigjøre ressurser iomsorgstjenesten som i større grad kan brukes idirekte brukerrettet arbeid.

Utviklingen av velferdsteknologi må settes inni en ramme. Den må ha som formål å bidra til åløse helt konkrete problemer og svare på debehov brukerne har. Innføring av velferdstekno-logi i helse- og omsorgstjenestene bør derfor skjeparallelt med endringer i organisering og innret-ning av tjenestene.

For å utnytte det mulighetsrommet velferds-teknologi gir, må det legges til rette for at kommu-nene i større grad kan ta velferdsteknologiske løs-ninger i bruk. Derfor settes det i verk et nasjonaltprogram for utvikling og innføring av velferdstek-nologi i de kommunale helse- og omsorgstjenes-tene. Hovedmålet for programmet er at velferds-teknologi skal være en integrert del av tjenestetil-budet i omsorgstjenestene innen 2020.

Økt bruk av velferdsteknologi i helse- ogomsorgstjenestene skal bidra til å:– forbedre brukernes mulighet til å mestre egen

hverdag– øke brukernes og pårørendes trygghet, og

avlaste pårørende for bekymring– øke brukernes og pårørendes deltakelse i bru-

kernettverk, og mulighet til å holde løpendekontakt med hverandre og med hjelpeapparat

Programmet bygger på samhandlingsreformensmålsettinger om helsefremmende arbeid, forebyg-gende tjenester, tidlig innsats og om å yte tjenes-tene der folk bor. Programmet skal også bygge påkommunenes lokale forutsetninger og ivaretabehovet for at velferdsteknologiske løsninger ogtjenesteinnovasjon skal ses i sammenheng. Pro-grammet skal legge til rette for nye arbeids- ogsamarbeidsformer mellom kommuner, brukere,pårørende, nærmiljøet, frivillige, spesialisthelse-tjenesten og næringslivet.

Helsedirektoratet vil få hovedansvaret for ågjennomføre teknologiprogrammet som en del avOmsorgsplan 2020. Det forutsettes at Helsedirek-toratet i gjennomføringen av programmet samar-beider med InnoMed og det kompetansesentersom skal etableres som del av den helhetlige kom-munale innovasjonsstrategien.

Programmet vil bestå av følgende tiltak:

Etablering av åpne standarder for velferdsteknologi

Det er nødvendig med sterkere nasjonal styringav IKT-utviklingen i helse- og omsorgssektoren.Standardiseringsarbeidet på velferdsteknologiom-rådet skal bidra å legge til rette for integrerte ogleverandøruavhengige velferdsteknologiske løs-ninger på tvers av offentlig og privat sektor, slik atbrukerne får en god, koordinert og forutsigbartjeneste. Helsedirektoratet gis ansvaret for etoverordnet standardiseringsarbeid på området.Det forutsettes et nært samarbeid med KS-pro-grammet KommIT (Program for IKT-samordningi kommunesektoren), Standard Norge, leveran-dør- og bransjeforeninger og Norsk Helsenett SF.Arbeidet skal sees i sammenheng med standardi-seringsarbeidet på e-helseområdet. Standardise-ring på velferdsteknologiområdet skal gis prioriteti de nasjonale strategier for standardisering.

Utvikling og utprøving av velferdsteknologiske løsninger i kommunene

Kommunene må delta i utvikling og utprøving avvelferdsteknologiske løsninger i et trepartssamar-beid med næringslivet og FUI-miljøer. Utviklingav trygghetspakker bør prioriteres først, i trådmed Hagen-utvalgets og Teknologirådets anbefa-ling. En trygghetspakke er en videreutvikling avtrygghetsalarmen som i tillegg kan inkludereblant annet selvutløsende alarm, fallsensor, røyk-detektor, elektronisk døråpner, mobiltelefon, spo-ringsløsning (GPS) mv.

Kunnskapsgenerering og spredning av velferdsteknologiske løsninger

Programmet skal bidra til ny forskningsbasertpraksis. For å dokumentere effekter og gevinsterved bruk av ulike velferdsteknologiske løsningerskal kunnskapsgenerering og spredning av godevelferdsteknologiske løsninger til kommuneneprioriteres. Følgeforskning og etablering av kunn-skapsbasert praksis prioriteres først. De regionalesentrene for omsorgsforskning vil få en sentraloppgave som dokumentasjonssenter for innova-sjon med følgeforskning og formidling.

Bidra til utvikling av gode modeller for innføring og bruk av velferdsteknologi

Utvikling av gode modeller for innføring og brukav velferdsteknologien sikrer at teknologien bliren integrert del av tjenesten og ikke bare anven-des som enkeltstående løsninger. Regjeringen


ønsker derfor å bygge ut InnoMed, slik at de i til-legg til spesialisthelsetjenesten også kan dekke dekommunale helse- og omsorgstjenestene og iva-reta innovasjonsarbeidet på tvers av forvaltnings-nivåene i helsetjenesten. Ordningen med offent-lige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) iInnovasjon Norge skal gjøres lettere tilgjengeligog tilpasses innovasjonsbehovet i helse- ogomsorgssektoren, særlig med tanke på velferds-teknologi. For å stimulere til økt innovasjon i kom-munene vil det også bli etablert et eget kompetan-sesenter som en del av regjeringens kommunaleinnovasjonsstrategi.

Kompetanseheving

Opplæring og kompetanseheving av ansatte, bru-kere og pårørende må skje både i forkant av ogparallelt med innføring av velferdsteknologi. Ihovedsak må opplæringen foregå som internopp-læring i kommunene, gjerne i samarbeid og vedhjelp av utdanningsinstitusjoner, hjelpemiddelsen-traler og andre fagmiljøer. En del av den praktiskeopplæringen må knyttes til den konkrete innførin-gen av velferdsteknologien. Helsedirektoratetskal derfor i samarbeid med relevante fagmiljøutvikle en opplæringspakke, VelferdsteknologiensABC, som gir grunnkompetanse i velferdstekno-logi. Helse- og omsorgspersonell må videre gis

kunnskap om velferdsteknologi gjennom utdan-ningene, og endringer i helse- og sosialutdannin-gene bør vurderes i lys av de behov innføring avvelferdsteknologi skaper.

Programmet skal også bidra til at kommunenetilføres nødvendig kompetanse innen innovasjonog innovasjonsledelse, og praktiske verktøy forkartlegging av behov. Kunnskap om endringspro-sesser, behovskartlegging og implementering eravgjørende for å sikre at teknologien dekker detbehov den er ment å dekke og er i tråd med detsom er praktisk og organisatorisk mulig i kommu-nen. Som del av regjeringens kommunale innova-sjonsstrategi skal det utvikles et utdanningstilbudi kommunalt innovasjonsarbeid for kommunaleledere og fagfolk i sektoren. Gjennom studiet skalansatte, ledere og folkevalgte lære om innova-sjonsprosesser og hvordan planlegge og gjennom-føre et innovasjonsprosjekt.

Juridiske rammer

For å skape rettslig klarhet og for å legge bedre tilrette for ny teknologi som kan gi den enkeltestørre mulighet til selvstendighet, trygghet ogfysisk aktivitet, har regjeringen fremmet Prop. 90 L(2012–2013) om endringer i pasient- og brukerret-tighetsloven mv. knyttet til bruk av varslings- oglokaliseringsteknologi.


Figur 3.1

KAPITTEL

3


3 Historie, utviklingstrekk og framtid

«Hvis en ikke kjenner fortida, forstår en ikkenåtida og egner seg ikke til å forme framtida.»

Simone Weil

Planlegging av framtid må bygge på erfaring ogforankres i historie, samtidig som det er nødven-dig å åpne opp og slippe løs fra tilvante forestillin-ger. I møtet med framtidas omsorgsutfordringerblir det nødvendig å ta i bruk nye metoder ogfinne nye løsninger, og ikke bare forlenge dagenstrender og utviklingstrekk. For omsorgssektorenvil det være et for enkelt svar å bare øke tallet påsykehjemsplasser med veksten i tallet på eldreover 80 år. Dersom det skjer like mye med dekommunale helse- og omsorgstjenestene de neste40 år som de siste 40, vil de se helt annerledes ut.

3.1 Førti år tilbake og førti år fram

De offentlige omsorgstjenestene har en kort histo-rie, slik vi kjenner dem i dag. På førti år har dissetjenestene vokst fra vel 20 000 årsverk til mer enn120 000 årsverk. Fra i hovedsak å være eldreom-sorg, er omsorgstjenesten i dag et tilbud til brukerei alle aldersgrupper med et mangfold av diagnoser,funksjonsnedsettelser og tilstander. Noen mottartjenester fra de er født og vil være avhengig av et til-bud gjennom hele livsløpet, mens andre mottar fåtjenester i en avgrenset periode i livet.

Når vi skal planlegge for framtida, er detgrunn til å forankre det vi gjør i denne relativtkorte historien. Vi bør se på hvorfor de kommu-nale omsorgstjenestene ble etablert, hvordan for-utsetningene endrer seg underveis og hvilke driv-krefter som ligger bak en utvikling preget av jevnog sterk vekst.

I NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg, beskriverHagen-utvalget utviklingen på omsorgsfeltet i desiste førti årene som en av etterkrigstidens storesamfunnsmessige innovasjoner. Den offentligeomsorgstjenesten kom som et svar på noen av deviktigste utfordringene samfunnet da sto overfor:

«Spørsmålet ble derfor hva som måtte til for åsikre både fødselstilvekst, tilgang på arbeids-

kraft, kvinnefrigjøring og omsorg for etøkende antall eldre samtidig. De kommunaleomsorgstjenestenes siste 40-årige historiekan på denne bakgrunn beskrives som en avde virkelig store innovasjoner i etterkrigsti-dens norske samfunn. En stor offentlig vel-ferdssektor i de nordiske land har både værtmed på å legge grunnlaget for økonomiskvekst og utvikling og skapt trygghet for åsette barn til verden. Den nordiske modellenframstår på denne bakgrunn både med størreøkonomisk og demografisk bærekraft ennmange andre rike land uten samme utbyggingav en omsorgssektor.»

Omsorgstjenestene må, i likhet med andre vel-ferdsordninger, vurderes i lys av den betydningde har for verdiskapingen i samfunnet, og ikkebare ses som en stadig stigende offentlig utgifts-post. I Norge har vi valgt å organisere samfunnetvårt på denne måten. Det har vist seg å være vel-lykket både i økonomisk og demografisk forstand.

3.2 Tjenestemottakerne – status og utviklingstrekk

I perioden fra 1965 til 1980 ble antall mottakere avhjemmesykepleie mer enn tredoblet fra 24 000 til75 000 mottakere. Mottakere av hjemmehjelp økteenda mer, fra vel 13 000 i 1965 til vel 98 000 femtenår senere. Tallet på mottakere av hjemmesykepleieog hjemmehjelp fortsatte å vokse på 80-tallet, men ien lavere takt enn i det foregående tiåret. Hjemme-tjenestene har på 2000-tallet blitt mer og mer kon-sentrert om de som har det største hjelpebehovet.Blant annet er andelen brukere som bare mottarpraktisk hjelp sunket fra nesten halvparten til enfjerdedel av tjenestemottakerne. Antall beboere iinstitusjon økte fram til rundt 1990, da ansvaret forsykehjemmene ble overført fra fylkeskommunenetil kommunene og institusjonene i Helsevernet forpsykisk utviklingshemmede ble avviklet. Siden harantallet beboere i ulike institusjoner gått ned, sam-tidig som mottakere av hjemmetjenester ogomsorgsboliger har hatt betydelig vekst.


3.2.1 Fra eldreomsorg til omsorg for alle

Til tross for sterk vekst i de eldste aldersgruppenede siste tiårene, er det ikke blitt flere eldre bru-kere av alders- og sykehjem og hjemmetjenester.Dette viser at ikke alle forhold kan forklares avdemografi, men at utviklingen også preges avandre endringer i samfunnet. For eksempel kanforskyvning av oppgaver mellom både spesialist-helsetjenesten, familieomsorgen og de kommu-nale omsorgstjenestene forklare noe av utviklin-gen. Å beskrive den kommunale omsorgstjenes-ten som eldreomsorg er med tiden blitt mer ogmer feil.

I dag har omsorgstjenesten mottakere i allealdre og med svært ulike behov. Ved utgangen av2011 mottok i overkant av 268 000 personeromsorgstjenester i en eller annen form. Av demfikk om lag 43 500 et tilbud i institusjon, og om lag177 000 var mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Nesten 50 000 mottokandre typer tjenester som avlastning, omsorgs-lønn, støttekontakt og brukerstyrt personlig assis-tanse. Dette er tjenestetyper som i størst grad til-deles personer under 67 år. I aldersgruppen over80 år var det over 122 000 personer som mottokinstitusjonstjenester eller hjemmetjenester i 2011.Nesten to av tre mottakere av omsorgstjenester erkvinner. Dette har bl.a. sammenheng med at kvin-

ner lever lenger enn menn, og har en lengre peri-ode med alvorlig sykdom og funksjonssvikt motslutten av livet. Av mottakere av hjemmetjenesterover 90 år bor 75 prosent alene.

Hvert av årene 2009, 2010 og 2011 kom detnær 72 000 nye mottakere inn i omsorgstjenesten,mens om lag 69 000 mottakere gikk ut. Dette viserat vel en fjerdedel av mottakerne av omsorgstje-nesten skiftes ut hvert år. Det betyr igjen atomsorgstjenesten betjener om lag 25 prosent fleremottakere enn tverrsnittstallene ovenfor viser.

Gjennom Iplos-registeret får vi også opplysnin-ger om mottakernes bistandsbehov. Bistandsbe-hov er et mål for i hvilken grad en mottaker erselvhjulpen på de fleste områder (noe/avgrensetbistandsbehov) eller er avhengig av hjelp på flereområder (omfattende bistandsbehov). Om lag 33prosent av mottakerne over 90 år har omfattendebistandsbehov. For de øvrige aldersgruppene erdet mellom 17 og 25 prosent som har omfattendebistandsbehov. Det er en tendens til at andelenmottakere med avgrenset bistandsbehov går ned.Beboere på langtidsopphold i institusjon har gjen-nomgående et mer omfattende bistandsbehov ennmottakere av hjemmetjenester. Fire av fem motta-kere av langtidsopphold i institusjon har omfat-tende bistandsbehov. Bistandsbehovet er størreblant yngre enn eldre mottakere av hjemmesyke-pleie og praktisk bistand. Dette skyldes at mange

Figur 3.2 Antall mottakere av omsorgstjenester etter alder 1998–2011

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2012. Fra og med 2007 er data hentet fra Iplos -registeret og lar seg ikke uten videre sammenlikne medtidligere år.

0

10000

20000

30000

40000

50000

60000

70000

80000

90000

1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010

0-66 år 67-79 år 80-89 år 90 år og over


av de eldre med omfattende bistandsbehov fårhjelp i form av langtidsplass i institusjon. Yngrebrukere med omfattende bistandsbehov får tildeltflere timer hjemmesykepleie og praktisk bistandenn eldre brukere med tilsvarende behov for tje-nester.

3.2.2 Det er antall yngre tjenestemottakere som vokser

Nær fire av ti mottakere av pleie- og omsorgstje-nester er nå under pensjonsalder. Det er også slikat nesten alle nye ressurser som er satt inn i sekto-ren de siste 20 årene, har gått til å dekke tjeneste-behov til det voksende antallet yngre brukergrup-per. Hjemmetjenestebrukere under 67 år bestårav noen barn og unge under 18 år (2 prosent), enstor andel yngre voksne 18–49 år (54 prosent) ogen noe mindre andel middelaldrende 50–66 år (44prosent). Av disse er det antallet yngre voksnesom har hatt den sterkeste veksten det siste tiåret.Regner en med mottakere av avlastning, støtte-kontakt og omsorgslønn, er tallet på barn og ungehøyere.

Helsemessig består gruppen hjemmetjeneste-mottakere under 67 år av to større og to mindregrupper (Romøren 2006). Den største gruppen ermennesker som har en av mange ulike somatiskelidelser (39 prosent), blant disse dominerer nevro-logiske tilstander som MS, hjerneslag, hode- ogryggskader. Psykiske lidelser er også en storgruppe (37 prosent). De to mindre gruppene ermennesker med utviklingshemming (13 prosent)

og personer med rusproblemer (9 prosent). Bru-kergruppen under 67 år mottar i hovedsak hjem-metjenester og svært få bor i institusjon. Mange avdisse tjenestemottakerne får sitt tilbud fra hjemme-tjenesten og dagaktivitetstilbud i samme omfangsom i sykehjem, målt i timetall. Flere av dem er påskole eller arbeid på dagtid. I hvilken grad øknin-gen i antall yngre tjenestemottakere vil fortsette iårene framover er vanskelig å forutsi. Det er grunntil å anta at veksten vil flate ut, eller stabilisere seg,uten at det er grunnlag for å angi når. For videreplanlegging er det av stor betydning å få mer forsk-ningsbasert kunnskap om dette.

3.3 Omsorgstjenesten – status og utviklingstrekk

De største endringene i de kommunaleomsorgstjenestene de siste tiårene har først ogfremst skjedd i hjemmetjenestene, og det er hjem-mesykepleien som vokser. Dette er uttrykk for totunge utviklingstrekk (Brevik 2010, Helsedirekto-ratet 2010, Barstad 2006), der retningen går:– fra institusjon til hjemmetjenester– fra praktisk bistand til helsetjenester

3.3.1 Fra 20 000 til 130 000 årsverk

De kommunale omsorgstjenestene har med et årsunntak vært i kontinuerlig vekst de siste førti år.Målt i antall utførte årsverk, er omsorgssektorenseksdoblet, og har økt fra vel 20 000 årsverk i 1971til nesten 130 000 årsverk i 2011.

Veksttakten har økt de siste 25 årene etter atkommunenes ansvar ble utvidet med sykehjemsre-

Figur 3.3 Årsaker til hjelpebehov blant hjemme-tjenestemottakere under 67 år

Kilde: Romøren (2006).

Somatiskelidelser

Psykiske lidelser

Utviklingshemming

Rusproblemer

Annet

Figur 3.4 Årsverk i omsorgstjenesten 1971–2011

Merknad: Brudd i statistikken medfører at perioden fra 2003ikke kan sammenlignes med tall fra 2002 og bakover. Det fore-ligger ikke tall for 1990. Tallene inkluderer også HVPU fram tilavviklingen i 1991.Kilde: Borgan 2012 (Statistisk sentralbyrå)

0

20000

40000

60000

80000

100000

120000

140000

1971 1981 1991 2001 2011


formen og reformen for mennesker med utvi-klingshemning. Handlingsplan for eldreomsorgen,Omsorgsplan 2015 og regjeringens Opptrappings-plan for psykisk helse har også bidratt til en slikvekst både i ressurser og oppgaver, og det er ven-tet at Samhandlingsreformen vil forsterke dettebildet ytterligere i årene som kommer. Den sterkeveksten må ses i sammenheng med endringer ioppgavefordeling både med spesialisthelsetjenes-ten og familieomsorgen. Begge forhold bidrarogså til den profil årsverksveksten har fått. Det erhjemmesykepleien som vokser, og innsatsen kon-sentreres mer og mer om de som har størst behov.

Til tross for betydelig økt andel eldre i befolk-ningen, har den største veksten skjedd i tjeneste-tilbudet til aldersgruppene under 67 år. De kom-munale omsorgstjenestene er først og fremst tilfor mennesker med langvarige og sammensattelidelser og alvorlig funksjonsnedsettelse. Det stil-ler høye krav til kompetanse og mer tverrfaglig-het. Samtidig er det grunn til å reise spørsmåletom terskelen for å få hjelp er hevet, slik atomsorgstjenestene kommer for seint inn og hargått på bekostning av tidlig innsats, forebyggendearbeid og rehabilitering (Brevik 2010). På langsikt kan det vise seg å bli en dyr og lite bærekraf-tig løsning.

For kommunene blir det viktig å finne denrette balansen i forholdet mellom behandling ogpleie på den ene siden og forebyggende arbeid,habilitering og rehabilitering på den andre siden.

Brutto driftsutgifter til omsorgstjenestene harmed et par mindre unntak hatt en relativt lineærøkning, målt i faste kroner helt fra 1970-tallet. På40 år er driftsutgiftene blitt femdoblet med engjennomsnittlig årlig realvekst på 4,5 prosent,med unntak for perioden rundt 1990 og 2002–2005(Borgan 2012).

3.3.2 Fra institusjon til hjemmetjenester

I dag bruker kommunene mer ressurser på hjem-metjenester enn på sykehjem og institusjonsom-sorg. For 40 år siden gikk derimot over 80 prosentav driftsutgiftene til alders- og sykehjem, mensknapt 20 prosent gikk til drift av hjemmetjenester,i hovedsak husmorvikar og hjemmehjelp.

Mens hele to tredeler av årsverkene iomsorgstjenestene var knyttet til institusjonsom-sorg og bare en tredel til hjemmetjenester for 25år siden, er forholdet nå endret slik at andelen års-verk er størst i hjemmetjenestene.

Denne utviklingen er resultat av reformarbeid,faglige og økonomiske vurderinger i kommuneneog sterkere medvirkning fra brukerne i utformingav tjenestene. Gjennom sykehjemsreformen fikkkommunene ansvar både for hjemmetjenester ogsykehjem, og måtte ta stilling til hvordan de skulleorganisere tjenestene slik at de ga størst samleteffekt. Dette førte til at det meste av veksten iomsorgstjenestene skjedde i hjemmetjenester iårene som fulgte. Så lenge sykehjemmene var fyl-keskommunenes ansvar, var dette et tilbud somikke medførte kostnader for kommunene.

Tydeligst kom avinstitusjonaliseringen tiluttrykk i reformen for mennesker med utviklings-hemning, der helsevernet for psykisk utviklings-hemmede (HVPU) og HVPU-institusjonene blenedlagt i løpet av perioden 1991–1995 og ansvarble overført til de samme etater og virksomhetersom den øvrige befolkning. Integrering, normali-sering og deltakelse var sentrale prinsipper, nårtidligere institusjonsbeboere flyttet i egne boligerog fikk tilrettelagt sitt helse- og omsorgstjeneste-

Figur 3.5 Brutto driftsutgifter i faste 2000-priser for pleie og omsorg 1973–2010

Merknad: Tallene inkluderer også HVPU fram til avviklingen i1991.Kilde: Borgan 2012 (Statistisk sentralbyrå)

0

10000

20000

30000

40000

50000

60000

1973 1982 1991 2000 2009

Figur 3.6 Andel årsverk i pleie- og omsorgs-sektoren i prosent, fordelt på institusjon og åpen omsorg 1987–2007

Kilde: Brevik 2010, Norsk institutt for by- og regionforskning

30

35

40

45

50

55

60

65

70

1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007

Institusjon Åpen omsorg


tilbud. Samtidig ble tilbudet til de som ikke tidli-gere hadde fått institusjonsplass rustet kraftigopp. De hadde krav på samme tjenestetilbud somtidligere institusjonsbeboere. Det hadde ogsåandre brukergrupper som fulgte i kjølvannet avdenne reformen. Prosjektet Unge ut av institusjonog Opptrappingsplan for psykisk helse førte dettevidere, og en del av den samme utviklingen blefanget opp i regjeringens Demensplan 2015 ogNevroplan for mennesker med nevrologiske ska-der og lidelser.

Kommunene har ansvar for å sørge for nødven-dige og forsvarlige tjenester som møter den enkel-tes behov. Den enkelte kommune avgjør selv hvor-dan tjenestene skal organiseres ut fra lokale for-hold og behov. Som figur 3.7 viser er det store vari-asjoner i hvordan kommunene har organisert sinehelse- og omsorgstjenester. I 20 prosent av kommu-nene brukes under 40 prosent av omsorgstjeneste-nes netto driftsutgifter til institusjon, og mer enn 60prosent på hjemmetjenester og institusjonsdrift. I tiav disse kommunene er institusjonsandelen under20 prosent. På den andre siden bruker 15 prosentav kommunene over 60 prosent av utgiftene til insti-tusjon, hvorav 11 kommuner har en institusjonsan-del på 80 prosent eller mer. Nesten to tredeler avkommunene har imidlertid en institusjonsandel på40–60 prosent, og landsgjennomsnittet var i 2011 på46 prosent.

Noen kommuner har fortsatt valgt å satse påsykehjem og institusjonsdrift, andre kommunersatser på hjemmetjenester, dagaktivitetstilbud ogomsorgsboliger. Dette avspeiles blant annet i atkostnadene for en sykehjemsplass varierer fraunder en halv til over to mill. kroner per år på kom-

munenivå. Det er imidlertid det samlede tjenestetil-budet som er mest avgjørende for innbyggerne iden enkelte kommune. Undersøkelser kan likeveltyde på at kommuner som satser på hjemmetjenes-ter, får mer ut av sine ressurser enn kommunersom i større grad satser på institusjonstilbud:

«Hjemmetjenesteorientering framstår derforsom mer effektivt i den forstand at flere får ettilbud til mindre bruk av ressurser, og uten atdet kan dokumenteres at tilbudet blir dårli-gere.» (Borge og Haraldsvik 2005)

3.3.3 Fra aldershjem til sykehjem og omsorgsboliger

Aldershjemmenes tid er forbi. Dermed er enepoke med røtter tilbake til tidligere tiders fattig-hus slutt. For 40 år siden var det flere alders-hjemsplasser enn sykehjemsplasser. Mens alders-hjemsplassene er faset ut etter at kommuneneovertok ansvaret for sykehjemmene, har tallet påsykehjemsplasser økt fra om lag 15 000 til 40 000de siste 40 år.

En del aldershjem er modernisert og bygd omtil sykehjem. Mange aldershjem var imidlertid såuhensiktsmessige eller i så dårlig forfatning at deer skiftet ut. Under Handlingsplan for eldreomsor-gen ble de i stor grad erstattet med nye moderneomsorgsboliganlegg. Et stort antall nye omsorgs-boliger er også bygd i kommunene til yngre men-nesker med behov for tilrettelagt bolig og tjenes-ter. Over en tredel av beboerne i omsorgsboligeneer under 67 år. Av disse har halvparten en utvi-klingshemning mens den andre halvpart enten

Figur 3.7 Institusjonsdriftens andel av omsorgstjenestenes netto driftsutgifter i prosent i 2011, per kom-mune fordelt etter fylke. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2012

0

10

20

30

40

50

60

70

80

90

100Ø

stfo

ld

Ake

rsh

us

Hed

mar

k

Op

pla

nd

Bu

sker

ud

Ves

tfo

ld

Tele

mar

k

Osl

o

Au

st-A

gd

er

Ves

t-A

gd

er

Rog

alan

d

Ho

rdal

and

Sog

n o

g

Fjo

rdan

e

Mø

re o

gRo

msd

al

Sør-

Trø

nd

elag

No

rd-T

røn

del

ag

No

rdla

nd

Tro

ms

Fin

nm

ark


har psykiske og sosiale problemer eller langvarigfunksjonsnedsettelse på grunn av somatiske syk-dommer, ofte av nevrologisk karakter. I de boli-gene som benyttes til beboere med behov for hel-døgns tjenestetilbud er over halvparten under 67år (Brevik 2010).

Under Handlingsplan for eldreomsorgen bleeneromsreformen gjennomført, og halvparten avlandets sykehjemsplasser enten nybygd eller full-modernisert. Sykehjemmene er derfor bygd ut,fornyet og rustet opp, både bygningsmessig og inoen grad kompetansemessig til å møte de oppga-ver sektoren nå står midt oppe i.

I møte med morgendagens utfordringer, er detimidlertid behov for å foreta tilpasninger ogomstillinger til nye og utvidede oppgaver. Sam-handlingsreformen innebærer at presset på hel-døgns omsorgsplasser vil fortsette å øke, spesieltnår det gjelder korttidsplasser for avlastning,rehabilitering, opptrening og øyeblikkelig hjelp.Videre vil det være behov for å modernisere ogfornye den bygningsmassen som ikke ble rustetopp under Handlingsplan for eldreomsorgen.Dette bør gjøres før utbyggingstakten igjen måøkes om ti år som følge av veksten i tallet på eldreover 80 år.

Demensplan 2015 slår også fast at sykehjemmed store avdelinger og lange korridorer ikkefungerer godt for mennesker med demens ogannen kognitiv svikt. Ettersom 80 prosent avdagens sykehjemspasienter har en demenslidelse,er det derfor satt som krav i Husbankens til-skuddsordning at alle sykehjem og omsorgsboli-ger skal bygges som små tilrettelagte enheter,

enten de organiseres i små avdelinger eller bofel-lesskap med få beboere.

Det er derfor mye som tyder på at de mer tra-disjonelle institusjonene er på vei ut og at framtidavil skape nye løsninger som tar med seg det bestefra både institusjons- og hjemmetjenestetradisjo-nen. Spørsmålet er hva som er de nye seniorgene-rasjonenes ønsker og preferanser. Vil de følge i deyngre brukergruppenes spor, eller beholde insti-tusjonene slik de er i dag?

Det er stor variasjon i hva slags boformer kom-munene benytter til mennesker med behov for hel-døgns tjenestetilbud. Figur 3.9 viser at de fire nord-ligste fylkene har høyest samlet heldøgns dek-ningsgrad (heldøgns omsorgsplasser i prosent aveldre 80 år og over), men mens Finnmark har høysykehjemsdekning, har Nord-Trøndelag høy dek-ning av heldøgnsplasser i omsorgsboliger. I Øst-fold, Buskerud og Telemark er også omsorgsboli-gandelen høy, mens sykehjemsandelen er høyest iOslo og Sør-Trøndelag, som foreløpig har svært fåomsorgsboliger. Dekningsgraden for hele landet er28 heldøgns omsorgsplasser i prosent av befolknin-gen 80 år og over, hvorav 18,5 plasser er i syke-hjem.

3.3.4 Fra hjemmehjelp og husmorvikar til hjemmesykepleie

Tre av fire nye stillinger i omsorgstjenestene desiste 15–20 årene har kommet innenfor hjem-metjenestene, og det er i hovedsak hjemmesy-kepleietjenester som har vokst (Brevik 2010).For 40 år siden utgjorde hjemmesykepleietje-nestene bare ti prosent av de samlede hjemme-tjenestene, som den gang i hovedsak besto avhusmorvikarer og hjemmehjelpere. Mens hus-morvikartilbudet har forsvunnet og praktiskbistand de siste årene er holdt på om lag sammenivå, har hjemmesykepleietjenester hatt betyde-lig vekst og fått en sterk stilling i det samledekommunale helse- og omsorgstilbudet. Denneutviklingen ses som uttrykk for at hjemmetje-nestene er blitt mer medisinsk rettet (Romøren2007) og prioriterer helse framfor sosiale tjenes-ter (Helsedirektoratet 2010). Utfasingen avaldershjemmene og utbyggingen av sykehjem-mene har samtidig bidratt til at medisinskbehandling og sykepleie har fått en langt mersentral plass også i institusjonsomsorgen.

Samtidig har andre høgkoleutdannede fag-grupper som vernepleiere, sosionomer, barne-vernspedagoger og spesialpedagoger også blitt endel av hjemmetjenestetilbudet og økt sin andel avårsverkene i helse- og omsorgstjenesten.

Figur 3.8 Antall institusjonsplasser og beboere i bolig til omsorgsformål 1970–2011

Merknader: Fra og med 2007 er data hentet fra IPLOS-registe-ret og lar seg ikke uten videre sammenligne med tidligere år.Tall for beboere i boliger til pleie- og omsorgsformål før 2009kan heller ikke direkte sammenlignes med tall etter 2009.Kilde: Borgan 2012 (Statistisk sentralbyrå)

0

10000

20000

30000

40000

50000

60000

1970 1980 1990 2000 2010

Sykehjemsplasser Aldershjemsplasser

Andre institusjonsplasser Beboere i boliger til pleie- og omsorgsformål


«Endringene i pleie- og omsorgssektoren de sisteårene har vært så gjennomgripende at kommu-nene har hatt nok med å håndtere de nye yngregruppene av tjenestemottakere og de dårligsteeldre. Det har av den grunn ikke vært tilstrekke-lig med ressurser til å også prioritere praktiske,sosiale og forebyggende tjenester sterkt nokblant de yngre eldre.» (Helsedirektoratet 2010)

Til tross for sterk vekst i personellårsverk og høy-ere fagkompetanse både i sykehjem og hjemme-tjenester, er det mye som tyder på tjenestene hartatt en retning som har gått på bekostning av tidliginnsats, forebygging og rehabilitering. Regjerin-gen ønsker å bidra til en bedre balanse mellombehandling og forebygging og mellom pleie oghabilitering/rehabilitering.

Framtidas omsorgstjeneste må legge større vektpå aktiv omsorg og opptrening gjennom fysisk, sosialog kulturell aktivitet for å møte nye yngre bruker-grupper med behov for personlig assistanse og nyegenerasjoner eldre. Det vil kreve større faglig breddemed annen kompetansesammensetning og andrefaglige tilnærminger og arbeidsmetoder enn i dag.

3.4 Omsorgsplan 2015

Bak utviklingen av omsorgstjenestene ligger flerelangsiktige og handlingsrettede strategier og til-

tak. Omsorgsplan 2015 er regjeringens plan for åstyrke både kapasiteten, kompetansen og kvalite-ten i de kommunale omsorgstjenestene. Planenble lagt fram høsten 2006, og tiltakene og virke-midlene er iverksatt i løpet av denne og forrigeregjeringsperiode.

Heldøgns omsorgsplasser

Investeringstilskuddet har som mål å gi tilsagnom tilskudd til bygging eller utbedring/renove-ring av 12 000 heldøgns omsorgsplasser i perio-den 2008 til 2015.

Figur 3.9 Antall plasser i institusjon og heldøgnsbemannet bolig 2011 i prosent av innbyggere 80 år og over

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2012

0

5

10

15

20

25

30

35

40

Andel plasser i institusjon i prosent av innbyggere 80 år over

Andel plasser i heldøgnsbemannet bolig i prosent av innbyggere 80 år og over

Hele landet

Østfold

Akershus

Oslo

Hedmark

Oppland

Buskeru

d

Vestfold

Telemark

Aust-Agder

Vest-Agder

Rogaland

Hordaland

Sogn og Fjord

ane

Møre

og Romsd

al

Sør-Trø

ndelag

Nord-T

røndelag

Nordland

Trom

s

Finnm

ark

Figur 3.10 Antall tilsagn om tilskudd til heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger 2008–2012

Kilde: Husbanken 2013

0

1000

2000

3000

4000

5000

6000

7000

2008 2009 2010 2011 2012


Regjeringen har gitt kommunene mulighetfor tilsagn om tilskudd til totalt 9500 enheter fra2008 til og med 2012. Kommunene har i sammeperiode sendt søknader på om lag 6500 enheter,og Husbanken har gitt tilsagn om tilskudd til omlag 6300 enheter. Av disse er om lag halvpartenav tilsagnene gitt til plasser i sykehjem (54 pro-sent) og den andre halvparten til plasser iomsorgsboliger (46 prosent). Nesten 60 prosentav det totale antallet enheter med innvilget til-sagn om tilskudd gjelder oppføring av ny byg-ningsmasse. I statsbudsjettet for 2013 (Prop. 1 S(2012–2013)) har regjeringen lagt til rette for til-sagn om tilskudd til 1750 enheter i 2013. Utvik-lingen viser at målsettingen om 12 000 plasseretter all sannsynlighet er nådd innen utgangenav 2015.

Årsverksvekst

Regjeringen hadde i sin første regjeringsplattformet mål om å øke bemanningen i de kommunaleomsorgstjenestene med 10 000 årsverk innenutgangen av 2009, ut fra nivået i 2004. Dette måletble overoppnådd, med en årsverksvekst på om lag14 800. Regjeringen har i sin andre regjerings-plattform et mål om å øke bemanningen i de kom-munale omsorgstjenestene med 12 000 årsverk iperioden 2008–2015, målt ved utgangen av året.

Samlet har årsverksveksten hittil i regjerings-perioden (2005–2011) vært på om lag 22 000 års-verk. Om lag 80 prosent av veksten har bestått avpersonell med helse- og sosialfaglig utdanning.Dette har gitt en økning i andelen personell medhelse- og sosialfaglig utdanning i helse- ogomsorgssektoren fra 66,4 prosent i 2005 til 69,1prosent i 2011, og bidratt til å styrke både kapasi-teten og kompetansen i tjenestene.

Andelen personell med universitets- eller høy-skoleutdanning har i perioden fra 2005 til 2011 øktfra 27,4 prosent til 32 prosent. Tallene viser at års-verksveksten i hovedsak har kommet blant syke-pleiere, som av det totale antallet årsverk i sekto-ren er økt fra 18,1 prosent i 2005 til 19,7 prosent i2011. Det var samtidig en samlet vekst i andelenav vernepleiere, sosionomer, ergoterapeuter ogbarnevernspedagoger fra 5,9 prosent til 6,7 pro-sent. Vernepleierne utgjør her den markert stør-ste gruppen. Antall vernepleiere tilsvarer i 2011om lag 30 prosent av antall sykepleiere uten spesi-alutdanning.

Andelen personell med videregående opplæ-ring har hatt en svak nedgang i årene fra 2009. Detmeste av nedgangen skyldes en liten reduksjon av

helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbei-dere, som i all hovedsak utgjør denne gruppen.Samlet utgjør disse utdanningsgruppene i dag 35,3prosent av det totale antallet årsverk. Andelen per-sonell uten relevant fagutdanning har i periodenblitt redusert fra 28,6 prosent i 2005 til 26,1 prosenti 2011, mens andelen årsverk til administrasjon ogserviceoppgaver har vært stabil.

Kompetanseløftet 2015

Kompetanseløftet 2015 er regjeringens kompe-tanse- og rekrutteringsplan, og har som hovedmålå sikre den kommunale omsorgssektoren en til-strekkelig, kompetent og stabil bemanning. Sam-let benyttes årlig i overkant av 300 mill. kroner påkompetanse- og rekrutteringstiltak under Kompe-tanseløftet 2015.

Kompetanseløftet 2015 har for perioden 2011–2015 fem delmål: 12 000 årsverk; heve det for-melle utdanningsnivået i omsorgstjenestene; sikrebruttotilgang på om lag 4500 helsefagarbeidereper år; skape større faglig bredde; og styrke vei-ledning, internopplæring og videreutdanning.

I de seks første årene i planperioden (2007–2012) har om lag 21 000 personer gjennomførtgrunn-, videre- eller etterutdanninger eller annenopplæring med støtte fra Kompetanseløftet 2015.

Det er etablert utviklingssentre for sykehjemog hjemmetjenester i alle landets fylker. Sentreneskal være pådriver for kunnskap og kvalitet iomsorgstjenestene gjennom forskning, fagutvik-ling og kompetanseheving, samt bidra til videreut-vikling av praksistilbudet til elever, lærlinger ogstudenter. Kommunene med utviklingssentre inn-

Figur 3.11 Årsverksvekst innenfor pleie- og omsorgstjenestene 2005–2011

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2012. Årsverksveksten er målt frautgangen av 2005 til utgangen av 2011.

0

5000

10000

15000

20000

25000

2006 2007 2008 2009 2010 2011

Administrasjon og service Personell uten relevant fagutdanning

Personell med videregående opplæring

Universitets- og høyskole-utdannet personell


går i et felles nettverk, og er knyttet opp til regio-nale sentre for omsorgsforskning.

Demensplan 2015

Demensplan 2015 Den gode dagen ble lagt framhøsten 2007. Målet med planen er å styrke tjenes-tetilbudet til personer med demens gjennom trehovedsaker: Sikre økt kunnskap og kompetanse,øke dagaktivitetstilbudet og flere tilpassede boli-ger.

Det er gjennomført en nasjonal kartlegging avtjenestetilbudet til personer med demens, somviser at kommunene gjennom satsingene iDemensplan 2015 har økt sin innsats for mennes-ker med demens og deres pårørende i perioden2007–2010. Antallet kommuner med pårørende-skoler er nærmere firedoblet i perioden ogutgjorde 246 kommuner ved siste kartlegging.Over 14 000 ansatte i om lag 85 prosent av landetskommuner hadde ved utgangen av 2012 startetdemensopplæring gjennom DemensomsorgensABC og Eldreomsorgens ABC.

Demensplanen ble revidert i 2011 med et nyttfireårig handlingsprogram (2012–2015). Et avhovedmålene i den reviderte planen er å lovfesteen plikt for kommunene til å tilby dagaktivitetstil-bud for personer med demens når tilbudet er byg-get videre ut. Det ble derfor etablert et øremerketstimuleringstilskudd til dagaktivitetsplasser forpersoner med demens i 2012. Fram til nå er detgitt tilskudd til etablering av nesten 1 000 plasser.

Omsorgsforskning

For å styrke kunnskapsgrunnlaget i omsorgssek-toren har regjeringen sikret en opptrapping avmidler til omsorgsforskning. Tilskuddet tilomsorgsforskning er i 2013 på 37 mill. kroner.Dette skal bidra til å øke kunnskapsgrunnlaget forplanlegging, utvikling og organisering avomsorgstjenestene. Midlene kanaliseres gjen-nom Norges forskningsråd.

For å styrke praksisnær forskning og utviklingi den kommunale omsorgstjenesten er det eta-blert fem regionale omsorgsforskningssentraknyttet til utdanningsinstitusjoner, som utdannerhelse- og sosialpersonell.

Den kulturelle spaserstokken

Regjeringen har som mål å styrke kulturtilbudetfor omsorgstjenestens brukere gjennom Den kul-turelle spaserstokken. Den kulturelle spaserstok-ken ble etablert i 2007. I 2013 er det bevilget om

lag 30 mill. kroner til kulturtilbud gjennom Denkulturelle spaserstokken.

Nevroplan

For å synliggjøre og løfte fram brukere med nev-rologiske lidelser i omsorgstjenesten er det utar-beidet en egen plan for disse brukergruppene,Nevroplan 2015. Planen ble lagt fram høsten 2012,og skal bidra til å styrke kompetanse og kvalitet idet kommunale tjenestetilbudet til personer mednevrologiske lidelser. Planen har tre hovedsat-singsområder: Informasjon og ny kunnskap, reha-bilitering i dagliglivet gjennom aktivitets- og tre-ningstilbud, og flerfaglig utviklingsarbeid.

Kvalitetsavtalen og etikkprosjekt

Regjeringen og KS inngikk i desember 2012 enavtale om kvalitetsutvikling i de kommunalehelse- og omsorgstjenestene. Avtalen er forankreti konsultasjonsordningen mellom regjeringen ogKS. Kvalitetsavtalen angir mål og strategier forkvalitetsutvikling av den kommunale helse- ogomsorgstjenestene.

Gjennom prosjektet Samarbeid om etisk kom-petanseheving har over 200 kommuner etablertulike møteplasser for å styrke den etiske kompe-tansen i de kommunale helse- og omsorgstjenes-tene, i tillegg til at det er utviklet metodebok og e-læringsverktøy i etisk refleksjonsarbeid. Prosjek-tet startet i 2007 og skal vare ut perioden forOmsorgsplan 2015.

Helse- og omsorgsdepartementet har i samar-beid med KS, Norges sykepleierforbund, Fagfor-bundet, Fellesorganisasjonen, Kirkens Bymisjonog Pensjonistforbundet utviklet åtte prinsipper forgode omsorgstjenester. Prinsippene er ment somutgangspunkt for refleksjon, kulturbygging oglokalt forbedringsarbeid i tjenestene. Som oppføl-ging av dette arbeidet er Helsedirektoratet i ferdmed å utvikle nye kvalitetsindikatorer for omsorgs-tjenesten.

Forskrift om verdig eldreomsorg

For å sikre at eldre ikke kommer urimelig ut i for-hold til den generelle innsatsen i pleie- ogomsorgstjenesten har regjeringen utarbeidet enegen forskrift som nærmere spesifiserer kommu-nenes plikter i omsorgen for eldre (verdighetsga-rantien).

Forskriften gir en beskrivelse av eldreomsor-gens verdigrunnlag, samtidig som den angir tiltakdet skal legges til rette for i tjenestetilbudet, slik


som for eksempel riktig og forsvarlig boform, etvariert og tilstrekkelig kosthold, lindrendebehandling og en verdig død, faglig forsvarlig opp-følging av lege og annet relevant personell, samta-ler om eksistensielle spørsmål mv. Klage- og til-synsmyndighetene må sikre at verdighetsgaran-tien etterleves av kommunene.

3.5 Framskrivninger

3.5.1 Endringer i demografi

Vi står overfor en global demografisk utfordringuten sidestykke i historisk tid, med en aldrendebefolkning som vil fortsette å øke, og med dyptgri-pende konsekvenser av både økonomisk, sosial,politisk og kulturell art. Dette var konklusjonen iFNs rapport World Population Ageing 1950–2050(United Nations 2001).

Demografisk sett er Norge et av de landene iEuropa som vil ha de minst dramatiske endringenei alderssammensetningen i befolkningen. Detteskyldes dels at vi allerede har gjennomgått slikeendringer, og dels at vi har høyere fødselstall.

Folketallet i Norge ble i forrige århundre merenn fordoblet, fra 2,2 mill. i 1900, 3,3 mill. i 1950,til 4,5 mill. i 2000. I følge Statistisk sentralbyråsbefolkningsframskrivninger kan folketallet fort-sette å stige jevnt til 6 mill. i 2030 og 6,7 mill. i2050.

Antall personer over 67 år vil mer enn fordo-bles fra 2000 til 2050. Antall personer 80 år ogeldre kan komme til å øke fra 190 000 i 2000 tilnesten 350 000 i 2030 og nesten 570 000 i 2050.Veksten i aldersgruppen 80–89 år vil finne stedførst om ti år. For gruppen 90 år og eldre skjer detallerede en kraftig vekst de nærmeste årene.

Vi har i framskrivningene valgt å leggemellomalternativet i befolkningsframskrivningenetil grunn for de statistiske analysene, med hen-holdsvis middels fruktbarhet, middels levealder,middels netto innvandring og middels mobilitet(MMMM).

Ofte fremstilles de demografiske endringenevi går i møte som en ukontrollert eldrebølge somskyller inn over landet. Men de nærmeste ti åreneer det tvert i mot slik at tallet på eldre over 80 årikke øker, og faktisk har en liten nedgang. Det giross mulighet til å planlegge og forberede for deendringer som deretter skjer i alderssammenset-ningen i befolkningen.

Helt fra 1950 har det vært relativt høy vekst avantall eldre, særlig eldre over 80 år. De neste 15 årvil bli preget av mindre vekst og reduksjon. Deret-ter vil tallet på eldre over 80 år gjennomgå ensterk vekst i perioden 2020–2035 med opptil sjuprosent vekst fra et år til et annet.

I de nærmeste årene er det tallet på de yngsteeldre 67–79 år som vil vokse i befolkningen. Dettevil være en særlig utfordring for hjemmetjeneste-tilbudet. Tallet på personer 80 år og over vil holdeseg stabilt de neste 10–15 år, med unntak foraldersgruppen over 90 år. Økningen blant de allereldste vil stille krav til videre utbygging av hel-døgns tjenestetilbud. Samtidig er det viktig åutnytte den demografisk sett relativt stabile perio-den de neste 10–15 årene til en gradvis utbyggingav tjenestetilbudet og til å forberede den raskeveksten i antallet eldre over 80 år.

Særskilt om demens

De fleste eldre er friske, men de fleste syke ereldre. Forekomsten av sykdom og skader øker

Figur 3.12 Antall personer i aldersgruppen 67 år og eldre 1950–2050

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2012. Middelalternativet (MMMM) i befolkningsframskrivningene.

0200000400000600000800000

1000000120000014000001600000

1950 1960 1970 1980 1990 2000 2010 2020 2030 2040 2050

67-79 år 80-89 år 90 år og eldre

Figur 3.13 Prosentvis årlig endring i antall perso-ner over og under 80 år 1950–2050

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2012. Middelalternativet(MMMM) i befolkningsframskrivningene.

-1,00 %0,00 %1,00 %2,00 %3,00 %4,00 %5,00 %6,00 %7,00 %

1950 1970 1990 2010 2030 2050

0-79 år 80 år og eldre


med stigende alder, og en betydelig andel eldre fårflere sykdommer og skader samtidig med varier-ende grad av funksjonsnedsettelse. Dette vil særliggjelde for personer som utvikler demens. Det er idag om lag 70 000 personer med demens i Norge,og vi regner med at om lag 250 000 personer –både syke og pårørende – er berørt av sykdom-men. Om lag 10 000 personer rammes årlig avdemens. Fordi antall eldre over 75 år og spesielt deeldste over 80 år vil stige de neste tiårene, vil antal-let personer med demens i Norge kunne dobles tilom lag 140 000 innen en periode på 25–30 år.

Det store antallet personer som berøres avdemenssykdommene stiller offentlig forvaltning,helsepersonell og tjenesteapparatet overfor storeutfordringer, både med å planlegge og tilrette-legge et faglig forsvarlig og individuelt tilrettelagttjenestetilbud.

Tjenestemottakere med innvandrerbakgrunn

I nær framtid vil det bli flere eldre med innvan-drerbakgrunn i Norge. Statistisk sentralbyrå harfor første gang beregnet hvor mange innvandrereog norskfødte med to innvandrerforeldre det blir ilandets fylker og i noen større kommuner frammot 2040 (Statistisk sentralbyrå 2012). Særlig iområdene rundt de store byene vil det bli vekst iårene framover. Omsorgstjenestene må tilrette-legges på en måte som sikrer at disse brukernefår gode og tilstrekkelige tjenester. Den endredesammensetningen av brukeres kulturelle og reli-giøse bakgrunn vil få en betydning for utformingav tjenestene, og stille større krav til individuell til-rettelegging.

Alderssammensetning og aldersbæreevne

Aldersbæreevnen viser forholdet mellom denyrkesaktive befolkningen og den eldre delen avbefolkningen, og er av vesentlig interesse forframtidas økonomiske bæreevne og for velferdstil-bud og helse- og omsorgstjenester. I 2000 var det4,7 personer i yrkesaktiv alder per eldre, menskoeffisienten for aldersbæreevne reduseres til 3,5i 2030 og 2,9 i 2050. Nedgangen i andel personer iyrkesaktiv alder i forhold til andel eldre, vil troligbli en utfordring både for personellsituasjon ihelse- og omsorgssektoren og for øvrig verdiska-ping og velferdsutvikling.

Omsorgsgivere i familienettverket

Endringer i befolkningens alderssammensetninghar betydning for hvor mange familieomsorgs-givere de aller eldste kan støtte seg på og vilkunne påvirke framtidige familieomsorgsmønstre.

FNs familieomsorgskoeffisient eller forholdetmellom antall personer over 85 år og antall perso-ner i alderen 50–66 år, er et demografisk uttrykkfor potensiell omsorgsevne.

Familieomsorgskoeffisienten slår sterkt ut iNorge, men kan gi et noe forenklet bilde av utvik-lingen framover, fordi det er flere utviklingstrekkenn alderssammensetningen som har betydningfor potensiell omsorgsyting i familien, og fordikulturelle endringer også påvirker omsorgsyting.I Norge har familieomsorgen vist seg å være stabili omfang de siste 20–30 år hvor man har fulgtutviklingen (Daatland og Solem 2000, Rønningm.fl. 2009). Det kan synes som om familie ogoffentlig omsorg utfyller hverandre, gitt visse vil-

Figur 3.14 Antall personer med demens fram-skrevet 2010–2050

Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet. Beregnet ut fra en gittprosent forekomst av demens per aldersgruppe. Basert på mid-delalternativet (MMMM) i befolkningsframskrivningene.

020000400006000080000

100000120000140000160000180000200000

2010 2020 2030 2040 2050

90+

85-89 år

80-84 år

75-79 år

70-74 år

65-69 år

Figur 3.15 Antall personer i yrkesaktiv alder (16–66 år) per antall eldre i gruppen 67 år og mer (Koeffisienten for aldersbæreevne) 2000–2050


0

1

2

3

4

5

6

2000 2010 2020 2030 2040 2050


kår for dette. Familien kan stille opp om de slipperå måtte ta hele ansvaret.

3.5.2 Årsverksbehov

Framskrivningene av personellbehovet fram til2050 er utført av Statistisk sentralbyrå (Holmøym.fl. 2013). De bygger på forutsetninger om noenav de viktigste drivkreftene for etterspørselenetter omsorgstjenester: demografi, sykelighet,omfang av familieomsorg og standard på tjenes-tene.

Det vil alltid være betydelig usikkerhet knyttettil slike tallmessige framskrivninger. Det forelig-ger lite forskning på trendene i behovet for

omsorgstjenester som framskrivningene kanbasere seg på. Det er i tillegg viktig å understrekeat framskrivningene ikke har tatt hensyn til virk-ningene av de strategiene og tiltakene regjeringenhar utformet for å forebygge eller redusere vek-sten av omsorgsbehovet i framtida. Framskrivnin-gene er derfor ikke ment som forsøk på å forutsiframtida, men som illustrasjoner til debatten omhva slags framtid vi ønsker.

Personellbehov fram til 2050

Framskrivningen i figur 3.17 viser personellbeho-vet i den kommunale omsorgssektoren fram til2050 under følgende forutsetninger: Befolkningensstørrelse og sammensetning følger middelalter-nativet i Statistisk sentralbyrås siste framskrivnin-ger fra 2012; alders- og kjønnsspesifikk innsats avtimeverk per bruker videreføres på 2010-nivå(konstant standard); aldersspesifikk sykelighetreduseres i takt med økende levealder, slik at peri-oden som intensiv bruker av omsorgstjenestermot slutten av livet holder seg omtrent uendret itiårene framover (utsatt sykelighet); omfanget avfamilieomsorg holder seg konstant på om lag100 000 årsverk (uendret familieomsorg).

Framskrivningen viser at antall årsverk iomsorgssektoren kan øke med nærmere 50 pro-sent eller om lag 60 000 årsverk fram til 2030 ogmer enn fordobles fram til 2050.

Figur 3.18 viser at den årlige årsverksvekstenvil være størst fra rundt 2025, med en topp likeetter 2030 på om lag 6000 nye årsverk per år, og

Figur 3.16 Antall personer i aldersgruppen 50–66 år per person i aldersgruppen 85 år og over (Fami-lieomsorgskoeffisienten) 2000–2050


0

2

4

6

8

10

12

2000 2010 2020 2030 2040 2050

Figur 3.17 Framskrivning av personellbehovet i omsorgssektoren 2012–2050 i antall årsverk

Kilde: Holmøy m.fl. 2013 (Statistisk sentralbyrå)

0

50000

100000

150000

200000

250000

300000

2005 2010 2015 2020 2025 2030 2035 2040 2045 2050


stabilisere seg på et høyere nivå like etter 2040med en åreverksvekst på om lag 4000 nye årsverkper år.

Samtidig viser framskrivninger av arbeidsmar-kedet for helse- og sosialpersonell en akkumulertunderdekning av de største utdanningsgruppene iomsorgssektoren på om lag 55 000 årsverk i 2030(Roksvaag og Texmon 2012).

Underdekning av helse- og sosialfagutdannetpersonell kombinert med økt rekrutteringsbehov vilmedføre at det i perioden etter 2020 vil bli nødvendigå rekruttere bredere, etter personell med annen bak-grunn. Samtidig viser dette nødvendigheten av åinvestere ekstra i velferdsutdanningene i årene somkommer, slik det legges opp til i Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd – Samspill i praksis.

Familieomsorg

Framskrivningen i figur 3.17 bygger på forutset-ningen om at familieomsorgen holdes uendret påom lag 100 000 årsverk i framskrivningsperioden.

På grunnlag av Statistisk sentralbyrås tids-bruks- og levekårsundersøkelser er det anslått atfamilieomsorgen har holdt seg noenlunde stabilpå om lag 100 000 årsverk de siste tiårene, menmed en mindre nedgang fra 1990 til 2000 (Røn-ning m.fl. 2009). Dette betyr at omfanget av års-verk fra familie og uformelt sosialt nettverk ikkeøker i takt med omsorgsbehovet i befolkningen,og at det sannsynligvis er urealistisk å påregne atden vil vokse i takt med veksten i omsorgsbehoveti årene som kommer. De demografiske forutset-ningene ligger heller ikke til rette for det. Veksteni omsorgsbehov må derfor i hovedsak løses påandre måter. Det blir samtidig viktig å opprett-holde, styrke og vedlikeholde den ressursenomsorgen fra familie og frivillige utgjør i møtemed framtidas omsorgsutfordringer.

«Vårt funn om en nedgang i frivillig omsorgsar-beid fra 1990 til 2000 viser at denne innsatsener truet. Mange forhold bidrar til det. Det erviktig å se at måten de offentlige tjenesteneorganiseres på, og de samhandlingsmulighetersom her etableres, har betydning både foromfang og innhold i omsorgstjenester. Det ervanskelig å se at flere av de organisatoriskeendringer som er gjennomført de siste åra, harvært bevisst på dette. Skal vi ivareta de frivilligeomsorgsressursene må de offentlige aktøreneframover framstå som støttespillere og somgartnere som dyrker og vedlikeholder disseressursene.» (Rønning m.fl. 2009)

Figur 3.19 viser framskrivninger av personellbe-hovet med andre forutsetninger for utviklingen ifamilieomsorg. I alternativet Reduksjon i familie-omsorgen er omfanget av familieomsorgen redu-sert i takt med reduksjonen i familieomsorgskoef-fisienten. I alternativet Vekst i familieomsorgenøker omfanget av familieomsorgen proporsjonaltmed økningen i den formelle omsorgen. Dissealternativene viser at endringer i omfanget avfamilieomsorgen vil ha svært stor betydning forpersonellbehovet i omsorgssektoren.

Sykelighet og funksjonsevne

Endringer i helse og funksjonsnivå har betydningfor hvordan det framtidige omsorgsbehovet utvi-kler seg, og det er knyttet stor usikkerhet til hvor-dan helsetilstand og funksjonsevne vil utvikle segnår levealderen øker.

I Global Burden of Disease Study 2010 harman blant annet kartlagt omfanget av 235 årsakertil død, uførhetsjusterte leveår for 291 sykdommereller skader, forventet levealder og 67 risikofakto-rer (Salomon m.fl. 2012). Tall fra 2010 sammenlik-nes med tall fra den tilsvarende studien i 1990.Resultater fra prosjektet viser at for Norge har øktlevealder fra 1990 til 2010 i hovedsak gitt flerefriske år. For menn besto den økte levealderen på4,9 år i perioden av 3,4 friske år og 1,5 syke år,mens for kvinner besto den økte levealderen på3,1 år i perioden av 2,3 friske år og 0,8 syke år.

Figur 3.23 viser forventet gjenstående leveal-der for en 65-åring i et utvalg land i Europa i 2011,med estimat for gjenstående år med god og dårlighelse. Figuren viser at Norge både er blant desom lever lengst i Europa og har færrest år meddårlig helse på slutten av livet.

En gjennomgang av svensk og internasjonalforskning viser at ulike studier kommer til ulikekonklusjoner når det gjelder utviklingen i eldres

Figur 3.18 Årlig årsverksvekst i omsorgssektoren 2012–2050


0

1000

2000

3000

4000

5000

6000

7000

2012 2018 2024 2030 2036 2042 2048


helse og funksjonsevne (Thorslund og Parker2005). Uansett forskjeller i metode og studertalder viser forskningsgjennomgangen en forbe-dring i eldres evne til å klare hverdagslige sysler.Samtidig rapporterer flere eldre om spesifikkehelseproblemer. Dette er to utviklingstrekk somtrekker i motsatt retning, og det er uklart i hvilkengrad disse oppveier hverandre med hensyn tilbehov for omsorgstjenester.

Framskrivningen i figur 3.17 bygger på en avmange mulige forutsetninger om graden av utsattsykelighet, og en antakelse om at lavere dødelig-het blant eldre skyldes bedre helse. Dette slår ut ilavere aldersspesifikk bruk av omsorgstjenester,slik at tiden med relativt mye sykdom og funk-sjonstap blir omtrent den samme som før. Detteinnebærer at en 75-åring i 2050 vil ha en forventetbedre helse og et mindre behov for omsorgstje-nester enn en 75-åring i 2010. En forutsetning omutsatt sykelighet kan være noe optimistisk i lys avGlobal Burden of Disease Study 2010, men ivare-

tar samtidig funn om en forbedring i eldres evnetil å klare seg bedre i hverdagen. For planleg-gingsformål velger en samlet sett å legge forutset-ningen om utsatt sykelighet til grunn.

I figur 3.20 er personellbehovet framskrevetmed andre forutsetninger for sykelighet. Ved utvi-det sykelighet fører økt levealder til at antall år medsykdom og funksjonstap i gjennomsnitt øker, og detblir flere på hvert alderstrinn blant de eldre som hartunge omsorgsbehov ettersom flere eldre lever len-ger. Ved komprimert sykelighet antas det at antallfriske år øker raskere enn den økte levealderen.

Framskrivningen tar ikke høyde for et eventueltgjennombrudd i demensforskningen, som vil kull-kaste alle framskrivninger av omsorgs- og perso-nellbehovet i omsorgssektoren. Om lag tre fjerde-deler av beboerne på sykehjem har demens somhoved- eller bidiagnose. Av mottakere i hjemmetje-nesten har om lag 10 prosent demens som viktigsteårsak til hjelpebehov. Det må understrekes at det idag ikke er holdepunkter for å fastslå verken tids-

Boks 3.1 Personellbehovet 2012–2050

Figur 3.19 Personellbehovet (2012–2050) ved ulike forutsetninger om familieomsorg

Figur 3.20 Personellbehovet (2012–2050) ved ulike forutsetninger om sykelighet

Figur 3.21 Personellbehovet (2012–2050) ved 1 prosent standardøkning

Figur 3.22 Personellbehovet (2012–2050) ved 20 prosent forbedret ressursutnyttelse 2014–2030 (illustrasjon)


050000

100000150000200000250000300000350000400000

2005 2010 2015 2020 2025 2030 2035 2040 2045 2050

Reduksjon i familieomsorgenUendret familieomsorg

Vekst i familieomsorgen

050000

100000150000200000250000300000350000400000

2005 2010 2015 2020 2025 2030 2035 2040 2045 2050

Utvidet sykelighetUtsatt sykelighet

Komprimert sykelighet

050000

100000150000200000250000300000350000400000450000500000

2005 2010 2015 2020 2025 2030 2035 2040 2045 2050

1 % årlig økning i standard

Konstant standard

0

50000

100000

150000

200000

250000

300000

2005 2010 2015 2020 2025 2030 2035 2040 2045 2050

20 % bedre ressursutnyttelse 2014-2030


punkt eller mulighetene for et gjennombrudd ibehandlingen av ulike demenslidelser. All planleg-ging for omsorgssektoren må derfor ta utgangs-punkt i at demens er en vesentlig og sterkt vok-sende årsak til behovet for omsorgstjenester.

Virkningen av endret ressursbruk

Flere utviklingstrekk peker i retning av en økningav standarden på tjenestetilbudet i framtida. Mor-gendagens brukere av omsorgstjenester vil haandre forventninger og preferanser enn dagensbrukere, og det kan komme krav om standardøk-ning fra flere hold.

Figur 3.21 illustrerer virkningen av en prosentårlig standardøkning, og viser at krav og forvent-ninger om økte ressurser over tid vil kunne habetydelige konsekvenser for personellbehovet iomsorgssektoren.

I stedet for en økning av standarden på tjenes-tetilbudet, bør de mulighetene den demografisksett stabile perioden fram til 2020 gir, først ogfremst benyttes til å forberede omsorgstjenestenepå de framtidige omsorgsutfordringene. Størrevekt på innovasjon og utvikling, en faglig og byg-ningsmessig opprustning og omstilling av tjenes-tetilbudet, økt bruk av velferdsteknologi, økt reali-sering av samfunnets omsorgsressurser vil forbe-dre ressursutnyttelsen og bidra til en bærekraftigomsorgstjeneste også i framtida. Figur 3.22 illus-

trerer utviklingen i personellbehovet dersomomsorgstjenestene forbedrer ressursutnyttelsenmed 20 prosent fra 2014 til 2030, der forbedrin-gene er fordelt jevnt på hvert år i perioden.

3.5.3 Heldøgns omsorgsbehov

En stor utfordring i årene framover er å bygge utkapasiteten for det samlede tilbudet av heldøgnsomsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger,slik at vi ikke havner på etterskudd når den sterkeøkningen i behovet for omsorgstjenester kommerom 10–15 år.

I 2011 besto omsorgstjenestenes heldøgnsomsorgstilbud av om lag 63 000 heldøgns omsorgs-plasser, fordelt på om lag 41 000 plasser i institu-sjon og 22 000 beboere i boliger med heldøgnsbemanning.

Framskrivningen nedenfor viser at behovet forheldøgns omsorgsplasser vil kunne øke med nes-ten 15 000 fram mot 2030 og 45 000 fram mot2050. Trenden er den samme som for personellbe-hovet. Det er særlig fra rundt 2025 at behovet forheldøgns omsorgsplasser vil øke kraftig.

Framskrivningen bygger på forutsetningenom at vi løser oppgavene på samme måte og medsamme standard som i dag, at familieomsorgenopprettholdes på dagens nivå og at lenger leveal-der utsetter perioden på slutten av livet med alvor-lig sykdom og funksjonssvikt.

Figur 3.23 Forventet gjenstående levealder og sykelighet blant 65-åringer i Europa i 2011

Kilde: http://ec.europa.eu/health/indicators/healthy_life_years/

0

5

10

15

20

25

Estimerte antall år med god helse Estimerte antall år med dårlig helse

EU27

Dan

mar

kFi

nla

nd

Isla

nd

No

rge

Sver

ige

UK

Irla

nd

Øst

erri

keB

elg

iaFr

ankr

ike

Tysk

lan

dLu

xem

bu

rgN

eder

lan

d

Tsje

kkia

Estl

and

Un

gar

nLa

tvia

Lita

uen

Pole

nSl

ova

kia

Slo

ven

ia

Kyp

ros

Hel

las

Ital

iaM

alta

Span

iaNorden Britiske

øyerSentral-Europa

Øst-Europa

Sør-Europa

Norden Britiskeøyer

Sentral-Europa

Øst-Europa

Sør-Europa

Menn Kvinner

0

5

10

15

20

25

EU27

Dan

mar

kFi

nla

nd

Isla

nd

No

rge

Sver

ige

UK

Irla

nd

Øst

erri

keB

elg

iaFr

ankr

ike

Tysk

lan

dLu

xem

bu

rgN

eder

lan

d

Tsje

kkia

Estl

and

Un

gar

nLa

tvia

Lita

uen

Pole

nSl

ova

kia

Slo

ven

ia

Kyp

ros

Hel

las

Ital

iaM

alta

Span

ia


Bedre tilrettelegging av egen bolig, bruk avvelferdsteknologi, dagtilbud, utbygging av trygg-hetsboliger og sterkere satsing på hjemmetjenes-ter og rehabilitering, kan være alternativ til ellerbidra til å utsette behovet for heldøgns omsorgs-plasser. Gjennomsnittskostnaden for en heldøgnsomsorgsplass i sykehjem nærmer seg en millionkroner i året. Det vil være en innovasjonsoppgavefor kommunene å prøve ut om en alternativ brukav et slikt beløp kan gi andre og bedre løsningerfor den enkelte.

3.6 Bærekraftig utvikling

De vellykkede erfaringene med å bygge opp enoffentlig omsorgstjeneste i det omfang og pådet faglige nivå en har gjort i Norge, tilsier atframtidas utfordringer må møtes med to tankeri hodet samtidig: Både videreføre det beste avdet som er bygd opp de siste 40 år, og endrekursen på noen viktige områder.

De offentlige omsorgstjenestene har vært i kon-tinuerlig vekst i flere tiår. Med sikte på de demogra-fiske utfordringer som venter oss for fullt om 10–15år, må denne veksten organiseres slik at den støtteropp under og utløser de ressurser som ligger hosbrukerne selv, deres familie og sosiale nettverk og inærmiljøet, organisasjoner og lokalsamfunnet. Det

vil kreve omstilling av den faglige virksomheten,med større vekt på forebygging, tidlig innsats, sosi-alt nettverksarbeid og rehabilitering og økt bruk avny teknologi og arbeidsmetoder. Samtidig må denpleiefaglige kjernevirksomheten foredles og denmedisinske oppfølgingen styrkes.

Den norske omsorgsmodellen er kjennetegnetav en arbeidsdeling og et nært samspill mellom tostore aktører: den kommunale helse- ogomsorgstjenesten og familie/pårørende. Morgen-dagens utfordringer reiser spørsmålet om andreaktører bør få større plass og gis flere oppgaver, ogom blandingsforholdet mellom offentlige tjenester,familie, frivillige, ideell sektor, brukerstyrte ordnin-ger, samvirkeløsninger og næringslivet bør endres.

Usikkerhet om den økonomiske utviklingen,slik vi ser i mange land i Europa, tilsier videre atikke alt støpes i betong, men at det som byggesopp har nødvendig fleksibilitet i møte med muligeendring i arbeidsmarkedet. Satsing på hjemmetje-nesteløsninger og dagtilbud gir størst fleksibilitetmed tanke på pårørendes yrkesaktivitet ogarbeidsmarkedets behov. De nærmeste årene erdet de yngste eldre som vokser mest. De demo-grafiske endringene taler derfor også for at vek-sten i første omgang tas ut i hjemmetjenestetil-bud, rehabilitering og forebyggende innsats.

Samlet gir dette størst bærekraft i møte medframtidas omsorgsutfordringer.

Figur 3.24 Framskrivning av heldøgns omsorgsplasser 2012–2050

Kilde: Holmøy m.fl. 2013 (Statistisk sentralbyrå) og Helse- og omsorgsdepartementet

50000

60000

70000

80000

90000

100000

110000

120000

2009 2014 2019 2024 2029 2034 2039 2044 2049



Figur 4.1

KAPITTEL

4


4 Samfunnets omsorgsressurser

«Det har jag aldrig provat förut, så det klarar jagsäkert!»

Pippi Langstrømpe

Samfunnet står overfor store omsorgsutfordrin-ger i tiårene som kommer. Disse framtidsutfor-dringene kan ikke overlates til de kommunalehelse- og omsorgstjenestene alene, men vil kreveat vi leter fram, mobiliserer og kan ta i bruk sam-funnets samlede omsorgsressurser på nye måter.Derfor må vi forsøke å få en oversikt over disseressursene, utforske hvilket potensial de har, ogse på de muligheter som ligger i å tenke nytt omoppgaveløsning og trekke flere aktører inn i tje-nesteytingen. Først settes brukernes egne ressur-ser i fokus, og deretter utvides sirklene til en res-sursorientert gjennomgang av brukernes sosialeog fysiske omgivelser. Hvilke konsekvenser detteressursperspektivet har for de offentlige tjeneste-nes innretning når det gjelder kompetanse, orga-nisering og faglig virksomhet, vurderes nærmerei kapittel 5.

4.1 Brukerne som ressurs

Et levende velferdssamfunn skal hjelpe innbyg-gerne til å utnytte sine egne ressurser best mulig,og ikke gjøre dem til passive tjenestemottakere.Den største omsorgsressursen ligger derfor oftehos brukerne selv. Aktivisering og hjelp til selv-hjelp kan bidra til kvalitativt bedre resultater forbrukerne og bedre utnyttelse av samfunnets sam-lede ressurser. Utviklingen i helse- og omsorgstje-nestene har i for liten grad lagt vekt på hvilkemuligheter brukerne selv har til å delta i planleg-ging og produksjon av tjenesteytingen og aktivtbidra til å gjenopprette eller forbedre sitt funk-sjonsnivå. Regjeringen vil vektlegge aktivitet, del-takelse og mestring som helt sentrale elementer iutviklingen av framtidas helse- og omsorgstjenes-ter. Det er derfor viktig å fremme og forsterkebrukernes medborger- og medvirkningsansvar ogden enkeltes muligheter og ressurser til selv åpåvirke eget liv og egen helse. Skal velferdssam-funnet virkeliggjøre verdier som deltakelse, uav-

hengighet, selvstendighet, verdighet og normali-sering, forutsetter det sterk brukerinnflytelse ogkontroll over egen livssituasjon.

4.1.1 Medborgerskap

Et sterkt velferdssamfunn kan bare skapessammen med innbyggerne. Det må bygges påmedborgerskap og tillit til at folk vil ta ansvar ogdelta aktivt i fellesskapet, ikke bare gjennomoffentlige ordninger, men ved å stille opp ogutgjøre en forskjell for hverandre i det daglige.Slikt ansvar gir seg uttrykk både i organisert del-takelse i frivillige organisasjoner, samvirketiltak,velforeninger, brukerorganisasjoner og i meruformell innsats i lokalsamfunnet, familie og sosi-alt nettverk.

Medborgerskapet er den moderne måten åskape ansvarsrelasjoner mellom velferdssamfun-net og den enkelte på. Medborgerskap sier ogsånoe om forholdet til andre medborgere og det fel-lesskapet vi er en del av.

Framtidas velferdssamfunn krever en ny,dynamisk og mangesidig forståelse av sosialtmedborgerskap. Forholdet mellom innbyggerneog velferdsstaten innebærer i større grad enn tid-ligere, at rettigheter og plikter, personlig ansvarog valg, deltakelse og selvstendighet blir satt ifokus på samme tid (Hvinden og Johansson 2007).Utfordringen ligger i å gjøre systemene bærekraf-tige og samtidig fremme individuelt ansvar ogvalgfrihet.

Et levende demokrati forutsetter at vi legger tilrette for samarbeid og mobilisering av innbyg-gerne generelt, og av mottakerne av velferdstje-nester spesielt.

Medborgerskap innbærer mer enn forbruk avoffentlige ytelser. Samfunnets fellesskapsløsnin-ger forutsetter at vi også tar ansvar for oppbyg-ging og utforming av tjenestetilbudet og har enrolle både som aktive produsenter og konsumen-ter. Folk må ikke bare bli sett på som en del avproblemet, men også som en del av løsningen.Medborgerskap innebærer samproduksjon ogsamarbeid om å vedlikeholde og videreutvikle vel-ferdssamfunnet.


4.1.2 Mangfold og likestilling

Et rikere mangfold vil prege framtidssamfunnetog omsorgstjenestens mange arenaer: på syke-hjem, dagaktivitetstilbud, omsorgsbolig eller ieget hjem. Å fremme likestilling og motarbeidediskriminering vil derfor være grunnleggende ihelse- og omsorgstjenestenes møte med ulikemenneskers bakgrunn og behov.

Det er flest kvinner i omsorgsfeltet, både blantde som mottar og de som yter tjenester. Mennutfører bare i overkant av ti prosent av årsverkenei sektoren. Likestillingen ser ut til å ha kommetlengre i familieomsorgen enn i den offentligehelse- og omsorgstjenesten. Likestilling og ikke-diskriminering vil være helt fundamentale verdieri helse- og omsorgsarbeidet og regjeringen eropptatt av å ha et likestillingsperspektiv på utvik-lingen av helse- og omsorgsektoren.

Morgendagens omsorgstjeneste skal hindresegregering og særordninger for grupper, ogbygge på individuell tilnærming og tilpasning avtjenestetilbudet til den enkeltes bakgrunn, entendet handler om språk, kultur, tro, livssyn eller dethandler om alder, kjønn, seksuell legning eller dethandler om diagnose, funksjonsnedsettelse ellerproblem. Noen vil ha særlige utfordringer, blantannet knyttet til språk, kulturell bakgrunn ellerlivshistorie. Dette må møtes gjennom å tilpasse tje-nestene, både kompetansemessig, organisatoriskog innholdsmessig.

Samene har rettigheter regulert i norsk lov ogi internasjonale konvensjoner, og samiske tjenes-temottakere har behov for å bli møtt av en tjenestesom har kompetanse på samisk språk og kultur.Spesielt eldre samiske pasienter kan ha vanskelig-heter med å uttrykke seg på majoritetsspråket,det gjelder ikke minst personer med demens.Innenfor rammene av universelle helse- ogomsorgstjenester må det også være rom for atbrukere med sammenfallende preferanser ogbehov på eget initiativ går sammen om å utviklefellesskapsløsninger, som for eksempel ulikebolig- og driftsløsninger, aktivitets- og dagtilbudeller andre tjenestetilbud. En undersøkelse fraSverige om lesbiske, homofile, bifile og transper-soners preferanser med tanke på framtidige bofor-mer, viser at mange ønsker muligheten for ulikeboformer som er for eksempel kollektive boligløs-ninger (Aase m.fl. 2012).

Et levende mangfold, likestilling og likeverdig-het kan sikres på ulike måter. Dette kan gjøresgjennom ledelse og god etisk praksis på allenivåer, gjennom lover og regler og økonomiske ogfaglige prioriteringer. I denne sammenheng er det

også av stor betydning at Likestillings- og diskri-mineringsombudet, pasient- og brukerombu-dene, Statens Seniorråd og Statens råd for likestil-ling av funksjonshemmede følger med på helse-og omsorgstjenestenes virksomhet, og sikrer like-stilling og rom for mangfold.

Norske kommuner må forberede seg på størreetterspørsel etter omsorgstjenester fra eldre inn-vandrere (Nergård 2009). Innvandrernes innstil-ling til å bruke offentlige tjenester blir stadig merlik holdningen til resten av befolkningen, samtidigsom det er knyttet særskilte utfordringer til grup-pen med hensyn til sykdomsbilde. En undersø-kelse tyder på at det er et forholdsvis stort opplæ-ringsbehov blant ansatte i ulike deler av omsorgs-tjenesten, for å møte behovet for omsorgstjenesterblant innvandrerbefolkningen og minoriteter(Ingebretsen 2011). Regjeringen vil i det viderearbeidet med Kompetanseløftet 2015 ha økt fokuspå mangfold og likestilling, og utvikle tiltak for åøke ansattes kunnskap om ulike kulturer, legge tilrette for bedre språkopplæring og bidra til øktrekruttering av ansatte med minoritetsbakgrunn.

4.1.3 Framtidas brukere – en mer aktiv rolle

Brukerundersøkelser viser at norske brukere i allhovedsak er tilfredse med tjenestene de mottar.Men undersøkelsene viser også at det er behovfor forbedring, blant annet når det gjelder kontinu-itet i tjenestene, informasjon og samarbeid mel-lom ulike aktører (Meld. St. 10 (2012–2013)).Fortsatt opplever enkelte at de ikke møtes mednødvendig respekt for sine verdier og preferanser,eller at de ikke får informasjon i en form eller på etspråk som gjør det mulig å delta aktivt i utformin-gen av eget tjenestetilbud. Dette gjelder i særliggrad for den samiske befolkningen og innvandrer-befolkningen.

Det norske lovverket støtter i stor grad opp omen brukerorientert helse- og omsorgstjeneste.Pasient- og brukerrettighetsloven gir brukere retttil å medvirke i utforming av tilbudet og i valg mel-lom tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmeto-der, og stiller krav om at det kommunale tjeneste-tilbudet så langt som mulig skal utformes i samar-beid med brukeren. Den kommunale helse- ogomsorgstjenesteloven pålegger kommunen åsørge for at brukere blir hørt ved utformingen avkommunens helse- og omsorgstjeneste. Kommu-nen skal også sørge for at helse- og omsorgstje-nestene etablerer systemer for innhenting av bru-kererfaringer.

Den tradisjonelle brukerrollen er i endring, ogdet er grunn til å tro at den utviklingen vil forster-


kes i årene som kommer. Framtidas eldre ogyngre brukere vil utgjøre en mer differensiertgruppe med ulike muligheter og behov. Mange vilha god helse, god personlig økonomi og høytutdanningsnivå, i tillegg til gode kunnskaper omdigitale produkter og tjenester.

Framtidige omsorgstjenester må samtidig tahøyde for at ikke alle grupper i samfunnet har likegod kompetanse når det gjelder IKT-verktøy ellerandre teknologiske løsninger. Mye kan tyde på atmorgendagens brukere vil ha høyere forventnin-ger og krav til offentlige tjenester, samtidig somde vil ha større evne og vilje til selv å ta ansvar ogvære selvstendige og selvhjulpne. Den nye bru-kerrollen forutsetter en omsorgstjeneste som istørre grad enn tidligere kartlegger og forstårbrukerens behov, gir brukerne informasjon ogstøtte slik at de kan delta aktivt i beslutninger somangår dem og som setter befolkningen i stand til åta et større ansvar for egen framtid. Dette kanogså innbære språklig tilrettelegging, slik at bru-kere som ikke behersker norsk kan ta tjenestetil-budet i bruk.

4.1.4 Samskaping

Tradisjonelt har kommunene dekket brukernesbehov ved i hovedsak å utnytte ressurser innenforegen organisasjon. Framtidas utfordringer skaperet åpenbart behov for å bringe sammen grupperpå tvers av organisatoriske skillelinjer og på tversav skillet mellom offentlig sektor og sivilsamfun-net. Kjernen er nye relasjoner mellom brukere,pårørende, ansatte i den berørte sektoren, eksper-ter og andre relevante aktører.

Samskaping eller co-creation er en slik metodesom ikke handler for, men sammen med folk:

«Co-creation changes the game of innovationfrom designing FOR people to designingWITH people.» (Copenhagen co‘creation 2009)

Metoden har lenge vært benyttet i privat sektorfor å utvikle nye produkter og konsepter. Ved åtrekke kunder og eksperter langt inn i bedriftensutviklingsprosesser åpnes det opp for samhand-ling og innovasjon.

I kommunal sektor er samskaping blant annettatt i bruk i England, der lokale myndigheter serpå dette som en metode som kan endre debegrensningene som ligger i dagens organiseringog produksjon av velferdstjenester. Samskapinghar et innovativt potensial til å fornye struktureneog endre tjenestenes kvalitet og innhold. En langrekke utfordringer, som miljøspørsmål, kriminali-

tet, sosiale problemer og helse, kan ikke løses avoffentlig sektor alene. Dette har skapt behov for åutløse andre sosiale krefter i samfunnet og utvikletilnærminger til kommunal tjenesteproduksjonder de som blir direkte berørt av tjenestene invol-veres på en mer konkret måte i tjenestenes utfor-ming og implementering.

Samskaping blir en metode for å aktivere res-surser på tvers av samfunnet. Dette krever inter-aksjon, deltakelse og felles problemløsning mel-lom brukere, pårørende, ansatte i førstelinjen ogfra eksperter. For å samskape tjenester børansatte innenfor systemet ha en tverrfaglig tilnær-ming og søke nye måter å jobbe sammen medandre på. Dette er kompetanse som bør læres ogutvikles allerede i utdanningen.

Samskaping er en kreativ og interaktiv prosesssom utfordrer alle aktørenes oppfatninger og for-søker å kombinere faglig og lokal ekspertise pånye måter. For å få dette til er det også nødvendigmed nye organisatoriske løsninger med åpne sys-temer og verktøy som oppmuntrer folk til å bidra.Det krever også bygging av tillit og deling av deninformasjon og innsikt som fagfolk og spesialistersitter på.

Samskaping blir i denne sammenheng enbevegelse bort fra et mottaker- og konsument-perspektiv til et medborgerperspektiv, der folksdagligliv og egne ønsker, behov og mål blir tattpå alvor og lagt til grunn for tjenesteutformin-gen. Det innebærer gjennomsiktige systemersom deler kunnskap og innsikt på tvers av rol-lene som bruker og ansatt, og som skaperbevissthet og bedre samsvar mellom behov ogforventninger.

4.1.5 Egenomsorg og mestring

Brukere skal få informasjon og støtte til egenom-sorg og mestring. Større grad av egenomsorg erviktig for å gi den enkelte bedre helse og livskvali-tet, men også av stor betydning for en bærekraftighelse- og omsorgstjeneste.

Forutsetningene er at den enkelte har kunn-skap om de viktigste årsaker til egen sykdom ogfunksjonssvikt og vet når det er riktig å be områd eller oppsøke profesjonell hjelp. Det eravgjørende at brukere ikke bare er passive mot-takere av andres råd og anbefalinger, men opp-fordres til å sette sine egne mål for funksjons-nivå og helse.

For mennesker med kroniske lidelser og ned-satt funksjonsevne er det spesielt viktig å fåstøtte til mestring og egenomsorg og til å leve etaktivt og meningsfylt liv i fellesskap med andre.


Målet for den enkelte bruker vil som regel væreå opprettholde eller forbedre funksjonsnivå oglivskvalitet. For at mennesker med kroniskelidelser skal kunne ta en mer aktiv rolle i egenbehandling og omsorg, må det satses betydeligpå brukeropplæring. Som oppfølging av Meld.St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tjenes-ter, skal det videreutvikles verktøy for beslut-ningsstøtte for å hjelpe pasienter og brukere tilaktiv medbestemmelse.

Lærings- og mestringssentre har primærtvært utviklet i sykehusene og har hatt som formålå fremme likemannsarbeid og mestring hos pasi-enter med kroniske sykdommer. Et lærings- ogmestringssenter er en tilgjengelig møteplass forpersoner med kronisk sykdom og/eller funksjons-hemning, familie, venner og fagpersonell.Lærings- og mestringssentrene driver også opplæ-ring av pasienter og pårørende. Lærings- og mest-ringstilbud i kommunene vil kunne sikre tidliginnsats mot sykdomsutvikling, en bredere tilnær-ming til mestring av sykdom eller funksjonssvikt,og sikre at brukere over tid og gjennom tettereoppfølging i sitt nærmiljø får muligheten til å til-egne seg verktøy og kunnskap til å håndtere hver-dagen på en bedre måte.

4.1.6 Selvhjelpsgrupper og likemannsarbeid

Brukerne kan både være en ressurs for seg selvog for andre brukere. Mange har gode erfaringermed selvhjelpsgrupper, og i dag finnes det slikegrupper på en rekke områder, alt fra barselgrup-per til selvhjelpsgrupper for seniorer, og fra rus-problemer til pårørendegrupper til menneskermed demens.

Selvhjelpsgrupper gjør det mulig å bruke egneressurser sammen med andre i samme situasjon. Ikraft av egne erfaringer bringer deltakerne medseg kunnskap om eget problem inn i gruppen.Målsettingen er å fremme innsikt, mestringsevneog bedre livskvalitet hos den enkelte gjennomsamspillet som oppstår mellom deltakerne. Selv-hjelpsgrupper har brukernes egne erfaringer somressurs og kompetanse.

Den samiske befolkning har lange tradisjonerfor selvhjelp gjennom bruk av personlige nettverkfor å motvirke helseplager og løse personlige pro-blemer. Det kan ofte være en utfordring å få helse-og omsorgtjenesten til å spille på lag med disseressursene, slik at de utfyller hverandre. Særligkan folkemedisin og alternativ behandling bli settpå med skepsis av helse- og omsorgspersonell.Dette er imidlertid en problemstilling helse- ogomsorgstjenestens fagfolk møter i de fleste sam-

menhenger, og som kan ses på både som dilemmaog mulighet.

Mange brukerorganisasjoner har et organi-sert likemannsarbeid, og driver skolering av like-menn. Dette er deres egen omsorgsarena. Like-mannsarbeid skal gi brukere og deres pårørendeet annet tilbud og dekke et annet behov enn detfagpersonell kan bidra med. Det er en sentral idéat likemannsrelasjonen skal være basert på etlikeverdig forhold partene imellom. Likeman-nens kompetanse er hverdagslivets kompetanse,ut fra egenerfaring med sykdom, funksjonshem-ning og allmenn livserfaring. Tanken er at densom har en bearbeidet erfaring, kan være tilhjelp, støtte og veiledning for andre. Den somhar levd med utfordringene sykdom og funk-sjonshemning innebærer, har en kompetansesom andre kan dra nytte av i sin egen prosess.Først og fremst er likemannsarbeid basert på detmellommenneskelige møtet og samtalen om defølelsesmessige sidene ved det å leve med enfunksjonshemning eller en kronisk sykdom.Målet er at brukeren gradvis skal mestre egensituasjon.

Det er en egen tilskuddsordning til likemanns-arbeid som forvaltes av Barne-, ungdoms- og fami-liedirektoratet. Formålet med tilskuddsordningener å styrke funksjonshemmedes organisasjonersarbeid med å stimulere medlemmenes innsatsoverfor hverandre. Likemannsarbeidet skal væretil hjelp, støtte og veiledning partene imellom.

Dagens og morgendagens teknologi ogkommunikasjonsmidler åpner muligheter for åutvikle nye virtuelle møteplasser og opplærings-ressurser. Dette kan spesielt være til glede forbrukere som vanskelig kan møte andre i sammesituasjon, på grunn av geografisk avstand ellerredusert funksjonsnivå. Mange finner ogsånytte i å utveksle informasjon om livssituasjonog behandling gjennom egne sosiale møteplas-ser på internett.

4.1.7 Fra brukemedvirkning til brukerstyring

Brukermedvirkning innebærer først og fremst attjenesten benytter brukerens erfaringer for åkunne yte best mulig hjelp. Et viktig mål er at bru-kermedvirkning skal bidra til bedre kvalitet på tje-nestene, men også at brukeren får økt innflytelse.Brukermedvirkning betyr imidlertid ikke atbehandleren fratas eller kan frasi seg sitt fagligeansvar. Det er derfor en grense for hvor langt bru-kernes innflytelse går. Tjenestekvaliteten skapesgjennom dialogen mellom bruker og tjenesteutø-


ver ved at erfaringskunnskap balanserer opp forekspertkunnskapen.

Brukerstyring går imidlertid lenger i å over-føre makt og styringsmuligheter til brukerneenten i form av institusjonelle ordninger eller påtjenestenivå:

«Brukerstyring kan forstås som en generellmodell for organisering av offentlig sektor, derformelle brukerorgan gis makt og ansvar påinstitusjonsnivå.» (NOU 2001: 3)

Begrepet vil derfor kunne overlappe brukermed-virkning. Men mens brukerstyring innbefatterelementer av reell innflytelse eller styringsmulig-heter, er ikke dette nødvendigvis tilfelle når visnakker om brukermedvirkning.

Brukerstyrte ordninger eller virksomheteretableres i mange land, og blir ofte drevet fram avunge mennesker med funksjonsnedsettelse somvil ha styring med tjenestetilbudet og tar eierskaptil både botilbud, driftsorganisasjon og arbeids-plass. Det er grunn til å anta at de etter hvert vil fåfølge av den nye eldregenerasjonen som harandre ressurser å møte alderdommen med ogikke vil finne seg i å bli satt på sidelinjen.

Denne utviklingen kan også stimuleres gjen-nom en tjenesteutøvelse som baseres på empo-werment eller myndiggjøring. Da handler det omå mobilisere og styrke folks egne krefter, og ånøytralisere de kreftene i systemet som skaperavmakt. Slik egenkraftmobilisering skal styrkeenkeltindivider og grupper slik at de selv kanendre den situasjonen de befinner seg i, og bidratil at de kan komme i posisjon til å ta styring ogdelta i beslutninger som berører egen livssitua-sjon og egne levekår.

Gode kommunikasjonsferdigheter blant helse-og omsorgspersonell har stor betydning for bru-kermedvirkning og mobilisering av brukernesegne krefter. God kommunikasjon er en praktiskferdighet som det tar tid å utvikle. Det er behov forå styrke kommunikasjonskulturen og -kompetan-sen hos ansatte i tjenestene. For å sikre en reell dia-log mellom ansatte og brukere, for eksempel ulikedeler av innvandrerbefolkningen og den samiskebefolkning, kan det også være nødvendig medbruk av tolketjeneste. Helsedirektoratet har utar-beidet en Veileder om kommunikasjon via tolk – forledere og personell i helse- og omsorgsektoren(Helsedirektoratet 2011a). Som en oppfølging avdenne gjennomførte Helsedirektoratet i 2012 entolkekampanje. Helsedirektoratet skal i 2013 kart-legge bruk av tolk for innvandrerbefolkningen i dekommunale helse- og omsorgstjenestene. Videre

har Helse Nord satt i verk et arbeid for å forbedretolketjenesten til den samiske befolkningen.

Brukerstyrt personlig assistanse

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er et tje-nestetilbud som omfatter praktisk bistand både i ogutenfor hjemmet. Brukeren av BPA har arbeidsle-deransvar for egne assistenter. Målet for tjenestener at brukerne skal ha et aktivt og mest mulig uav-hengig liv, tross funksjonsnedsettelsen.

BPA gir mange personer med nedsatt funk-sjonsevne større selvstendighet og et enklere liv.Antall personer med BPA har økt jevnt og vedutgangen av 2011 var 2904 personer med i ordnin-gen. Kommunene har i dag plikt til å tilby ordnin-gen, men de står relativt fritt til å bestemme hvemsom skal få BPA og i hvilket omfang.

Regjeringen har sendt på høring et forslag omat personer med varig og stort behov for praktiskbistand og opplæring får rett til å få slike tjenesterorganisert som BPA, med samme brukerrettet tidsom ved tilbud etter helse- og omsorgstjenestelo-ven om praktisk bistand og opplæring.

Med brukerrettet tid menes den tid tjeneste-yter er sammen med og gir praktisk bistand til bru-ker. «Stort behov» defineres som et tjenestebehovpå minst 32 timer per uke. Brukere med timebe-hov svarende til 25- 32 timer per uke har rett til å fåtjenesten organisert som BPA med mindre kom-munen kan dokumentere at slik organisering avtjenesten vil medføre vesentlig økt kostnad forkommunen. Rettigheten er avgrenset til praktiskbistand og opplæring til personer under 67 år. Denomfatter ikke støttekontakt, og som hovedregelheller ikke tjenester som krever mer enn én tjenes-teyter til stede eller nattjenester. Rettighetenomfatter brukere med varig behov ut over 2 år.

Boks 4.1 Trygghetsplasser

Flere kommuner har innført såkalte trygg-hetsplasser. Der kan folk uten søknadsbe-handling og behovsvurdering selv legge seginn for avlastning eller korttidsopphold, foreksempel fordi en er blitt syk, er redd ellerfordi ektefelle eller andre som vanligvis ertil stede, er bortreist for kortere tid. Tilbu-det kan gi både brukere og pårørende trygg-het for at hvis det oppstår en akutt situasjon,er det mulig å finne en løsning på kort var-sel.


Dagens pliktbestemmelse for kommunene til åkunne tilby BPA videreføres for de som fallerutenfor rettigheten. Bestemmelsen om rett tilBPA foreslås plassert som ny § 2-1 d i pasient- ogbrukerrettighetsloven.

4.1.8 Brukererfaringer som grunnlag for forskning, utvikling og innovasjon

En brukerorientert helse- og omsorgstjenesteskal kunne svare på brukeres og pårørendesønsker og behov. Det er derfor nødvendig å ha etsystem for å håndtere tilbakemeldinger fra bru-kere og pårørende og benytte disse i planleggingog utvikling av tjenestene. Kommunene skal i trådmed regelverket ha et system for å innhente ogbenytte pasienter og brukeres erfaringer og syns-punkter. Kommunene har egne eldreråd og rådfor mennesker med nedsatt funksjonsevne somskal sikre åpen, bred og tilgjengelig medvirkningog representasjon.

For å oppnå målet om mer brukeroriente-ring, har formell brukerrepresentasjon i tjenes-tene vært et viktig tiltak. Det kreves imidlertiden kulturendring for å sikre at brukerne får reellinnflytelse. Det er krevende å endre etablerteorganisasjonskulturer. Forutsetninger for å fådette til er godt lederskap, forankring av prinsip-pene for brukerorientering i alle ledd, oppføl-ging av resultater og aktiv involvering av bru-kere og pårørende i alle plan- og endringspro-sesser.

Brukere bør tas inn i råd og utvalg slik at desikres reell innflytelse. Alternativer til egne bru-kerråd kan være å ta brukerrepresentanter inn ifag- og kvalitetsutvalg eller inn i ledelsesfora.Det viktigste er imidlertid å engasjere brukere iå utvikle de tjenestene de selv har synspunkterpå og erfaring med. Pasient- og brukerorganisa-sjoner spiller en viktig rolle i dette arbeidet, oger avgjørende for å bygge partnerskap og sikreat brukererfaringene blir representert i beslut-ningsprosessene. Slik representasjon må ogsåsikre at de særlige erfaringene ulike bruker-grupper har blir tatt på alvor, enten de kommerfra innvandrerbefolkningen, fra ulike kommu-

Boks 4.2 Independent Living

Independent Living er en internasjonal beve-gelse som arbeider for funksjonshemmedesrettigheter bygd på prinsippene om:– Solidaritet– Likemannsstøtte– Avinstitusjonalisering– Demokrati og selvbestemmelse

Independent Living-bevegelsen legger tilgrunn at de hindringene et menneske medfunksjonsnedsettelse møter, er mer samfunns-skapte enn medisinske. Bevegelsen menerfunksjonshemmede selv er eksperter på sinebehov og sine liv og må organisere seg for åendre samfunnsforholdene.

Boks 4.3 Southcentral Foundation

Southcentral Foundation (SCF) er en ideellhelseorganisasjon i Alaska som ble opprettet i1982 for å forbedre folkehelse og sosiale for-hold blant Alaskas urbefolkning og amerikan-ske indianere. Tidligere undertrykkelse avden lokale urbefolkningen førte til stor mis-nøye med helsetjenestene. Svaret ble overfø-ring av eierskap og ansvar for tjenestene tilurbefolkningen. SCF eies, organiseres og dri-ves i dag av urbefolkningen, og omtales somkunde-eid.

SCF har gjort viktige grep for å sette bru-kere og pasienter i førersetet og har en fellesvisjon som vektlegger brukermedvirkning,forebyggende arbeid og helhetstenkning. Sat-sing på tverrfaglige mikroteam i primærhelse-tjenesten har gitt mer helhetlige tjenester, res-sursene utnyttes bedre, brukernes behov blirbedre dekket og forbruket av sykehustjenes-ter har falt dramatisk. I endringsprosessen erfokus flyttet fra det syke til det friske og frabehandling til forebygging. SCF har ogsåutbredt bruk av vaksinering, screening oglivsstilsintervensjoner, og legger vekt på åsette individ og familier i stand til å ta kontrollover egen situasjon.

I en undersøkelse fra 2010 svarte om lag91 prosent av brukerne at de var tilfreds medtilbudet de får fra SCF, i tillegg til at gjennom-trekk av ansatte ble redusert fra 37 prosent i2008 til 17 prosent i 2011. Organisasjonen harfått priser og utmerkelser fra hele verden.

Se http://www.southcentralfoundation.com


ner og lokalsamfunn, eller fra den samiskebefolkning.

I arbeidet med utforming av framtidige helse-og omsorgstjenester legger Helse- og omsorgsde-partementet stor vekt på dialog og informasjons-utveksling med brukere av tjenestene. For å bidratil dette har departementet opprettet Kontaktfo-rum for brukere av helse- og omsorgstjenesten.Forumet skal gjennom rådgivning og dialog medmyndighetene gi innspill om forhold som berørertjenestene og bidra til å utvikle en bedre helse- ogomsorgstjeneste.

En mer brukerorientert omsorgstjeneste vilkreve omstilling og nytenkning. Skal tjenestenlykkes med en slik omstilling, er det nødvendigmed opplæring i nye arbeidsformer og kultur- ogholdningsendringer. Det vil bli viktig med kompe-tanse på å kartlegge og forstå brukernes behov,og å bruke den kunnskapen som grunnlag forutvikling av nye produkter, tjenester og organisa-sjonsformer. Når brukeren blir involvert i hele for-løpet, øker sannsynligheten for at tjenestene sva-rer til brukernes reelle behov. Dette er brukerdre-vet innovasjon.

4.2 En ny ressurssterk seniorgenerasjon

Den nye seniorgenerasjonen vil være stor og habedre utdanning, bedre helse, lengre levealder,bedre boforhold, bedre økonomi og mer ressur-ser å møte alderdommen med enn tidligere eldre-generasjoner. Mer enn noen gang tidligere i histo-rien, vil en ressurssterk eldre befolkning med godkjøpekraft sette sitt preg på alle samfunnets mar-keder og institusjoner, og påvirke etterspørsel ogforbruk. På den ene siden vil de ha bedre forutset-ninger for å klare seg selv enn noen annen genera-sjon før dem. På den andre siden vil de opptremed større kraft og forventninger overfor vel-ferdssamfunnet. I en rapport om morgendagenseldre basert på Den norske studien om livsløp,aldring og generasjon, peker resultatene i retningav at morgendagens eldre vil være «mindrebeskjedne, stille større krav og vil bestemme merselv» (Slagsvold og Solem 2005). Framtidas eldrevil sannsynligvis også utgjøre en langt mer hetero-gen gruppe med større innbyrdes forskjeller i res-surser, interesser og preferanser enn dagenseldre.

Framskrivninger av tallet på sykehjemsplasserog omsorgstilbud basert på enkle demografiskeforutsetninger om veksten i tallet på eldre, vil der-for ha begrenset verdi i planleggingen av framti-

das helse- og omsorgstjenester. Like viktig vil detvære å legge samfunnet til rette slik at den nyeseniorbefolkningen kan utnytte sine ressurser. Dakan vi ikke akseptere tilbaketrekning, menbegynne å forvente sterkere deltakelse både i poli-tikk, kulturliv, samfunnsliv og kanskje også iarbeidsliv for de som ønsker det.

«Det har vært mindre oppmerksomhetomkring alle de positive konsekvensene av enstadig friskere befolkning, og hvordan eldreselv kan være løsningen på mange seniorpoli-tiske utfordringer, om forholdene legges tilrette for det.» (Statens Seniorråd 2012)

4.2.1 Morgendagens eldre

De nye eldre vil sannsynligvis bli annerledes.Hvordan de blir annerledes er imidlertid ikke lettå forutsi. Størst spenning knytter det seg kanskjetil etterkrigskullet som vil passere 80 år fra 2025og framover. Denne generasjonen har vært i fron-ten for sosiale forandringer på hvert trinn av livs-løpet. Det er derfor ikke usannsynlig at de også vilopptre annerledes enn tidligere generasjoner imøte med alderdommen, og bidra til å redefinereeldrerollen og betydningen og meningen med detå bli gammel.

Undersøkelser konkluderer med at det idenne generasjonen er store forskjeller både i vel-stand, levealder, utdanning og bakgrunn. Menkulturelt går det an å snakke om en viss homoge-nitet. De ser på seniortilværelsen som en aktivperiode med mulighet til å leve og oppleve, og fåoppfylt sine personlige ønsker og ambisjoner(Harkin and Huber 2004). Fortsatt vil de pregepopulærkulturen når det gjelder musikk, under-holdning, moter og design. Det har ingen eldrege-nerasjon gjort før dem. Mens de er åpne og libe-rale til det meste ellers, framstår sykdom, skrøpe-lighet og død som et mer uuttalt tema. Slik kankanskje sunnhet, vitalitet og helse bli denne gene-rasjons svøpe, når det kommer til sykdom, funk-sjonshemning og død. Det nye synet på alderdom-men som en sunn og rik fase av livet, må ikke føretil at vi fornekter og avviser aldringen som ennaturlig prosess som uunngåelig ender meddøden.

Til tross for at det har vært en sterk vekst ialdersgruppen over 80 år de to siste tiårene, harikke tallet på eldre brukere økt i de kommunaleomsorgstjenestene. Med små svingninger har tal-let holdt seg på samme nivå de siste 20 år, og sam-let sett faktisk hatt en mindre nedgang. Kanskjeer det slik at eldre blir dårligere lenger, men kla-


rer seg selv bedre når levealderen øker, fordi dehar mer ressurser å møte sykdom og funksjonstapmed.

4.2.2 Seniormakt

Den sterke veksten i seniorbefolkningen kankomme til å omforme samfunnet. De fleste bran-sjer, markeder, sektorer og samfunnsområder blirpåvirket. Denne gerontofiseringsprosessen er glo-bal, men slår samtidig inn over hvert eneste lillelokalsamfunn, og bærer i seg både muligheter ogutfordringer verden aldri tidligere har stått over-for (Barstad 2007).

Om framtidas mange seniorer slår segsammen, vil de kunne skaffe seg stor makt entende opptrer i markedet, i det sivile samfunn eller påden politiske arena. Velger de å delta i kultur- ogsamfunnsliv og ikke trekke seg tilbake, kan deogså komme til å prege samfunnets institusjonerog organisasjoner med en helt annen tyngde enn idag. Knapt noen del av samfunnet vil da være ube-rørt. Begrepet eldrebølge kan på den måten få nymening, som uttrykk for den sosiale styrke nyeseniorgenerasjoner kan komme til å representere,om de finner nye former for samhandling og fel-lesskap. Hvilke former denne prosessen vil ta, vil istor grad avhenge av hvordan framtidas seniorerselv vil opptre.

På den annen side vil samfunnets svar pånye seniorgenerasjoners opptreden bli av avgjø-rende betydning for utformingen av framtidasaldrende samfunn. Da er det behov for en seni-orpolitikk som ikke bare har pensjonsspørsmålog eldreomsorg på dagsorden, men som forhol-der seg til alle livsområder og samfunnsfelt,enten det handler om utdanning, samferdsel ogboligpolitikk eller moter, design og kulturliv.Sentrale tema for en slik politikk vil være åunngå alderssegregering i by- og arealplanleg-ging og ved utforming av sosiale og kulturellearenaer, og ikke akseptere at seniortilværelsenskal leves tilbaketrukket fra samfunnsmessigeforpliktelser og ansvar.

4.2.3 Det aldrende Europa

Lengre levetid og reduserte fødselstall bidrarsammen til en økning av andelen eldre i Europa.Hvor lenge vi beholder helsa når levealderenøker, har stor betydning for etterspørselen etterhelse- og omsorgstjenester. Antallet forventedeleveår med god helse (healthy life years) ved 65år er gjennomsnittlig 8,4 år for menn og 8,6 år forkvinner i Europa. Det er store forskjeller mellom

landene. Menn og kvinner i Sverige kan vente åleve lengst i Europa med god helse etter fylte 65år, i gjennomsnitt nesten 15 år. I Slovakia har delavest antall leveår foran seg med god helse etterfylte 65 år, gjennomsnittlig rundt tre år (OECD2012).

Også mellom helse- og velferdssystemene iEuropa er det store forskjeller mellom landene itjenestetilbud, dekningsgrad, kvalitet og kostna-der. Siden fattigdom gjerne følges av dårligerehelse, anses størrelsen på kontantoverføringerog tilgangen til gode helse- og omsorgstjenesterå være av stor betydning for helse og selvhjul-penhet hos eldre. Helsesystemene i Europa ersterkt presset av den økonomiske krisen, ogsvært mange land har måttet redusere helsebud-sjettet betydelig de siste tre årene.

I Europa prøver en å møte utfordringenemed politikk som kan sammenfattes i slagordetAktiv aldring. For å fremme bedre helse, merdeltakelse og større selvhjulpenhet hos eldremå en endre samfunnet så det blir meraldersvennlig. Helsesystemet må omformes slikat eldre får mer målrettet hjelp til å klare segselv lenger. Mange land gjør positive erfaringermed at sunn aldring har sterk sammenhengmed effektivt helsefremmende arbeid og tiltaksom forebygger sykdom, identifiserer ogbehandler kronisk sykdom tidlig i forløpet. Defleste land i Europa forsøker å reformere helse-systemet i tråd med den tenkningen som liggertil grunn også for den norske samhandlingsre-formen. Økt vekt på helsefremmende tjenesterog sunnere livsstil, god dekning av effektiv pri-mærhelsetjeneste og mer selektiv bruk av syke-hus er framtredende trekk ved mange lands hel-sereformer.

Landene oppfordrer hverandre til å øke inno-vasjonstakten i helse- og omsorgssektoren. Mersystematisk og aktiv deling av kunnskaper ogerfaringer ved bruk av ny, elektronisk kommuni-kasjon både innad i helsetjenesten og mellombruker og helsetjenesten vil bidra til raskereutrulling av ny teknologi. De oppfordres også tilå dele mer data om forekomst og utvikling avkroniske sykdommer og om utkommet av ulikeinnsatser for å forebygge og behandle.

Som del av EUs globale strategi EU 2020står mer innovasjon og raskere gjennomførings-takt for ny teknologi høyt på agendaen i Europa,herunder gjennom en sterkere satsing på dette iforslaget til nytt rammeprogram i EU på fors-kning og innovasjon, Horisont 2020. Ettersomhelse- og omsorgssektoren utgjør et stort mar-ked for varer og tjenester argumenterer helse-


ministrene for at økt innovasjon i sektoren vilbidra til vekst og utvikling, samtidig som detskapes trygghet for gode, moderne og bære-kraftige helse- og omsorgstjenester til innbyg-gerne i framtida.

Den europeiske politikken for aktiv aldringfremmer innflytelse, aktivitet og deltakelse,respekterer kulturell ulikhet og gjelder all aktivi-tet som gir mening og velvære både for denenkelte, familien, lokalsamfunnet og storsamfun-net. Den er også i sitt vesen tverrgenerasjonell. Åopprettholde solidariteten på tvers av generasjo-nene er derfor et helt grunnleggende trekk vedaktiv aldring. Aktiv aldring omfatter eldre men-neskers deltakelse som medborgere både i sosi-ale, økonomiske, politiske og kulturelle sammen-henger og i arbeidslivet.

Ved slutten av 2012 oppsummerte Rådet forden europeiske union 19 ledende prinsipper fordet videre arbeidet etter det europeiske året foraktiv aldring og solidaritet mellom generasjonene.Hovedbudskapet var at:

«Aktiv aldring og solidaritet mellom generasjo-nene er avgjørende for å kunne etablere etEuropa for alle aldersgrupper – et konkurran-sedyktig, velstående og samarbeidsvilligEuropa kjennetegnet av innovasjon, kreativitet,sosial inkludering og samhørighet.»

Prinsippene er knyttet til tre fokusområder (Rådetfor den europeiske union 2012):1. Arbeidsliv

Motarbeide diskriminering, tilbud om utdan-ning, sunne arbeidsforhold, tilpasning til denenkelte og ordninger som gjør det mulig åkombinere arbeid og omsorg.

2. SamfunnsdeltakelseØkonomisk uavhengighet, fjerne barrierer ogbekjempe utstøtelse og isolering, deltakelse ibeslutningsprosesser, livslang læring og profe-sjonell støtte og avlastning til uformelleomsorgspersoner.

3. Independent livingForebyggende og helsefremmende arbeid, til-pasning av boliger, tilgjengelighet til transport,aldersvennlige miljøer, varer og tjenester, ogstørst mulig selvstendighet ved langtidspleie.

4.2.4 På tvers av sektorgrenser

En rekke seniorpolitiske utfordringer er sektoro-vergripende og kan bare løses ved at tiltak innenflere sektorer og forvaltningsnivåer ses i en sam-menheng. Sosiale forhold og levekår og utviklin-

gen på arbeidsmarked, boligmarked og i nærings-livet vil være av avgjørende betydning for hvorstore framtidas omsorgsutfordringer vil bli, og forhvordan de kan løses. For helse- og omsorgssek-toren vil en aktiv seniorpolitikk som omfatter defleste samfunnsområder ha god forebyggendeeffekt, og legge til rette for å ta i bruk de ressur-ser nye store eldregenerasjoner representerer.

Selv om levealderen øker for hele befolknin-gen, er det fortsatt store forskjeller i forventetlevealder. Grupper med lav utdanning og inntekthar fortsatt større andel uføre og dør tidligere ennbefolkningen for øvrig. En aktiv seniorpolitikk måha som mål å redusere sosiale helseforskjeller.Gode tiltak kan påvirke den enkeltes livskvalitetog muligheten for å oppnå overordnede seniorpo-litiske mål. Dårlig helse medfører redusert livs-kvalitet og høy etterspørsel etter kostbare helse-og omsorgstjenester.

De fleste eldre er friske. Alder er ingen syk-dom, men den øker risikoen for å få sykdommer.Både for den enkelte og for samfunnet er det vik-tig at eldre holder seg friske så lenge som mulig.Forebyggende tiltak er derfor god seniorpolitikk.Hagen-utvalget advarer i sin utredning mot åsykeliggjøre aldringen:

«Eldre blir riktignok oftere syke enn andre, ogskal ha behandling for det. Men aldring måogså få være en naturlig del av livet, både fordet enkelte mennesket og i samfunnsmessigsammenheng. Aldringen er både biologisk,sosial og psykologisk, og det er god grunn til ågjennomgå og vurdere aldringens kulturelle ogsamfunnmessige sider, ikke minst i forhold tilden rolle eldre bør tildeles i framtidssamfun-net. På samme måte bør en unngå å sykelig-gjøre mennesker med nedsatt funksjonsevne,og heller bidra til å fjerne fysiske, sosiale ogkulturelle barrierer for deltakelse i arbeidslivog samfunnsliv.»

Eldre må sikres tilgjengelighet til sentrale sam-funnsarenaer. Tilgjengelighet omfatter bådefysisk tilgang og kognitive forutsetninger for å ta ibruk dataverktøy og automatiserte løsninger. Uni-verselt utformede arealer og teknologiske løsnin-ger er sentrale midler for å nå seniorpolitiske mål.Opplæring i bruk av elektroniske møteplasser ogsosiale medier kan også bidra til å motvirke isola-sjon og ensomhet.

En aktiv seniorpolitikk må ha et livsløpsper-spektiv og bygge bro mellom generasjonene. Enrekke seniorpolitiske utfordringer er konsekven-ser av levekår og forhold tidligere i de eldres liv. Å


styrke kontakten og solidariteten mellom genera-sjonene er en grunnleggende forutsetning for detseniorpolitiske arbeidet. De er gjensidig avhen-gige av hverandre. Spesielt kommer dette tiluttrykk i relasjonene mellom besteforeldre ogbarnebarn i det moderne samfunnet (Hagestad2006). Paradoksalt nok vil derfor også en avhovedsakene for det nye seniorsamfunnet kunnebli å legge forholdene enda bedre til rette for barnog barnefamilier. I ren egeninteresse.

4.3 Familien og de nærmeste som ressurs

Familieomsorgen er den usynlige omsorgen. Denregistreres knapt i saksbehandling, statistikk ellerutredninger om helse- og omsorgstjenestene.Forskning anslår at det i dag utføres om lag100 000 årsverk i den uformelle, og i all hovedsakfamiliebaserte omsorgen (Rønning m.fl. 2009).Denne innsatsen er fortsatt nesten på størrelsemed den offentlige omsorgstjenesten, som utgjørom lag 130 000 årsverk. Gitt dens størrelse ogbetydning har den uformelle omsorgsinnsatsenfått liten oppmerksomhet og anerkjennelse. Nå erdet tid for å løfte fram, synliggjøre og verdsetteomsorgen fra familie, venner og naboer. Da må viutvikle tiltak for å støtte, veilede og avlaste pårø-rende med omfattende omsorgsoppgaver og finnegode og mer systematiske måter å samhandlemed pårørende på.

De neste tiårene er det grunn til å forvente atdet blir knapphet på både fagutdannet personell ogfrivillige omsorgsytere i møtet med økte omsorgs-behov. Tiltak for å styrke og bevare pårørendeom-sorgen vil derfor kunne få stor samfunnsmessigbetydning. For å opprettholde pårørendeomsor-gen på dagens nivå og hindre at innsatsen minskerog forvitrer, er det behov for å ta vare på og avlastepårørende med krevende omsorgsoppgaver oglegge forholdene bedre til rette for at det er muligå kombinere arbeid og omsorg. Regjeringen leg-ger i denne meldingen fram et program for enaktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk.

4.3.1 Pårørendes innsats og dagens velferdsordninger

De senere års utvikling har medført økte rettighe-ter for de som har behov for helse- og omsorgstje-nester, betydelige endringer i pårørendes situa-sjon og et mer likestilt samfunn. Generelle vel-ferdsordninger med barnehagetilbud, permisjons-og trygdeordninger samt kortere og mer fleksible

arbeidstidsordninger, gir et nytt grunnlag for etbedre samspill mellom den døgnbaserte offent-lige omsorgstjenesten og pårørendeomsorgen.

Erfaringer fra de nordiske landene viser at enrelativt omfattende offentlig omsorg ikke utkon-kurrerer den uformelle omsorgen, men at de støt-ter og utfyller hverandre. Det er dette omfattendesamspillet mellom pårørendeomsorg og offentligeomsorgstjenester som kjennetegner den nordiskemodellen. En god og bærekraftig omsorgstjenestekrever at vi utvikler en pårørendepolitikk somstyrker samarbeidet mellom offentlig og uformellsektor og som støtter og avlaster pårørende. Deter avgjørende at en ny pårørendepolitikk byggerpå likestilling mellom menn og kvinner, og utvi-kler fleksible løsninger for å kombinere arbeid ogomsorg på en annen måte enn i dag.

4.3.2 De pårørende

Pårørende til brukere i de kommunale tjenesteneer mange og har ulike livssituasjoner og behov.Pårørende til eldre brukere av den kommunaleomsorgstjenesten er den største gruppen og viløke i årene som kommer. De siste ti årene harimidlertid andelen tjenestemottakere under 67 årblitt mer enn fordoblet. Den kommunale helse- ogomsorgstjenesten må derfor forholde seg til pårø-rende eller nærpersoner til brukere i alle alders-grupper, og som har ulike relasjoner til den ellerde som har behov for hjelp.

Pårørende til barn, unge voksne og voksne

Velferdsstaten har hovedansvaret for å være etsikkerhetsnett for den enkelte, både økonomiskog når det gjelder å yte helse- og omsorgstjenes-ter. Den eneste gruppen pårørende som fortsatthar et lovpålagt ansvar for å yte omsorg er for-eldre til barn under 18 år. Det offentlige hjelpeap-paratets dreining bort fra institusjonsomsorg ogmot hjemmetjenester, har ført til at noen foreldrehar fått et større omsorgsansvar for barn mednedsatt funksjonsevne både når de er barn ogetter at de har blitt voksne. Samtidig har sværtmange som før hadde familien som nesten enestehjelpekilde, de siste årene fått omfattende bistandog assistanse fra den kommunale omsorgstjenes-ten. Dette har bidratt til å lette byrdene for mangepårørende.

En ny utvalgsundersøkelse blant mødre medbarn med alvorlige funksjonshemninger (Finn-vold 2011), viser at mange har en mer negativvurdering av sin egen helsetilstand enn det somer gjennomsnittet for norske kvinner. Delta-


kelse i arbeidslivet er lavere hos mødre til barnmed store tilsynsbehov. Samtidig viser undersø-kelsen at mødre til barn med relativt alvorligefunksjonshemninger ønsker velferdsordningersom legger til rette for yrkesdeltakelse (Finn-vold 2011). Jo mer krevende omsorgsoppga-vene er, jo mer øker behovet for samfunnsdelta-kelse gjennom yrkesaktivitet. Likevel er detsosiale variasjoner. Mødre med lav utdanningog mødre med ikke-vestlig innvandrerbakgrunnhadde i større grad enn det øvrige utvalgetønsker om kontantytelser for å være hjemmemed barnet.

Pårørende til eldre

Pårørende til eldre består i all hovedsak av ekte-feller, barn og barnebarn. Forskning viser atvoksne barn sjelden er hovedomsorgskilde foreldre foreldre. De fleste eldre med hjelpebehovfår både hjelp av en partner når de har det, og fraoffentlige tjenester.

Nyere undersøkelser tyder på at familieom-sorg til eldre ikke gir svekket livskvalitet for desom gir omsorg, med unntak av kvinner med lavutdanning (Hansen, Slagsvold, og Ingebretsen2012). Generelt synes ikke dagens omsorgssys-tem, hvor det offentlige er hovedaktør og familienspiller en komplementær rolle i omsorgen av deeldre, å gå på bekostning av selvbilde, trivsel ogvelvære blant omsorgsgivere. Det er likevel slik atomsorg for eldre foreldre gjør at særlig kvinnerdeltar mindre i arbeidslivet.

Familiens betydning for den samiske befolkningen

I den samiske befolkningen opplever mange atde ikke møter en omsorgstjeneste som er tilpas-set deres språk og kultur. De blir dermed meravhengig av hjelp fra pårørende både for å klareseg i hverdagen og for å kunne hevde sinebehov og rettigheter. I utviklingen av enmoderne pårørendepolitikk skal derfor samiskepasienter og brukeres rettigheter og behov vekt-legges. Pårørendestemmen bør komme tydeli-gere fram i utforming av framtidas omsorgstje-neste. Slekt har hatt en spesiell plass i detsamiske samfunnet. Slektskap er fremdeles enviktig faktor i det sosiale livet og utgjør envesentlig del av samers identitet. Den yngregenerasjon har tradisjonelt tatt seg av sine eldre,og ytt omsorg og hjelp i tillegg til å ivareta egenfamilie. Med dagens flyttemønster og økt yrkes-aktivitet kan det være en utfordring å ta seg avden eldre generasjon. Flere og flere står lenger i

arbeidslivet, og det kan bli vanskelig å kombi-nere omsorgsarbeid med eget arbeid.

4.3.3 Utfordringer – synliggjøring, støtte og samspill

De fleste ønsker å gjøre en innsats når deres nær-meste får behov for bistand. Framtidasomsorgstjenester må samhandle med pårørendeslik at de opplever at det er behov for dem, menuten at de blir utnyttet. For kommunene handlerdette om en tilnærming som kan utløse det res-surspotensialet som pårørende representerer.Pårørende skal ikke oppleve seg tvunget inn i enrolle som omsorgsperson eller til å påta seg omfat-tende omsorgsoppgaver fordi det offentlige tje-nestetilbudet blir utilstrekkelig. Det offentlige tje-nesteapparatet må støtte og stimulere familieom-sorgen, og sørge for at de som påtar seg krevendeomsorgsoppgaver ikke pådrar seg store helse-messige belastninger eller kommer i økonomiskevanskeligheter.

Langvarig og omfattende omsorgsinnsats kanøke risikoen for helseskader. En pårørendepoli-tikk må ha øye for dette, og blant annet se påavlastningsordninger som en nødvendig investe-ring slik at pårørende ikke blir utbrent og selv fårbehov for hjelp. Statens helsetilsyn fant i sin lands-omfattende undersøkelse i 2010 at kommunenegjennomgående «ikke kartla og vurderte pårøren-des omsorgsbyrde, situasjon og behov for avlast-ning», og at saksbehandlingen ved søknader omavlastning var mangelfull (Statens helsetilsyn2011).

Det er et stort potensial for bedre samhand-ling mellom de offentlige tjenestene og pårø-rende. Både Hagen-utvalget og Kaasa-utvalgetpåpekte at samspillet med pårørende er mangel-fullt og ofte tilfeldig. Utvalgene mener det erpåkrevd med tiltak som anerkjenner og verdsetterpårørendes kompetanse og innsats, og som støt-tes av kommunene gjennom avlastning, opplæ-rings- og veiledningstilbud. En del pårørende haromfattende kompetanse gjennom sin omsorgsinn-sats og sin samhandling med ulike instanser, gjen-nom at de har deltatt i likemannsarbeid og kurs ogveiledning for pårørende. Ikke minst har dissepårørende også lang erfaring med hvordan uliketjenestetilbud virker inn på den som har tjeneste-behovet. Dette er en kompetanse tjenesteappara-tet må vite å verdsette og benytte.

«Pårørende er i dag et usynlig pleiekorps, deutfører omtrent halvparten av all omsorg ihjemmet, men de er i liten grad inkludert i det


øvrige hjelpeapparatet. Det er en ensom situa-sjon mange pårørende har.» (NOU 2011: 17)

Det er en utfordring å utvikle ansattes holdningerog kompetanse, slik at samarbeid med brukere ogpårørende blir en naturlig og integrert del av tje-nestetilbudet. Samarbeidskompetanse bør få enviktigere plass i utdanningene og i det lokale fag-og kompetanseutviklingsarbeidet. I krevende situ-asjoner kan de være vanskelig å kommunisereåpent og godt med brukere og deres pårørende.Det kan også være at faglig sett gode tiltak blirgjennomført på en måte som skyver pårørende tilside. Det er behov for å forske mer på effekten avulike tiltak for å bedre kommunikasjonen mellomansatte, bruker og pårørende. Vi trenger ogsåmer kunnskap om de motiverende og belastendesider ved rollen som pårørende og om effekter avtiltak og metoder for samspill mellom det offent-lige og pårørende.

For pårørende kan det være vanskelig å orien-tere seg om helse- og omsorgstjenestens tilbud ogden enkeltes rettigheter. Det er en stor utfordringå sikre tilstrekkelig, god og tilpasset informasjonog kunnskap til pårørende. Dette krever variertevirkemidler og et nært samarbeid med represen-tanter for brukere og pårørende, frivillige organi-sasjoner og kompetansemiljøer.

Manglende samordning og målrettethet

Mange brukere og pårørende opplever man-glende samordning og målrettethet i dagens stø-nadsordninger og i det kommunale tjenestetilbu-det. I Kaasa-utvalgets utredning omtales den kom-munale omsorgstjenesten, omsorgslønnsordnin-gen og økonomiske stønadsordninger i folketryg-den. Utvalget legger vekt på at ytelser og støtte tilpårørende må sikre forsvarlige tjenester foromsorgsmottaker og en forsvarlig totalsituasjonfor omsorgsyter, og anbefaler en modell somomfatter tre tiltak:– Utvidet pleiepengeordning til foreldre med

barn som har alvorlige varige lidelser.– Ny og forsterket kommunal omsorgsstønad

med nasjonale satser som skal erstatte dagenshjelpestønad og omsorgslønn.

– Lovfestet pårørendestøtte i kommunene medtiltak som verdsetter og inkluderer de pårø-rende og kvalitetssikrer tjenestene.

Modellen innebærer omlegging av delvis overlap-pende økonomiske ytelser og en plikt for kommu-nene til å gi støtte i form av veiledning og opplæring.

Arbeidsdepartementet og Helse- og omsorgs-departementet har hatt utvalgets forslag påhøring. Høringen viser bred oppslutning omtydelig og forutsigbar støtte til pårørende somhar omfattende omsorgsoppgaver og endring avomsorgslønnsordningen gjennom klarere krite-rier og satser. Videre mener de fleste høringsin-stansene at det er behov for å forenkle det admi-nistrative systemet. Det er uenighet om forslagetom å samordne hjelpestønaden med omsorgs-lønn til en ny omsorgsstønad. Flere høringsin-stanser mener utvalget ikke har gått langt nok iforslaget til endringer i pleiepengeordningen.Kommunesektoren støtter utvalgets intensjonerom å utløse nye ressurser i familieomsorgen,men peker samtidig på likestillingsutfordringeneved dette.

Tidsklemma

Mange opplever lite fleksibilitet i samspillet mel-lom arbeid og omsorgsoppgaver. Tidsklemmeroppstår ofte som gnisning mellom et arbeidslivsom er velregulert, og omsorgsbehov som i sinnatur ikke følger arbeidslivets rytmer. Det erindikasjoner på at sykelønnsordningen i en deltilfeller brukes som permisjonsordning for åhjelpe nære familiemedlemmer som står i dennetidsklemma. En undersøkelse om sosiale årsakertil sykefravær peker på at det for kvinner ofte ertotalbelastningen med lønnsarbeid og storeomsorgsbelastninger overfor barn og syke fami-liemedlemmer, som kan forklare hvorfor de blirsykmeldt (Batt-Rawden og Solheim 2011). Det erviktig at arbeidsgivere og bedrifter øker sin opp-merksomhet på hvordan de bør tilpasse seg enframtid med mange flere ansatte som har eldreforeldre eller andre pårørende med omsorgsbe-hov. Både Kaasa-utvalget og Hagen-utvalgetmener at det er behov for å vurdere nærmerehvordan man kan utvikle fleksible og gode per-misjonsordninger, som gir mulighet for å opp-rettholde yrkesaktivitet og få folk tilbake i jobbetter at omsorgsperioden er over. En god ogmoderne likestillingspolitikk innebærer å senærmere på ordninger som gjør det mulig åkombinere arbeid og omsorgsoppgaver på enbedre måte enn i dag.


4.3.4 Program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020

I tråd med anbefalinger i Hagen-utvalgets ogKaasa-utvalgets utredninger vil regjeringenutforme en politikk som skal bidra til at pårørendeblir verdsatt og synliggjort, og som gir økt likestil-ling og mer fleksibilitet. Regjeringen legger idenne meldingen fram et program for en aktiv ogframtidsrettet pårørendepolitikk som: – synliggjør, anerkjenner og støtter pårørende

som står i krevende omsorgsoppgaver– bedrer samspillet mellom den offentlige og den

uformelle omsorgen, og styrker kvaliteten pådet samlede tjenestetilbudet

– legger til rette for å opprettholde pårørendeom-sorgen på dagens nivå, og gjør det enklere åkombinere yrkesaktivitet med omsorg for barnog unge, voksne og eldre med alvorlig sykdom,funksjonsnedsettelse eller psykiske og sosialeproblemer

I første fase av programperioden legges det vektpå tiltak som støtter pårørende og styrker samspil-let mellom helse- og omsorgstjenestene og pårø-rende:– fleksible avlastningsordninger– pårørendestøtte, informasjon, opplæring og

veiledning – samspill og samarbeid – forbedring av omsorgslønnsordningen– forskning og utvikling

I neste fase av programmet utredes spørsmål omendringer i de økonomiske kompensasjonsordnin-gene og permisjonsbestemmelsene i samarbeidmed Arbeidsdepartementet.

Fleksible avlastningsordninger

Mange vil i løpet av livet komme i situasjoner deren stiller opp og gir bistand til sine nærmeste,uten at det i nevneverdig grad går ut over arbeideller inntekt. For noen vil imidlertid rollen sompårørende være et fulldøgns ansvar som kanstrekke seg over måneder og flere år. Andre haromfattende omsorgsoppgaver gjennom hele bar-nets oppvekst og betydelig innsats resten av livet.Omfattende omsorgsoppgaver kan øke risikoenfor helseskader og sosial tilbaketrekning. For åforebygge helseskader, stress og overbelastning,legge til rette for fritid og meningsfulle opplevel-ser og bidra til deltakelse i arbeidsliv og sosialeaktiviteter, skal det utvikles bedre og mer fleksi-ble avlastningsordninger for pårørende. Sukses-

skriteriet er ikke antall korttidsplasser i institu-sjon, men effektiv utnytting av ressurser, samtidigsom individuelle behov blir møtt. For pårørendeog tjenestemottaker skal det være et trygt og for-utsigbart tilbud og godt koordinert med detøvrige tjenestetilbudet. Avlastning kan skje i ellerutenfor hjemmet, i tilknytning til aktivitetstiltak ogfrivillig sektor samt ha ulik varighetsgrad fra enkveldsstund til flere uker.

Den vanligste formen for avlastning er at tje-nestemottaker får et tilbud om korttidsoppholdpå sykehjem eller i avlastningsbolig for barn/unge. Flere kommuner prøver imidlertid ut nyeløsninger særlig overfor pårørende til yngre tje-nestemottakere (Sosial- og helsedirektoratet2006). Lovverket gir også mulighet til å setteinn avlastningstiltak i hjemmet deler av døgneteller uken, en mulighet som i for liten gradbenyttes. Det gir pårørende fri til å hente seginn, ta ferie, besøke venner, ivareta personligebehov eller delta i samfunnslivet. Det gis ogsåavlastning til pårørende gjennom å tilby dagtil-bud til brukere. Undersøkelser viser at tilrette-lagt dagaktivitetstilbud for personer meddemens kan redusere belastning og stress forpårørende, samtidig som det gir meningsfulleopplevelser for den enkelte bruker. For å byggeut dagtilbud til personer med demens, harregjeringen etablert et øremerket tilskudd tildette formålet.

Regjeringen vil bidra til utbygging av fleksibleavlastningsordninger som er forutsigbare og girpårørende fri til å ivareta personlige behov, sosialeaktiviteter, hente seg inn eller delta i arbeidsliv ogsamfunnsliv.

Pårørendestøtte, informasjon, opplæring og veiledning

Innenfor flere områder er det lang tradisjon for åengasjere, informere og skolere pårørende. Dettegjøres både for at de pårørende selv skal kunnemestre sin egen situasjon, og for at de skal kunnespille konstruktivt sammen med det profesjonellehjelpeapparatet.

En del pårørende har omfattende kompetanseog lang erfaring. Det er viktig at omsorgstjenes-ten samarbeider med dem om hva slags støtte oginformasjon de har behov for og hva kommunenselv kan lære av pårørende. For å forebygge hel-seskader og bidra til trygghet i omsorgssituasjo-nen, bør kommunen tilby differensierte informa-sjons- og støttetiltak.

Som et ledd i Omsorgsplan 2015, er det eta-blert en egen satsing på pårørendeskoler og


samtalegrupper for pårørende til personer meddemens. I dag har mer enn 300 kommuner tilbudom pårørendeskoler og samtalegrupper. Gjen-nom samlinger og kurskvelder får pårørendeinformasjon og kunnskap om sykdommen og omhvordan de kan møte praktiske og følelsesmes-sige utfordringer. Samtidig får deltakerne mulig-het til å utveksle erfaringer med andre i sammesituasjon.

Kommunene oppfordres til å samarbeidemed frivillige og brukerorganisasjoner om utvik-ling av samtalegrupper, pårørendeskoler ogandre tiltak for pårørende. Den nasjonale frivil-lighetsstrategien skal vektlegge utvikling av nett-verks- og nærmiljøarbeid som metode for åfremme frivillig innsats i omsorgstjenestene ogskape gode og fellesskapsorienterte lokalsam-funn. Netteverksmetodikk er særlig viktig i møtemed pårørende og brukeres øvrige nettverk, oggir en særskilt etterspørsel etter yrkesgruppermed bakgrunn i blant annet sosialt arbeid ogpedagogikk.

Pårørende bør også få opplæring og kunn-skap om sykdommer, aktuelle behandlings- ogstøttetiltak og den enkeltes rettigheter. Opplæ-ring kan gis gjennom tilbud i Lærings- og mest-ringssenter, etablering av nettverk for kunn-skaps- og erfaringsutveksling, opplæringspakkerog gjennom pårørendeskoler. Kompetansetiltakskal omfatte opplæringstilbud i tilknytning tilomsorgsoppgavene og veiledning med hensyn tiloppgavefordeling mellom kommunen og pårø-rende for å bidra til bærekraftige løsninger overtid. Kunnskapssenteret for helsetjenesten tilbyrhelsefaglig informasjon til pasienter og pårø-rende gjennom Helsebiblioteket.

For at samarbeidet med brukere og pårørendeskal bli en naturlig og integrert del av det dagligearbeidet, skal ansatte få økt kompetanse i å samar-beide og kommunisere med pårørende. Regjerin-gen ønsker å videreutvikle et opplæringsprogramfor personell i kommunene. Programmet skalbygge videre på opplæringspakken som er utvi-klet av Helsedirektoratet.

Samspill og samarbeid

Det er et stort potensial for bedre samhandlingmellom de offentlige tjenestene og brukerne ogderes pårørende. Som del av en aktiv og tydeligpårørendepolitikk, skal det legges til rette for etmer omforent samspill mellom tjenesteapparatet,pårørende og tjenestemottaker, hvor ansatte ogpårørende kjenner innhold, muligheter og gren-ser for sin og de andre partenes rolle, behov oginnsats.

Pårørendes innsats bør være gjenstand for enøkt oppmerksomhet fra kommunale myndighetersside. Plan for samarbeid med pårørende og andrefrivillige omsorgsytere bør inngå i det helhetligekommuneplanarbeidet. Videre bør samarbeid medpårørende og frivillige, nedfelles i saksutredningerog i individuell plan. Målet er å få til bedre samord-ning av innsatsen og et godt utgangspunkt for til-bud overfor pårørende i form av opplæring, veiled-ning, avlastning og eventuelt stønad.

Ofte er det mangel på samhandling mellomskolen, den kommunale helse- og omsorgstjenes-ten og spesialisthelsetjenesten som sliter mest påfamilier med barn eller unge med omfattendefunksjonsnedsettelse. Pårørende opplever at deselv må koordinere hverdagen for sitt barn (Hel-sedirektoratet 2011b).

Det finnes flere verktøy for å strukturere ogsystematisere samarbeidet mellom det offentligetjenesteapparatet, brukerne og deres pårørende,herunder koordinator og individuell plan. Disselovfestede tiltakene er verktøy for samarbeid ogsamhandling mellom ulike tjenesteytere, tjeneste-mottaker og deres pårørende når det er ønsket avtjenestemottaker.

Pårørende som yter omsorgstjenester, harbehov for forutsigbarhet i kommunens tjeneste-tilbud. De bør få vite hvordan samspillet kan blimest mulig forpliktende fra kommunens side ogha definerte grenser for sin rolle. Hagen-utval-get og Kaasa-utvalget foreslår hhv. lovpålagtpårørendestøtte og omsorgsavtale. I program-met vil regjeringen kartlegge nærmere juri-diske, organisatoriske og faglige barrierer forsamspill med pårørende. Målet skal være et mer

Boks 4.4 TrygghetsNett

TrygghetsNett er en kommunal tjeneste tilpårørende utviklet av 12-kommunesamarbei-det i Vestfold. Tjenesten er nettbasert og til-gjengelig hele døgnet, og pårørende kan deleerfaringer, praktisk kunnskap og følelsesmes-sige opplevelser. TrygghetsNett består avflere hovedelementer der pårørende kan velgeå bruke hele eller deler av innholdet: Web-tele-fon, diskusjonsforum, tilgang til fagstoff ogdeltakelse på samlinger. Kommunene som del-tar i TrygghetsNett har et felles kontor somdeltakerne kan henvende seg til med spørs-mål, råd og veiledning.


omforent og synliggjort samspill mellom tjenes-teapparatet, pårørende og tjenestemottaker, hvoransatte og pårørende kjenner innhold, mulig-heter og grenser for sin og de andres roller,behov og innsats.

For å bidra til økt systematikk og forankringav frivillig arbeid i omsorgstjenesten, ønskerregjeringen, som del av den nasjonale strategienfor frivillighet, å videreutvikle satsingen på opplæ-ring av frivillighetskoordinatorer i regi av Verdig-hetssenteret i Bergen. Den frivillige, ubetalteomsorgen, omfatter i all hovedsak innsats fra fami-lie og pårørende. Opplæring av frivillighetskoordi-natorer vil derfor også være et sentralt tiltak forsamarbeid med og oppfølging av pårørende.

Forbedring av omsorgslønnsordningen

Det er et overordnet mål at pårørende til bådeeldre og yngre med langvarige bistandsbehovskal oppleve at de blir mer verdsatt. I første faseav programmet skal det iverksettes et videre utvi-klingsarbeid med tanke på å forbedre omsorgs-lønnsordningen. Målet er en forenklet stønads-ordning, som er bedre integrert med det offent-lige tjenestetilbudet og har større grad av forut-sigbarhet i tildeling og utmåling av ytelser innen-for rammen av det kommunale selvstyret. For åoppnå bedre integrering med det kommunale tje-nestetilbudet, skal videre utviklingstiltak ta forseg hvordan kommunene kan gi et tilbud som ermer samordnet med pårørendes innsats, og blantannet tilby nødvendig veiledning og avlastningfor å forbedre pårørendes situasjon. Tilbudet skalbaseres på individuell vurdering av samletomsorgsbehov. Utviklingsarbeidet skal legge tilrette for en rettferdig og forutsigbar ordning forbrukerne av omsorgslønnsordningen. Helse- ogomsorgsdepartementet har bedt Helsedirektora-tet iverksette utviklingsarbeidet. Det skal fore-ligge et forslag i løpet av 2014.

Forskning og utvikling

En pårørendepolitikk bør bygge på kunnskapsom kan bidra til at pårørendes roller og sam-handlingen med tjenesteapparatet blir konstruk-tiv, forutsigbar og god. Vi trenger mer kunnskapom de motiverende og belastende sider ved rol-len som pårørende og om effekter av tiltak ogmetoder for avlastning, støtte, veiledning avpårørende og for samspillet mellom det offent-lige og pårørende.

Som del av Omsorgsplan 2015 er omsorgs-forskningsinnsatsen styrket de senere årene, pri-

mært gjennom midler til helse- og omsorgstjenes-teprogrammet i Norges forskningsråd og til opp-rettelse av fem sentre for omsorgsforskning. Et avtemaene i programplanen til helse- og omsorgstje-nesteprogrammet for perioden 2011–2015 er sam-arbeid og samspill blant annet med pårørende.

Det er viktig å spre ny kunnskap, slik at detdanner grunnlag for mer kunnskapsbasert prak-sis. Spredning og implementering av kunnskapkan skje på ulike måter, både ved at pårørende isamme situasjon danner nettverk for kunnskaps-og erfaringsutveksling, og gjennom innhold i opp-læringspakker og pårørendeskoler. Videre harutviklingssentrene for sykehjem og hjemmetje-nester et særlig ansvar for å sikre fag- og kompe-tanseutvikling til ansatte i sitt fylke. Flere sentrehar utviklingsprosjekter om samarbeid med pårø-rende og andre frivillige omsorgsytere.

4.4 Menn som mulighet

Menn representerer kanskje den største unyttederessursen i omsorgstjenesten. Det er urealistisk åtenke seg at framtidas omfattende omsorgsoppga-ver vil kunne løses uten at den mannlige halvpartav befolkningen i større grad lar seg rekruttere tilhelse- og omsorgsyrkene og inntar omsorgsare-naen.

4.4.1 Menn i omsorg – en skjult omsorgsressurs

Studier viser at bedre kjønnsbalanse vil øke trivse-len på arbeidsplassene i helse- og omsorgssekto-ren (Svare 2009), og dermed kunne bidra til ågjøre det mer attraktivt både for menn og kvinnerå ta seg utdanning og arbeid innenfor helse- ogomsorgtjenestene.

Helse- og omsorgtjenesten er en arena som iall hovedsak har vært og er dominert av kvin-ner. Kvinner har gjennom årtier bygget oppomsorgstjenesten i den form vi kjenner det idag, og vært helt avgjørende for dagens vel-ferdsordninger og de fellskapsverdier våre tje-nester er tuftet på.

Vi lever i et samfunn i endring. Den tradisjo-nelle manns- og kvinnerollen er i endring. Det eren utfordring for rekrutteringen at helse- ogomsorgssektoren har gjort seg avhengig av enkvinnerolle som er i ferd med å gå ut på dato. Fra-fallet i kvinnelig omsorgsyting har både kulturelleårsaker og skyldes nye kvinnegenerasjonersyrkesvalg (Bakken 2009). Mange kvinner tar nåhelt andre utdanningsveier og velger andre fag og


yrker. Vil vi ha likestilling i samfunnet, må vi ogsålegge til rette for bedre likestilling når det kom-mer til omsorgsyting.

Vi må derfor se på menn som mulighet, ogfinne ut hva som må til for at menn går inn iomsorgsoppgaver. «Dette er et av flere områderder menn er gjort usynlige» (Andersen 2011).

4.4.2 Menn i familieomsorgen

Overraskende for mange er det at dette serannerledes ut i den uformelle og mer familieba-serte omsorgen. Der er menn på vei inn i betyde-lig større omfang enn før, og dekker opp denreduksjon som skjer i kvinners omsorgsyting. Ienkelte aldersgrupper har menn nå passert kvin-ner både i andel og tidsbruk til omsorg når detgjelder pleie og hjelp til voksne i egen hushold-ning, eller hjelp til andre husholdninger. I følgeStatistisk sentralbyrås tidsnytteundersøkelse bru-ker menn i aldersgruppen 67–74 år gjennomsnitt-lig 50 prosent mer tid på slik omsorgsyting ennkvinner. For 30 år siden brukte kvinner i sammealdersgruppe mer enn dobbelt så mye tid sommenn på omsorgsarbeid. For alle aldersgruppersett under ett er det imidlertid fortsatt kvinnenesom bruker mest tid på omsorgsarbeid, ogenkelte undersøkelser kan tyde på at det fortsatter et godt stykke igjen før det er full likestilling pådette området (T. Hansen 2012, Herlofson 2012).

Internasjonal forskning konkluderer med atandelen menn som er primære omsorgspersoner,er økende:

Figur 4.2 Tid brukt til omsorgsarbeid en gjennomsnittsdag i aldersgruppen 67–74 år etter kjønn (i timer og minutter).

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Tidsbruksundersøkelsen 2010

0

0.05

0.10

0.15

0.20

0.25

0.30

0.35

1980 1990 2000 2010

Menn Kvinner

Figur 4.3 Hyppighet for pass av barnebarn (aldri = 0, nesten = 4) fordelt på besteforeldres kjønn

Kilde: Knudsen 2012

0

0,5

1

1,5

2

60-64 65-69 70-74 75-79 80-84

Mann Kvinne


«Det eksisterer en realitet som ikke lenger kanignoreres, nemlig den at ca. 1/3 av de perso-nene som har betydelig uformelt omsorgsan-svar for nære andre, er menn. Det kan sporesen gryende interesse for dette som forsknings-felt. Forståelsen av kjønn er i endring, og innen-for kjønnsforskningen er det en utvikling i ret-ning av å utforske sider ved menn og mannlig-het som så langt har vært oversett.» (Andersen2011)

Stadig oftere vil vi også se bestefedre passe barne-barna. En større europeisk studie (Knudsen 2012)tyder på at bestefedrene nå bruker mer tid på bar-nebarn enn før. Blant yngre besteforeldre harbestemødrene fortsatt mer med barnebarna ågjøre enn bestefedrene. Men med årene endrerkjønnsmønsteret seg gradvis, slik at for de eldstealdersgruppene deltar bestefedrene heller mer,og når besteforeldrene passerer 70 år er det beste-far som tilbringer mest tid med barnebarna sine.

Besteforeldre står sentralt i mange barns nett-verk, og utgjør en form for heimevern, som stårparat til å hjelpe når det trengs. De deltar i aktivi-teter med barnebarna og gir støtte, både materieltog emosjonelt. Videre støtter de opp om barnasforeldre. Blant kvinner sier 76 prosent at deresmødre støtter dem i foreldreoppgaven, mens 66prosent også ser fedre som en støtte. Tilsvarendeser 67 prosent av mennene mødre og 57 prosentfedre som slik støtte (Hagestad 2006).

Likestillingen ser altså ut til å ha kommet len-ger i familieomsorgen enn i den offentlige helse-og omsorgstjenesten, ikke minst blant seniorbe-folkningen. Det bør gi grunnlag for optimismemed tanke på de muligheter som kan ligge i årekruttere menn inn i offentlig omsorgsarbeid iårene som kommer.

4.4.3 Rekruttering av menn

I 2011 utførte menn 11,6 prosent av alle årsverk ibrukerrettet pleie- og omsorgstjeneste. Det er enøkning på 1,3 prosent fra 2007 og på 0,3 prosentsammenlignet med året før. Økningen fra 2007 til2011 er liten, og det er heller ikke noe som tyderpå at denne situasjonen vil endre seg uten at detskjer grunnleggende endringer i utdanning ogarbeidsmarked.

Andelen menn er høyest blant leger, miljøtera-peuter, sosionomer, fysioterapeuter, vernepleiereog pleieassistenter, mens den er lavest for aktivitø-rer, sykepleiere, hjelpepleiere og omsorgsarbei-dere. Blant de nye helsefagarbeiderene som er

rekruttert inn i årene fra 2009 til 2011 er mannsan-delen på rundt 12 prosent, og vesentlig høyereenn for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. I enny doktorgradsstudie tas det et oppgjør med ste-reotype oppfatninger av hva slags menn som vel-ger sykepleieyrket. Undersøkelsene viser at det ervanlige menn som i stor grad ser ut til å ha gjort etbevisst valg. De er engasjerte og motiverte, oglater til å være klar over karrieremuligheteneyrket gir (Karlsen 2013).

Boks 4.5 Menn i helse

Prosjektet Menn i helsevesenet i Trondheimkommune har hatt som siktemål å øke ande-len menn som tar utdanning som sykepleier,vernepleier eller helsefagarbeider og økemannsandelen i helse- og velferdssektoren iTrondheim med en prosent i året.

Hovedaktiviteten i prosjektet har vært åtilby menn i alderen 18–55 år en åtte ukers vei-ledet praksis som helserekrutt på sykehjemeller hjemmetjeneste for å prøve ut helse- ogomsorgstjenesten som en mulig yrkesvei. Ietterkant av praksisperioden er det dialog ogsamarbeid rundt et videre utdanningsløp.Bestått praksisperiode, Vg1 Helse- og sosialog Vg2 Helsefagarbeider sikrer deltakernelærlingeplass i Trondheim kommune innenhelsearbeiderfaget.

Dette har vært et av de mest vellykkedeforsøk på å rekruttere menn til helse- ogomsorgssektoren i Norge. Hele 266 menn harsøkt på til sammen 69 helserekruttplasser. Avdisse har 41 påbegynt utdanning, de flestesom helsefagarbeidere. I forlengelsen av pro-sjektet er det utarbeidet en utdanningsmodelli et samarbeid mellom kommune, fylkeskom-mune og NAV Trondheim. Prosjektet utvides iår til nabokommunene Melhus og Malvik.

Prosjektet sier dette «kan være starten påen spennende fremtid, hvor overblikk, mot oghandlekraft er viktige egenskaper i arbeidetmed mennesker». Prosjektet er finansiert medmidler fra Helsedirektoratet, NAV Trondheimog Trondheim kommune.

Tiltaket er godt markedsført blant annet påsosiale medier og gjennom aktiv kulturbyg-ging.

Se http://www.trondheim.kommune.no/mennihelse


Forskning viser at menn som går inn iomsorgsyrker, kan oppleve seg fremmed i møtetmed kulturen på de kvinnedominerte arbeidsplas-sene. Både samtaleformen og husmorstandardentil rydding og vasking og orden i lintøyskapet kanvære en utfordring (Svare 2009, Bakken 2009).Dette endrer seg imidlertid raskt der menn harkommet inn og gjort ting på sin måte, og det serut til at bedre kjønnsbalanse bidrar til økt trivselpå arbeidsplassen for begge kjønn.

Dersom menn skal bryte gjennom på omsorgs-arenaen, må en derfor sannsynligvis først passereen terskel, der det er nok menn i systemet til atdet ikke lenger oppleves som en kvinneverden.Da først kan ting begynne å skje av seg selv. Inntildette er det nødvendig med særlige tiltak.

4.4.4 Menn i omsorg

Trondheim kommune har gjort et av de mest vel-lykkede forsøk på å rekruttere menn til omsorgs-sektoren. Der står menn nå i kø for å prøve uthelse- og omsorgsarbeid i hjemmetjenester ogsykehjem som framtidig arbeidsplass og levevei,jf. omtale i egen boks.

Regjeringen ønsker å bygge videre på erfarin-gene fra Trondheim kommune og gjøre Menn ihelse og omsorg til et landsomfattende prosjekt, iførste omgang som en del av Kompetanseløftet iOmsorgsplan 2015. Samtidig inviteres kommuner,utdanningsinstitusjoner og organisasjoner til åsette rekruttering av menn høyt på sin dagsordenog komme opp med tiltak som kan bidra til bedrekjønnsbalanse på arbeidsplassene i helse- ogomsorgssektoren.

4.5 Frivillige som ressurs

Deltakelse i det sivile samfunnet er like mye enværemåte som en handlingsmåte, og utgjør noeav fundamentet for et demokratisk samfunn.Mange deltar i frivillig arbeid i Norge. Det liggerstore muligheter i å engasjere flere i frivilligarbeid på helse- og omsorgssektorens område.Deltakelse i frivillig arbeid skjer imidlertid ikkeav seg selv, men må framelskes, dyrkes og vedli-keholdes gjennom systematisk rekruttering,organisering, koordinering, opplæring, motiva-sjon og veiledning. Dersom de kommunale tje-nestene setter av egnet fagpersonell eller samar-beider med ideelle organisasjoner om dette,viser erfaring at en slik investering gir en betyde-lig frivillig innsats. Forskning viser at norskekommuner ser et stort behov for frivillig innsats

som et supplement til å utvikle kvalitativt godeomsorgstjenester, men har mangelfull kompe-tanse i å etablere, utvikle og følge opp et samar-beid med frivillige organisasjoner og enkeltper-soner (Disch og Vetvik 2009).

Folk søker ikke i samme omfang livslangemedlemskap i frivillige og humanitære organisa-sjoner, men tar gjerne del i mer intense og kortva-rige prosjekter i regi av de samme organisasjo-nene. Mange og sterke brukerorganisasjoner eren del av den nye utviklingen, der likemannsar-beid erstatter veldedighet. Et særtrekk ved detnye som skjer, er veksten i deltakelse i organisa-sjoner som ivaretar medlemmenes behov og inter-esser både gjennom interne aktiviteter og utadret-tet virksomhet (Gulbrandsen og Ødegård 2011).

Frivillighet ser ut til å gi økt tilfredshet medlivet og økt mestringsfølelse (Selle og Wollebæk2012). Organisasjonsaktive eldre har bedre helseog livskvalitet. For enkeltpersoner bidrar organi-sasjonsaktivitet blant annet til å skape sosiale nett-verk, identitet og tilhørighet. Frivillig aktivitet girmulighet for personlig utfoldelse og kreativitet, oger gode arenaer for læring og mestring. For sam-funnet som helhet betyr et høyt nivå av frivilligaktivitet også et høyt tillitsnivå med sterke sosialebånd.

Frivilligheten skaper store verdier. I følgeSSBs årlige satelittregnskap for frivillig sektor(Statistisk sentralbyrå 2012) har verdiskapingen isektoren i perioden 2008–2010 økt fra 92 mrd. kro-ner til 101 mrd. kroner. Regnskapet viser også atdet utføres 1,4 frivillig årsverk for hvert betalteårsverk i frivillig sektor.

Målet for regjeringens frivillighetspolitikk er åstøtte aktivt opp under et levende sivilsamfunn oglegge til rette for deltakelse som faller utenfororganisasjonslivet, gjennom å forbedre rammevil-kårene for frivillig sektor, øke fokus på lokal virk-somhet og lavterskelaktivitet, oppmerksomhet påmangfold og inkludering, og mer kunnskap ogforskning. Regjeringen vil utvikle en nasjonal stra-tegi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet.Strategien skal angi tiltak for å bidra til å rekrut-tere og beholde frivillige i omsorgstjenesten, ogfor å sikre økt frivillig aktivitet og dermed styrkeenkeltpersoners sosiale nettverk og redusereensomhet. Strategien skal bygge på de gode erfa-ringene som allerede finnes og støtte Plattform forsamspill og samarbeid mellom frivillig og kommu-nal sektor som allerede er utarbeidet av KS ogFrivillighet Norge. Strategien skal ferdigutviklesog konkretiseres i dialog med kommunesektorenog i samarbeid med Frivillighet Norge.


4.5.1 Frivillighetspotensialet

Frivillig sektor er i forandring. Det betyr ikke atden forvitrer, den finner bare nye former. Det er idisse nye formene framtidas muligheter ligger.Den nasjonale strategien for frivillig arbeid påhelse- og omsorgsfeltet vil støtte opp under ogstimulere til nye frivillighetsformer, der bru-kerne selv spiller en sterkere rolle. Utviklingenav strategier og tiltak som omhandler frivillig-hetsfeltet vil skje i dialog med brukerne og deresorganisasjoner.

Om lag halvparten av befolkningen deltar i fri-villig arbeid i løpet av et år. Den frivillige arbeids-innsatsen i de frivillige organisasjonene i Norgetilsvarer 115 000 årsverk. Dette plasserer Norgepå verdenstoppen i frivillighet. Hovedinnsatsenforegår i kultur- og idrettssektoren (55 prosent).Bare ti prosent av det frivillige arbeidet i Norgeskjer innenfor omsorgssektoren (Wollebæk ogSivesind 2010).

Eldres frivillige bidrag har økt i perioden 1997–2009. I 1997 var ungdom mer aktive enn pensjonis-ter, mens i 2009 er dette omvendt. Hovedmønste-ret er at yngre kvinner deltar mer enn yngremenn, mens eldre menn deltar mer enn eldre kvin-ner. Det er et potensial for å få flere til å delta i ogutføre frivillig arbeid (Respons Analyse 2012). Per-soner med innvandrerbakgrunn og unge voksne ialdersgruppen 18–25 år er de som er mest positivetil å gjøre mer frivillig arbeid.

I en videre forskningsinnsats på sivilsamfun-net og frivillig sektor vil det være hensiktsmessigå få mer kunnskap om rekrutteringspotensialet ogmotiver for deltakelse. Kulturdepartementet haret særlig ansvar for forskning på sivilsamfunnetog frivillig sektor, og vil videreføre forskningsinn-satsen på området.

4.5.2 Samspill og samarbeid

En undersøkelse gjennomført av KS viser at det eret stort omfang av samarbeid mellom kommunenog frivillige organisasjoner innenfor kommunaletjenesteområder. Det er imidlertid bare 20 prosentav kommunene som har utviklet en lokal frivillig-hetspolitikk. Et stort flertall mener at det vil værebehov for tettere samarbeid med frivillig sektor iframtida (KS 2010).

Frivillighet Norge og KS har nylig inngått enavtale om samspill og samarbeid om utvikling avfrivillighetspolitikken. Avtalen skal være en platt-form for bedre samhandling, slik at både kom-munene og organisasjonene kan videreutviklesamarbeidet på lokalt nivå. Avtalen anerkjenner

at sektorene har ulike roller i samfunnet. Samar-beidet bygger på et prinsipp om at frivillig sektorskal supplere og ikke erstatte offentlige tjenes-ter.

Som oppfølging av avtalen skal KS videreutvi-kle nettverk for kommuner som jobber aktivt medfrivillighetspolitikk og oppdatere veileder forutvikling av lokal frivillighetspolitikk. Veilederener ment å være til inspirasjon og et hjelpemiddelfor kommuner som vil utvikle en lokal frivillighets-politikk. Det er også igangsatt et prosjekt for åutvikle og styrke innovative frivillighetstiltak ikommunene. Frivillighet Norge skal i tillegg utvi-kle et informasjonsopplegg som skal motiverekommuner til å igangsette politiske prosessersom fører fram til en helhetlig frivillighetspolitikk.En tett dialog med lokale organisasjoner vil væreet viktig grunnprinsipp. På Frivillighet Norgesnettside oppdateres informasjon om gode eksem-pler på lokalt samarbeid mellom kommuner og fri-villig sektor. Hensikten er å formidle verdien av engod og helhetlig frivillighetspolitikk.

I frivillighetsmeldingen understreker regjerin-gen behovet for samarbeid mellom kommunal ogfrivillig sektor, og kommunene oppfordres til åutvikle lokal frivillighetspolitikk (St.meld. nr. 39(2006–2007)). I lov om folkehelsearbeid har kom-munene fått et ansvar for å samarbeide med frivil-lig sektor. Den varslede folkehelsemeldinga viltydeliggjøre betydningen av sivilsamfunnet og fri-villighet som en viktig arena for folkehelse ogforebyggende arbeid.

Erfaringer fra de nordiske landene viservidere at en relativt omfattende offentlig organi-sert og finansiert omsorg ikke utkonkurrerer fri-villighet. Tvert imot kan erfaringene tyde på atredusert offentlig omsorg også reduserer frivilliginnsats. Frivilligheten tilfører samfunnet storeøkonomiske verdier.

En gjennomtenkt og kompetent organiseringer en av suksessfaktorene for å sikre økt frivillig-het i omsorgstjenesten. Frivillige må rekrutteres,motiveres, opplæres, følges opp og ivaretas. Somalle andre aktører i den offentlige oppgaveløsnin-gen, har også frivillige behov for styring ogledelse. Ledelse av frivillige er nødvendig og oftetidkrevende, og det er behov for ledelse med godekommunikasjonsferdigheter, utholdenhet og høysosial kompetanse.

Systematisk nettverksarbeid kan være viktigfor å rekruttere og beholde frivillige, kartleggeog koble brukerens nettverksressurser, samtdrive veiledning og undervisning. Undersøkel-ser viser at brukeres sosiale nettverk ofte for-svinner når en person flytter inn på sykehjem.


Samtidig gir beboere uttrykk for at de savnersitt gamle nettverk. Gjennom systematisk nett-verksarbeid kan brukeres sosiale nettverk revi-taliseres, slik at beboere kan opprettholde kon-takten med det sosiale livet de tidligere harvært en del av.

Det er viktig å utvikle arenaer for frivillighet.Erfaringer viser at frivillig arbeid blant eldre utlø-ses av aktivitet ved lokale eldresentra.

4.5.3 Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet

For å utnytte potensialet som ligger i frivilligarbeid skal det utarbeides en nasjonal strategi forfrivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet. Strate-gien skal bygge på erfaringene som allerede fin-nes, og på plattformen som er utarbeidet for sam-handlingen mellom kommunene og FrivillighetNorge. Strategien skal ta utgangspunkt i følgendeelementer: – mobilisering, organisering og koordinering– nettverksarbeid– arenaer for frivillighet– livsgledesykehjem– kunnskap og forskning

Mobilisering, organisering og koordinering

Frivillige må rekrutteres, motiveres, opplæres, føl-ges opp og ivaretas. Den nasjonale frivillighets-strategien skal inneholde tiltak for økt kompe-tanse i å drive rekruttering, koordinering, opplæ-ring og veiledning av frivillige.

I en undersøkelse fra 2009 om erfaringermed frivillighetstjenester på sykehjem (Abra-hamsen 2009) svarte så godt som alle kommu-ner at de ønsket seg en egen, organisert frivil-lighetstjeneste med en koordinator. Videreviser en kartlegging at under halvparten avkommunene har frivillighetskoordinator, ellerdriver veiledning for ansatte i hvordan de skalfølge opp frivillige. Middels store og store kom-muner er mer aktive enn små kommuner med årekruttere og lære opp individuelle frivillige(Johansen og Lofthus 2011).

For å bidra til økt systematikk og forankringav frivillig arbeid i omsorgstjenesten ønsker regje-ringen å videreutvikle satsingen på opplæring avfrivillighetskoordinatorer i regi av Verdighetssen-teret i Bergen.

Ideelle organisasjoner som driver tjenester påoppdrag fra kommuner eller spesialisthelsetjenes-ten, har ofte et systematisk frivillighetsarbeid

(Rønning 2011). Mange organisasjoner har egnefrivillighetsledere, og arbeidet er i all hovedsak enintegrert del av virksomhetens arbeid. Det er vik-tig å samle og spre de gode erfaringene fra organi-sering av frivillig arbeid. Kirkens Bymisjon er iferd med å utvikle en håndbok for systematisk fri-

Boks 4.6 Med hjerte for Arendal

I Arendal er det gjennomført en omfattendekartlegging av behov og muligheter internt ikommunen og i de fem organisasjonene Kir-kens Bymisjon, Røde Kors, Nasjonalforenin-gen for folkehelsen, Blå Kors og Frelsesar-meen. Kommunen og de frivillige organisasjo-nene ser behov for et større mangfold avbidragsytere for å utvikle gode velferdstilbudinnenfor områdene:– demensomsorg– aktiv omsorg knyttet til kommunens insti-

tusjoner– forebyggende tiltak rettet mot barn og

unge– forebyggende tiltak rettet mot fattigdoms-

bekjempelse og marginalisering– bo og bo-trening for utsatte grupper– forebyggende helsearbeid

Erfaringene fra prosjektet vil ha stor verdi forandre kommuner og organisasjoner.

Boks 4.7 Várdobáiki samisk senter

Várdobáiki samisk senter i Evenes kommunehar i en årrekke arbeidet med brukerrettedetiltak for samiske eldre i markebygdene i Sør-Troms og nordre Nordland. Målet er å væreen spydspiss for utvikling av brukerrettede til-bud til eldre samer og det arbeides aktivt for åforbedre og tilrettelegge omsorgstilbud tilsamiske brukere. Dette gjøres ved informa-sjonstiltak i ulike fora, og arrangement av hel-setreff for eldre samer. Helsetreffene har gittøkt trivsel som resultat, og har ført til at eldreblir boende hjemme lengre. Senteret hararbeidet med ulike prosjekter i perioden 2003–2007, blant annet kosthold og ernæring, trimog sosial aktivitet. Tiltaket er nå permanent,og blir tildelt direkte tilskudd fra Sametinget.


villig arbeid i sykehjem. Håndboken skal sendestil alle landets kommuner.

Nettverksarbeid

Det sosiale nettverket forsvinner ofte når en per-son flytter inn på sykehjem. Samtidig gir beboereuttrykk for at de savner sitt gamle nettverk. Gjen-nom systematisk nettverksarbeid kan brukeressosiale nettverk revitaliseres, slik at de kan opp-rettholde kontakten med det sosiale livet de tidli-gere har vært en del av.

Nettverksutvikling, organisering og koordine-ring blir viktig både som oppgave og arbeidsme-tode i framtidas omsorgstjenester. Arbeidet mednettverk og frivillige gir en særskilt etterspørseletter yrkesgrupper med bakgrunn i blant annetsosialt arbeid og pedagogikk. Frivillige rekrutte-res primært fra nærmiljøet, og det vil derfor væreav avgjørende betydning å være synlig i nærmil-jøet og åpne opp virksomhetene mot nærmiljøet.

I forslag til nye læreplaner i valgfag for ung-domstrinnet foreslås det også å etablere valgfagetInnsats for andre. Opplæringen skal gjøre elevenei stand til å identifisere behov for frivillig arbeid ilokalmiljøet, og elevene skal kunne bruke egneressurser og kunnskaper til å planlegge, iverk-sette og sluttføre tiltak som imøtekommer beho-vene.

I en nasjonal frivillighetsstrategi vektleggesutvikling av nettverks- og nærmiljøarbeid som

metode for å fremme frivilllig innsats i omsorgstje-nestene og skape gode og fellesskapsorientertelokalsamfunn.

Arenaer for frivillighet

Det er mange mulige arenaer for frivillighet iomsorgssektoren:

Ideelle organisasjoner som tjenesteleverandører

Ideelle organisasjoner har ofte et systematisk fri-villighetsarbeid. Mange organisasjoner har egnefrivillighetsledere, og arbeidet er i all hovedsak enintegrert del av virksomhetens arbeid. Gjennomderes formålsmessige egenart har ideelle organi-sasjoner ofte evne og vilje til å rekruttere frivillige,til å ta vare på og styrke brukernes nettverk og påandre måter samspille med lokalsamfunnet.

Frivillige organisasjoner

Frivillige gjør i hovedsak frivillig innsats i regi aven frivillig organisasjon. Mobilisering av frivilligebør derfor sees i sammenheng med de frivilligeorganisasjonene. Det er viktig at kommunene fåren mer bevisst rolle overfor frivillige organisasjo-ner, og at de frivillige aktivitetene forankres somdel av de lokale ressursene og lokalsamfunnsut-viklingen. Det foreslås videre å stimulere til sam-arbeidsprosjekter mellom offentlige instanser ogfrivillig organisasjonsliv for å bedre kunne møteframtidas omsorgsbehov.

Eldre- og seniorsentra

Eldresenter er et godt eksempel på et allmenn-forebyggende tiltak som motvirker ensomhet,passivitet og sosial tilbaketrekning, og som ska-per aktivitet og sosialt fellesskap. Eldresentrenenår svært mange, og utløser en betydelig frivil-lig innsats på lokalt plan. Betydningen av kon-takt på tvers av generasjoner tilsier at eldresen-tra bør lokaliseres sammen med, eller i tilknyt-ning til andre aktiviteter, som for eksempel kul-turhus.

Det ser ut til at videre utbygging av eldresen-tra er avhengig av tiltak som kan stimulere kom-muner, pensjonistforeninger, frivillige organisasjo-ner eller andre til å etablere og drive slike tilbud.

I arbeidet med en nasjonal strategi ønskerregjeringen derfor å se nærmere på utvikling avulike former for eldre- og seniorsentra.

Boks 4.8 Gjemt, men ikke glemt

Ammerudhjemmet bo- og kultursenter, somdrives av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo,startet i 2010 nettverksprosjektet Gjemt, menikke glemt. Bakgrunnen var at erfaringer visteat nettverket ofte uteblir gjennom et sykdoms-forløp og at dette forsterkes når en person flyt-ter inn på sykehjem. Slik kan beboere på syke-hjem oppleve ensomhet og isolasjon i livetssiste fase. Målet er at alle beboere skal fåmulighet til å opprettholde kontakten med detsosiale nettverket de tidligere har vært en delav, gjennom å arbeide systematisk med å vitali-sere og revitalisere deres sosiale relasjoner.Hvis beboerne står uten nettverk forsøker enå bygge nye, bestående av frivillige medarbei-dere. Prosjektet avsluttes i 2013. Som en del avoppsummeringen av prosjektet vil det bli utar-beidet en nasjonal veileder i nettverksarbeidpå sykehjem.


Frivilligsentraler

Frivilligsentralene i kommunene har i løpet av desiste 20 årene vokst fram til å bli viktige aktører isamhandlingen mellom offentlig sektor og sivil-samfunnet. Mange har engasjert seg gjennomsentralenes virksomhet, der pensjonistene utgjørden største gruppen frivillige.

Frivilligsentralene rekrutterer og organisererfolk som vanligvis ikke deltar i det tradisjonelleorganisasjonslivet (Lorentzen 2012). Videre harfrivilligsentralene erfaring og kompetanse knyttettil å være et bindeledd og kontaktpunkt mellomdet offentlig og frivillige lag og foreninger, og mel-lom frivillige og de som har behov for frivillig inn-sats.

Åpne sykehjem

Det åpne sykehjemmet er en driftsmodell somoptimaliserer det frivillige engasjementet. Syke-hjem bør tilrettelegges for familie og nære pårø-rende slik at en omfattende omsorgsinnsats ikkeplutselig tar slutt, men kan videreføres innenforsykehjemmets rammer. Åpne sykehjem bidrar tilå sikre kontinuiteten i kontakten mellom familie-medlemmer, og bidrar til aktivitet og trivsel.

Elementene i et åpent sykehjem forebygger atlivet på institusjonen blir en lukket verden, avson-dret fra det øvrige livet i lokalsamfunnet. Dettebidrar til en sterkere integrasjon av sykehjemmet inærmiljøet, hvor majoriteten av de frivillige rekrut-teres fra. Et aktivt, attraktivt og profesjonelt kultur-arbeid bidrar også til at man får noe ekstra som fri-villig, utover det selve oppgaven som frivillig gir.

Livsgledesykehjem

Stiftelsen Livsglede for eldre ble etablert i 2005 avsykepleierstudenter som så behov for å skape meraktivitet og glede i eldreomsorgen. Gjennom eta-blering av lokalforeninger dannet stiftelsen arenaerfor frivillig arbeid over hele landet. I dag er det 30slike virksomheter i sving, og videre er om lag 80videregående skoler involvert i livsgledearbeidsom aktivitet i helsefag. Typiske arrangementer fordet frivillige arbeidet er å ta med hjemmeboendeeldre og sykehjemspasienter på tilrettelagte aktivi-teter i trygge omgivelser. Dette bidrar til at eldrekommer ut i frisk luft og treffer andre mennesker,noe som forebygger ensomhet. Det frivillige enga-sjementet utløste i 2012 om lag 400 000 dugnadsti-mer, som tilsvarer om lag 220 årsverk.

Gjennom det frivillige arbeidet så stiftelsenstore muligheter i å få satt de gode opplevelsene i

system på sykehjemmene. I 2007 ble pilotprosjek-tet Livsgledesykehjem etablert, og det er i dagigangsatt arbeid med å sertifisere 20 livsgledesy-kehjem. Erfaringene fra dagens livsgledesyke-hjem viser at ordningen styrker relasjonene mel-lom sykehjemmene og lokale skoler, barnehager,organisasjoner og andre ressurser i omgivelsene.Gjennom ulike aktiviteter får ansatte og frivilligekonkrete muligheter til å skape gode opplevelserog gode hverdager for beboerne på sykehjem-mene.

For å styrke den aktive omsorgen og sette bru-keres sosiale og kulturelle behov i sentrum,ønsker regjeringen å etablere en nasjonal sertifi-seringsordning for livsgledesykehjem i regi avStiftelsen Livsglede for eldre. Sertifiseringen skalgjennomføres i et tett samarbeid med lokalfore-ningene, videregående skoler og andre frivillige.

Kunnskap og forskning

Styrket kunnskap og forskning skal være sentralt iden nasjonale strategien for frivillig arbeid påhelse- og omsorgsfeltet. For langsiktig planleg-ging og systematisk samarbeid mellom det offent-lige og frivillig er det viktig å styrke kunnskaps-grunnlaget om frivillig sektor. Kunnskapsbehovetpå området må derfor synliggjøres. Det skal byg-ges videre på de forskningsprogrammer og satsin-ger som finnes på feltet.

Forskningsprogrammet om sivilsamfunn ogfrivillig sektor i regi av Kulturdepartementet, er etviktig virkemiddel i denne sammenheng. Pro-grammet har som mål å øke og utvikle kunnska-pen om frivillig sektors betydning og rolle i sam-funnet, bidra til å videreutvikle en helhetlig frivil-lighetspolitikk og styrke frivillig sektor gjennomøkt forskningsbasert kunnskap. Hovedtemaer iprogrammet er ulike perspektiver på deltakelse,endringer i frivillig sektor og påvirkningsfaktorerknyttet til finansieringsformer og andre rammevil-kår. Institutt for samfunnsforskning har ansvar foretablering og drift av forskningsprogrammet iperioden 2008–2013. Det arbeides nå med videre-føring av programmet fra og med sommeren 2013,der økt kunnskap om frivillig arbeid i omsorgssek-toren også blir et tema.

4.6 Ideelle tjenesteleverandører som ressurs

Ideelle organisasjoner er betydelige tjenesteleve-randører på oppdrag eller avtaler med kommu-nene. Ideelle organisasjoner driver blant annet


sykehjem, hjemmetjenester og tilbud innenforpsykisk helse, rehabilitering, rus og barnevern.

Historisk har ideelle organisasjoner vært vel-ferdsstatens fortropp. De har bygd ut tjenestetil-bud til svake grupper som det offentlige seinerehar tatt ansvar for, og de har utviklet nye arbeids-metoder ofte med stor vekt på brukerinnflytelseog deltakelse fra lokalsamfunnet.

Behovet for slike pionérer er like stort i dag.Ideelle organisasjoner vil fortsatt være viktigemedspillere for å møte de utfordringer og mulig-heter som følger av en aldrende befolkning, enfriskere eldrebefolkning, økende kulturelt mang-fold og en rivende teknologisk utvikling.

Vi trenger ideelle tjenesteleverandører med etbevisst samfunnsmessig verdigrunnlag og tradi-sjoner for å drive med innovasjon og nyskaping.For at ideelle organisasjoner skal kunne virke pådenne måten bør de være godt forankret i lokal-samfunnet, i organisasjoner med et uttalt helse- ogsosialpolitisk formål og drevet eller støttet av fri-villige og samfunnsengasjerte borgere.

Ideelle tjenesteleverandører kan ikke på sammemåte som kommersielle aktører hente ut overskuddfra driften. Gjennom sin formålsmessige egenarthar de evne og vilje til å rekruttere frivillige, til å tavare på og styrke brukernes sosiale nettverk, og påandre måter samspille med lokalsamfunnet. De erattraktive arbeidsgivere for fagfolk med sterk egen-motivasjon og sosialt engasjement, og fordi de erformålsorienterte, har de også gjerne et annetrekrutteringsgrunnlag.

Rammevilkårene for ideelle organisasjonerhar imidlertid endret seg. Et forhold er at frivilliginnsats er i endring, der frivillighet tar dels andreformer nå enn tidligere. Et annet forhold er avtale-og samarbeidsformene mellom ideelle tjenestele-verandører og offentlige oppdragsgivere. Fra tidli-gere å være langsiktige samarbeidspartnere meddirekte framforhandlede driftsavtaler, er ideellesleveranser til kommunene nå underlagt lov omoffentlige anskaffelser. Ideelle organisasjoneropplever denne omleggingen som utfordrende.Ved å bli sidestilt med kommersielle markedsak-tører opplever mange ideelle tjenesteleverandørerat de blir tildelt en rolle som er i strid med deresegenart. En del ideelle aktører har også av histo-riske årsaker høyere pensjonskostnader en kom-mersielle. Hovedorganisasjonen Virke har uttryktbekymring for at de ideelle tjenesteleverandørenei helse- og sosialsektoren er borte i løpet av enperiode på 5–10 år om det ikke tas nye politiskegrep.

De ideelle organisasjonenes andel av tjeneste-ytingen har gått ned i senere år. Ved årtusenskif-

tet eide ideelle organisasjoner om lag ti prosent avsykehjemmene og kommersielle selskaper om lagtre prosent (NOU 2005: 3). De ideelle organisasjo-nenes andel av institusjonsplasser (syke- ogaldershjem) har sunket og var 5,3 prosent i 2011,mens de kommersielle markedsaktørenes andelhar steget til 4,1 prosent. Omfanget av privateaktører (kommersielle og ideelle) er mindre ihjemmetjenestene, men andelen er økende. Detskyldes økte leveranser fra kommersielle bedrif-ter. Hjemmetjenestene representerer om lag halv-parten av omsorgstjenestene. I 2011 utgjorde kjøpfra private tjenesteleverandører knapt seks pro-sent av kommunenes utgifter til hjemmetjenester,og om lag ti prosent av kommunenes samledeutgifter til institusjon.

I internasjonal sammenheng er andelen ide-elle tjenesteleverandører på velferdsfeltet relativtlav i Norge. Både i Norge og Sverige har ideelleorganisasjoner stått for om lag fem prosent av års-verkene innenfor helse-, sosialog utdanningssek-toren. I mange land i Vest-Europa er denne ande-len 20 prosent eller mer (bl.a. store EU-land somTyskland, Frankrike, Storbritannia og Spania).Dette gjelder også Australia og USA (Selle ogSivesind 2009).

Regjeringens politikk for å styrke ideell sektorhar flere elementer. Et element er avtaler for åstyrke samarbeidet mellom offentlig og ideell sek-tor, slik som regjeringens samarbeidsavtale medideell sektor om statlige helse- og sosialtjenester,og den videre oppfølgingen av samarbeidsavtalensom er inngått mellom ideell sektor og KS. Etannet element er de juridiske rammevilkårene forideell sektor.

Regjeringen ønsker å bidra til å snu utviklin-gen der ideelle aktørers andel av tjenesteytingener synkende. Framtidas utfordringer forutsetteren økt satsing på ideelle. Ideelle driftere som ten-ker innovativt, rekrutterer frivillige og ermeningsbærere i det offentlige rom, vil kunnebidra til å utvikle helse- og omsorgstjenester i defleste kommuner. Da må de ideelle de lykkes medå presentere seg som et godt supplement og engod samarbeidspartner for kommunene. De blirikke gode driftere av offentlige velferd bare ved åvære ideelle aktører, men gjennom å synliggjøresin merverdi.

4.6.1 Partnerskapsavtaler internasjonalt

I mange land i og utenfor Europa har myndigheteneog ideell eller frivillig sektor (civil society) framfor-handlet overordnete avtaler om partnerskap. Førstute var England i 1998 med The Compact on rela-


tions between Government and Third Sector in Eng-land. Avtalen omfatter hele den frivillige sektor ogfungerer også som et rammeverk for å løse saker oggjøre partnerskapsavtaler på lokalt nivå, såkalteLocal Compacts. Den nasjonale avtalen har seinereblitt revidert og fornyet, siste gang i 2010.

I Sverige har den svenske regjeringen inngåtten overenskomst med ideelle organisasjoner ogSveriges Kommuner og Landsting for helse- ogsosialområdet. Overenskomsten formulerer enfelles visjon og prinsipper som skal ligge til grunnfor samarbeidet om å utvikle «en strategisk sam-verkan» mellom sivilsamfunnet og kommuner,landsting og regioner (Integrations- och jämställ-dhetsdepartementet 2008). Andre land som haretablert slike overenskomster er blant annetøvrige deler av Storbritannia, Danmark, Frank-rike, Spania, land i Øst- og sentral-Europa, Austra-lia og New Zealand (Lasky 2011).

De mange nasjonale overenskomstene har ogsåinitiert initiativ på europeisk nivå. Europarådet er iferd med å vedta retningslinjer for samvirket mel-lom frivillige og ideelle organisasjoner og detoffentlige (Council of Europe 2009). Retningslin-jene tar utgangspunkt i felles trekk ved de mangenasjonale avtalene og erfaringene man har høstet.

4.6.2 Norske samarbeidsavtaler

I Norge gikk Regjeringen og ideell sektor høsten2012 sammen om en samarbeidsavtale som omfat-ter statlige helse- og sosialtjenester. Som i densvenske overenskomsten gir avtalen seks overord-nede prinsipper for god samhandling: Kvalitet, godbruk av offentlig midler, langsiktighet og forutsig-barhet, uavhengighet, mangfold og dialog. Denneavtalen omfatter ikke kommunal sektor, som betyrat det meste av omsorgstjenestene ikke er omfattet.

Innenfor det kommunale tjenesteområdet harKS og Frivillighet Norge utarbeidet en plattformfor samarbeid mellom frivillig og kommunal sek-tor, og anbefaler organisasjoner og kommuner åinngå tilsvarende samarbeidsavtaler på lokalt nivå.Regjeringen vil bruke kvalitetsavtalen og konsul-tasjonsordningen med KS som et verktøy for åfølge opp denne samarbeidsplattformen, og villegge opp til videre dialog med kommunesekto-ren og frivillighets-Norge om hvordan rammevil-kårene for ideell sektor kan styrkes og deres rollesom innovatører videreutvikles på vårt område.

4.6.3 Juridiske rammevilkår

Offentlige kjøp av helse- og sosialtjenester erunderlagt lov om offentlige anskaffelser. Denne

loven er utformet med EØS-regelverket somramme, og skal bidra til at offentlige anskaffelserskjer på en samfunnstjenlig måte. Et grunnleg-gende prinsipp i loven er at effektiv ressursbruksikres ved at offentlige anskaffelser skjer gjen-nom konkurranse, basert på gjennomsiktighet oglikebehandling.

De ideelle aktørene ønsker seg bedre og merstabile rammevilkår som leverandører av helse-og sosialtjenester. Dette finnes det juridisk hand-lingsrom for. Et problem som ideelle aktører harpekt på er uhensiktsmessig korte kontraktsperio-der. Regelverket gir imidlertid adgang til å fast-sette kontraktens varighet ut fra tjenestens karak-ter. For tjenester på helse- og omsorgsfeltet kandet være et velbegrunnet behov for kontinuitet iytelsene, ikke minst av hensyn til brukere somhar behov for trygghet og stabilitet. Lengre kon-traktsperioder vil også i større grad gi insentivertil, og mulighet for, å bygge opp og vedlikeholdegode fagmiljøer. Med lange kontrakter er det sam-tidig viktig å sikre kvalitet gjennom god kontrakts-oppfølging fra oppdragsgivers side.

Kvalitetskriterier og vektlegging av disse er enannen utfordring som ideelle organisasjoner harpekt på. Effektiv ressursbruk forutsetter at opp-dragsgiver i tilstrekkelig grad vektlegger kvalitet.Det betyr også at kontrakter må baseres på kvali-tetskriterier som er pålitelige og dekkende for alleviktige sider ved tjenestekvalitet, ikke minst bru-kererfart kvalitet. Dette kan være krevende å få tilbare gjennom bruk av kvalitetsindikatorer.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) vildenne våren ferdigstille en veileder for offentligeanskaffelser av helse- og sosialtjenester. Veilederendrøfter problemstillinger som brukerne av regel-verket finner særlig utfordrende og skal legge tilrette for gode offentlige innkjøpsprosesser, oppføl-ging av og samarbeid med tjenesteleverandører.

Anskaffelsesregelverket gir adgang til å reser-vere anbudskonkurranser innenfor helse- og sosi-alfeltet til ideelle organisasjoner. Dette styrker ide-elle aktørers stilling. Helse Sør-øst RHF inngikk i2012 løpende avtaler med private ideelle institusjo-ner som gir tilbud til rusmiddelmisbrukere. Deløpende avtalene er basert på tett samarbeid mel-lom tjenesteyter og oppdragsgiver og har som for-mål å sikre forutsigbarhet for leverandørene sam-tidig som de gir fleksibilitet til å videreutvikle tje-nestetilbudet.

Helse- og omsorgstjenestene er kanskje dettjenesteområdet der anvendelsen av anskaffelses-regelverket er mest utfordrende. Samtidig harinnkjøp av helse- og omsorgstjenester et betydeligøkonomisk omfang; i 2011 utgjorde offentlige inn-


kjøp godt over 100 mrd. kroner. EU-kommisjonenhar nylig foreslått et nytt anskaffelsesdirektiv somogså omfatter helse- og sosialtjenester. I følge for-slaget må nasjonale myndigheter fastsette pas-sende nasjonale prosedyreregler for anskaffelser.Blant annet på denne bakgrunn har Regjeringenhøsten 2012 nedsatt et offentlig utredningsutvalgfor å gjennomgå den særnorske delen av anskaf-felsesregelverket. Utvalget skal blant annet vur-dere hvilke særlige regler som skal gjelde for tje-nester som helse- og sosialtjenester. Utvalgetsvurderinger skal her ta hensyn til de særegne for-holdene som gjelder disse tjenestene og viktighe-ten av at tjenesteleverandører med særlig kompe-tanse og integritet finner det attraktivt å leveresine tjenester til det offentlige.

4.6.4 Innovatører

For regjeringen er samspillet med ideell sektorviktig i utviklingen av velferdsstaten. Ideelle orga-nisasjoner er motivert av andre drivere enn kom-mersielle aktører og har en egenart som ofte skil-ler dem fra offentlig virksomhet. Regjeringen harforventninger til ideelle aktørers innovative til-nærming til helse- og omsorgssektoren, og serdette samarbeidet som en av flere muligheter til åmobilisere frivillige og nærmiljøet.

EØS-regelverket legger noen rammer forhvordan offentlige myndigheter kan kjøpe tjenes-ter av ideelle. Regjeringen er opptatt av å utnyttedet handlingsrommet som i dag eksisterer vedkjøp av denne type tjenester. Egne anskaffelses-prosesser for ideelle, langsiktige avtaler og etsamarbeid om utvikling og innovasjon i forkant avanskaffelsen er mulige handlingsalternativ for dekommunene som ønsker å videreutvikle et sliktsamarbeid.

Ideelle leverandørers plass og høye legitimitetpå helse- og omsorgsfeltet vil i framtida være nærtknyttet til at de fortsatt kan være innovatører, gånye veier, involvere frivillige og ta fatt der velferds-samfunnet svikter. Dette krever at de kan holdefast på sin verdibaserte forankring og egenart, ogblir etterspurt på grunn av det. På den annen sidekrever det at de finner nye eierformer og drifts-modeller, som involverer brukerne og deresrepresentanter på andre måter enn tidligere.

4.7 Samvirke som mulighet

I Norge utvikles stadig nye eier- og driftsformer,blant annet som samvirkeforetak. Disse kan væreav både ideell og kommersiell karakter. Som regel

er samvirkeforetakene et sted mellom kommersi-elle og ideelle aktører ved at de ikke har profitt sommål, men at virksomheten skal fremme medlemme-nes økonomiske interesser eller tilgang på tjenester.

Et samvirkeforetak er kjennetegnet ved å værebrukereid, brukerstyrt og ha brukernytte somformål. En samvirkeorganisasjon er en selvsten-dig forening av personer som frivillig har sluttetseg sammen for å møte felles økonomiske, sosialeog kulturelle behov og ønsker, gjennom en demo-kratisk styrt virksomhet som de eier i fellesskap.Samvirkemodellen er basert på stor grad av likhetmellom medlemmene.

4.7.1 Nye samvirkeformer og samvirkemodeller

Samvirke er som selskapsform godt egnet til å blibenyttet på velferdsområdet og i samhandlingmed kommunene om utvikling av omsorgstjenes-tene. Samvirke er en organisasjonsform som lig-ger godt til rette for sterkere brukerinnflytelse,eierskap og brukerstyring. Samtidig inviterer sel-skapsformen tjenestemottakere og innbyggernetil å være mer enn forbrukere og konsumenter,ved å utfordre til å ta ansvar og delta i utformingenog produksjonen av tjenestetilbudet.

Deltakelse i samvirke kan motvirke isolasjonog bidra til å utsette bruk av kommunalt organi-serte tjenestetilbud. Dagens fellesskapsløsningerkan styrkes ved å utvide organisasjonsformene tilogså å omfatte ulike former for samvirkeforetak.Lokaldemokratiet i kommunene styrkes gjennomsterkere direkte brukerdemokrati.

I internasjonal sammenheng er samvirkefore-tak svært utbredt. Over 1 milliard mennesker ermedlem i et samvirkeforetak. I Norge er vel 2,5millioner mennesker medlem i et eller flere sam-virkeforetak. I Norge har samvirke som eier- ogdriftsform generelt vært lite utbredt innenforområder der offentlig sektor har ansvaret. Dettegjelder også for omsorgstjenestene.

En undersøkelse utført av Norges Vel viser atav om lag 700 samvirkeforetak knyttet til velferds-produksjon var de fleste barnehager. Bare fem varinnenfor omsorgssektoren. I tillegg til Uloba SA,fant de to eldresenter med boliger i Narvik ogRana, et dagsenter for eldre på Stovner i Oslo ogAurora Verksted i Bærum (Breen m.fl. 2008). Iandre deler av nærings- og samfunnslivet hardenne eier- og driftsformen lenge hatt en heltannen dominerende plass.

I omsorgssektoren kan det være rom for heltnye typer samvirkeforetak med ulike anvendelses-områder:


– Brukersamvirke, der medlemmene er de somfaktisk bruker tjenestene. Utøverne av tjenes-tene er enten ansatt i foretaket, eller tjenestenekjøpes inn fra eksterne leverandører.

– Personalsamvirke, der medlemmene er profe-sjonsutøvere (f.eks. sykepleiere og hjelpeplei-ere) som har etablert sin egen arbeidsplass iform av et samvirkeforetak og tilbyr tjenester tilandre. Fra Sverige er denne modellen utbredtinnen f.eks. hjemmetjenester og drift av bofelles-skap for eldre eller personer med demens.

– Tilbydersamvirke, der flere selvstendig nærings-drivende går sammen for i fellesskap å tilby etstørre og mer variert tilbud av varer og tjenesterenn det den enkelte kan framskaffe. I Sverigebenyttes denne modellen blant annet i hjemme-tjenester, og bidrar til ny næringsutvikling ogjobbskaping for blant annet kvinner i distriktene.Et norsk eksempel er Inn på tunet-satsingen.

– Pårørendesamvirke, der medlemmene er pårø-rende som går sammen for i fellesskap å kjøpeinn f.eks. hjemmetjenester til egne foreldre.

– Blandede samvirkeforetak, f.eks. brukere ogpårørende, der begge grupper har felles inter-esser i å framskaffe tjenestene, men der bareden ene er aktiv mottaker av dem. Det kanvære foreldre til mennesker med nedsatt funk-sjonsevne som sammen med barna etablererboliger og drifter servicetjenester.

Brukere kan f.eks. etablere et samvirkeforetak fori fellesskap å skaffe seg assistanse til rengjøring,hagearbeid, matlaging, snømåking, handling oglegebesøk mv. Men et brukersamvirke kan ogsåvære større virksomheter eid og drevet av de sommottar tjenester. Uloba er et slikt samvirke someies av 800 funksjonshemmede, har 5000 assisten-ter ansatt og leverer tjenester i samarbeid med150 kommuner og bydeler.

Personalsamvirke og tilbydersamvirke vil væreaktuelt for omsorgtjenester. Medlemmer i eksiste-rende samvirkeforetak, f.eks. innen landbruk, for-bruker, bolig og fiskeri, sitter på kunnskap om sam-virke som organisasjonsform som også kan mobili-seres for nye løsninger innen omsorgssektoren.Erfaringene fra slike samvirkeforetak kan overfø-res til omsorgsområdet dersom medlemmenemotiveres til å bidra med sin kunnskap og erfaring.Personal- og tilbydersamvirke vil kunne bidra til åøke statusen i helse- og omsorgsyrkene ved at eier-skap, deltakelse og medbestemmelse fører til øktstolthet, motivasjon og engasjement.

Morgendagens helse- og omsorgstjenester måutformes og utføres i et samspill mellom kommu-nale og ikke-kommunale aktører med fotfeste i det

sivile samfunnet. Gjennom økt bruk av samvirkemo-deller vil større deler av samfunnets samledeomsorgsressurser kunne tas i bruk. Samvirkeforeta-kets særpreg åpner for lokale løsninger på lokalebehov og gir den enkelte borger rolle både som for-bruker og produsent gjennom deltakelse, brukersty-ring og medproduksjon av tjenestene.

Boks 4.9 Aurora Verksted

Aurora Verksted SA i Bærum er et av de før-ste sosiale kooperativ i Norge. Eierne erarbeidsledere ved Aurora Verksted og AuroraStudio. Verkstedet er tilrettelagt for arbeids-takere med alvorlige psykiske lidelser, psy-kisk utviklingshemning og flerfunksjonshem-ning som arbeider innen kunst, design oghåndverk. Det tilrettelegges også i kortereperioder for deltakere før, under eller etterøvrige arbeidsmarkedstiltak. Aurora selgerbåde produkter og kompetanse. Aurora Stu-dio driver innen tekstilproduksjon, søm ogdekor av klær og interiørprodukter, og tilbyrkurs og praksisperioder for mennesker somav ulike grunner har havnet utenfor det ordi-nære arbeidslivet. Aurora selger tilrettelagtearbeidsplasser til Bærum, Oslo og Askerkommune og NAV, og samarbeider medarbeidsgivere og videregående skoler.

Se http://www.aurora-verksted.no

Boks 4.10 Helsegruppen NEMUS SA

Helsegruppen NEMUS ble etablert i 2010 oger organisert som et tilbydersamvirke. Alle kli-nikkene er likeverdige eiere, og alle er med påå drive og forme NEMUS. NEMUS står forNErve, MUskel og Skjelett. De består avtverrfaglige klinikker i de største byene ogflere tettsteder i Norge.

Samvirkemodellen og likt eierskap gjør athelsegruppen ikke blir for toppstyrt, og athver enkelt klinikk blir like godt ivaretatt.Dette virker positivt inn på arbeidsmiljøet ogskaper engasjement, som igjen gir gode resul-tater. NEMUS ble kåret til årets samvirkebe-drift i 2012.

Se http://www.nemus.no


4.7.2 Sosiale entreprenørskap

Sosialt entreprenørskap er entreprenørskapanvendt på sosiale eller samfunnsmessige utfor-dringer og problemer. Dette innbærer å løseutfordringer og problemer på nye måter, somkan skape varige forbedringer på viktige områ-der i samfunnet. Det primære målet er sosialverdiskaping, ikke profittmaksimering.

Det finnes mange ulike former for sosialt entre-prenørskap. Sosialt entreprenørskap kan ikke kate-goriseres etter valgt selskapsform eller finansie-ringsmodell, og faller ofte mellom to stoler, da detverken er rene kommersielle eller ideelle virksom-heter. Natteravnenes innsats for ro og trygghet derungdom vanker nattestider, er et eksempel på sosi-alt entreprenørskap. Gatemagasinene =Norge ogAsfalt, som gir rusavhengige mulighet til å jobbeog tjene penger, er andre eksempler.

Sosiale entreprenører kan på lik linje medandre entreprenører søke på de ulike ordningenei det offentlige virkemiddelapparatet. Vinneren avårets sosiale entreprenør i 2011, Noen AS, er foreksempel blant de som har fått støtte fra Innova-sjon Norge. Selv om det i dag ikke planlegges enegen støtteordning for sosialt entreprenørskap, såskal virkemiddelaktører som Innovasjon Norge hatilstrekkelig kompetanse til å kunne gjøre en godvurdering av prosjektene og kunne bistå med kva-lifisert rådgivning.

Nærings- og handelsdepartementet har utre-det innovasjonspotensialet i sosialt entreprenør-skap. Utredningen konkluderer med at potensia-let i de sosiale virksomhetene særlig ligger i deresevne til å innovere og forbedre velferdstjenester.Utviklingen av nye velferdsløsninger kan bidra tilå redusere offentlige utgifter samtidig med at detskapes aktivitet og vekst i næringslivet.

Ungt Entreprenørskap er en viktig samar-beidspartner for regjeringen i arbeidet for åfremme entreprenørskap i utdanningssystemet.Flere av ungdomsbedriftene og studentbedriftenesom startes opp i regi av Ungt entreprenørskap ersosiale entreprenører.

4.8 Næringslivet som ressurs

Norsk næringsliv har mangfold og spisskompe-tanse som kan bidra til å utvikle omsorgssektoren.Ved å samarbeide om å utvikle tjenester og pro-dukter kan det offentlige og private aktører skapenye løsninger til det beste for brukerne. Det lig-

ger et betydelig innovasjonspotensial i offentligeanskaffelser. Anskaffelser som et strategisk virke-middel for innovasjon vil ikke bare gi bedre utnyt-telse av samfunnets ressurser, men også skapebedre og nye tjenester til det beste for brukerne.Et aktivt næringsliv som deltar i utformingen avløsningene på kommunenes utviklingsbehov vilbidra til bedre, tryggere og mer effektive tjenes-ter, og gi positive ringvirkninger i næringslivet.

Å føre en politikk som tar i bruk næringslivetsom ressurs i helse- og omsorgssektoren, vil hersom i andre sektorer si å skape gode og forutsig-bare rammebetingelser. Gode rammebetingelserer en viktig forutsetning for å oppnå og opprett-holde en høy evne til verdiskaping og omstilling,og er avgjørende for de beslutningene som tas ibedriftene hver dag.

Regjeringen vil legge til rette for en politikksom:– utvikler nye tilbud i grenseflaten mellom

omsorgstjenesten og næringslivet– styrker omsorgssektorens rolle som en kom-

petent og krevende bestiller– utvikler omsorgstjenesten som eksportartik-

kel– bidrar til utvikling av seniormarkedet

4.8.1 INN-ordningen

I samhandling med andre næringer kanomsorgstjenestene finne nye svar på utfordringerog utvikle løsninger som i større grad treffer bru-kernes behov. Flere av omsorgstjenestenes opp-gaver kan løses på andre arenaer og av andreaktører enn det offentlige selv.

Boks 4.11 Noen AS

Noen AS er en verdiforankret sosial entrepre-nør som vil bidra til å skape endring og forbe-dring av enkeltmenneskers og gruppers livs-vilkår, finne nye løsninger på sosiale og helse-relaterte utfordringer, og spre dem for å nåflest mulig. Noen AS tilbyr aktivitets- ogomsorgstjenester for personer med demens,pårørende og eldre med behov for veiledningog assistanse til bedre hverdager. I dag harbedriften 15 ansatte og leverer tjenester til pri-vatpersoner og kommuner i hele Midt-Norge.Målet er å utvide til andre deler av landet.

Se http://www.noen-as.no


Et godt eksempel på utvikling og utprøving avnye arenaer er landbrukets tilbud om velferdstje-nester med gården som arena, Inn på tunet. Formange av omsorgstjenestens brukere kan gårdenvære et godt sted for mestring. For landbruketbetyr ordningen at kommunen blir en forutsigbarog naturlig kjøpegruppe for tjenester fra Inn påtunet. Dette bidrar til økt næringsutvikling i land-bruket.

Innen psykisk helse og rusbehandling harman i flere år hatt arbeid og aktiviteter som enintegrert del av behandlingen. Samtidig behand-ling og arbeid gir ofte raskere bedring og er egnetfor å forebygge utvikling av psykiske og soma-tiske problemer. Arbeid og aktiviteter skaper til-hørighet og økt selvfølelse for den enkelte, ogmulighet til å delta i et større sosialt fellesskap. Åfå delta i arbeid eller være knyttet til en arbeids-plass kan være en viktig del av behandlingen formennesker som ellers ville stått utenfor arbeidsli-vet.

Tjenestetilbudene i ordningen er utviklet inært samarbeid med de ulike sektorene i kommu-nen. Kommunen er ansvarlig for kvalitetssikrin-gen av tilbudene. Landbrukssektoren bidrar tilutvikling og kvalitetssikring av gården som arenagjennom dialog med sektorene og ved å bidra tildokumentasjon og forskning. I den 3-årige kom-munerettede satsingen gjennom Inn på tunet-løf-tet satser hele 20 av de 77 deltagerkommunene påaktivitetstilbud på gård til personer med demens.

Helse- og omsorgsdepartementet vil i samar-beid med berørte departementer vurdere mulig-hetene for å utvide INN-ordningen til andre nærin-ger, arbeidsplasser og virksomheter som kan gispennende omgivelser og miljø for dagtilbud til-rettelagt for aktivitet, læring og mestring. På denmåten kan den enkelte bruker finne aktivitetersom er tilpasset egen livshistorie, bakgrunn oginteresser, og bedrifter og virksomheter utnyttersine spesielle omgivelser og kompetanse til å utvi-kle et tilleggsprodukt det er stor mangel på idagens helse- og omsorgstjeneste.

4.8.2 Innovasjon gjennom innkjøp

I 2011 kjøpte det offentlige varer og tjenester forom lag 400 mrd. kroner, inkludert olje- og gassek-toren. Dette utgjør 14,5 prosent av brutto nasjonal-produkt (BNP). Kommuneforvaltningens anskaf-felser anslås til drøyt 145 mrd. kroner. Det åfremme innovasjon gjennom offentlige anskaffel-ser kan gi bedre oppgaveløsning i tjenestene.Kjente varer og tjenester kan tas i bruk på nyemåter eller det kan utvikles nye produkter.Omsorgstjenesten som krevende kunde vil bidratil å utvikle norsk næringsliv og skape nye mulig-heter for små og store bedrifter.

For at anskaffelser skal bidra til bedre oppga-veløsning i helse- og omsorgstjenestene må kom-munene kartlegge langsiktige utviklingstrender ibrukernes behov. Næringslivet må delta aktivt iutformingen av løsninger på kommunenes utvi-klingsbehov. En av de store utfordringene i offent-lig sektor er imidlertid at innkjøpernes og virk-somhetsledelsens hovedfokus er på etterlevelseav lover og regler, og i for liten grad på hvordan nyoppgaveløsing kan bidra til bedre og mer effektivetjenester. Flere undersøkelser viser dette. Statis-tisk sentralbyrå gjennomførte høsten 2010 en pilo-tundersøkelse om innovasjon i offentlig sektor,der det framgår at det er organisasjonsinnovasjonsom er mest utbredt i offentlig virksomhet (Statis-tisk sentralbyrå 2011). Undersøkelsen viser videreat bare 16 prosent av etatene hadde gjennomførtanskaffelser som medførte at det ble utviklet nyeprodukter eller prosesser.

Funnene bekreftes av en basisundersøkelseom innovative offentlige innkjøp, gjennomførtsommeren 2010 av Nasjonalt program for leveran-dørutvikling, KS og Difi. Undersøkelsen viser atbare fem prosent av kommunale aktører i utvalgethar søkt innovative løsninger de siste to til treårene. To av tre kommuner gir uttrykk for at man-gel på plan- og ledelsesforankring er en begrens-ning for evnen til å foreta innovative innkjøp. Fire

Boks 4.12 Inn på tunet og Ut på havet

Kvalsund kommune har opprettet et dagaktivi-tetstilbud for fem personer med demens. Dag-lig hentes brukerne med buss og til aktiviteterpå gård. Eierne av gården har helsefagligutdanning og praktisk erfaring fra helse- ogomsorgstjenesten. Brukerne deltar i fjøset oggårdens daglige gjøremål. Kvalsund kommu-nes innbyggere har nær tilknytning til hav ogfiske. Når været tillater det får brukerne en turpå sjøen med mulighet for å fange fisk til mid-dag eller til fiskebruket for å hjelpe til med åbøte garn. Aktivitetstilbudet har fått navnetInn på tunet og ut på havet. Kommunen harbevisst vektlagt å benytte den enkeltes kunn-skap og lokal kultur som grunnlag for aktivi-tetstilbudene og lagt til rette for et samarbeidmed sjøsamisk museum.


av fem opplever at mangel på kunnskap og opplæ-ring begrenser innovative innkjøp.

Alle innkjøp en kommune foretar er underlagtlov om offentlige anskaffelser, som igjen korre-sponderer med det europeiske regelverket Norgeer bundet av gjennom EØS-avtalen. Hovedformå-let med det norske regelverket er å fremme godbruk av offentlige ressurser. Verken lov eller for-skrift pålegger oppdragsgiver å legge vekt på inn-ovasjon eller produktutvikling, men regelverketskal heller ikke være til hinder for dette. Forutsattat hensynet til likebehandling ivaretas, er ikkeregelverket til hinder for kontakt mellom innkjø-per og aktuelle leverandører før den formelle inn-kjøpsprosessen.

Fra bestilling til innovasjon

Muligheten for dialog mellom innkjøper og leve-randør i planleggingsfasen bør utnyttes for å iden-tifisere nye alternative produkter og løsninger.Når leverandører har god kunnskap om detoffentliges behov, er de i bedre stand til å tilby inn-ovative løsninger. Når det offentlige opptrer somkrevende kunde, får næringslivet noe å strekkeseg etter, og bidrar til å styrke næringslivets kon-kurransekraft.

Ved å øke kunnskapen og forståelsen omregelverk, metodikk og måter å organisere offent-lige innkjøp på, vil kommunene i større gradkunne bruke anskaffelser som et virkemiddel forå utvikle nye løsninger. Det er nødvendig at erfa-ringer og kunnskap fra innovative anskaffelser ogpilotprosjekter formidles mellom kommuner, slikNasjonalt program for leverandørutvikling i regi

av KS og Næringslivets Hovedorganisasjon bidrartil i dag. Kunnskapsgenerering og spredning avvelferdsteknologiske løsninger er også sentralt iNasjonalt program for utvikling og innføring avvelferdsteknologi.

En offentlig forsknings- og utviklingskontrakt(OFU) er en kontrakt som gjør det mulig for kom-munen å bruke innkjøpsrollen til å la næringslivetutvikle nye og skreddersydde tjenester og pro-dukter. OFU-ordningen som forvaltes av Innova-sjon Norge legger til rette for at en offentlig virk-somhet kan utvikle nye løsninger sammen med enleverandør. For kommunen vil dette innebærebedre produkter og tjenester samtidig som detfungerer som en effektiv risikoavlastning forbedriftenes innovasjonsprosjekter.

4.8.3 Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser

Regjeringen la i 2013 fram Strategi for økt innova-sjonseffekt av offentlige anskaffelser. Fem depar-tementer står bak en strategi som tar fatt i tverrgå-ende utfordringer i hvordan offentlige virksomhe-ter arbeider med anskaffelser i for- og etterkant avsine utlysninger. Hovedtilnærmingen er bedrebehovsforankring, mer effektiv markedsdialog ogøkt vekt på livssykluskostnader. Økt vektleggingav disse faktorene vil være positivt for de flesteanskaffelser. Det kommunale selvstyret tilsier atkommunesektoren selv finner fram til gode løs-ninger, men flere av tiltakene i strategien vil ogsåvære relevante på kommunalt nivå og strategienretter seg mot hele offentlig sektor.

Offentlige virksomheter har et klart definerthandlingsrom for markedskontakt, så lenge virk-somheten likebehandler leverandørene. Formåletmed markedskontakt før en konkurranse kunn-gjøres, er å øke kunnskapen hos innkjøper om hvasom finnes i markedet, og hva som eventuelt kanutvikles.

Det vises også til regjeringens kommunaleinnovasjonsstrategi, der det planlegges en egeninnovasjonsenhet som skal formidle kunnskap omnye innovative løsninger og dekke noe av behovetfor konkret informasjon som trengs for at kommu-nene kan være en tydelig, kompetent og krevendekunde.

Forenkling

Regelverket for offentlige anskaffelser kan værekomplisert og ressurskrevende både for bedrif-ter og offentlige virksomheter. Regjeringen haroppnevnt et offentlig utredningsutvalg som skal

Boks 4.13 Anskaffelser.no

Anskaffelser.no er en kunnskapsportal rettetmot offentlige anskaffelser, enten som innkjø-per, virksomhetsleder eller leverandør. Porta-len skal være et møtested på nett med kvali-tetssikret, erfaringsbasert kunnskap.

Anskaffelser.no gir veiledning i regelver-ket og oversikt over lover, forskrifter, fagligeprinsipper, nyheter og verktøy. Gjennom enbeskrivelse av anskaffelsesprosessen medmaler, sjekkliste og standarddokumenter fåroppdragsgivere og leverandører veiledningom aktiviteter, vurderinger og beslutningersom skal foretas i de ulike fasene av en inn-kjøpsprosess.


foreta en gjennomgang av den særnorske delenav regelverket. Et viktig mål med utvalgetsarbeid er å forenkle regelverket. Utvalget skalogså vurdere hvilke regler som skal gjelde forbl.a. helse- og omsorgstjenester som i EU-kom-misjonens forslag til nytt anskaffelsesdirektivforeslås omfattet av et særlig anskaffelsesre-gime. Utvalget skal levere sin rapport til Forny-ings-, administrasjons- og kirkedepartementetinnen 1. mars 2014.

Forenkling av regler og administrative oppga-ver knyttet til anbud vil frigjøre ressurser både ioffentlige virksomheter og i bedriftene. Det vilredusere byråkratiet og bidra til mer effektiv res-sursbruk i kommuner og næringslivet.

4.8.4 Omsorg som eksport

Omsorgssektoren betraktes i all hovedsak som ennasjonal sektor. Samtidig krysser pasienter, perso-nell og tjenester i økende grad nasjonalstatensgrenser. Omsorgstjenestene er nok i sin naturmer stedbundne, men det er all grunn til å for-vente en økende internasjonalisering også avomsorgstjenesten.

I mange land er det familien som har hovedan-svaret for å yte omsorg, supplert med mindrebidrag fra andre aktører. Den nordiske modellenkjennetegnes av godt utbygde offentlige velferds-ordninger, likestilling og høy yrkesaktivitet.Mange land viser interesse for den nordiske

Boks 4.14 Nasjonalt program for leverandørutvikling

KS og Næringslivets Hovedorganisasjon har eta-blert et nasjonalt program for leverandørutvik-ling som skal bidra til at offentlige anskaffelser istørre grad stimulerer til innovasjon og verdi-skaping. I programmet blir det lagt til rette for atoffentlige virksomheter initierer anskaffelses-prosesser som kan utfordre og utvikle leveran-dørene. Programmet har fem års varighet ogstartet i 2010. Flere av pilotprosjektene i pro-grammet drives av kommuner, og er knyttet tilhelse- og omsorgssektoren.

I pilotprosjektene samarbeider den offent-lige virksomheten og leverandører på en slikmåte at kommunen får tilgang til nye og fram-tidsrettede løsninger. Leverandørene kan få for-trinn på nye markeder.

Eksempler:

Bergen kommune kjører et pilotprosjekt hvormålet er å prøve ut aktuell teknologi for alarmerfor demente. I prosjektet har kommunen nærtsamarbeid med brukerorganisasjoner og andrefagmiljøer for å utarbeide en kravspesifikasjonsom gir et bedre produkt for både brukerne ogkommunen.

Lyngdal kommune har et pilotprosjekt dermålet er at leverandørene før kravspesifikasjonenskrives skal få tilstrekkelig innsikt i brukernesbehov og forventninger. Gjennom pilotprosjektetskal kommunen få tilgang til framtidsrettede tek-nologiske løsninger innen smarthusteknologi.Kommunen har også fått støtte til et EU-prosjekt

der det skal gjennomføres et felles innovativt inn-kjøp sammen med Falun kommune i Sverige.

Oslo kommune har et pilotprosjekt der måleter å få tilgang på nye teknologiske løsninger iomsorgsboliger. Kommunen skal etablere mel-lom 1000 og 1500 boliger innen 2015. Kommu-nen inviterte leverandørene til åpne dialogkonfe-ranser i forkant av utarbeidelsen av kravspesifi-kasjonen. Formålet med slike dialogkonferan-sene er å etablere tidlig dialog med markedet ogfå oversikt over hvilke løsninger som kan fun-gere framover.

Skien kommune har vedtatt bygging av etnytt framtidsrettet sykehjem. Når det står fer-dig i 2014 skal Lyngbakken sykehjem være lan-dets første som tar i bruk spesielt utvikleteelektroniske overvåkings- og sikkerhetssyste-mer. Kommunen ønsker nye trygghetsska-pende løsninger som fanger opp hjelpebehovetog aktiverer rett hjelp til rett tid, uavhengig avfunksjonsnivå. De teknologiske løsningene måogså kunne videreutvikles og forenkle rutinerog oppgaver for de ansatte. Skien kommunehar hatt tidlig dialog med markedet for å fågode innspill til arbeidet med utviklingen av enfunksjonell kravspesifikasjon. Samtidig stimu-leres leverandørbedriftene til å utvikle nye løs-ninger. Pilotprosjektet gjennomføres i samar-beid med det regionale programmet for leve-randørutvikling Telemark, Innomed og Sintef.Forprosjektet ble avsluttet i 2012.

Se http://www.leverandorutvikling.no/


modellen, og det ligger et potensial i å fremmeden norske modellen som merkevare i utlandet.Med 50 års tradisjon på omsorg som fag og engunstigere demografisk utvikling enn resten avEuropa, bør det være grunnlag for å vurdereomsorg som et norsk eksportprodukt (NOU2011: 11). Å betrakte helse- og omsorgstjenesteneeller andre offentlige tjenester som et konseptegnet for eksport, er ikke nytt i internasjonal sam-menheng. Sverige har over flere år markedsførtden svenske modellen gjennom eksportstiftelsenSwecare.

Omsorgstjenesten i Norge har gode systemersom kan eksporteres. En vellykket satsing på inn-ovasjon i omsorgstjenesten vil kunne bidra til åskape etterspørsel i andre land som står overforbeslektede utfordringer. Norge har allerede kom-petansemiljøer og bedrifter som har gode forut-setninger for å utvikle konkurransekraft i størremarkeder.

Eksport fra norsk omsorgssektor er per i daglavere enn i våre naboland. Dette er ikke i seg selvproblematisk. Det er naturlig at de nordiske landhar eksportfortrinn innenfor forskjellige nærin-ger. Eksport på omsorg kan imidlertid stimuleretil kompetanseutvikling og innovasjon i norskomsorgssektor.

Hagen-utvalget foreslo å etablere en egeneksportstiftelse etter modell av den svenske stif-telsen Swecare og på den måten legge til rette foret nordisk samarbeid om omsorgstjenesten someksportområde. Helse- og omsorgsdepartementetog Nærings- og handelsdepartementet vil i samar-beid med Innovasjon Norge utrede hvordaneksport av varer og tjenester fra norsk omsorgs-sektor best kan organiseres, i nært samarbeidmed sektoren og det næringsrettede virkemiddel-apparatet. Det skal i utgangspunktet ikke oppret-tes nye organisasjoner for å ivareta eksporthen-syn. Det er også ønskelig å etablere et sterkerenordisk samarbeid på feltet.

4.8.5 Seniormarkedet

Innenfor flere sektorer utvikles det i dag produk-ter som er tilrettelagt for spesielle grupper, foreksempel innen reiseliv, der det er spesifikke til-bud rettet mot familier og eldre og enslige. Andreeksempler finner vi i byggebransjen, der boligpluss konsepter gir tilgang til en rekke tjenesterog produkter.

Boks 4.14 Swecare

Eksportstiftelsen Swecare i Sverige ble eta-blert i 1978 av Socialdepartementet, Utrikes-departementet, Sveriges kommuner ochlandsting, Exportrådet og 30 svenske bedrifterinnen helse- og omsorgssektoren.

I dag har stiftelsen et nettverk beståendeav 350 helse- og omsorgsforetak, og har eta-blert et unikt samarbeid mellom bedrifter,offentlige helse- og omsorgstjenester, akade-mia, organisasjoner, regjering og myndighe-ter. Stiftelsen har i dag fem ansatte og et bud-sjett på om lag åtte mill. SEK.

Swecare har som arbeidsmetode å fremmesamvirke og bygge bransjeoverskridende nett-verk, kartlegge og identifisere markeder ogprosjekter, og drive fokuserte prosjekter somfremmer tilvekst og eksport.

Swecare arbeider nå blant annet mot India,Brasil, China, Øst-Europa og Midt-Østen.Helse- og omsorg er den femte størsteeksportbransjen i Sverige i dag, og en av deraskest voksende bransjer som vurderes å haet betydelig eksportpotensial i årene framover.

Se http://www.swecare.com/

Boks 4.15 Innovasjon Norge

Innovasjon Norge skal fremme bedrifts- ogsamfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvik-ling i hele landet, ved å bidra til innovasjon,internasjonalisering og profilering. Virkemid-lene er knyttet til rådgivning, stimulering tilnettverksbygging, kompetansetjenester, profi-lering og finansielle støtteordninger.

I 2010 ble det gitt 5,3 mrd. kroner i finan-sieringstildelinger (inkl. rentestøtte). Helse eren av syv prioriterte sektorer. InnovasjonNorge er representert i alle fylker med dis-triktskontorer og har utekontorer i over 32land.

Innovasjon Norge eies 51 prosent av statenved Nærings- og handelsdepartementet og 49prosent av fylkeskommunenene.


«Det er en ganske sikker gjetning om framtidaat flere, kjøpekraftige eldre og deres pårørendei årene som kommer vil etterspørre bedre ogmer funksjonelle boligløsninger. De vil ha storkompetanse i å bruke teknologiske løsningertil kommunikasjon med andre og til utføring avdagliglivets gjøremål. De vil være nysgjerrigepå velferdsteknologiske muligheter, men ogsåsette store krav til funksjonalitet og driftssik-kerhet». (NOU 2011: 11)

Et stort og voksende seniormarked vil utgjøre enstørre del av morgendagens marked, både nasjo-nalt og internasjonalt. En kjøpekraftig seniorgene-rasjon kan påvirke alle bransjer. Framtidas senio-rer vil gjennom sine ressurser og sin etterspørselbidra til å generere et marked av varer og tjenes-ter, og organiseringen av tilbudet av varer og tje-nester vil endres. Innenfor helse- og omsorgssek-toren ligger det et potensial til å utvikle skredder-sydde produkter til den enkelte. Mange tjenesterog produkter som tidligere ble kanalisert gjen-nom behovsprøvde offentlige ordninger vil bli hyl-levare i framtida.

Framtidas brukere av omsorgstjenester vil haet annet forhold til å ta i bruk nye teknologier enndagens brukere. Vi vil få brukere som i større gradinntar rollen som bestiller eller medprodusent avtjenester og produkter. Samtidig er det også en for-ventning til at den enkelte vil ta et større ansvar forå tilrettelegge for egen alderdom og drive fram pro-dukter som er tilpasset deres behov, herunder indi-viduelt tilpassede boligløsninger.

Tiltak som bidrar til å bevisstgjøre og styrkeden enkelte forbruker i markedene for tilrette-lagte boliger, er sentralt. Den nylig framlagteboligmeldingen ivaretar dette (Meld. St. 17 (2012–2013)), blant annet gjennom å utvikle og sprekunnskap til boligeiere om tiltak for bedre tilgjen-gelighet og bruk av velferdsteknologi.

En ny arbeidsdeling

Private aktører har i alle år samarbeidet med detoffentlige om å løse samfunnsoppgaver. Samtidigsom det offentlige beholder ansvaret for helse- ogomsorgstjenestene, dekkes etter hvert deler avservicetjenester som catering, renhold og vakt-mestertjenester av andre. Det vokser fram privatebotilbud med hotellservice. En del av det som tid-ligere var offentlig tildelte hjelpemidler og pro-dukter blir også hyllevare i butikkene, rett og slettfordi teknologien utvikler seg, etterspørselen vok-ser og kostnadene reduseres.

Regjeringen er opptatt av at dette ikke skalføre til økt skjevfordeling i befolkningens tilgangtil helse- og velferdstjenester. Helse- og velferds-tjenester skal være et offentlig ansvar, men enøkende levestandard og økning i tilgjengelig tek-nologi og servicetilbud vil gjøre at enkeltpersonerpå eget initiativ kan tilpasse boligen sin, kjøpe tek-nologiske løsninger og i noen tilfeller kjøpe seginn i bofellesskap der en gjennom boligen får dek-ket en rekke servicefunksjoner. Dette må ikkeføre til at velferdsstatens ansvar for gode helse- ogomsorgstjenester finansiert av fellesskapet for-trenges, men at en finner den gode balansen mel-lom individets ansvar for tilrettelegging i eget livog samfunnets ansvar for at de som har behov fårgode tjenester. Kommunene vil også i ulik gradbenytte seg av kommersielle eller ideelle underle-verandører for å anskaffe blant annet bygnings-masse, teknologi og boliger.

Regjeringen ønsker at driften av helse- ogomsorgstjenester i kommunene primært skal skjei regi av kommunen selv eller av ideelle. Etterregjeringens syn er dette den modellen som bestivaretar brukere, mangfold, samarbeid om innova-tive løsninger og gode lønns- og arbeidsvilkår forde ansatte. Hvorvidt kommersielle driftere skal haen plass i den kommunale helse- og omsorgstje-nesten, er et spørsmål der ulike politiske flertall iulike kommuner vil ha forskjellig oppfatning.Kommunene skal også i framtida ha ansvaret forhelse- og omsorgstjenestene, og må selv velge omde vil legge sine tjenester ut på anbud der ogsåkommersielle aktører kan konkurrere om driftenav tjenestene.

4.9 Omsorgsfellesskapet

I de fleste land er familien fortsatt den viktigstedel av omsorgssystemet. Overgangen fra familie-omsorg til andre omsorgsaktører er samtidiguttrykk for en historisk utvikling der kirke og fri-villige organisasjoner la grunnlaget for det sometter hvert er blitt en del av velferdsstatens ansvari vår del av Europa (Sivesind 2007; Daatland ogVeenstra 2012).

Det norske omsorgsfeltet er kjennetegnet aven arbeidsdeling og et tett samspill mellom detoffentlige og det uformelle omsorgssystemet, deri hovedsak familien og de kommunale omsorgstje-nestene i stor grad utfyller og forsterker hveran-dre. I tillegg er det noen få kommuner som kjøpertjenester eller inngår avtaler med ideelle organisa-sjoner eller private bedrifter om drift av sykehjem,hjemmetjenester eller dagtilbud (Sivesind 2008).


Den ubetalte frivillige og hovedsakelig familie-baserte omsorgsinnsatsen har holdt seg på om lagsamme nivå de siste tiårene. Det er den kommu-nale omsorgstjenesten som har vært i sterk vekstog tatt av for økningen i behovet for omsorgstje-nester som demografiske og samfunnsmessigeendringer har skapt. Samtidig har arbeidsdelin-gen mellom familie og offentlig omsorg endretseg og samspillet blitt tettere etter hvert somhjemmetjenestene er bygd ut. Det ser også ut somomsorgsoppgavene i noen grad er omfordelt i detuformelle omsorgssystemet, ettersom menn iøkende grad tar over for kvinnene, venner trekkesinn og omsorgssystemet dekker flere generasjo-ner.

I møte med morgendagens omsorgsutfordrin-ger blir det nødvendig å mobilisere samfunnetssamlede omsorgsressurser, og se nærmere påblandingsforholdet mellom omsorgsaktørene. Detvil kreve omstilling av den faglige virksomhetenmed større vekt på nettverksarbeid, tverrfagligsamarbeid, forebygging, tidlig innsats og rehabili-tering. Det forutsetter også at folk tar ansvar forbest mulig tilrettlegging av egen bolig og at vi i fel-lesskap legger til rette de fysiske omgivelser slikat de blir tilgjengelige for alle og for alle genera-sjoner.

Om familieomsorgen fortsatt skal oppretthol-des på dagens nivå, kreves det en ny pårørendepo-

litikk som gjør det lettere å kombinere arbeid ogomsorg, som bygger på likestilling mellom kjønn,som anerkjenner og verdsetter pårørendes kom-petanse og innsats, og støttes faglig gjennom opp-læring og veiledning.

Det ligger videre gode muligheter i å enga-sjere flere i frivillig omsorgsarbeid. Dette kommerimidlertid ikke av seg selv, men krever nitidigarbeid og systematisk oppfølging med rekrutte-ring, organisering, koordinering, opplæring, moti-vasjon og veiledning. Dersom de kommunale tje-nestene setter av fagpersonell eller samarbeidermed ideelle og frivillige organisasjoner om dette,viser erfaring at slik investering gir mangfoldigjen.

På omsorgssektorens område ligger det ogsået stort potensial i å utfordre de ideelle organisa-sjonene til fortsatt å gå foran og finne nye veier,aktivt involvere nye generasjoner frivillige og utvi-kle nye former for ideelle tiltak og samvirkeløsnin-ger der brukerne og deres organisasjoner er meraktivt inne på eiersiden.

Samtidig vil næringslivet stå for en rekkeunderleveranser til kommunene. Dette kan foreksempel gjelde både boliger, teknologi og byg-ningsmasse.

Slik vil omsorgsoppgavene kunne fordeles påflere aktører i framtida innenfor rammen av vel-ferdsstatens fellesskapsløsninger.


Figur 5.1

KAPITTEL

5


5 Ressursorienterte arbeidsmetoder og faglig tilnærming

«Vanskeligheten ligger ikke i å få nye idéer, meni å unnslippe de gamle, som forgrener seg til hverkrok av sinnet.»

John Maynard Keynes

5.1 Liv og helse

Det handler om liv og død i omsorgstjenesten.Det viktigste målet er ikke bare god helse, menogså selve livet. De som arbeider her må kjennede fleste av livets sider, og vil møte de flestegrunnleggende menneskelige behov. De måvære i stand til å lage rammer som ivaretar dissebehovene på en helhetlig måte, enten de er avfysisk, psykisk, sosial, kulturell eller eksistensiellart. God helse er en av de viktigste forutsetnin-ger for livsutfoldelse. Derfor er helse- ogomsorgstjenestene knyttet sammen. Meningsfullutfoldelse av selve livet vil stå sentralt iomsorgstjenestene, der mange oppholder seghele døgnet over flere måneder og år, eller tren-ger assistanse gjennom et helt liv. Å sørge for atlivet kan leves ut innenfor slike rammer til trossfor sykdom og funksjonsnedsettelse, er derfor enav omsorgstjenestenes viktigste oppgaver. Det erforskjell på å få tjenester for å overleve, og fåassistanse til å leve et liv.

I noen sammenhenger har omsorgstjenestenbrukere som er livsavhengige av hjelp til de flesteav hverdagslivets funksjoner, og med stort behovfor bistand og pleie. I andre sammenhenger skalomsorgstjenestene bidra til at folk kan bli i standtil å klare hverdagslivet på egen hånd gjennomopptrening og rehabilitering. I begge tilfeller ermålet selve livet.

Helse- og omsorgstjenestene er gjennomgå-ende gode på grunnleggende behandling ogpleie, men svakere på forebygging og rehabilite-ring og fysisk, sosial og kulturell aktivitet. Mor-gendagens omsorgstjeneste må derfor foredlevidere det den er god på i dag, og styrke deområder den er svak på. Den må ikke forlatepleie og medisinsk behandling om den leggerstørre vekt på rehabilitering. For i framtida skalden gjøre begge deler.

Det er ikke alle som kan eller skal rehabilite-res, selv om det kan ligge et rehabiliterende ele-ment i all god behandling. Når det nærmer segslutten på livet er som oftest god pleie det allerviktigste. Da handler det om å lindre smerte, blisett og hørt, vasket og stelt og få hjelp til å møtelivets siste dager. Omsorgstjenesten skal drivegjenopptrening og rehabilitering der den kan, oggi lindring og god omsorg og pleie der den må, utfra den enkeltes behov og muligheter.

I denne meldingen har regjeringen valgt åkonsentrere seg om tre områder som represente-rer noen av omsorgstjenestens viktigste utfordrin-ger:– Aktiv omsorg– Hverdagsrehabilitering– Omsorg og død

Større oppmerksomhet om disse områdene vilmedføre faglig omstilling, endret kompetansebe-hov og bringe fram nye måter å organisere tjenes-ten på.

5.2 Aktiv omsorg

Kultur, måltider, aktivitet og trivsel er helt sentraleog grunnleggende elementer i et helhetlig om-sorgstilbud. I Omsorgsplan 2015 er aktiv omsorgen av regjeringens fem strategier for å møte fram-tidas omsorgsutfordringer. En rekke undersøkel-ser tyder på at det er på det sosiale og kulturelleområdet og i forhold til hverdagsliv, mat og målti-der, opplevelser og fellesskap, at dagens kommu-nale omsorgstjeneste først og fremst kommer tilkort. Spesielt gjelder dette beboere i sykehjem, al-dershjem og omsorgsboliger og andre som harstort behov for bistand. En framtidsrettet og godomsorgstjeneste må legge større vekt på aktivise-ring både sosialt og fysisk, gjennom mer tverrfag-lige tilbud og økt oppmerksomhet på brukeressosiale, eksistensielle og kulturelle behov.

Dagaktivitetstilbud blir ofte kalt det man-glende mellomleddet i omsorgstjenestene. Det erde senere årene utviklet aktivtetstilbud på dagtidfor flere ulike brukergrupper med nedsatt funk-


sjonsevne eller psykiske og sosiale problemer.Regjeringen har startet en omfattende utbyggingav dagaktivitetstilbud for personer med demens,og har et mål om å lovfeste kommunenes plikt til åtilby dagtilbud til personer med demens når tilbu-det er bygget videre ut. Det ble i 2012 etablert en

egen øremerket tilskuddsordning til utbygging avdagtilbud til denne brukergruppen. Dagaktivitets-tilbud gir meningsfulle hverdager og gode opple-velser for den enkelte bruker, og kan i mange til-feller avlaste pårørende og bidra til å forhindreeller utsette institusjonsinnleggelse.

Boks 5.1 Åtte prinsipper for gode omsorgstjenester

Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidetsammen med Pensjonistforbundet, KirkensBymisjon, KS, Norsk Sykepleierforbund, Fag-forbundet, Fellesorganisasjonen for barne-vernspedagoger, sosionomer og vernepleiereåtte prinsipper for gode omsorgstjenestervåren 2012. Prinsippene ble oversendt kom-munene med oppfordring om å arbeide videremed å konkretisere hva de betyr i den enkeltekommune og hvordan de kan komme tiluttrykk i det daglige arbeidet.

Disse åtte prinsippene legges også til grunnfor arbeidet med denne meldingen:1. Omsorgstjenesten bygger på et helhetlig

menneskesyn. Dette oppnår vi ved å:– bygge opp flerfaglig kompetanse som sik-

rer brukerens fysiske, psykiske, åndeligeog sosiale behov

– styrke det tverrfaglige samarbeidet2. Omsorgstjenesten er basert på medbestem-

melse, respekt og verdighet. Dette oppnår vived å:– fremme brukernes rett til å ta selvsten-

dige avgjørelser– involvere brukere i utformingen og utø-

velsen av tjenestetilbudet– styrke den etiske kompetansen blant

ansatte i omsorgstjenesten3. Omsorgstjenesten er tilpasset brukernes

individuelle behov. Dette oppnår vi ved å:– kjenne den enkeltes interesser og bak-

grunn– bemanne tjenestene med en kompetanse

som tar utgangspunkt i brukernes situa-sjon og behov

4. Omsorgstjenesten viser respekt og omsorgfor pårørende. Dette oppnår vi ved å:– utvikle tiltak for å veilede og støtte pårø-

rende– involvere pårørende gjennom et tett sam-

arbeid

5. Omsorgstjenesten består av kompetenteledere og ansatte. Dette oppnår vi ved å:– kontinuerlig utvikle ledere og ansattes

kompetanse– bygge opp et robust fagmiljø med tilstrek-

kelig og kompetent personell, samt utvikleet inkluderende arbeidsmiljø

– fremme kunnskapsbasert praksis, forsk-ning og utvikling i omsorgstjenestene ikommunen i samarbeid med relevantefag- og kompetansemiljøer

6. Omsorgstjenesten vektlegger helsefrem-mende aktivitet og forebyggende tiltak. Detteoppnår vi ved å:– styrke kompetansen i helsefremmende,

forebyggende og rehabiliterende arbeid– bidra til at brukerne i størst mulig grad

ivaretar egen helse og livsmestring– legge til rette for at brukere kan oppleve

meningsfulle hverdager på tross av syk-dom og funksjonssvikt

7. Omsorgstjenesten er fleksibel, forutsigbarog tilbyr koordinerte og helhetlige tjenester.Dette oppnår vi ved å:– organisere og utøve tjenesten på en effek-

tiv og faglig forsvarlig måte– samarbeide aktivt med de øvrige kommu-

nale tjenestene, spesialisthelsetjenesten,tannhelsetjenesten og NAV

– utvikle og tilby gode og helhetlige pasi-ent- og brukerforløp

8. Omsorgstjenesten er lærende, innovativ ognyskapende. Dette oppnår vi ved å:– skape kultur for utvikling og iverksetting

av nye idéer og kreative løsninger– arbeide systematisk med erfaringsdeling,

og ta i bruk ny fagkunnskap og teknologi– samarbeide med frivillig sektor, og bidra

til økt frivillig arbeid


Det er behov for å utvikle nye aktivitetstilbudgjennom et tettere samspill med aktører som kanintrodusere nye arenaer og nye arbeidsformer foraktivitet og sosiale og kulturelle opplevelser.Eksempler på dette er samarbeidet mellom land-bruket og kommunene om Inn på tunet, der går-den brukes som arena for dagtilbud til ulike bru-kergrupper. Et slikt samarbeid kan også utviklespå andre næringsområder med utgangspunkt iden enkelte brukers ønsker og behov.

For å styrke den aktive omsorgen og settesosiale og kulturelle behov i sentrum, ønskerregjeringen å iverksette en nasjonal sertifiserings-ordning for livsgledesykehjem i regi av stiftelsenLivsglede for eldre. Formålet er at landets syke-hjem skal få tilbud om å bli livsgledesykehjemgjennom å etablere og iverksette individuelle til-tak for å møte den enkelte brukers sosiale, kultu-relle og åndelige behov.

5.2.1 Kultur og omsorg

Bruk av kunst og kultur i omsorgstjenesten kantjene mange ulike formål. Kunst og kultur har sinegen verdi som kilde til opplevelser og til å finnespråk og uttrykksformer som kan formidle reak-sjoner, inntrykk, tanker og erfaringer som detellers kan være vanskelig å sette ord på.Viderekan sang, musikk, bevegelse og dans være en delav den gode omsorgen, og skape meningsfulle fel-leskapsopplevelser i hverdagen. Sist, men ikkeminst, kan bruk av kulturuttrykk ha behandlendeog terapeutisk effekt.

Kunst og kultur bør derfor i større grad bru-kes innovativt til å utvikle nye metoder og fagligetilnærminger i omsorgstjenestene. Kultur ogomsorg må spille sammen i et tett tverrfaglig sam-arbeid som både stimulerer kropp og sjel og akti-viserer tanke og følelsesliv.

Omsorgstjenesten har de senere årene utvi-klet tiltak som gir omsorgstjenestens brukere deli gode kulturopplevelser. Den kulturelle spaser-stokken ble etablert som en del av Omsorgsplan2015. Målet var å legge til rette for økt samarbeidmellom kultursektoren og omsorgssektoren omutvikling av gode kunst- og kulturprosjekterlokalt, og bidra til at eldre får et tilpasset kulturtil-bud på arenaer der de befinner seg i dagliglivet. I2012 var det 321 kommuner som fikk tildelt mid-ler. Regjeringen ønsker å videreutvikle og styrkedet samarbeidet som er etablert mellom kultur-sektoren og omsorgstjenestene gjennom Den kul-turelle spaserstokken.

Tjenesten har i mindre grad benyttet kulturut-trykk som metode for å formidle reaksjoner, følel-

ser og erfaringer eller som behandling eller tera-peutisk tilnærming i den daglige pleien. Tjeneste-mottakerne i omsorgstjenesten er selv kulturbæ-rere, og kan være aktive i kulturformidling. Dettekan det legges til rette for gjennom erindrings-grupper, skriveprosjekter, dansekvelder og musikk-grupper eller gjennom kunst- og kulturprosjektersom bygger på den enkeltes evner, interesser oglivshistorie.

Det er etter hvert utviklet ulike miljøtiltak ogmåter å møte pasientgrupper på, som har vist segå ha effekt på behandling, trivsel, medikament-bruk og personellressurser. Nyere studier viser atnår ansatte får mulighet til å bruke sang ogmusikk terapeutisk, fungerer det mot uro ogdepresjon ved demens eller mot utagering vedstell og daglige aktiviteter (Myskja 2011 og San-dell 2013). Ved systematisk bruk av musikk i dag-lige aktiviteter ble brukerne roligere og mindreutagerende, bruk av psykofarmaka ble kraftigredusert, pårørende ble mer tilfredse, sykefravæ-ret gikk ned og pasienter man før var tre om åstelle, kunne nå stelles av én person.

Slike modeller er det viktig å spre gjennomulike nettverk, så vel som gjennom fagkonferan-ser og kompetansemiljøer. Regjeringen er opptattav at kunnskapsbaserte metoder som viser goderesultater, må tas i bruk i tjenesten og vurderes avledere på ulike nivå når de gjennom sitt internkon-trollansvar skal vurdere hva som er faglig godt ogforsvarlig. Omsorgsektoren må utvikle systemersom sikrer at ny kunnskap tas i bruk dersomforskning bekrefter dens berettigelse.

I oppdragsdokumentene til de regionale helse-foretakene i 2013 er det formulert som et av deoverordnede mål, at det innenfor psykisk helse-vern skal «legges til rette for legemiddelfriebehandlingstilbud for pasienter som ønsker det».Slike behandlingstilbud bør vurderes og prøves utogså i de kommunale omsorgstjenestene.

For å bidra til at metoder spres og i større gradbenyttes i behandling og pleie, skal det etablereset kompetansemiljø som kan ha ansvar for utvik-ling og spredning av miljøterapeutiske behand-lingstiltak. Levanger kommune har siden 1997vært en toneangivende kultur- og helsekommune,og har tidligere vært et nasjonalt knutepunkt pådette området. Det foreslås at Levanger kommuneblir tildelt ansvaret for å være et nasjonalt kompe-tansesenter innen kultur, helse og omsorg, i sam-arbeid med de forsknings- og kompetansenett-verk som er etablert. Videre forutsettes det at sen-teret samarbeider med andre sentrale fag- ogforskningsmiljøer på området. Regjeringen vilvidere vurdere å ta i bruk konsensuskonferanser


som vurderer nye metoder og behandlingsformer,og legge ut kvalitetssikrede resultater målt oppmot kvalitet og økonomi på eksisterende nettpor-taler.

5.3 Hverdagsrehabilitering

Rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte pro-sesser med klare mål og virkemidler, hvor flereaktører samarbeider om å gi nødvendig bistand tilpasientens og brukerens egen innsats for å oppnåbest mulig funksjons- og mestringsevne, selvsten-dighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Enrehabiliteringsprosess må planlegges og gjen-nomføres ut fra brukerens individuelle behov.Selv om bistand fra helsepersonell og andre yrkes-grupper er nødvendig, er den beste rehabiliteringi prinsippet den brukeren selv står for. Stortingethar i sin behandling av Prop. 91 L (2010–2011)Lov om kommunale helse- og omsorgstjenesterpekt på at (re)habilitering må ha et livsløpsper-spektiv, at brukermedvirkning må være grunnleg-gende, og den enkeltes mål må være styrende forinnholdet i prosessen.

Det er et mål å styrke brukernes muligheterfor egenmestring og opprettholdelse av funksjons-nivå så lenge som mulig. Derfor må rehabiliteringvære en naturlig og selvstendig del av all innsatsog pleie. Det ligger et rehabiliterende element i allgod behandling.

Ressursbruken i omsorgssektoren er i storgrad rettet mot pleie av alvorlig syke og tiltak somkompenserer for funksjonstap. Det er fortsatt sen-tralt å ta vare på og verdsette den omsorgen somvedlikeholder funksjonsnivå, lindrer smerte ogstår for grunnleggende stell og pleie. Samtidig måvi åpne for nye tilnærminger, med et mer aktivtfokus på brukernes egne ressurser. Regjeringenvil derfor bidra til en faglig omstilling av den kom-munale helse- og omsorgstjenesten gjennom ster-kere vekt på rehabilitering, forebygging og tidliginnsats.

I rapporten Hverdagsmestring og hverdagsre-habilitering (Ness m.fl. 2012) beskrives hverdags-mestring som et forebyggende og rehabiliterendetankesett som vektlegger den enkeltes mestring ihverdagen uansett funksjonsnivå. Brukerstyringog vektlegging av den enkeltes ressurser og delta-kelse står sentralt, slik det også gjør i mer tradisjo-nell rehabilitering.

Hverdagsrehabilitering er en type rehabilite-ring som kan drives i større omfang gjennom åinvolvere hjemmetjenestene i arbeidet. Sommetode og faglig tilnærming tar hverdagsrehabili-tering utgangspunkt i å avdekke hvilke mulighe-ter brukeren selv har til å bidra aktivt med å gjen-opprette eller øke tidligere funksjonsnivå. Bruke-rens egne ressurser, ønsker og personlige mål erutgangspunktet for tjenesten som leveres. I størregrad enn i de tradisjonelle tjenestene er brukernemed på å beskrive og definere hva som er vesent-lig for å kunne oppnå mestring i eget liv.

Hverdagsrehabilitering medfører en dreiningfra kompenserende tiltak til aktivisering og egen-mestring i hverdagen. Hverdagsrehabiliteringenskal bidra til å bevare og vedlikeholde brukerensfunksjonsnivå og helse, og dermed utsette meromfattende pleiebehov. Hverdagsrehabilitering eret eksempel på at tidlig innsats og rehabilitering iomsorgstjenestene bidrar til økt livskvalitet ogbedre funksjonsnivå hos brukerne.

En faglig omlegging til mer aktiv hjelp giromsorgstjenestene flere verktøy å arbeide med.For kommunene kan hverdagsrehabilitering bliviktig for utviklingen av nye forebyggendetjenester. Erfaringer viser at tidlig tverrfaglig kart-legging av rehabiliteringspotensialet hos bruke-ren og tilsvarende tidlig og intensiv opptreningøker mestringsevnen og reduserer behovet forhjelp fra det offentlige. Som metode har hverdags-rehabilitering vært prøvd ut i Sverige siden 1999(Månsson 2007).

I Danmark er nesten alle kommuner i gangmed å innføre en modell for hverdagsrehabilite-ring. Det mest kjente danske eksempelet er pro-

Boks 5.2 Prosjekt Stimuli

Ved Sør-Tromsøya sykehjem i Tromsø er detutviklet et faglig utviklingsprogram for bedredemensomsorg, som tar mål av seg å endreeldreomsorgen i norske sykehjem. ProsjektStimuli kom i stand etter initiativ fra pårø-rende. Prosjektet tar systematisk i brukmusikk, berøring og bevegelse som virkemid-ler i miljøbehandlingen, og har egen klovn ogaktivitetsvogn med sosiale stimuleringshjelpe-midler. Institusjonen har eget brukerråd medplass til pårørende, en velorganisert besøkstje-neste, og et ungdomsprosjekt som invitererungdomsskoleelever til å jobbe på sykehjem-met. Sykehjemmet har egen internTV-kanalfor beboere og pårørende, som også brukes tilinternopplæring i virksomheten.

Se http://www.facebook.com/ProsjektStimuli/


sjektet i Fredericia kommune. Dansk Sundhetsin-stitutt har fulgt prosjektet i Frederica helt fra opp-starten i 2008, og beskriver det som et paradigme-skifte i hvordan man yter kommunale tjenester.Fredericia kommune gikk fra å planlegge forhvordan leve lengst mulig i eget hjem, til å leggetil rette for at flere i større grad kunne leve lengstmulig i eget liv. Flere kommuner i Danmark haroverført rehabiliteringstankegangen til andre vel-ferdsområder.

Hverdagsrehabilitering innebærer at deansatte må arbeide tverrfaglig sammen med bru-keren på nye måter. En undersøkelse om rehabili-tering i kommunene viser at både brukerne sommottar rehabiliteringstilbud i hjemmet og ansattesom er involvert i rehabilitering i hjemmet ersvært tilfreds med denne arbeidsformen (Rambøll2012).

Ved innføring av hverdagsrehabilitering ihjemmetjenestene opprettes det vanligvis et tverr-faglig team bestående av ergoterapeuter, fysiote-rapeuter, sosionomer og sykepleiere med rehabili-teringskompetanse. Teamet går inn og vurdererrehabiliteringsmuligheter hos den enkelte, ogsamarbeider om å lære opp og veilede ansatte ihjemmetjenestene slik at de kan stå for oppfølgingog opptrening på brukerens naturlige arenaer, ihjemmet og i nærmiljøet.

Prosjektevalueringer som er gjort i bådesvenske og danske kommuner viser gjennomgå-ende mer fornøyde brukere som mestrer mer ogbor lenger hjemme, fornøyde ansatte som ikkeønsker seg tilbake til tradisjonelle hjemmehjelps-oppgaver og i de fleste tilfeller lavere utgifter forkommunene (Månsson 2007, Kjellberg og Ibsen2012).

Norske kommuner har et litt annet utgangs-punkt for arbeidet med hverdagsrehabiliteringenn danske og svenske. Innslaget av personellmed rehabiliteringskompetanse er mindre i nor-ske kommuner. Det innebærer et større behovfor kompetanseutvikling og oppbygging av tverr-faglige teamfunksjoner (Ness m.fl. 2012). Samti-dig viser undersøkelser at kommuner som er igang med hverdagsrehabilitering gjennomførerarbeidet på ulike måter (Rambøll 2012). Enkeltekommuner har etablert tverrfaglige rehabilite-ringsteam som er inne i brukerens hjem for åutføre rehabiliteringen. I andre kommunerbenyttes hjemmetrenere ansatt i kommunenshjemmetjeneste, som er involvert i rehabiliterin-gen under veiledning fra fagpersonell i et tverr-faglig rehabiliteringsteam. Andre kommuner harvalgt en organisering hvor det primært eransatte i hjemmetjenesten som utfører rehabilite-

ringen, men hvor fysioterapi og ergoterapi inn-går i tilbudet.

Regjeringen har fra 2013 etablert en satsing påhverdagsrehabilitering i norske kommuner. For-målet er å legge til rette for utvikling og utprøvingav modeller som er tilpasset omsorgstjenestenmed hensyn til ansvar, organisering og kompetan-sesammensetning.

De erfaringene som er gjort med hverdagsre-habilitering i Danmark, og så langt i Norge, viserhvor viktig det er at kommunene tenker nyttrundt sine hjemmetjenester. Regjeringen vil anbe-fale alle landets kommuner å vurdere ulike model-ler og varianter av hverdagsrehabilitering tilpas-set egen kommune.

Regjeringen tar sikte på å etablere en ytterli-gere satsing med fokus på rehabilitering, aktivise-ring, mestring med personlige mål, som skal sti-mulere kommunene til å forsøke ulike modeller

Boks 5.3 Samarbeidsprosjekt om hverdagsrehabilitering

Hverdagsrehabilitering i Norge er et samar-beidsprosjekt etablert våren 2011 med delta-kere fra Norsk Ergoterapeutforbund, NorskFysioterapeutforbund og Norsk Sykepleierfor-bund. I tillegg deltar KS i styringsgruppen.

Samarbeidsprosjektet har publisert rap-porten Hverdagsmestring og hverdagsrehabi-litering (Ness m.fl 2012). Rapporten gir kunn-skapsgrunnlag for kommuner som planleggeroppstart av hverdagsrehabilitering, blantannet med en oversikt over relevant litteraturfra Sverige, Danmark og Norge. Et felles,tverrfaglig ståsted er beskrevet og det over-ordnede tankesettet hverdagsmestring ogarbeidsformen hverdagsrehabilitering forkla-res. I rapporten er det skissert noen klare suk-sesskriterier for innføring av hverdagsrehabi-litering: – Hverdagsrehabilitering må ta utgangs-

punkt i brukernes ønsker og behov.– Hverdagsrehabilitering må være støttet av

kommunens ledelse og ha klare mål.– Kommunen må ha planlagt hverdagsreha-

bilitering med tilstrekkelig og riktig kom-petanse.

– Hverdagsrehabilitering er tverrfaglig for-pliktende.

Se http://www.netf.no.


for tidlig innsats og hverdagsrehabilitering. Sat-singen skal følgeevalueres for å dokumentereeffekter for brukerne og for kommunene. Erfarin-gene skal deretter spres videre til andre kommu-ner.

Det er behov for videre kunnskapsformidling,veiledning og kompetanseoppbygging i kommu-ner som vil innføre hverdagsrehabilitering oghverdagsmestring som arbeidsmetode og tanke-sett.

5.4 Omsorg og død

Noen av omsorgstjenestens brukere vil ha behovfor behandling og pleie i kortere perioder, mens

andre trenger assistanse og bistand gjennom helelivsløpet. Alvorlig eller uhelbredelig syke ogdøende, og brukere med stort behov for omsorgog pleie, skal ha tilgang til sikre og gode tjenester.Å utøve god pleie og omsorg er komplekst ogsammensatt, og krever bruk av ulik kunnskap iulike situasjoner, og et bredt spekter av faglige til-nærminger og metoder.

Vi må fortsatt ta vare på og verdsette denomsorgen og pleien som opprettholder brukerensfunksjonsnivå og forebygger videre forverring.Det tradisjonelle pleiefaget vil være sentralt i fram-tidas omsorgstjenester, og det er behov for åstyrke og videreutvikle denne kompetansen. Fag-lig forsvarlig pleie krever kunnskap om hvordansykdom og funksjonssvikt innvirker på menne-sket og dens betydning for livskvalitet, velvære,håp og mestring. Kontinuitet i hjelpen, godomsorg og observasjon av pasienten er sentralt iall grunnleggende pleie.

Ansatte i helse- og omsorgstjenestene er gjen-nomgående gode på grunnleggende behandling,omsorg og pleie, og morgendagens omsorgstje-neste må videreforedle den gode og omsorgsfullepleien. Tjenestene må ikke forlate pleie og medi-sinsk behandling, selv om den i framtida skallegge større vekt på rehabilitering. Når det nær-mer seg slutten på livet er som oftest god pleie detaller viktigste. Målet er at uhelbredelig syke ogdøende skal oppleve livets sluttfase så trygg ogmeningsfull som mulig. Da handler det om å blibehandlet med verdighet og respekt, lindresmerte og få ivaretatt både fysiske, psykiske ogsosiale og åndelige og eksistensielle behov. Tje-nestene skal være preget av trygghet, fleksibilitetog forutsigbarhet.

I 2010 døde 35 prosent i sykehus, 44 prosenti sykehjem og 15 prosent hjemme (Husebø ogHusebø 2012). For hundre år siden døde detstore flertallet hjemme. Nå har døden flyttet innpå institusjon. Mange ønsker imidlertid å dø isitt eget hjem. En god generalistkompetanse,kombinert med tilstrekkelig bistand fra spesia-listhelsetjenesten, er noen av forutsetningenefor å kunne ivareta døende pasienter og derespårørende.

Forholdene rundt dødsfallet har sterke følgerfor den døende og for de pårørendes sorgarbeid.Omsorgstjenestene bør innrettes slik at den døen-des og de pårørendes behov blir ivaretatt og at denenkelte blir møtt med empati, omsorg og respekt.

Både kulturell og religiøs tilhørighet bestem-mer våre holdninger til viktige livsbegivenheter.Pårørende kan oppleve at de har liten innflytelsepå hva som skjer rundt den døende før og etter

Boks 5.4 Eksempler på hverdagsrehabilitering i Norge

Arendal kommune gjennomførte i 2011–2012pilotprosjektet Hjemmebasert rehabilitering,der 19 av 21 mottakere av hjemmetjenesterfikk redusert behov for hjemmetjenester etterintensiv rehabilitering i hjemmet sammenmed ergoterapeut, fysioterapeut og hjelpe-pleier. Arendal kommune har i etterkant ved-tatt en større omlegging av helse- ogomsorgstjenesten og opprettet en egen tje-neste for hverdagsrehabilitering. Tjenesten erbemannet med ergoterapeuter, fysioterapeu-ter, sykepleier, vernepleier, sosionom og hel-sefagarbeidere som hjemmetrenere.

Bodø kommune har et hverdagsrehabilite-ringsteam med ergoterapeut, fysioterapeut,sykepleier, hjemmetrenere og saksbehandlerfra tildelingskontor. Bodø kommune har ogsågod erfaring med å samarbeide med frivillige.I løpet av de første sju månedene har 11 av 16mottakere fått redusert sitt behov for hjemme-tjenester.

I Nome kommune består satsingen av ettett samarbeid mellom hverdagsrehabilite-ringsteamet, hjemmetjenesten og sykehjem-met, blant annet ved å tilby hverdagsrehabili-tering for personer som er innlagt på kortereavlastning ved sykehjemmet. Hverdagsrehabi-literingsteamet består av ergoterapeut, fysiote-rapeut og hjemmetrenere fra hjemmetjenes-ten, og sykepleier trekkes inn ved behov.

Norsk Ergoterapeutforbund


dødsfallet. Dette kan skape usikkerhet og frustra-sjon. Denne spenningen og usikkerheten kanreduseres hvis ansatte har et åpent og reflektertforhold til døden. Det er behov for å skape nyekulturelle uttrykk for opplevelsene og fellesskapetrundt dødsleiet og utvikle de ansattes etiskeskjønn i møtet med mennesker i denne sårbarefasen i livet.

For å skape den gode pleien er det også behovfor å lete fram og ta i bruk brukeres, pårørendesog frivilliges erfaringer og kunnskap, og utfordrevåre forestillinger om hva som er god omsorg ogpleie ved livets slutt:

«Etter hvert får vi også hjemmesykepleie, toganger om dagen. […] Det jeg ser gjør dyptinntrykk på meg. Jeg leter etter ord. Roligebevegelser. Berøringen. Kroppsligheten. Tål-modigheten. Nærheten. Tilstedeværelsen. Detser ut som en dans. Et ord fester seg i mine tan-ker «skånsomhet». […] Dette er sykepleie fraøverste hylle. Når de er ferdige takker de for atde fikk lov til å komme inn i vårt hjem!» (GerWackers 2012)

5.4.1 Sted for død

Norge er av de land i verden hvor færrest dør ieget hjem. Ulike studier viser at flertallet avdøende pasienter ønsker å dø hjemme (Bostrømog Disch 2012, Landmark og Raunkiær 2012).Grunnen til at ønskene ikke blir oppfylt er blantannet begrensede ressurser i hjemmetjenesteneog manglende trygghet blant pårørende.

Å legge til rette for at mennesker kan døhjemme, kan hjelpe oss til å få et mer naturlig for-hold til døden. Å få dø i eget hjem kan forsterke til-hørighet til og samarbeid med familien og lokal-samfunnet, gi bedre forutsetninger for å beholderegien enn på et sykehus og bidra til at døden ikkebare blir noe som profesjonene skal ta seg av.

En undersøkelse viser at de kommuner somhar satset på at flere får dø hjemme også har sat-set aktivt på hjemmebasert omsorg. Ansatte idisse kommunene er også mest fornøyd med sam-arbeidet med fastlege, pasient og pårørende(Agenda Kaupang 2012). Forutsetningen for å fåtil en planlagt hjemmedød er trygge pårørendesom har støtte i et godt faglig nettverk bygd opprundt fastlege og hjemmetjeneste. Der død i egethjem kan planlegges, må ansvarsforholdene væreklare. Både fastlege og hjemmesykepleie må væretilgjengelig for de pårørende for å skape nødven-dig trygghet. Hjemmedød kan i noen tilfeller ogsåforutsette et utvidet tverrfaglig samarbeid og en

spesialisthelsetjeneste som støtter de kommunalehelse- og omsorgstjenestene.

I de siste årene har det vært en økning i antalldødsfall som skjer i sykehjem. Med bakgrunn iforventede demografiske endringer er det troligat antall og andel eldre som dør på sykehjem viløke også i framtida. Pasientgruppen på sykehjemer svært sammensatt. For at tilbudet på sykehjemskal kunne dekke behovet for alvorlig syke ogdøende pasienter, må kvalitet og omfang avbehandling og pleie styrkes og sykehjemmene målegges til rette for døende og deres pårørende.

Vi har i dag begrenset kunnskap om hvordanpleie og omsorg i livets sluttfase foregår i norskesykehjem. Studier fra andre land har dokumentertmanglende kvalitet på pleie og omsorg for døendepasienter i denne type institusjoner (Gjerbergm.fl. 2009). Det er behov for økt kunnskap om godlindrende behandling og omsorg ved livets slutt.

5.4.2 Lindrende behandling til barn

Omsorg for døende barn er en av de mest krevendeoppgavene i helse- og omsorgstjenesten. Over 600barn dør hvert år, og et ukjent antall barn vil habehov for lindrende behandling. Det er behov for åstyrke lindrende behandling og gi bedre omsorg tilbarn og deres pårørende ved livets slutt.

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Hel-sedirektoratet i oppdrag å utarbeide en diagnoseu-avhengig nasjonal faglig retningslinje om lin-drende behandling spesielt knyttet til barnsbehov. Retningslinjene skal blant annet angi hvor-dan lindrende behandling kan gis på best muligmåte til barn med livsbegrensende sykdommerog hvordan man bør organisere lindrendebehandling for barn i spesialisthelsetjenesten og ide kommunale helse- og omsorgstjenestene, ogsikre et godt samarbeid mellom tjenestenivåene.

De regionale kompetansesentrene for lin-drende behandling i helseregionen har utstraktutadrettet virksomhet mot kommuner når det gjel-der kompetansebygging og rådgivning om enkelt-pasienter. Det er viktig at sentrene har kompe-tanse på lindrende behandling av barn. Gjennomtilskudd til kompetansehevende tiltak innen lin-drende behandling og omsorg ved livets slutt, erdet etablert prosjekter i samarbeid mellom kom-muner og frivillige organisasjoner som har særligkompetanse på lindrende behandling for barn.

5.4.3 Kommunikasjon i møte med døden

Kommunikasjon med pasienter og pårørende ilivskrise er vanskelig, men viktig. I et arbeid hvor


så mye av vår egen personlighet, verbale uttrykks-form og kroppsspråk blottlegges, finnes ingenklart definert mal, men det er viktig at pasienterog pårørende opplever tilstedeværelse og empatifra ansatte.

Både den døende og de nære pårørende gjen-nomlever tapsprosesser som har store konsekven-ser for den enkelte. De fleste trenger mye støttegjennom angst og sorg. God lindrende behandlingskal innebære et tilbud til pårørende i sorgfasenebåde før og etter pasientens død. Barn som pårø-rende må vies ekstra oppmerksomhet. Symboler,ritualer og ulike kulturers normer er ofte av storbetydning for sorgarbeidet. Kunnskap om ulikeskikker og ritualer ved død, sorg og begravelse ernødvendig om en skal møte alle pasienter og pårø-rende med respekt.

Å arbeide med døende mennesker er å bli stiltoverfor eksistensielle spørsmål og det må finneset rom for å bearbeide og møte egne følelser ogreaksjoner. KS gjennomfører læringsseminar forledere og ansatte i hjemmetjeneste og sykehjemfor å styrke deres kommunikative ferdigheter imøte med døden. Gjennom et videre arbeid medprosjektet Samarbeid om etisk kompetansehevingskal ansatte få rom for bearbeiding og refleksjonrelatert til etiske utfordringer knyttet til død ogomsorg ved livets slutt.

Pårørende skal få støtte og veiledning gjen-nom pårørendeskoler og samtalegrupper. I utvik-lingen av en helhetlig pårørendepolitikk og somdel av en nasjonal frivillighetsstrategi, skal detutvikles tilbud som gir støtte, kunnskap og veiled-ning. Både profesjonelle, pårørende og andre fri-villige omsorgsytere deltar i omsorgsarbeid vedlivets slutt. Frivillig besøkstjeneste og sorg- ogsamtalegrupper kan være av avgjørende betyd-ning for både pasienter og pårørende. Som del avden nasjonale frivillighetsstrategien skal det utvi-kles en systematikk for rekruttering og oppføl-ging av frivillige, blant annet gjennom nettverks-og nærmiljøarbeid. En viktig oppgave vil væreoppfølging, støtte og veiledning til frivilligeomsorgsytere på dette området.

5.5 Faglig omstilling og bredere kompetanse

For å sikre en bærekraftig omsorgstjeneste i fram-tida er det nødvendig med en faglig omstilling iomsorgstjenestene som krever endret og høyerekompetanse, nye arbeidsmetoder og nye fagligetilnærminger. Den faglige omstillingen er først ogfremst knyttet til sterkere vektlegging av rehabili-

tering, tidlig innsats, aktivisering, miljøbehand-ling, nettverksarbeid og veiledning av pårørendeog frivillige, og til innføring av velferdsteknologi. Itillegg skal det legges til rette for å videreutviklekompetansen på lindrende behandling og omsorgved livets slutt. Regjeringen har en kompetanse-og rekrutteringsplan, Kompetanseløftet 2015, somskal bidra til å sikre tilstrekkelig, stabil og kompe-tent bemanning i omsorgssektoren.

For å bidra til faglig omstilling i omsorgstje-nesten vil regjeringen i denne meldingen ha fokuspå følgende målsettinger: – heve det faglige nivået i omsorgstjenesten,

blant annet gjennom å øke andelen personellmed høgskoleutdanning

– skape større faglig bredde, med flere faggrup-per og økt vekt på tverrfaglig arbeid

– styrke omsorgstjenestenes eget kunnskaps-grunnlag gjennom forskning og kunnskaps-spredning

5.5.1 Heve faglig nivå

I tråd med den langsiktige strategien fastsatt iSt.meld. nr. 25 (2005–2006) om framtidas omsorgs-tjenester vil regjeringen fastholde målet om å hevedet formelle utdanningsnivået i omsorgstjenestenegjennom å legge til rette for at andelen personellmed høyere utdanning økes. Dette kan bidra til å:– møte framtidsutfordringene med sterkere vekt

på habilitering/rehabilitering, aktivisering, vei-ledning og sosialt nettverksarbeid, slik dennemeldingen legger opp til

– løse behovet for kompetanseheving som følgeav samhandlingsreformens intensjoner om å gi

Boks 5.5 Nettverk for lindrende behandling

I Helseregion Vest er det etablert nettverk ialle de fire foretaksområdene, med deltakelsefra alle sykehus og kommuner. 22 lokale nett-verksgrupper møtes tre til fire ganger årlig.Formålet er å bidra til kompetanseheving ogbedre samhandling på alle nivå i helsetjene-sten, slik at kreftpasienter i alle faser av syk-dommen, pasienter med behov for lindrendebehandling og deres pårørende opplevertrygghet og mottar helse- og omsorgstjenes-ter av god kvalitet. Evaluering viser at nettver-ket har gitt økt kompetanse, bedre samarbeidmellom første- og andrelinjetjenesten og økttrygghet for pasienter og pårørende.


brukere med langvarige og sammensattebehov et like kompetent tjenestetilbud på kom-munalt nivå

– kompensere for manglende rekruttering avhelsefagarbeidere og fagpersonell med helse-og sosialfag på videregående nivå

– forberede en framtid med behov for rask kapa-sitetsvekst

Det tar mange år å utdanne personell med høyereutdanning i helse- og sosialfag. De neste ti årenemå derfor benyttes til å bygge opp en kompetansesom kan møte en situasjon med rask vekst.Rekrutteringsutfordringen for denne sektorenkrever noenlunde jevn utdanningskapasitet somfanger opp de som ønsker å ta slik utdanninghvert år. Når behovet for rask kapasitetsvekst opp-står om ti år, må den grunnleggende fagkompe-tansen være sikret i utgangspunktet. Deretter kanen eventuelt løse de raske endringer ved å rekrut-tere personell med annen bakgrunn.

Med dagens nivå på utdanningskapasiteteninnenfor høgskoler og universitet vil det i perio-den 2011–2020 være mulig å øke andelen perso-nell med høyere utdanning i brukerrettetomsorgstjeneste med 5 prosentpoeng til nesten 40prosent i 2020, slik at nesten tre fjerdedeler av per-sonellet i brukerrettede omsorgstjenester i 2020innehar helse- og sosialfaglig utdanning. Det erogså gode erfaringer med å stimulere kommu-nene til å heve kompetansen hos sine ansatte gjen-nom desentralisert høgskoleutdanning og videre-og etterutdanning. Dette er studietilbud som ersærlig godt tilpasset erfarne ansatte med videre-gående opplæring innenfor helse- og sosialfag, ogbidrar både til en mer stabil dekning av høgskole-utdannet personell og til å tilføre sektoren nødven-dig kompetanse.

Regjeringen vil fortsatt prioritere slike utdan-ningstilbud med spesiell vekt på rehabilitering,habilitering, miljøterapi, geriatri, gerontologi, pal-liasjon og demens. Satsingen vil i første omgangbli knyttet til de tiltak som allerede ligger i Kom-petanseløftet 2015. Regjeringen ønsker i tillegg åheve kompetansen på innovasjon og utvikling ogpå innføring og bruk av velferdsteknologi.

Tidligere undersøkelser viser at det er svakhe-ter i helsetjenestetilbudet og den medisinske opp-følgingen av brukere av omsorgstjenesten. Dettegjelder både pasienter i sykehjem og brukere avde hjemmebaserte tjenestene. Det har de senereårene vært en positiv utvikling i legedekningen isykehjem, som kan bety at forutsetningene for ågi nødvendig og forsvarlig medisinsk hjelp erbedret. Det er imidlertid fortsatt utfordringerknyttet til den helsefaglige oppfølgingen avomsorgstjenestens brukere, blant annet på lege-middelområdet. Regjeringen har etablert et fem-årig nasjonalt program for pasientsikkerhet, dermålet er å redusere antall pasientskader og sikretrygge tjenester. Et av innsatsområdene er riktiglegemiddelbruk.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag fra Helse-og omsorgsdepartementet å etablere, gjennom-føre og evaluere en forsøksordning med etable-ring av formelt kompetanseområde for leger i pal-liativ medisin. Piloten skal utformes og gjennom-føres i samarbeid med de regionale helseforeta-kene, KS og aktuelle yrkesorganisasjoner. Detskal vurderes om dette arbeidet skal utvides til åomfatte også andre yrkesgrupper. Økt spesialisertkompetanse skal bidra til å styrke den samledekompetansen og støtte ansatte i omsorgssektoren.

For å styrke kunnskapen og kompetanseninnen lindrende behandling, vil regjeringen utvikleet opplæringsprogram for ansatte i omsorgstjenes-ten som skal gi grunnleggende kompetanse i lin-drende behandling. Målet er god omsorg ogbehandling av den enkelte og deres pårørende.

5.5.2 Større faglig bredde

For å kunne ivareta pasienters og pårørendesbehov er det nødvendig med en tverrfaglig tilnær-ming som utnytter personell og kompetanse påbedre og nye måter, med mer integrerte tjenesteri kommunene og en helsetjeneste som støtteromsorgstjenesten. Regjeringen vil bidra til en fag-lig omstilling av den kommunale helse- ogomsorgstjenesten gjennom blant annet en ster-kere vektlegging av rehabilitering, forebyggingog tidlig innsatts. Det vil sikre tidlig innsats, effek-tiv oppfølging av de store kronikergruppene og

Boks 5.6 PraksisVEL

Praksisrettet FoU for helse- og velferds-tjenestene (PraksisVEL) er et nytt forsk-ningsprogram i Norges forskningsråd somvil bidra til å øke forskningsforankringen ifagmiljøene som gir helse- og sosialfagligutdanning jf. Meld. St. 13 (2011-2012) Utdan-ning for velferd. Programmet skal styrkegrunnlaget for kunnskapsbasert yrkesut-øvelse, for den enkelte sektor og på tvers avsektorer, gjennom styrking av praksisnærforskning.


styrke den helsefaglige kompetansen inn motomsorgstjenesten. En slik omlegging vil være itråd med samhandlingsreformens intensjoner oghar betydning for både innholdet i utdanningene,kompetansesammensetningen i sektoren, saksbe-handling og arbeidsmetoder.

En faglig omlegging av omsorgstjenestene for-utsetter at det utvikles nye arbeidsmetoder og fag-lige tilnærminger i omsorgssektoren. Innføring avhverdagsrehabiliterende metoder, velferdstekno-logiske løsninger og ulike miljøterapeutiske meto-der stiller personellet i omsorgssektoren overfornye utfordringer.

Omleggingen vil kreve større faglig bredde,sterkere vekt på tverrfaglig samarbeid og merpersonell med rehabilitering og forebygging somfagfelt: ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosiono-mer, vernepleiere, helsesøstre, sykepleiere medspesialutdanning mv. Samtidig vil et styrket sam-arbeid med frivillige og pårørende kreve et størreinnslag av sosialfaglig personell og kompetanse pånettverksarbeid.

En faglig omstilling i omsorgstjenestene måses i sammenheng med oppfølgingen av Meld. St.13 (2011–2012) Utdanning for velferd – Samspill ipraksis. For å sikre brede grunnutdanninger somgir kandidatene en solid velferdsfaglig kunnskaps-plattform og forbereder dem på den tverrprofesjo-nelle yrkesutøvelsen i tjenestene, arbeider Kunn-skapsdepartementet med å utarbeide et nytt fellesinnhold i alle de helse- og sosialfaglige grunnut-danningene. Formålet er å sikre at kandidatenehar nødvendige kunnskaper om helheten i helse-og velferdstjenestene, lov- og regelverk og viktigesamfunnsutfordringer, samt generell kompetansesom gode kommunikasjons- og samarbeidsevner,evne til å ta i bruk velferdsteknologi og evne tilkritisk og etisk refleksjon. Studentene skal forbe-redes på å arbeide brukerrettet og lære prosessersom legger til rette for å styrke mestring, egenom-sorg og funksjonsevne hos dem de senere vilmøte i arbeidet. Ikke minst skal det felles innhol-det i utdanningene bidra til å nå målet om en dob-bel identitet der kandidatene ser på seg selv ikkebare som utøvere av sin egen profesjon, men somdel av et større velferdssystem der ulike profesjo-ner til sammen besitter nødvendig kompetanse.

For å innrette tjenestene slik at de bidrar til ennødvendig faglig omstilling og utnytter det poten-sialet som finnes i økt samarbeid med andreomsorgsytere, kan det være behov for å vurdereendringer i dagens regelverk slik at den reflekte-rer en ønsket og framtidsrettet utvikling.

Mange av forskriftene etter gammel kommu-nehelsetjenestelov og sosialtjenestelov er videre-

ført i sin opprinnelige form. Det er behov for ågjennomgå dagens forskriftsverk med tanke på åstyrke oppmerksomheten på aktiv omsorg, fore-bygging, tidlig innsats og rehabilitering.

5.5.3 Styrke omsorgstjenestenes eget kunnskapsgrunnlag

Uten ny kunnskap vil endrings- og forbedringsar-beid stagnere. Tradisjonelt har det meste av fag-og kunnskapsutviklingen foregått gjennom forsk-ning ved universitet, høgskoler og sykehus. Dethar de senere årene vært en opptrapping av prak-sisnær forskning innenfor de kommunale helse-og omsorgstjenestene. Det er fortsatt et stortbehov for å styrke den forskningsbaserte kunn-skapen i omsorgstjenestene.

Omsorgssektoren må få sitt eget kunnskaps-grunnlag for å sikre disse tjenestenes kompleksi-tet og egenart. Det er behov for kunnskap bådeom tjenesteinnhold og tjenestekvalitet, organise-ring, ledelse og styring av tjenestene, arbeidsfor-mer og faglige tilnærminger og samspill med bru-kere og andre omsorgsressurser. Ny forskning ogdokumentert kunnskap er viktige bidrag til åendre praksis. Implementering av ny kunnskap eren av de største utfordringene i helse- ogomsorgstjenestene. Det er en lang vei fra forsk-ning til planlegging og kunnskapsbasert praksis.Dette gjelder i stor grad implementering av nyearbeidsmetoder og utradisjonelle faglige tilnær-minger.

For å sikre spredning og implementering avny kunnskap, er det behov for å videreutvikle are-naer og miljøer for kunnskapsdeling. Det finnes idag noen organisatoriske infrastrukturer for erfa-ringsutveksling og læring. Eksempler på dette erfem regionale sentre for omsorgsforskning til-knyttet høgskoler eller universitet som utdannerhelse- og sosialpersonell, utviklingssentre forsykehjem og hjemmetjenester i hvert fylke og defire allmennmedisinske forskningsenhetene til-knyttet universiteter. Forskningssentrene skalbidra til å styrke praksisnær forskning og utvik-ling på feltet og drive forskningsformidling ogkompetanseheving overfor kommunene.

Omsorgsforskningssentrene har en egen nett-side der forskningsprosjekter og ny kunnskapsamles og videreformidles. For å bidra til imple-mentering av ny viten, nye løsninger og nye inno-vasjoner ønsker regjeringen å bygge videre pådenne infrastrukturen for fag- og kompetanseut-vikling, og forsterke omsorgstjenestens regionaleforsknings- og utviklingsstruktur som en del av ethelhetlig innovasjonsprogram.


5.6 Organisering av omsorgstjenestene

En faglig omlegging vil også ha konsekvenser fortjenestenes organisering, samarbeidsrelasjonerog åpning ut mot samfunnet. Om tjenesten skalutvikle nye arbeidsformer og styrke den forebyg-gende og rehabiliterende innsatsen, må den spillepå lag med samfunnets samlede ressurser.Omsorgstjenesten må ut og møte brukerne ogderes nettverk. Derfor er nærhet og desentrali-serte tjenester en avgjørende faktor. Omsorgstje-nesten må være en integrert del av lokalsamfun-net, og ikke flyttes vekk fra de sammenhenger derden profesjonelle og uformelle omsorgen fortsattkan spille sammen.

Nytt innhold og nye faglige tilnærminger tiltjenesten vil også kreve at kommunene må vur-dere innretning og organisering av tjenestenesine, både internt i helse- og omsorgstjenesteneog i relasjon til andre kommunale tjenester somNAV, barnevern, kultur og skole. Det må tenkesnye måter å organisere og arbeide på, som flytterdagens etablerte grenser, både mellom profesjo-nene og mellom virksomhetsområdene i kommu-nene.

For å bidra til at den enkelte bruker skal opp-leve kontinuitet og sammenheng i tjenestetilbu-det, må tjenestene organisere seg tett opp mothverandre. Nye arbeidsformer og en vridning avinnsatsen i tjenestene til kommunene, vil ogsåkreve at spesialisthelsetjenesten støtter og veile-der kommunene. Det er avgjørende å etablerekontaktflater og en systematikk for pasientforløp,kompetanseutveksling, oppgaveløsning og tverr-faglig samarbeid.

5.6.1 Individuelt tilrettelagte tjenester

For å ivareta det enkelte menneskets individuellebehov, er det en forutsetning å kjenne til bruke-res kulturbakgrunn, livshistorie og preferanser,og ha kunnskap om den enkeltes interesser oghobbyer. Det er ikke nok å vite at en person likermusikk eller er sportsinteressert, det er ogsånødvendig å vite hvilken type musikk elleridrettsgren personen er opptatt av. Tilsvarendevil det for eksempel i ernæringsarbeidet væreviktig å tilpasse råd og veiledning til den enkeltesmattradisjoner og kultur. Det kreves systema-tikk, nysgjerrighet og empati for å bli kjent medden enkelte brukers livsfortelling, ønsker ogbehov. Individuell tilrettelegging er også det vik-

tigste svaret på de særskilte behov innvandrerbe-folkningen og mennesker med minoritetsbak-grunn har i møte med helse- og omsorgstjenes-ten (Ingebretsen 2011).

I mange kommuner er det etablert en syste-matikk for innkomstsamtaler og jevne samtalermed pårørende og brukere for å avdekke debehov og ønsker den enkelte har. Dette dannergrunnlag for å kunne tilpasse tjenestene til denenkelte.

Å ha et åpent og nysgjerrig blikk for denenkeltes unikhet handler også om holdninger ogetisk kompetanse. Det handler om å møte denenkelte med verdighet, respekt og innlevelse. Enforutsetning for det gode møtet, er at tjeneste-utøverne er bevisst egne holdninger og verdier. Iprosjektet Samarbeid om etisk kompetansehevingutvikler mer enn 200 kommuner møteplasser foretisk refleksjon. Et av formålene er å få økt kunn-skap om egne ubevisste verdier og utvikle en fel-les plattform for virksomhetens verdier.

Alle brukere med behov for langvarige ogkoordinerte tjenester har krav på en individuellplan. Resultatet av en individuell planprosess skalvære at tjenestemottakeren får et individuelt til-passet tjenestetilbud som de selv har vært med påå utforme.

Boks 5.7 Dette er mitt liv

Kirkens Bymisjon driver åpne sykehjem derdet er naturlig å søke kontakt og samarbeidmed mennesker og organisasjoner i nærmil-jøet. I prosjektet Dette er mitt liv samarbeiderSt. Halvardshjemmet med Gamlebyen barne-skole i Oslo. Sjette- og sjuendeklassinger utvi-kler i samarbeid med beboere, pårørende ogansatte på sykehjemmet en minnebok somomhandler den enkelte beboers liv. Sentraletemaer vil være familie, venner, arbeid, fritid,interesser og det som måtte dukke opp i pro-sessen som aktuelt og relevant. Boken skalinneholde mange bilder med korte tekster.Minneboka vil være tilgjengelig på beboerensrom. Prosjektet vil kunne bidra til spennende,meningsfull og utviklende kontakt mellomgenerasjoner og styrke beboerne i deres for-ståelse av eget liv og identitet.

Se http://www.bymisjon.no/sthalvardshjemmet


5.6.2 Åpne tjenestene opp for lokalsamfunnet

Det åpne sykehjemmet bygger på et helhetligmenneskesyn som forutsetter at individet harfysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov, ogtar konsekvensen av dette i drift og tilretteleg-ging. Modellen er bygd på grunnpilarene frivilligarbeid, kulturarbeid, nærmiljøarbeid, nettverksar-beid og pårørendearbeid.

Elementene i modellen bidrar hver for seg til åskape relasjoner mellom mennesker og forsterkerhverandre gjensidig i et dynamisk samspill. Dettebidrar til å gi mening, fellesskap og engasjement,og gir mulighet til innflytelse og påvirkning.

Sykehjemmene og andre deler av omsorgs-tjenestene bør bli enda mer åpne for et tetteresamspill med pårørende, venner og andre frivil-lige. Åpne sykehjem kan sikre kontinuiteten i kon-takten med pårørende og bidra til aktivitet og triv-sel. Forholdene bør legges bedre til rette i syke-hjemmene, slik at familie både føler seg hjemmeog kan ta del i meningsfulle aktiviteter og samværmed beboerne. Samtidig bør sykehjemmene istørre grad åpne sine lokaler og serveringsstederfor lokalsamfunnet og bli brukt som arena forsosiale og kulturelle aktiviteter.

Det åpne sykehjemmet forebygger at livet påinstitusjonen blir en lukket verden avsondret fradet øvrige livet i lokalsamfunnet. Ved å åpne syke-hjemmene og andre institusjoner for omverdenen,kan den enkelte bruker få økt tilgang til menings-fulle opplevelser i fellesskap med andre, og pårø-rende kan bli bedre ivaretatt. Samtidig vil det for-sterke og muliggjøre et levende og livskraftig fri-villig arbeid.

5.6.3 Den nye hjemmetjenesten

De hjemmebaserte tjenestene møter ofte brukereog pårørende i tidlig fase av sykdomsutvikling ogfunksjonssvikt, og kan bidra til at brukere kanleve og bo selvstendig og ha en aktiv og menings-full hverdag i fellesskap med andre.

Det er fortsatt et stort gap mellom det tjeneste-tilbudet som gis i eget hjem og det som tilbys iinstitusjon, spesielt for de eldste aldersgruppene.En undersøkelse i Trondheim kommune viste at800 av 1100 tjenestemottakere mottok mindre ennfem timer hjemmetjeneste per uke på det tids-punktet de ble innlagt på sykehjem. I sykehjem-met var ressursbruken per beboer 30 timer ellerseks ganger så høy (Døhl 2011).

En undersøkelse utført for Statens helsetilsynviste at:

«De som bor i egen opprinnelig bolig og ertotalt og sterkt hjelpeavhengige, får et tjeneste-tilbud som er mer begrenset i omfang og inn-hold enn de som bor i de ulike formene forkommunale boliger.» (Statens helsetilsyn2003)

Både kvalitets- og ressursmessig ligger det etstort potensiale i en enda sterkere satsing påutbygging av hjemmetjenester. Økt satsing påhjemmetjenesten og tidlig innsats, kan forebyggeytterligere funksjonssvikt og sykdomsutvikling ogbidra til å utsette institusjonsinnleggelse og gi denenkelte et bedre liv.

Studier viser at pårørende tar mer aktivt del iomsorgsarbeid i omsorgboliger enn i sykehjemog institiusjonstilbud (Bogen og Høyland 2006),og at nye boligløsninger gir flere muligheter og erbedre tilrettelagt for samarbeid mellom kommu-nale tjenester og brukerens nettverk. Utvikling avhjemmetjenester gir grunnlag for å videreutviklesamarbeidet mellom den offentlige omsorgstje-nesten og den frivillige og familiebaserte omsor-gen. Det er først og fremst hjemmetjenestene somer organisert slik at de er i daglig samspill medfamilie og nettverk.

5.6.4 Kontinuitet og fleksibilitet i tjenestene

For å bidra til større kontinuitet i tjenestene, harkommunene gjennom ny lov om kommunalehelse- og omsorgstjenester fått plikt til å tilbykoordinator til pasienter og brukere med behovfor langvarige og koordinerte tjenester. Koordina-toren skal sørge for nødvendig oppfølging av denenkelte pasient eller bruker, samt sikre samord-ning av tjenestetilbudet og fremdrift i arbeidetmed individuell plan. Mange kommuner har i til-legg etablert primærkontakter eller fastkontakterfor brukere av omsorgstjenestene. Videre harflere kommuner etablerte systemer for arbeids-deling, som sikrer at noen ansatte til enhver tidhar et særlig ansvar for miljøarbeid og aktiviteter.

Forutsigbarhet, kjennskap og kontinuitet ernoen av de viktigste trekkene ved opplevd kvali-tet i tjenesten. Undersøkelser viser at dette kanha en sammenheng med stillingsstørrelsen iomsorgstjenestene. Små stillinger kan lettereskape uro og utrygghet hos mange brukere.Den enkelte bruker får mange ulike ansatte åforholde seg til og lavere forutsigbarhet i hver-dagen. Med tradisjonell turnus ser en at det blirstort behov for små stillinger, særlig knyttet tilhelg.


Det er gjennomført en rekke forsøk medulike former for turnus, herunder langturnusog ønsketurnus. Nyere undersøkelser (Molandog Bråthen 2012) viser at langturnus kan hastor effekt på brukeres funksjonsnivå, trygghetog trivsel, gi en mer effektiv tjeneste med kom-petente og stabile medarbeidere, og et arbeids-miljø med lite fravær. En forutsetning for å lyk-kes er imidlertid medarbeiderinvolvering og etnært partssamarbeid. Erfaring med bruk avønsketurnus viser at dette også kan føre tilreduksjon av sykefravær og mer effektiv res-sursbruk.

Regjeringen har nylig varslet at deltidsansatteskal få en lovfestet rett til en stillingsandel somstår i stil med hvor mye de faktisk jobber. Detinnebærer rett til utvidet stillingsprosent somsamsvarer med den reelle arbeidstiden, og er etviktig tiltak i kampen mot ufrivillig deltid. Regje-ringen fremmer nå flere lovforslag som skalbidra til at de som ønsker det skal få arbeide mer.

De som mottar omsorgstjenester må ofte for-holde seg til et stort antall ansatte som de ikkekjenner, men som kommer tett på livet og denenkeltes private sfære. Dette gjelder særlig nåren bruker bor hjemme og mottar hjemmetjenes-ter. Regjeringen er opptatt av å utvikle enomsorgstjeneste med den nødvendige respektfor brukeres privatliv og integritet. Det bør væreet mål for kommunene at de som har bruk foromsorgstjenester har en kontaktperson, at tje-nestene er koordinerte og at de søker å begrenseantall forskjellige personer så langt det er muliginnenfor lov- og avtaleverk og brukerens behov.Regjeringen vil gå i dialog med KS og de ansattesorganisasjoner for å se på mulighetene for å utvi-kle modeller for omsorgstjenester der brukerenså langt det er mulig bevarer kontrollen overeget liv.

5.6.5 Samarbeid på tvers

I utviklingen av en mer differensiert omsorgstje-neste, som både er aktiv og som ivaretar mennes-ker i livets mest sårbare faser, er det behov for åse nærmere på den samlede innretning av dekommunale tjenestene.

Endringer i tjenesteinnhold, arbeidsformer ogfaglige tilnærminger vil kreve et tettere samspillog samarbeid mellom alle deler av de kommunalehelse- og omsorgstjenestene og mellom ulike tje-nesteområder. Det er behov for at de kommunaletjenestene integreres bedre i hverandre for åoppnå mer tverrfaglighet, rask og effektiv fore-byggende helsehjelp, bredere og mer kompetent

oppfølging av kronikergrupper, samt bedre utnyt-telse av personell og kompetanse i tjenesten.

I tråd med samhandlingsreformens intensjo-ner skal det legges til rette for at de kommunalehelse- og omsorgstjenestene integreres bedre ihverandre. For å sikre kompetanseutveksling,gjensidig ressursutnyttelse og et helhetligtjenestetilbud er det behov for å vurdere samloka-lisering og eller samorganisering av tjenestene. Eteksempel på dette er opprettelse av aktivitetshus,helse- og omsorgshus eller lokalmedisinske sen-tra, der flere kommunale tjenestetilbud lokalise-res. Samlokalisering av tjenester er imidlertid iseg selv ingen garanti for økt samarbeid. For åbidra til økt tverrfaglig samarbeid, må det etable-res faste møteplasser og rutiner for kunnskaps- oginformasjonsutveksling, refleksjon og veiledning.

Fra 2016 innføres det en plikt til å gi døgnopp-hold for øyeblikkelig hjelp i kommunen.Omsorgstjenestens brukere vil i stor grad værede som benytter seg av dette tilbudet og tjenestenmå derfor etableres i tett samarbeid med omsorgs-tjenesten i kommunen. Tjenesten skal, i tråd medSamhandlingsreformens intensjon, bidra til bedrepasientforløp og gi tjenester nærmere der pasien-ten bor. Tilbudet som etableres skal være bedreeller like godt som et alternativt tilbud i spesialist-helsetjenesten. Kommunenes tilbud om døgnopp-hold for øyeblikkelig hjelp skal bli til ved et samar-beid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste.

Fastlegene har en viktig rolle i arbeidet med åstyrke det forebyggende arbeidet og sikre bedrekoordinert og tettere oppfølging av kronikere. Nyfastlegeforskrift inneholder kvalites- og funksjons-krav som presiserer forventningene til fastlegeneog deres ansvar. Blant annet er plikten til å ivaretaen medisinskfaglig koordineringsrolle for pasien-ter på egen liste tydeliggjort. Rehabiliteringsfasener inkludert i dette. Fastlegen skal også gi tilbudom hjemmebesøk til personer på listen, når detteer nødvendig for å yte forsvarlig hjelp eller nårpasienter på grunn på av sin helsetilstand ellerfunksjonsevne, ikke er i stand til å møte på lege-kontoret. Eksempel på det siste kan være medi-sinsk tilsyn av terminale pasienter som ønsker ådø hjemme.

Menneskers liv og helse er avhengig av enrekke faktorer. Det er derfor viktig å se organise-ring og innretning av de kommunale helse- ogomsorgstjenestene i sammenheng med det hel-hetlige kommuneplanarbeidet og de tiltak somiverksettes som en del av folkehelsearbeidet.Gjennom samhandlingsreformen har kommu-nene fått et tydeligere ansvar for og større innfly-telse over det samlede helsetilbudet til innbyg-


gerne. Reformen er en retningsreform og det måarbeides videre med å legge til rette for bedrekompetanseutveksling og hensiktsmessig oppga-vedeling mellom profesjoner og deltjenester for åsikre kvaliteten også på den helsefaglige delen iomsorgstjenestene.

5.6.6 Samhandling med spesialisthelsetjenestene

For å bidra til systematisk kvalitetsheving, fagligoppdatering og bygge opp robuste faglige miljøer,er det nødvendig med tettere og bedre samhand-ling mellom de kommunale tjenestene og spesia-listhelsetjenestene.

Gjennom den lovpålagte plikten til å inngåsamarbeidsavtaler mellom kommuner og helse-foretak, er det etablert et verktøy for samarbeidom utviklingsoppgaver og gjensidig kunnskaps-overføring og informasjonsutveksling mellom for-valtningsnivåene.

I henhold til spesialisthelsetjenesteloven § 6-3skal ansatte i spesialisthelsetjenesten gi den kom-munale helse- og omsorgstjenesten råd, veiled-ning og opplysninger som er påkrevet for at denkommunale helse- og omsorgstjenesten skalkunne løse sine oppgaver. Dette gjelder blantannet områder som forebygging, rehabilitering oglindrende behandling. Spesialisthelsetjenestenhar ansvar for å bidra til kunnskaps- og kompetan-seutveksling med kommuner og andre samar-beidspartnere. Kommunene har på sin side rett tilå rekvirere veiledning fra spesialisthelsetjenes-tene. Dette er imidlertid lite kjent, og Helse- ogomsorgsdepartementet vil utvikle en veileder ominnholdet i denne veiledningsplikten.

Oppdragsdokumentene til de regionale helse-foretakene stiller krav om å utvikle pasientrettedesamhandlingstiltak, som eksempelvis ambulanteteam. Formålet med teamene er kompetanseover-føring mellom behandlingsnivåene, forebyggeinnleggelser, og motvirke at pasienter og pårø-rende får lang reisevei til sykehus.

De ambulante teamene er i praksis polikliniskspesialisthelsetjenestepraksis som utføres derbrukeren er. I noen tilfeller vil målet med deambulante teamene være kunnskapsoverføringfra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetje-nesten, slik at kommunehelsetjenesten selv etterhvert rustes til å håndtere problemstillingen, jf.ambulante sårteam og opplæring i sårstell ogintravenøs behandling. ACT-team (Assertive com-munity treatment team) er et annet godt eksempelpå hvordan nytenkning om samarbeid og arbeids-deling mellom spesialist- og kommunehelsetje-neste kan arte seg. ACT-teamene er et tilbud tilpasienter med alvorlige psykiske lidelser. Herarbeider kommuner og spesialisthelsetjeneste i etforpliktende og likeverdig samarbeid for å gi pasi-enter med alvorlige psykiske lidelser et individu-elt tilpasset, oppsøkende behandlingstilbud.

De regionale sentre for palliasjon i spesialist-helsetjenesten skal bygge opp og spre kompe-tanse i lindrende behandling i regionen. Sammenmed de palliative sentrene på sykehus i regionenhar de også ansvar for tverrfaglige kompetanse-nettverk innenfor lindrende behandling i sitt opp-taksområde, og skal ivareta kontinuiteten i pleie-og omsorgstilbudet til palliative pasienter og sprekompetanse i kommunene.



Figur 6.1

KAPITTEL

6


6 Boligressurser og omgivelser

«Tilgjengelighet handler ikke lenger bare omsnusirkelen på badet og brede nok dører til rulle-stolen. Det handler om tilgjengelighet til detmeste – ’access to society’».

NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg

De fleste boliger og institusjoner vi skal bo ogmotta helse- og omsorgstjenester i de nestetiårene er allerede bygd. Dette gjelder først ogfremst den ordinære boligmassen av eneboliger,rekkehus og leiligheter som i Norge i svært storgrad eies og disponeres av de som bor i dem. Der-nest gjelder det også 40 000 alders- og sykehjems-plasser og om lag 50 000 boliger til pleie- ogomsorgsformål, som i hovedsak eies av kommu-nene og leies ut til beboere med behov for assis-tanse. Et viktig fokus de nærmeste årene vil værefornyelse og ombygging, slik at eksisterendeboligmasse er godt tilrettelagt og kan fungereoptimalt i møte med morgendagens behov.

Hagen-utvalget estimerer fornyelsesbehovetfor den kommunale boligmassen til å gjelde halv-parten av omsorgstjenestens 90 000 boenheter.Med bakgrunn i veksten i antallet eldre vil beho-vet for kapasitetsvekst og flere plasser slå ster-kere inn i årene fram mot 2030. Dette vil kreve engradvis utbygging, men erfaringen med Hand-lingsplan for eldreomsorgen og Omsorgsplan2015 tilsier at det er nødvendig allerede nå å settekapasitetsvekst på dagsorden i kommunenes plan-arbeid.

Det investeres store beløp til utbedring ognybygging hvert eneste år i alle landets kommu-ner, og boligmassen er under kontinuerlig end-ring og utvikling. Disse endringene må skje somfølge av en bevisst planstrategi som tar hensyn tilframtidas befolkningsutvikling og nye generasjo-ners behov. Det som bygges i dag vil prege inn-hold og organisering i omsorgssektoren i lang tidframover. Nye boligløsninger for omsorgsformålmå ta utgangspunkt i hvem som i framtida vil habehov for et slikt botilbud, og i større grad enn førvære tilpasset individuelle behov og ønsker. Noenvil bo i tette bofellesskap og ha mye sosial kontaktmed andre. Andre er mer individuelt orientert ogønsker primært å ha omgang med familie og ven-

ner som de kjenner fra før (Bogen og Høyland2006, Brevik og Høyland 2007). Dette krever vari-asjon i boligmassen, valgfrihet og et tilfang avulike boligløsninger, som for eksempel bygging avtrygghetsboliger.

6.1 Modernisering av eksisterende boliger og omgivelser

Universell utforming innebærer at flest mulig kanbenytte bygninger og anlegg uavhengig av funk-sjonsevne. Det meste av dagens bygningsmasseer ikke tilgjengelig eller tilrettelagt for personermed nedsatt funksjonsevne. Regjeringen har der-for satt i verk tiltak for å gjøre byggene tilgjenge-lige for alle. Norge universelt utformet 2025 erregjeringens sektorovergripende handlingsplanfor universell utforming og økt tilgjengelighet forperioden 2009–2013. Planen omfatter en rekke til-tak for nye og eksisterende bygg og anlegg rettetmot allmennheten.

Med plan- og bygningsloven av 2010 blereglene om tilgjengelighet skjerpet. Loven setterblant annet krav til universell utforming av publi-kums- og arbeidsbygninger og uteareal rettet motallmennheten samt brukbarhet og tilgjengelighetfor boliger. De byggtekniske kravene til tilgjenge-lighet i boliger ble skjerpet med plan- og byg-ningsloven. Regjeringen presenterte i Meld. St. 28(2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn enrekke tiltak for å sikre universell utforming bådeav eksisterende og nye bygg. Regjeringen vil ogsåutrede hvordan velferdsteknologi eventuelt kanintegreres i framtidige byggtekniske krav, og utvi-kle et indikatorsystem for å måle tilgjengelighetog universell utforming i bygninger, anlegg oguteområder.

Det viser seg at tilgjengeligheten i eksiste-rende boliger er lav. Bare ti prosent av dagensboliger er f eks tilgjengelige for rullestolbrukere.En særlig utfordring er de vel 240 000 boligene iblokker som ikke har tilgang til heis. Få tilgjenge-lige boliger gir personer med nedsatt funksjons-evne dårlige vilkår på boligmarkedet. Vi trengerflere boliger med god tilgjengelighet slik at flest


mulig som ønsker det kan bo hjemme så lengesom mulig. Universell utforming er et førendeprinsipp i plan- og bygningsloven, og vil heve kva-liteten og tilgjengeligheten ved bygging av nyeboliger.

Bedre tilgjengelighet i boliger kan ikke løsesved bygging av nye boliger alene. Boliger vil iløpet av sin levetid bli utbedret og oppgradertflere ganger. Potensialet er derfor stort ved reha-bilitering, oppgradering og tilpasning. Det er avnasjonal interesse å øke tilgjengeligheten i eksis-terende boliger. Målet kan bare nås gjennom enbred tilnærming som involverer boligeiere, bo-rettslag, boligsameier, kommuner, statlige instan-ser, byggebransjen og interesseorganisasjoner. Ibygningsmeldingen varsler regjeringen flere til-tak for å øke tilgjengeligheten i eksisterende boli-ger. Det vil bli vurdert en styrking av tilskuddetfor tilpasning av bolig. Samordningen mellomHusbankens og folketrygdens ordninger for bo-ligtilpasning skal bedres for å oppnå mer varigeog formålstjenlige boligløsninger for den enkeltebruker. Regjeringen varsler også at den vil med-virke til at det bygges flere heiser i eksisterendelavblokker, og at det skjer en styrking av informa-sjonen til boligeiere om hvordan tilgjengeligheteni eksisterende boliger kan bedres.

Også Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu –leve, tar opp behovet for økt tilgjengelighet i eksis-terende boliger og bomiljøer. Det legges opp til enstrategi for økt tilgjengelighet som dels er rettetinn mot personer med vesentlig eller varig nedsattfunksjonsevne, og dels mot boligeiere. Virkemid-lene omfatter tilskudd og lån gjennom Husbanken,stønad fra folketrygden inkludert hjelpemiddel-ordningen, boligrådgivning i kommunene oginformasjon om mulig tiltak for bedre tilgjengelig-het.

Meldingen varsler en vurdering av å legge omfinansieringen av hjelpemidler for tilretteleggingav fellesareal i boligblokker fra folketrygden tilHusbankens tilskuddsordninger. Individuelle løs-ninger for tilrettelegging av fellesareal i flerbolig-hus, som trappeheis, er ofte lite hensiktsmessigfor andre som bor i oppgangen. Målet med enomlegging vil være å styrke Husbankens ordnin-ger, for å stimulere til flere permanente personhei-ser i boligblokker istedenfor trappeheiser.

Husbanken og Arbeids- og velferdsetaten harsamarbeidet om prøveprosjektet Prosjekt boligtil-pasning, hvor et av målene har vært å prøve ut enmer fleksibel bruk av virkemidler for de som harspesielle behov for tilrettelegging. Hjelpemiddel-sentralene prøver ut en ordning der det gis til-skudd til tilrettelegging av boligen som alternativ

til trappeheis, løfteplattform og rampe. Regjerin-gen tar sikte på å gjøre dette til en permanent ord-ning.

Å tilpasse boliger krever ulik fagkompetanse,og ofte må flere etater medvirke for å oppnå goderesultat. Prosjekt boligtilpasning har synliggjort atboligrådgivningen kan bedres. Det er opp til hverkommune å finne sin måte å organisere boligråd-givningen på, men staten gjennom Husbanken ogNAVs hjelpemiddelsentraler legger til rette for åstyrke den tverretatlige boligrådgivningen for til-pasning av boliger. I boligmeldingen varsles det atdet vil bli utarbeidet en eksempelsamling omhvordan boligrådgivningen kan organiseres ikommunene.

Potensialet for økt tilgjengelighet ved rehabili-tering, oppgradering og tilpasning av boliger erstort. Vel 80 prosent av husholdningene eier sinegen bolig. Ansvaret for å bedre tilgjengelighetenligger derfor i hovedsak hos den enkelte boligeierog i det enkelte borettslag eller boligsameie. I2011 brukte husholdningene vel 60 mrd. kronerpå oppussing av boliger. Selv om viljen til å inves-tere i boligen er stor, er det usikkert hvor myemidler folk bruker på å øke tilgjengeligheten ellergjøre boligen aldersvennlig. Regjeringen varsler iboligmeldingen at den vil utvikle og spre kunn-skap og kompetanse til boligeiere og byggebran-sjen om tiltak for bedre tilgjengelighet.

Regjeringen har i Meld. St. 17 (2012–2013)Byggje – bu – leve varslet en ny nasjonal strategifor boligsosialt arbeid. Å gi folk hjelp til å skaffeseg en bolig og å yte ulike tjenester sortererunder flere sektorer, både i den kommunale ogden statlige forvaltningen. Strategien skal samleog målrette den offentlige innsatsen, og regjerin-gen tar sikte på at strategien skal gjelde fra 2014.

6.2 Nytt konsept for sykehjem og omsorgsboliger

De gamle aldershjemmene er i stor grad faset ut.Det samme skjer med gamle sykehjemsinstitusjo-ner med flersengsrom, felles bad og lange korri-dorer. Det nye som vokser fram har lagt mer inn idet private boarealet, og er i større grad tilpassetden enkelte beboer eller beboergruppes behov ogfunksjonsnivå, enten det handler om eldre med endemenslidelse eller yngre med alvorlig nedsattfunksjonsevne. Kommunens ansvar omfatter nåulike pasient- og brukergrupper i alle aldre ogdekker hele livsløpet fra barneboliger til syke-hjem.


Det foregår en spennende utvikling i kommu-nene, der to ulike tradisjoner er i ferd med åsmelte sammen. På den ene siden begynner syke-hjemsrommene å ligne fullverdige boliger og påden andre siden bygges dagens omsorgsboligersammen og blir benyttet både som supplement ogalternativ til sykehjem. Snart ser vi ikke lengerforskjell på moderne små sykehjemsenheter medhøy bostandard og lokale bo- og servicesentramed egne boliger. Vi har fått sykehjem med bolig-standard og omsorgsboliger med sykehjemstil-bud. Det er all grunn til å videreføre og forsterkeen slik utvikling, og ikke gå tilbake til 1980-talletstunge institusjonsløsninger når vi skal finne svarpå framtidas utfordringer.

Regjeringen ønsker å ta med det beste fra deto ulike tradisjonene og bygge morgendagens løs-ninger på noen grunnleggende prinsipper:– «Smått er godt». Små bofellesskap og avdelin-

ger i stedet for tradisjonelle institusjonsløsnin-ger.

– Et tydelig skille mellom boform og tjenestetil-bud, der tjenestetilbud og ressursinnsats knyt-tes til den enkeltes behov.

– Et tydelig skille mellom privat areal, fellesareal,offentlig areal og tjenesteareal i alle bygg medhelse- og omsorgsformål.

– Boligløsninger som er tilrettelagt for bruk avny velferdsteknologi og har alle nødvendigebofunksjoner (bad, toalett, kjøkkenkrok, sove-rom og oppholdsrom) innenfor privatarealet,tilrettelagt både for beboer og pårørende.

– En omsorgstjeneste med boformer og lokalersom er en integrert del av nærmiljøet i tettste-der og bydeler, der de offentlige arealene delesmed den øvrige befolkning.

Slik kan vi få sykehjem i egen bolig, og egen boligi sykehjem.

6.2.1 «Smått er godt»

En av de største brukergruppene som vil habehov for bolig tilrettelagt for omsorgsformål, vilvære mennesker med demens. I dag har nesten80 prosent av alle som bor i norske sykehjem endemenslidelse. Prognosene tilsier at tallet på per-soner med demens vil fordobles de neste 30 år.Det er bred støtte i fagmiljøene om at de storesykehjemmene er svært dårlig tilpasset langtids-beboere med demens (Høyland 2001, Selbæk2008). En kunnskapsoppsummering foretatt avNasjonalt kunnskapssenter for helsetjenestenkonkluderer med at små, tilrettelagte enhetermed lavere beboertetthet har gunstig effekt på

personer med demens. Beboere med demens harroligere adferd i mindre, oversiktlige enheter medhjemlig miljø. Smått er godt er derfor blitt etbegrep innen demensomsorgen (Landmark m.fl.2009).

I og med at de fleste beboerne i sykehjem haren demenslidelse bør derfor små enheter og lavbeboertetthet være normalen og ikke unntaket.Samtidig vet vi at slike boligløsninger er gunstigeogså for andre brukergrupper. Om en slik målset-ting skal realiseres, kan den ikke bare gjelde detnye som bygges, men innebærer en omfattendeombygging av dagens sykehjem. Regjeringen stil-ler derfor krav om at sykehjem og omsorgsboli-ger som bygges og moderniseres med tilskuddfra Husbanken skal være tilrettelagt for mennes-ker med demens og kognitiv svikt.

En nylig framlagt rapport (Hansen og Grødem2012) kan tyde på at enkelte kommuner fortsattbygger større bofellesskap eller samlokalisererboliger for ulike personer med tjenestebehov påuheldige måter. I regelverkene for tilskudd tilutleieboliger og investeringstilskudd til heldøgnsomsorgsplasser har Husbanken tydeliggjort vik-tigheten av integrering og normalisering, ogunderstreket at boenhetene ikke skal ha et institu-sjonsliknende preg. Det er flere faktorer somavgjør om bofellesskap eller samlokaliserte boli-ger vil fungere som gode løsninger for de som border. Elementer som spiller inn er størrelse påbofellesskapene, antallet samlokaliserte boliger,sammensetningen av de som bor der, valgfrihetentil den enkelte bruker, mulighet for arbeid og akti-vitet på dagtid, lokalisering og utforming av byg-ningene, samt størrelsen på boenhetene.

Uavhengig av brukergrupper skal derfor ikketallet på boenheter som lokaliseres sammen værefor stort, og boligene bør plasseres i ordinærebomiljøer slik at prinsippene om normalisering ogintegrering oppfylles. Ulike brukergrupper skalheller ikke samlokaliseres på en uheldig måte.Ved tildeling av tilskudd fra Husbanken forutset-tes det videre at et prosjekt har funksjonell og godstandard, slik at det blir et godt sted å bo og engod arbeidsplass. Det skal legges vekt på kvalite-ter som bidrar til at både omsorgsboliger og syke-hjem kan fungere som gode hjem og gi rammenom et verdig og meningsfullt liv.

6.2.2 Skillet mellom boform og tjenestetilbud

Det er ikke boformen, men den enkeltes individu-elle behov som skal bestemme tjenestetilbudetsinnhold og omfang. Retten til forsvarlige helse- og


omsorgstjenester gjelder uavhengig av om en bori sykehjem, omsorgsbolig eller eget hjem. Etter attjenestetilbudet er fastlagt, bør spørsmålet om flyt-ting til omsorgsbolig eller innleggelse i sykehjemderfor vurderes for seg, og ha en selvstendigbegrunnelse knyttet til behovet for å endre bositu-asjon og få andre omgivelser.

6.2.3 Skillet mellom bolig og korttidsopphold

Samhandlingsreformen legger opp til utbyggingav lokalmedisinske sentra der desentraliserte spe-sialisthelsetjenester blir samlokalisert med ulikekommunale helsetjenester. Her kan det ogsåmange steder være aktuelt med sengeplasser forbehandling og rehabilitering, kombinert medplasser for mer øyeblikkelig hjelp lokalt.

Hagen-utvalget foreslår at det gjøres et tydeli-gere skille på bofunksjonene til de som skal boover lang tid og de som er inne på korttidsopp-hold, og at en benytter den anledningen samhand-lingsreformen gir for å lokalisere og organiserekorttidsplassene sammen med de behandlingsret-tede tilbudene som planlegges etablert.

Samhandlingsreformen kan på denne måten fåsom bieffekt at flere av de eksisterende sykehjem-mene bygges om til å tilby korttidstilbud forbehandling og opptrening, mens langtidsbebo-erne, som i hovedsak har nedsatt funksjonsevneog et sammensatt sykdomsbilde, ofte meddemens som hoveddiagnose, etter hvert får sitt til-bud i mindre bofellesskap, med større privatareal,fellesrom og gode opplevelses- og aktivitetsmulig-heter både ute og inne.

6.2.4 Skillet mellom privat og offentlig areal

De uklare grensene som i dag er mellom privatareal og offentlig areal, hva som er arbeidsplassog hva som er boareal, skaper usikkerhet bådehos beboere og pårørende i sykehjem. Hagen-utvalget foreslår å trekke tydeligere grenser mel-lom hva som er privat, felles for en gruppe og hvasom er offentlig areal, slik at beboeren og de nær-meste vet hva de disponerer over og hva deansatte disponerer over. Slike grenser bør under-strekes i arkitekturen og klargjøres i de avtalersom inngås mellom utleier og leietaker. En arki-tektur som fremmer slike skiller vil kunne bidra tilat pårørende blir en mer aktiv deltaker, og til årespektere privatlivet. Omsorgsboligen har løstbegge deler gjennom en husleieavtale regulert ihusleieloven, og en boform der de fleste funk-sjoner ligger i leiligheten.

6.2.5 En del av nærmiljøet

Tidligere ble institusjoner ofte lagt utenfor annenbebyggelse, gjerne i rolige og naturskjønne omgi-velser med vakker utsikt. Etter hvert er en kom-met til at sykehjem og omsorgsboliger må liggemidt i det pulserende liv og være en selvsagt delav et lokalsamfunn.

Det gir muligheten til å dele på fellesarealer,slik at de kan utnyttes til mange formål, bli etmøtepunkt for alle som bor i området og fungeresom arena for lokale kulturaktiviteter. Kortavstand gjør det lettere for familie og venner åstikke innom når de er i sentrum for å handle, ogbeboerne kan følge med og ta del i det som skjer inærmiljøet. Kafe og kantine, aktivitetsrom, sceneog treningsrom bør derfor være åpne for flere, ogfungere som velferdssenter i lokalmiljøet.

Sammensatte bomiljøer hvor eldre bor tett vedbarn og barnebarn i stedet for bomiljøer som skil-ler ordinære boliger og boliger for eldre ogomsorgsboliger, vil gjøre det enklere å styrkepårørendes bidrag i omsorgsarbeidet. Mange vilogså trives bedre i slike sammensatte bomiljøer.Det gjelder også yngre mennesker med omsorgs-behov.

Å unngå segregering har vært sentralt i denkampen mennesker med funksjonsnedsettelsehar ført for likestilling og deltakelse. I møte medet aldrende samfunn vil en av de viktigste strate-giene på samme måte være å hindre alderssegre-gering. En slik strategi må komme klart tiluttrykk i arkitekturen og lokaliseringen av boligerog institusjoner med helse- og omsorgsformål.

6.3 Husbankens investeringstilskudd til sykehjem og omsorgsboliger

Regjeringen etablerte i 2008 et nytt investerings-tilskudd til bygging og fornying av kommunalesykehjem og omsorgsboliger med en ramme på12 000 heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008–2015. Tilskuddet skal stimulere kommunene til åfornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser ogomsorgsboliger for personer med behov for hel-døgns helse- og omsorgstjenester, uavhengig avalder, diagnose eller funksjonshemning.

I dagens investeringsordning ytes det tilskuddtil sykehjemsplasser og omsorgsboliger medulike tilskuddssatser.

Investeringstilskuddet er tilrettelagt slik atkommunene, i tillegg til å øke antallet heldøgnsomsorgsplasser ved netto tilvekst, også skal fåanledning til å renovere og oppgradere den alle-


rede eksisterende bygningsmassen. Utbyggings-takt og kommunenes planer tyder på at de vilnytte hele rammen på 12 000 plasser innen utgan-gen av 2015 (KS 2013).

6.3.1 Fornyelse og kapasitetsvekst

Halvparten av landets omsorgsboliger og syke-hjem ble enten nybygd eller totalrenovert underHandlingsplan for eldreomsorgen i perioden1998–2007. Den andre halvparten av de om lag40 000 institusjonsplassene og de om lag 50 000boligene til pleie- og omsorgsformål er nå snartmoden for fornyelse og utskifting. Kommunenebør i første omgang erstatte de plassene som i dager gamle og nedslitte før behovet for sterkerekapasitetsvekst inntreffer om ti år. Basert på nøk-terne forutsetninger antyder nye framskrivningerat det i tillegg er et behov for om lag 15 000 nyeplasser fram mot 2030 (jf. kapittel 3). Samlet inne-bærer det et potensielt behov for utskifting, reno-vering og kapasitetsvekst av til sammen 60 000plasser i tråd med tidligere anslag i St.meld. nr. 25(2005–2006) om framtidas omsorgsutfordringer.Med fradrag for de 12 000 sykehjemsplasser ogomsorgsboliger som ligger inne i Omsorgsplan2015, vil det som illustrasjon være behov for omlag 3000 enheter per år ved en mest mulig jevnutbyggingstakt fram mot 2030.

Pleie- og omsorgsbyggene benyttes sværtintensivt. Levetiden for slike bygg er derforgjerne kortere enn mye annen kommunal byg-ningsmasse. I tillegg er omsorgssektoren gjen-stand for en kontinuerlig endring i hvordan tjenes-tene ytes, både gjennom økte kompetansekrav,økte brukerforventninger og gjennom teknolo-gisk utvikling. Dette påvirker også bygningsmas-sen. Når investeringskostnaden for en ny syke-hjemsplass ikke tilsvarer mer enn om lag tre årsdrift, er det av stor betydning for kvalitet og effek-tivitet å ha moderne utstyr og bygningsmasse.

Legger man til grunn en levetid på pleie- ogomsorgsbygg på 30 år, og tar i betraktning at detofte tar flere år å initiere og fullføre slike bygge-prosjekter, er det nå kort tid igjen før den delen avbygningsmassen som ikke er fornyet og erstattet,blir utdatert og lite egnet for tjenesteyting. Om viønsker en mest mulig jevn utbyggingstakt, børdenne fornyelsen være fullført før kapasitetsbeho-vet melder seg for alvor når vi nærmer oss 2025.Slik kan også noe av kostnadsveksten kommu-nene vil få om ti til femten år som følge av raskedemografiske endringer kunne fordeles over flereår. Erstatning av allerede eksisterende plassermedfører ikke nødvendigvis økte driftskostnader,

og kan i mange tilfeller også effektivisere driften.Langsiktighet og forutsigbare investeringsram-mer vil være viktig for kapasitetsvekst og forny-else, og de raske demografiske endringene kreverplanlegging og tilrettelegging på nasjonalt nivå.Regjeringen ønsker derfor å videreføre dagensordning i Husbanken også etter 2015.

I tillegg til en videreføring av ordningen, skaldet utredes om det også skal gis rom for utbyg-ging av trygghetsboliger. Dette vil ikke innebæreen nedprioritering av de som har behov for hel-døgnstjenester, men en inkludering av de somstår i fare for å utvikle slike behov i framtida.

6.3.2 Trygghetsboliger

Dagens ordning er forbeholdt personer medbehov for heldøgns omsorgstjenester. Mange harimidlertid behov for et tilrettelagt botilbud uten åtrenge tjenester hele døgnet. Trygghetsboligerkan fylle dette behovet, og gi beboerne trygghet,fellesskap, praktisk hjelp og ulike aktivitetstilbud.Utbygging av trygghetsboliger vil være i tråd medsamhandlingsreformens intensjoner om tidlig inn-sats og forebygging, og kan bidra til å utsette ellerforebygge innleggelse i sykehjem.

Trygghetsboliger er boliger med smarthus-teknologi, resepsjon og hotellservice, der bebo-erne kan få dekket ulike behov for praktisk tilret-telegging, slik som vask av bolig, vask av klær,vaktmestertjenester, tilbud om matservering ogannet som avhjelper beboernes hverdag. Slikeboliger kan gjerne bygges i tilknytning til dagakti-vitetssenter, kulturhus, nærmiljøsenter, velferds-senter eller liknende med lett tilgang til aktivitetog sosialt samvær. Det bør stilles samme krav tilutforming av boenhetene som i dagens ordningfor omsorgsboliger.

I Sverige utvidet man fra 2010 den allerede eta-blerte investeringsordningen for «särskilta boen-den» til også å omfatte «trygghetsbostäder». Erfa-ringene fra Sverige tyder på at dette er blitt ensuksess. Tilskuddet har samtidig vendt oppmerk-somheten bort fra en ensidig debatt om de tradi-sjonelle institusjonsløsningene. En svensk studieviser samtidig at sannsynligheten for å flytte tilbolig med heldøgns omsorg er mer enn dobbeltså høy for eldre som bor hjemme i sin ordinærebolig, enn for eldre som bor i boliger med tilrette-lagte servicetilbud (SOU 2008:113).

Formålet med å bygge trygghetsboliger vilførst og fremst være å forebygge ved å gi beboe-ren en følelse av trygghet, og tilrettelegge for meraktivitet og sosialt fellesskap. Både for denenkelte og for samfunnsøkonomien vil det beste


være at tiltak og ressurser settes inn så tidlig sommulig, slik at sykdom og funksjonstap unngås,utsettes eller reduseres. Dette gir både tjeneste-mottakerne en helsegevinst, og kommunene enøkonomisk gevinst ved redusert behov for mertjenester senere i livet. En forventet økning avkronisk syke og en forestående økning i antalleldre, forsterker insentivet til å bygge botilbudsom kan bidra til å utsette behovet for heldøgnsomsorgstjenester.

Etablering av trygghetsboliger kan samtidiglegge forholdene bedre til rette for effektiv tjene-steyting fra helse- og omsorgstjenesten ved at per-soner med et begynnende tjenestebehov kommertidlig inn i tilrettelagte boliger, der oppfølging ogtilbud skreddersys etter behov og utvikling. Deter også viktig at botilbudet er tilrettelagt slik atbeboerne ikke trenger å flytte om de får behov foret mer omfattende tjenestetilbud. Trygghetsboli-gene bør derfor være innrettet og tilrettelagt slikat det tas høyde for flere nivåer av tjenesteytelse.Dette innebærer blant annet universell utformingav boligen og omgivelsene, og opplegg for åkunne ta i bruk ulike former for velferdsteknologi.I tilknytning til trygghetsboligene må det byggesfellesareal med mulighet for måltider, sosialt sam-vær og fritidsaktiviteter.

Det er lettere å etablere og drive slike trygg-hetsboliger enn å ta ansvar for heldøgns omsorgs-tilbud. Dette kan medføre at både boligbyggelag,ideelle organisasjoner og private utbyggere istørre grad kan stimuleres til å delta i utbyggingog drift av trygghetsboliger og inviteres til å leggetrygghetsboliger inn som en del av sine utbyg-gingsprosjekter.

Det skal derfor utredes om heldøgnskravet idagens ordning kan tilpasses, slik at investerings-ordningen i Husbanken eventuelt kan gi rom fortrygghetsboliger.

6.3.3 Morgendagens sykehjem

Institusjons- og hjemmetjenestetradisjonen iomsorgssektoren er i ferd med å forenes, og deter etter hvert blitt vanskelig å se forskjell på nyesykehjem med små avdelinger og tun medomsorgsboliger og lokaler for hjemmetjenestene.Hagen-utvalget anbefaler i sin utredning at en tarskrittet fullt ut og fusjonerer disse ulike formene.Slik kan vi få omsorgsboliger i sykehjem og syke-hjem i omsorgsboliger, når morgendagensomsorgsbygg skal utformes.

Det er imidlertid lite forskning på det nye somskjer. Det er stort behov for å dokumentere ogmer systematisk evaluere erfaringer med tidligere

utbyggingsprosjekter, for eksempel de som blebygget under Handlingsplan for eldreomsorgen,for å kunne vurdere hvilke grunnleggende kravsom må stilles til nye prosjekter. Hagen-utvalgetforeslår å etablere testboliger for mer systematiskutprøving av ny teknologi, fallvennlige materialerog omgivelser, baderomsløsninger og innredning,og mener det bør stimuleres til forsøksprosjektersom følges opp av dokumentasjon og forskning.Regjeringen vil utrede en ordning for å avsettemidler til forskning, utvikling og innovasjon, medsikte på utforming og utprøving av nye modellerfor framtidas institusjons- og boligløsninger.

6.4 Finansierings- og egenbetalingsordninger for ulike boformer

I 2012 var kommunenes brutto driftsutgifter tilpleie- og omsorgsformål om lag 90 mrd. kroner.Inntektene fra brukerbetaling både i institusjonog for tjenester i eget hjem var samlet på om lag 6mrd. kroner. Vel 13 prosent eller 5,4 mrd. kronerav kommunenes brutto driftsutgifter for institusjo-ner ble dekket av brukerbetaling. For praktiskbistand i eget hjem utgjorde brukerbetalingen 550mill. kroner. Dette tilsvarer om lag 1,3 prosent avkommunenes samlede brutto driftsutgifter forhjemmetjenester.

6.4.1 Dagens regelverk

Etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenes-ter § 11-2 kan kommunen kreve egenandel ellervederlag av bruker når dette følger av lov eller for-skrift. Departementet kan i forskrift gi nærmerebestemmelser om vederlag for helse- ogomsorgstjenester.

Staten regulerer i dag kommunenes adgang tilå ta betalt for omsorgstjenester gjennom to ulikebestemmelser i forskrift om egenandel for kom-munale helse- og omsorgstjenester, et for tjenes-ter i eget hjem og et for tilbud i institusjon. Boligertil pleie- og omsorgsformål der man betaler hus-leie, som i omsorgsboliger, regnes som eget hjem.Kommunene har hovedansvaret for finansieringav tjenestetilbudet uansett hvor tjenesten ytes.Alle som bor i eget hjem dekker egne boutgifterog betaler egenandeler for helsetjenester (lege-hjelp, legemidler og medisinsk forbruksmateriellpå blå resept, og reiser i forbindelse med behand-ling) inntil beløpsgrensen for frikort i tak 1-ord-ningen (2040 kroner i 2013). Når beløpsgrensener nådd, utstedes et frikort som gir full dekning av


utgifter ut over beløpsgrensen resten av året. I tak2-ordningen er beløpsgrensen for 2013 satt til2620 kroner. Tak 2-ordningen omfatter fysioterapi,enkelte former for refusjonsberettiget tannbe-handling, opphold ved opptreningsinstitusjonerog behandlingsreiser til utlandet. Innbyggere medlav inntekt kan søke statlig bostøtte til å dekke endel av boutgiftene.

Hjemmesykepleie og personrettet praktiskbistand er fritatt for brukerbetaling, det samme erstøttekontakt og avlastningstiltak. Som personret-tet praktisk bistand regnes personlig stell ogegenomsorg, som nødvendig hjelp til å stå opp,toalettbesøk, personlig hygiene, hjelp til å kle avog på seg, hjelp til å spise, nødvendig tilsyn og til-svarende grunnleggende behov. Kommunen kankreve brukerbetaling for praktisk bistand, somf.eks. rengjøring, innkjøp og matlaging.

Kommunen står i utgangspunktet fritt til å fast-sette nivået på brukerbetalingen. Brukerbetalin-gen må imidlertid ikke være høyere enn det tje-nesten koster å produsere (selvkost). Brukerbeta-lingen fra den enkelte kan heller ikke settes høy-ere enn at vedkommende beholder tilstrekkeligmidler til å dekke personlige behov og bære sittansvar som forsørger. Det er gitt særlige skjer-mingsregler for husstander med en samlet skatt-bar nettoinntekt før særfradrag under 2G. Fordenne gruppen skal samlet vederlag for tjenestersom nevnt over ikke overstige 175 kroner i måne-den i 2013. Brukerbetaling for blant annet trygg-hetsalarm og/eller matombringing inngår som endel av 2G skjermingen når tjenesten skal oppfylleet hjelpebehov som gir krav på tjenester etterloven. Det er ikke brukerbetaling for folketryg-dens eller kommunens utlån av hjelpemidler ieget hjem.

Forskrift om egenandel for kommunale helse-og omsorgstjenester skiller mellom langtids- ogkorttidsopphold i institusjon. Beboere med lang-tidsopphold betaler for et samlet bolig- og tjenes-tetilbud uten hensyn til omfanget av de tjenestersom mottas. Langtidsbeboeren betaler blant annetfor kost, losji, medisiner, praktisk bistand, syke-pleie og andre helsetjenester gjennom et vederlagberegnet ut fra brukerens inntekt. Regelverketinnebærer at brukeren kan pålegges å betale 75pst. av inntekter inntil folketrygdens grunnbeløp(G) fratrukket et fribeløp (7000 kroner i 2013). Avinntekter utover folketrygdens grunnbeløp beta-les inntil 85 pst. av inntekten. Vederlaget skal ikkeoverstige de reelle oppholdsutgiftene, og betalin-gen skal begrenses slik at enhver har i behold tileget bruk minst 25 pst. av folketrygdens grunnbe-løp i tillegg til fordelen av fribeløpet. For korttids-

opphold betaler alle en fast dag-, natt- og døgnprisfastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. I2013 er disse takstene fastsatt til henholdsvis 137kroner per døgn, og 72 kroner per dag/natt. Forbeboere i institusjon dekker folketrygden kostna-dene til individuelt tilpasset rullestol, ganghjelpe-midler eller rullator til personlig bruk, kommuni-kasjonshjelpemidler til personlig bruk og person-lig syns- eller hørselshjelpemidler. Det er ingenegenandel for disse hjelpemidlene. Alle andrehjelpemidler er et kommunalt ansvar i institusjo-nene.

6.4.2 Tidligere behandling

Ved behandlingen av St.meld. nr. 50 (1996–97)Handlingsplan for eldreomsorgen, ba Stortinget«Regjeringen utrede en likebehandling av beta-lingsordninger når det gjelder medisiner, hjelpe-midler og bostøtte i omsorgsbolig og alders- ogsykehjem» (Romertallsvedtak VII, Innst. S. nr. 294(1996–1997)). Et eget utvalg hadde da lagt framen utredning (NOU 1997: 17), som la opp til etnytt finansieringssystem der finansierings- ogegenbetalingsordninger skulle være nøytrale i for-hold til kommunal organisering og prioritering.

Sosialdepartement sendte i 2004 en sak påhøring for å innhente berørte parters vurderingerav hvordan likere betaling kunne oppnås. Ihøringsnotatet ble det forutsatt at kommuneneskulle ha ansvaret for pleie- og omsorgs-tjenestene, og at tjenestene i all hovedsak skalfinansieres gjennom kommunenes frie inntekter.Det ble drøftet hvordan like ordninger uavhengigav boform kunne oppnås

Det ble i høringsnotatet konkludert med at entjenestebasert betaling både i institusjon og egethjem i stor grad ivaretok de hensyn som børgjelde for et framtidig egenbetalingssystem. Enslik modell ble sett på som nødvendig for at kom-munene lettere kunne tilpasse tjenestetilbudet utfra den enkeltes behov. Videre bidrar denne beta-lingsformen til å tydeliggjøre brukerens ansvarfor egen bolig, og det offentliges ansvar for å ytetjenester. Et flertall av kommuner og statlige eta-ter ønsket endringer i dagens ordninger, samtidigsom mange var bekymret for økte administrativeoppgaver for kommunen knyttet til å endredagens ordninger. På den annen side gikk flere avde ansattes og brukernes organisasjoner imot ågjøre endringer.

I St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, mulig-heter og mening – Framtidas omsorgsutfordrin-ger fant regjeringen at ulempene ved dagens ord-ninger samlet sett ikke forsvarte å gjennomføre


en omfattende reform. Hensynet til at brukerneikke skulle komme svekket ut etter en omlegging,tilsa at dagens ordninger inntil videre burde opp-rettholdes. Regjeringen varslet at den skulle følgeutviklingen i kommunene, og vurdere behovet fortiltak løpende.

6.4.3 Behov for ny utredning

Brukere av kommunens omsorgstjenester betaleri dag for tjenester de mottar etter to ulike bestem-melser, avhengig av om de mottar tjenester i ellerutenfor institusjon. Ulikhetene i regelverket kandermed føre til at brukere betaler ulikt for desamme tjenestene avhengig av om kommunen til-byr plass i institusjon, eller om personen bor i eideller leid bolig.

Antallet plasser kommunene disponerer i insti-tusjoner har de siste 20 årene holdt seg ganskestabilt på om lag 40 000 plasser. Handlingsplan foreldreomsorgen og Opptrappingsplan for psykiskhelse medførte en betydelig utbygging avomsorgsboliger som supplement til, og delvis somerstatning for, den tradisjonelle institusjonsomsor-gen. Dette er boliger som regnes som beboerenseget hjem.

I Hagen-utvalgets utredning beskrives de sistetiårenes endringer i bygningsmassen de kommu-nale omsorgstjenestene forvalter, og måten denblir brukt på. Mens den på 1960-tallet i hovedsakbesto av aldershjem med to- eller flersengsrom,felles kjøkken og bad i korridoren, består den nå

av moderne sykehjem med enerom, kjøkkenkrokog eget bad, og omsorgsboliger ofte i form av lei-ligheter bygd sammen i tun eller blokkbebyggelsemed base for hjemmetjenesten og andre service-funksjoner. Samtidig har det vært en nedbyggingav institusjonstilbudene i spesialisthelsetjenesten.Blant annet la Ansvarsreformen for menneskermed psykisk utviklingshemning (HVPU-refor-men) på 1990-tallet opp til boformer som skullevære integrert i det normale bomiljøet, og sominviterte til deltakelse i lokalsamfunnet. Fortsetterutviklingen blir resultatet at vi får omsorgsboligeri sykehjem og sykehjem i omsorgsboliger, og detblir etter hvert vanskelig å se forskjell på nyesykehjem og omsorgsboliger med lokaler forhjemmetjenester. Flere kommuner kaller ogsåomsorgsanleggene sine for sykehjem med bedrebostandard, mens andre kommuner avhjemlersykehjemsplassene sine og kaller dem omsorgs-boliger, bo- og servicesenter eller lignende.

Rammebetingelsene for kommunene og bru-kerne må i størst mulig grad utformes slik at tje-nestetilbudet vurderes ut fra den enkeltes behov,og ut fra hva som er samfunnsøkonomisk mesteffektivt.

Regjeringen vil sette i gang et utredningsar-beid om finansierings- og egenbetalingsordningerfor ulike boformer. Formålet med utredningen erå legge til rette for et rettferdig og forutsigbartbetalingssystem for brukerne, og avklare ansvars-forhold mellom staten og kommunesektoren.



Figur 7.1

KAPITTEL

7


7 Velferdsteknologi – en ny ressurs

«Velferdsteknologi handler ikke om teknologi –men om mennesker.»

Nils Peter Nissen

Bruk av velferdsteknologi i de kommunale helse-og omsorgstjenestene åpner et mulighetsrom påflere måter. Det gir først og fremst menneskermulighet til å mestre eget liv og helse, og bidrar tilat flere kan bo lenger i eget hjem til tross for ned-satt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan bidra tilå forebygge eller utsette institusjonsinnleggelse.Teknologi som skaper større trygghet hos bruke-ren kan også avlaste pårørende for unødvendigbekymring.

Teknologi vil aldri kunne erstatte menneskeligomsorg og fysisk nærhet. Omsorgstjenestene vilbåde i dag og i framtida være arbeidsintensive ogavhengige av det konkrete møtet mellom menne-sker. Velferdsteknologien kan imidlertid under-støtte en ny utvikling og være ett av flere tiltak forå endre disse tjenestenes innretning, med størrevekt på hjelp til selvhjelp, selvstendighet, sosialdeltakelse, aktiv omsorg og hverdagsrehabilite-ring.

På samme måte som for tankegangen bakhverdagsrehabilitering, kan velferdsteknologisette brukerne bedre i stand til å ta ansvar for sitteget liv og opprettholde relasjonene til andre men-nesker i det daglige. Teknologien kan også bidratil å forsterke sosiale nettverk og mobilisere til øktsamspill med tjenesteansvarlige, nærmiljøet, fami-lie og frivillige. Dermed kan den også frigjøre tidog ressurser i omsorgstjenesten, som i størregrad kan brukes i direkte brukerrettet arbeid.

Velferdsteknologi kan være en av drivernesom skaper innovasjon i helse- og omsorgstjene-stene. Den åpner for nye måter å organisereomsorg på, og kan legge til rette for nye arenaerfor samvirke med brukeren selv, nærmiljøet, pårø-rende, frivillige, ideelle aktører og næringslivet.

Økt bruk av velferdsteknologi kan også bidratil økt verdiskaping i næringslivet. Det er naturligat omsorgssektoren framover blir en stadig vikti-gere kunde etter hvert som næringslivet utviklervelferdsteknologiske produkter, tjenester og kon-septer som er interessante for kommunene.

Utnytte mulighetsrommet

For å utnytte det mulighetsrommet velferdstekno-logi gir, må det legges til rette for at kommunene istørre grad kan ta velferdsteknologiske løsningeri bruk. Derfor settes det i gang et nasjonalt pro-gram for utvikling og implementering av velferds-teknologi i de kommunale helse- og omsorgstje-nestene. Programmet bygger på samhandlingsre-formens målsettinger om helsefremmendearbeid, forebyggende tjenester, tidlig innsats ogom å yte tjenestene der folk bor.

Vi skal utnytte de muligheter velferdsteknolo-gien gir. Samtidig vil den ikke alene være avgjø-rende for omsorgstjenestenes evne til å møteframtida. En ny og framtidsrettet omsorgstjenestevil også kreve større faglig bredde med sterkerevekt på aktivisering, rehabilitering og gruppe- ognettverksarbeid.

Flere av de som arbeider på dette feltet sier atinnføring av velferdsteknologi handler mest omorganisering og mindre om teknologi. Utviklin-gen av velferdsteknologi må derfor settes inn ien ramme, og ha som formål å bidra til å løse heltkonkrete problemer og behov. Innføring av vel-ferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene børderfor skje parallelt med endringer i organiserin-gen og innretningen av tjenestene.

Innføring og bruk av velferdsteknologi erhøyt på dagsorden i mange europeiske land.Utvikling og utprøving av velferdsteknologi spil-ler en sentral rolle i EUs European InnovationPartnership on Active and Healthy Ageing.Videre legger EUs nye rammeprogram for fors-kning og innovasjon, Horisont 2020, til rette forat europeisk forskning, teknologisk utvikling oginnovasjon skal trekke i samme retning, og bidratil gode løsninger på samfunnsutfordringer somdemografi og helse, klima og miljø, transport ogsikkerhet.

7.1 Velferdsteknologi

I denne meldingen legges definisjonen av vel-ferdsteknologi fra Hagen-utvalget til grunn:


«Med velferdsteknologi menes først og fremstteknologisk assistanse som bidrar til økt trygg-het, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet ogfysisk og kulturell aktivitet, og styrker denenkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen tiltross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisknedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kanogså fungere som støtte til pårørende og ellersbidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursut-nyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Vel-ferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfel-ler forebygge behov for tjenester eller innleg-gelse i institusjon.»

Helsedirektoratet har i sin fagrapport om imple-mentering av velferdsteknologi (Helsedirektora-tet 2012) også brukt denne definisjonen. Velferds-teknologi har grenseflater mot, og kan være over-lappende med IKT i helse og kommuneforvaltnin-gen og hjelpemiddelområdet. I denne meldingenomhandles velferdsteknologi med sikte på at detteskal bli en integrert del av tjenestetilbudet iomsorgstjenesten.

IKT i helse er en samlebetegnelse som omfat-ter utvikling og bruk av informasjons- og kommu-nikasjonsteknologi (IKT) for å registrere ogutveksle helserelaterte data, informasjon og kunn-skap hos pasienter, helsepersonell, helseadmini-stratorer og politikere. I den grad velferdsteknolo-giske løsninger overfører informasjon med betyd-ning både for en persons helse- eller livssituasjonog for den tjeneste vedkommende skal motta,omfattes dette av begrepet IKT i helse. Da vil ogsåpersonopplysningsloven og helseregisterlovengjelde. Telemedisin inngår i IKT i helse, og er

særlig brukt i behandlinger der helsehjelp blirunderstøttet av helsepersonell som befinner segpå andre steder enn pasienten.

I helse- og omsorgssektoren er IKT et verktøyfor å skape bedre tjenester, og teknologien skalstøtte arbeidsprosessene i hele bruker- og pasi-entforløpet. IKT-systemene skal også forenkleinnbyggernes tilgang til informasjon og tjenester,bl.a. slik at det legges til rette for kommunikasjonog informasjonsutveksling mellom brukerne ogkommuneforvaltningen.

Folketrygdloven regulerer stønad til hjelpe-midler i arbeids- og dagliglivet. Hjelpemidler i fol-ketrygdens forstand innbefatter også velferdstek-nologi. Rettighetene i folketrygdloven er rettetmot enkeltbrukere, og tiltak må knyttes opp mot åavhjelpe et praktisk problem som funksjonsned-settelsen forårsaker. Det er en forutsetning at per-sonen som gis stønad har en vesentlig og varignedsatt funksjonsevne. Kommunene har ansvarfor hjelpemidler som skal dekke midlertidigebehov, det vil si behov av en varighet på under toår. Innføring og bruk av velferdsteknologi i dekommunale helse- og omsorgstjenestene endrerikke oppgave- og ansvarsfordelingen mellom statog kommunene.

NOU 2010: 5 Aktiv deltakelse, likeverd og inn-kludering – Et helhetlig hjelpemiddeltilbud la vektpå at tilrettelegging og hjelpemiddelområdet er ettverrfaglig fagfelt som krever innsats på en rekkeområder i helse- og velferdsfeltet. Utvalget vektlabehovet for å utforme en langsiktig og strategiskinnrettet kunnskapsoppbygging på dette området.Arbeidsdepartementet og Arbeids- og velferdseta-ten har begynt dette arbeidet, og har slåttsammen flere av sine kompetansesentre på områ-det.

NAV Kompetansesenter for tilrettelegging ogdeltagelse er en ny ressurs i arbeids- og velferds-forvaltningen, og skal ha et særlig fokus på tilret-telegging og deltakelse i utdanning og arbeid.Kompetansesenteret har ansvar for kunnskapsut-vikling innenfor velferdsteknologiområdet rettetmot hjelpemiddelsentralene. Et sentralt områdeer å utvikle og formidle kunnskap knyttet til for-bruksteknologi som bidrar til aktivitet og delta-kelse for personer med nedsatt funksjonsevne.Kommunene og hjelpemiddelsentralene har etbredt samarbeid om tilrettelegging og formidlingav hjelpemidler. Hjelpemiddelsentralens rolle somressurs- og kompetansesenter avgrenses ikke avhva som finansieres gjennom folketrygdloven.Det er derfor naturlig at hjelpemiddelsentraleneog kommunene samarbeider om velferdstekno-logi.

Figur 7.2 Illustrasjon av forholdet mellom begrepene IKT i helse, telemedisin, velferds-teknologi, NAV Hjelpemidler og IKT i kommuneforvaltningen

IKT i helseNAV

Hjelpemidler

IKT i kommune-

forvaltningen

Velferdsteknologi

Telemedisin


Tilrettelegging og formidling av hjelpemidleretter folketrygden er knyttet til enkeltpersonermed varige funksjonsnedsettelser. For den kom-munale omsorgstjenesten vil bruk av velferdstek-nologi være en integrert del av tjenestene, og bru-kes som alternativ til andre omsorgstjenester ellersom ledd i tjenesteytingen.

Etter forskrift om egenandel for kommunalehelse- og omsorgstjenester kan kommunen krevevederlag for praktisk bistand og opplæring etterhelse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første leddnr. 6 bokstav b, med unntak av tjenester til person-lig stell og egenomsorg. Utgifter til investering,installering og bruk av velferdsteknologi vil falleinn under disse egenandelsbestemmelser sålenge teknologien tildeles for å oppfylle kommu-nens plikt til å yte nødvendige helse- ogomsorgstjenester. Det er ikke egenandeler påhjelpemidler etter folketrygden og behandlings-hjelpemidler tildelt av spesialisthelsetjenesten.

7.1.1 Ulike typer velferdsteknologi

Velferdsteknologi kan deles inn i fire hovedkate-gorier ut fra hvilket behov de møter, og hvordande kan fungere som støtte for brukere, pårørendeog tjenesteutøvere:

Trygghets- og sikkerhetsteknologi skaper tryggerammer omkring enkeltindividets liv og mestringav egen helse. Trygghetsalarmer er den mestbrukte løsningen i denne gruppen, som nå utvides

med varslings- og lokaliseringsteknologi og ulikeformer for sensorer.

Kompensasjons- og velværeteknologi bistår nårfor eksempel hukommelsen blir dårligere, ellerved fysisk funksjonssvikt. Dette omfatter også tek-nologi som gjør hverdagslivet enklere, som foreksempel styring av lys og varme.

Teknologi for sosial kontakt bistår menneskermed å komme i kontakt med andre, som foreksempel videokommunikasjonsteknologi.

Teknologi for behandling og pleie bidrar til atmennesker gis mulighet til å bedre mestre egenhelse ved for eksempel kronisk lidelse. Automa-tisk måling av blodsukker, blodtrykk mv. ereksempler på slike tekniske hjelpemidler.

7.2 Utfordringer ved bruk av velferdsteknologi i kommunene

En undersøkelse foretatt av KS i 2011 viste at vel-ferdsteknologi i svært liten grad var tatt i bruk inorske kommuner (Hoen og Tangen 2011). Sågodt som alle kommuner har tilbud om trygghets-alarm, men bare et fåtall har utvidede funksjonerkoblet til trygghetsalarmen. Svært få kommunerhar teknologi for sosial kontakt integrert i tjene-stene. Bruk av PDAer (personlig digital assistent)er mer utbredt, men dette er teknologi som bru-

Boks 7.1 Bildetolking for inkludering i arbeid og utdanning

Bildetolketjeneste er et eksempel på hjelpe-midler tilrettelagt og formidlet av NAV Hjelpe-middelsentralene. Tjenesten skal gi brukernelettere tilgang til tolketjenester og dermedstørre mulighet for likestilling og deltakelse iarbeidslivet. Bildetolketjenesten er fjerntol-king for hørselshemmede og døvblinde medtegnspråk eller skrivetolking via bildetelefon.En bildetelefon består av skjerm, kamera ogprogramvare. Tjenesten øker den sosiale del-takelsen på arbeidsplassen ved at lunsjpauser,samtaler mellom kolleger og lignende kan tol-kes gjennom bildetolketjenesten. Tjenestengjør det også enklere for hørselshemmede ogdøvblinde i arbeid å ta direkte kontakt medhørende på telefon.

Boks 7.2 Fonden for Velfærdsteknologi

I Danmark ble Fonden for Anvendt Borger-nær Teknologi (ABT-fonden) etablert i 2009med en kapital på tre mrd. danske kroner.Fondet finansierer prosjekter som systematiskprøver ut nye digitale og velferdsteknologiskeløsninger som skal bidra til bedre tjenestermed færre ressurser. I 2012 endret fondetnavn til Fonden for Velfærdsteknologi.

Fram til 2012 ble det gitt midler til demon-strasjonsprosjekter for utprøving av teknologiog til større implementeringsprosjekter. Fraog med 2012 er hovedaktiviteten å spre de vel-ferdsteknologiske løsningene som har viststørst potensial, og der teknologien er tilpas-set brukernes behov. Fonden for Velfærdstek-nologi skal fram til 2016 videreføre igangsatteprosjekter for å dokumentere hvordan vel-ferdsteknologi kan gi bedre tjenester til bru-kerne, og fornye og effektivisere det offent-lige tjenestetilbudet.


kes av de ansatte og ikke av brukeren selv. Fler-tallet av kommunene som deltok i KS-undersøkel-sen etterlyser informasjon om mulighetene somligger i bruk av velferdsteknologi, og de etterlyserogså økt satsing på rådgivning om implemente-ring og integrering i tjenestene. Samtidig så etflertall av kommunene på velferdsteknologiskeløsninger som et rekrutteringsfortrinn framover,og uttrykte stor tro på at ulike former for velferds-teknologi kan benyttes i forebyggende tiltak.

Funnene fra KS-undersøkelsen bekreftes i enundersøkelse Norsk Sykepleierforbund gjordeblant landets ordførere og rådmenn i 2012 (Norges-Barometeret 2012). Flertallet av ordførerne og råd-mennene i undersøkelsen svarte bekreftende på atdet er ønskelig å bruke mer midler enn de gjør i dagpå teknologi og innovasjonsarbeid, men at de samti-dig kjenner for dårlig til mulighetene som finnes.

Ansvaret for innføring og bruk av velferdstek-nologi må ligge i den enkelte kommune. Statensrolle er å legge til rette for at det kan utvikles gode

velferdsteknologiske løsninger i et samarbeid mel-lom kommuner, næringslivet og kompetansemil-jøer. Staten kan også bidra til å møte noen av deutfordringene som er felles for alle kommunene,som for eksempel etiske, personvernmessige ogjuridiske utfordringer, og tekniske rammebetingel-ser for utvikling og innføring av velferdsteknologislik som standardisering og valg av felles løsninger.

7.2.1 Etiske og personvernmessige utfordringer

Bruk av velferdsteknologi i omsorgstjenesten sup-plerer den tradisjonelle måten å gi omsorgstjenes-ter på. Velferdsteknologien kan bidra til å skapebedre løsninger, men kan også utfordre grunnleg-gende verdier.

Etiske utfordringer

Samtidig som velferdsteknologi kan bidra tiltrygghet og at flere kan bo hjemme i egen boliglengre, kan den også utfordre den enkeltes privat-liv og personvern. Eksempelvis kan overvåkingmedføre at brukeren får innskrenket sitt hand-lingsrom. Personvernet er avgjørende for å ivaretaden individuelle friheten.

Å få bestemme over sitt eget liv er en av de vik-tigste forutsetningene for en positiv utvikling ogidentitet. Derfor må vi sikre at den enkelte i størstmulig grad beholder selvbestemmelsesretten. Forde som ikke har samtykkekompetanse må tjene-sten ha nær kontakt med pårørende eller vergesom bistår brukeren.

Velferdsteknologi kan generere til dels storemengder sensitiv informasjon. Teknologien må der-for være minst mulig integritetskrenkende, og bru-ken må ha et klart definert formål og vurderes åvære forsvarlig. Krav til faglig forsvarlighet er etgrunnleggende krav i helse- og omsorgstjenestene. Iprinsippet om faglig forsvarlighet inngår også kravom etisk forsvarlighet. Etisk forsvarlighet betyr at til-takene må prøves mot alminnelige etiske prinsipper.

Personopplysningsvern og velferdsteknologi

Helse- og omsorgssektoren håndterer storemengder helseopplysninger, som er blant de mestsensitive personopplysningene som finnes. Det erdermed et stort behov for et godt rettslig ramme-verk for håndteringen av slike opplysninger.Omfattende elektronisk innsamling av helseopp-lysninger og andre personopplysninger kan økerisikoen for spredning og misbruk, og skadepo-tensialet kan være stort. Det er viktig at befolknin-

Boks 7.3 Det midtnorske velferdsteknologiprosjektet

Fylkesmennene i Nord-Trøndelag, Sør-Trøn-delag og Møre og Romsdal samarbeider medKS om utprøving av velferdsteknologi i flereav regionens kommuner. Flere mindre pro-sjekt inngår i et koordinert fellesprosjekt.Kommunene som deltar samarbeider medflere eksterne aktører, som ulike FoU-miljøer,Næringslivets hovedorganisasjon, Leveran-dørutviklingsprogrammet, næringslivsaktø-rer og/eller med aktører som piloterer ulikeprogrammer som skal fremme innovasjons-kraft og innovasjonsevne i kommunene.

Etter halvgått løp i prosjektet ser man kon-turene av hvilke kriterier som må være påplass når kommuner skal teste og ta i bruk vel-ferdsteknologi: Ressurser til gjennomføringog medarbeidere som faktisk og reelt haravsatt tid til arbeidet. Langsiktig finansieringer viktig. Det samme er forankring i ledelsenog i de delene av organisasjonen som skalgjennomføre prosjektet. Deltakerkommunenehar erfart at det tar tid å gjennomføre endrin-ger som på sikt vil kunne rokkere ved eta-blerte kulturer og arbeidsmåter. Det er avgjø-rende med en grundig tilnærming til nye tje-nesteforløp, som sikrer nødvendig trygghetfor brukerne, pårørende og tjenesteyterne.


gen har tillit til at helse- og omsorgssektorenbehandler personopplysninger på en slik måte atpersonopplysningsvernet er ivaretatt.

Når helse- og omsorgstjenesten skal ta i brukvelferdsteknologi må de ha et rettsgrunnlag for åhåndtere helseopplysninger og andre personopp-lysninger. Hovedregelen og utgangspunktet i hel-seregisterloven og personopplysningsloven er atslik behandling skal basere seg på samtykke fraden enkelte. I tillegg må all behandling av person-opplysninger være i samsvar med kravene ettergjeldende personvernlovgivning, og oppfylle kra-vene til tilfredsstillende informasjonssikkerhet.

Behov for endringer i lov og regelverk

Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi somledd i helse- og omsorgstjenester, vil kunne inne-bære inngrep overfor den enkelte. Dette kreverrettslig grunnlag, enten i form av samtykke ellersærskilt lovhjemmel (legalitetsprinsippet). Mangeav dagens pasienter og brukere mangler samtykke-kompetanse helt eller delvis. Særlig gjelder dette enøkende andel personer med demens og andre medkognitiv svikt som trenger helse- og omsorgstjenes-ter. Dette gjør det nødvendig med annet rettsliggrunnlag enn samtykke, dvs. lovhjemmel.

Dagens regelverk er fragmentert og til delsuklart og mangelfullt, når det gjelder bruk av vars-lings- og lokaliseringsteknologi i helse- ogomsorgstjenesten til myndige pasienter eller bru-kere som mangler samtykkekompetanse. En storandel av kommunene oppfatter også helselovgivnin-gen som et hinder for å ta i bruk velferdsteknologi.

For å skape rettslig klarhet og for å legge bedretil rette for ny teknologi som kan gi den enkeltestørre mulighet til selvstendighet, trygghet og fysiskaktivitet, har departementet hatt på høring forslag tillovendringer, som gir helse- og omsorgstjenestenadgang til å treffe vedtak om bruk av varslings- oglokaliseringssystemer som ledd i helse- ogomsorgstjenester til myndige pasienter og brukeresom mangler samtykkekompetanse. Prop. 90 L(2012–2013) om endringer i pasient- og brukerret-tighetsloven mv. (bruk av varslings- og lokaliserings-teknologi) er oversendt Stortinget.

7.2.2 Behov for standardisering på velferdsteknologiområdet

Felles åpne standarder for velferdsteknologi, somer uavhengig av hvem som yter tjenestene oghvilke leverandører disse har valgt, gjør at bru-kerne får en god, koordinert og forutsigbar tje-neste. Standarder gjør det mulig å utveksle og for-

stå informasjon som benyttes mellom ulike enhe-ter. Utstyr eller enheter fra en produsent kan byt-tes ut med utstyr fra en annen produsent. Fellesåpne standarder er også et viktig skritt mot at vel-ferdsteknologier fungerer sammen med, og kankommunisere med teknologi og hjelpemidlerlevert av Arbeids- og velferdsetaten, spesialisthel-setjenesten eller private aktører.

For små og mellomstore bedrifter vil standar-der være viktig for å kunne levere tilpassede pro-dukter i et større internasjonalt marked. Innfly-telse på standarder gjør det mulig for norskebedrifter å utvikle produkter som kan være inter-nasjonalt konkurransedyktige.

7.2.3 Samarbeid mellom kommuner og næringsliv

Utvikling og innføring av velferdsteknologi i kom-munene vil kreve gode og tette samarbeidsrelasjo-ner mellom kommunene og næringslivet. Nærings-livet må delta aktivt i utformingen av løsninger påbakgrunn av kommunenes behov.

For at anskaffelser skal bidra til bedre oppga-veløsning i helse- og omsorgstjenestene må kom-munene kartlegge langsiktige utviklingstrender ibrukernes behov og ha innsikt i den teknologiskeutviklingen som muliggjør nye løsninger. Derformå omsorgstjenesten og innkjøpsmiljøer i denenkelte kommune samarbeide tett ut fra fellesmålsettinger og kartlagte brukerbehov, slik atbestillingen til næringslivet dekker de behovenebrukerne har.

Kommunene kan bidra til næringsutviklinggjennom rollen som krevende kunder. Velferds-teknologi kan bidra til å utvikle norsk næringslivog skape nye muligheter både for små og storebedrifter. I en rapport danske Damvad utarbeidet

Boks 7.4 unIKT

Programmet unIKT skal styrke arbeidet meddigital deltakelse, og medvirke til at flere digi-tale satsinger kan bli til nytte for hele befolk-ningen. unIKT Brukerforum skal arbeide forat IKT-løsninger i det offentlige rom skal bliuniverselt utformet. Forumet skal fungeresom kontaktskaper og pådriver når det gjelderbevisstgjøring, mobilisering, informasjons- ogkunnskapsspredning.

Se http://www.bufetat.no/bufdir/deltasenteret/


til Næringslivets hovedorganisasjon i 2011 ble detpåpekt at det ligger et stort markedspotensialinnenfor velferdsteknologiområdet, både i Norgeog internasjonalt (Damvad 2011a).

Regjeringen har lagt fram en strategi for øktinnovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Stra-tegien tar særlig fatt i tverrgående utfordringer ihvordan offentlige virksomheter arbeider medanskaffelser i for- og etterkant av sine utlysninger.Der det er rasjonelt og riktig vil regjeringen leggetil rette for at anskaffelser blir et strategisk virke-middel i offentlige virksomheters utviklingsar-beid. Offentlige virksomheter skal ha god dialogmed markedet om sine utviklingsbehov, og haredskaper og kompetanse for å planlegge og gjen-nomføre innovasjonsfremmende anskaffelser.

7.2.4 Tjenesteinnovasjon og organisasjonsendringer

Velferdsteknologi og IKT er først og fremst verk-tøy for å kunne levere bedre, mer individuelt til-passede og effektive tjenester. Potensialet er stort,men innføring av ny teknologi vil i de fleste tilfel-ler også medføre endringer i arbeidsrutiner, orga-nisering og oppgavefordeling.

For å hente ut gevinster av velferdsteknologienviser erfaringer fra Danmark at det må organisato-riske endringer til, og at ansatte og brukere må fåtilstrekkelig kompetanse og veiledning til å kunnegjøre velferdsteknologi til et virkningsfullt verktøy ihelse- og omsorgstjenesten. Erfaringer fra de kom-munene som er i gang med å innføre velferdstekno-logi viser at behovskartlegging sammen med bru-keren, og tett oppfølging av leverandører, er viktigfor å finne rett teknologi til rett person.

Et nasjonalt program for velferdsteknologi måogså lære av erfaringene med å innføre smarthus-teknologi på 1990-tallet. Et doktorgradsarbeid omhvorfor smarthusteknologien ikke ble tatt i bruk(Thygesen 2009) peker på noen sentrale faktorer:Ustabil og sårbar teknologi, lite fleksibel og bru-kervennlig teknologi, mangel på planlegging ogtverrfaglig organisering for å utnytte teknologien,utstyr med ulike grensesnitt og mangel på stan-dardisering, kompetanse, og uklart regelverkmed hensyn til varsling.

7.3 Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi

Det skal etableres et nasjonalt program forutvikling og implementering av velferdstekno-

logi i helse- og omsorgstjenestene. Hovedmåletfor programmet er at velferdsteknologi skalvære en integrert del av tjenestetilbudet iomsorgstjenestene innen 2020. Programmetskal medvirke til at det utvikles og innføres vel-ferdsteknologiske løsninger som styrker bru-kernes selvstendighet, egenmestring og sosialedeltakelse, og skaper større trygghet for bru-kere og pårørende.

I tråd med samhandlingsreformen og Nasjonalhelse- og omsorgsplan skal programmet fremmeforebyggende arbeid, tidlig innsats og rehabilite-ring, og legge til rette for nye arbeids- og samar-beidsformer mellom kommuner, brukere, pårø-rende, nærmiljøet, frivillige, spesialisthelsetjenes-ten og næringslivet.

Økt bruk av velferdsteknologi i helse- ogomsorgstjenestene skal bidra til å:– forbedre brukernes mulighet til å mestre egen

hverdag– øke brukernes og pårørendes trygghet, og

avlaste pårørende for bekymring– øke brukernes og pårørendes deltakelse i bru-

kernettverk og mulighet til å holde løpendekontakt med hverandre og med hjelpeapparat

Helsedirektoratet vil få hovedansvaret for å gjen-nomføre teknologiprogrammet som en del avOmsorgsplan 2020. Det forutsettes at Helsedirek-toratet i gjennomføringen av programmet samar-beider med InnoMed og det kompetansesenteretsom skal etableres som en del av den helhetligekommunale innovasjonsstrategien.

Programmet vil bestå av følgende innsatsom-råder:

Etablering av åpne standarder for velferdsteknologi

Regjeringen har i Meld. St. 9 (2012–2013) Éninnbygger – én journal, om digitale tjenester ihelse- og omsorgssektoren, signalisert sterkerenasjonal styring av IKT-utviklingen. Standardi-seringsarbeidet på velferdsteknologiområdetskal bidra til at standarder legger til rette forintegrerte og leverandøruavhengige velferds-teknologiske løsninger på tvers av offentlig ogprivat sektor. Helsedirektoratet gis ansvaret foret overordnet standardiseringsarbeid på vel-ferdsteknologiområdet. Det forutsettes et nærtsamarbeid med KS-programmet KommIT (Pro-gram for IKT-samordning i kommunesektoren),Standard Norge, leverandør- og bransjeforenin-ger og Norsk Helsenett SF. Arbeidet skal sees isammenheng med standardiseringsarbeidet påIKT i helseområdet. Standardisering på vel-


ferdsteknologiområdet skal gis prioritet i denasjonale strategier for standardisering. Stan-dardene skal blant annet bidra til at personopp-lysninger ivaretas i tråd med lovkravene til per-sonopplysningsvern.

Utvikling og utprøving av velferdsteknologiske løsninger i kommunene

Utvikling og utprøving av nye velferdsteknolo-giske løsninger må ses i sammenheng med utvik-ling av nye arbeidsmetoder, nye organisasjonsløs-ninger og framtidige institusjons- og boligløsnin-ger gjennom innovasjonsprogrammet for morgen-dagens omsorg (jf. kapittel 8).

Det er behov for å utvikle flere ulike vel-ferdsteknologiske løsninger for å møte framti-das utfordringer og behov. Økt opplevd trygg-het muliggjør at mennesker kan bo hjemme len-ger og stimulere til sosial og fysisk aktivitet. Iførste omgang vil utvikling av trygghetspakkerha høy prioritet. En trygghetspakke er en vide-reutvikling av tryggsalarmen som i tillegg kaninkludere blant annet selvutløsende alarm, fall-sensor, røykdetektor, elektronisk døråpner,mobiltelefon, sporingsløsning (GPS) mv. For åbidra til å etablere en robust trygghetspakke-modell som kan brukes av alle kommuner, vilregjeringen støtte deltakerkommunene i pro-sjektene Trygge spor og Trygghetspakken.

Kunnskapsgenerering og spredning av velferdsteknologiske løsninger

Programmet skal bidra til ny forskningsbasertpraksis. For å dokumentere effekter og gevinsterved bruk av ulike velferdsteknologiske løsningerskal kunnskapsgenerering og spredning av godevelferdsteknologiske løsninger til kommuneneprioriteres. Følgeforskning og etablering av kunn-skapsbasert praksis prioriteres først. Det er behovfor kunnskap om effekter av velferdsteknologiskeløsninger, men også om arbeidsorganisering ogintegrering av velferdsteknologi som et virkemid-del i helse- og omsorgstjenestene. En felles kunn-skapsbase er nødvendig for å sikre enhetlig kunn-skapsutvikling og en hensiktmessig og rasjonellkunnskapsdeling. De regionale sentrene foromsorgsforskning vil få en sentral oppgave somdokumentasjonssenter med følgeforskning og for-midling (jf. kapittel 8).

Regjeringen vil ta initiativ til en årlig samlingder forskere, næringsliv, kommuner og utdan-ningsinstitusjoner kan møtes for å utvikle samar-beidet om framtidas omsorg.

Bidra til utvikling av gode modeller for innføring og bruk av velferdsteknologi

En vellykket innføring og bruk av velferdstekno-logi i omsorgstjenestene krever en omlegging avansvar, arbeidsoppgaver og arbeidsprosesser iomsorgstjenestene.

Erfaringer fra Danmark er at innføring avvelferdsteknologi ofte må virke sammen med enfaglig omstilling fra passiv hjelp til mer aktivhjelp av brukerne i hverdagen. Brukeren måofte gjennomgå en opptrening for å kunnebenytte et velferdsteknologisk produkt. Innfø-ring av velferdsteknologi må derfor ses i sam-menheng med den faglige omstillingen somomtales i kapittel 5.

Boks 7.5 Trygge spor og Trygghetspakken

Prosjektet Trygge spor er et offentlig innova-sjonsprosjekt finansiert av Oslofjordfondet.Prosjektet er et samarbeid mellom forsknings-partnerne Sintef, Nasjonalt kompetansesenterfor aldring og helse, Universitetet i Agder ogDrammen, og Bærum, Trondheim, Bjugn ogÅfjord kommune. Målsettingen i prosjektethar vært å bidra til å gi personer med kognitivsvikt en tryggere og mer aktiv hverdag, samtbidra til større trygghet for pårørende ogansatte i helse- og omsorgssektoren. Gjennompraksisnær forskning er det forsøkt å gi svarpå hvordan en GPS-løsning med støttesyste-mer kan utvikles for å møte behovene til mål-gruppene. Erfaringene fra kommunene somhar deltatt viser at etiske vurderinger, kartleg-ging av individuelle behov, faglig kompetanseog tilrettelegging av velferdsteknologi og tje-nester er viktige forutsetninger for forsvarligog vellykket bruk av varslings- og lokalise-ringsteknologi. Prosjektet videreføres i Inno-vasjonsprosjekt i offentlig sektor Trygge spor2.

Trygghetspakken er et tilsvarende offent-lig innovasjonsprosjekt, der forskningspart-nerne Sintef, Universitetet i Oslo og Høgsko-len i Vestfold samarbeider med flere kommu-ner om å utvikle teknologi og tjenester somgjør det mulig for personer med nedsatt funk-sjonsnivå å bo lenger hjemme. Prosjektet star-tet opp i 2012 og pågår ut 2014.


En ny og bedre oppgaveløsning krever samti-dig at helse- og omsorgstjenestene i større gradmålrettes etter den enkelte brukers behov. Kart-legging av behov er avgjørende for å sikre at tek-nologien dekker de behov den er ment å dekke,og er i tråd med det som er praktisk og organisa-torisk mulig i kommunen. En grundig behovs-kartlegging blant aktuelle brukere, og planleg-ging av organisatoriske endringer, vil være avgjø-rende for at bruken av velferdsteknologi skal fåeffekt.

Velferdsteknologi må integreres i tjenesten ogikke bare anvendes som enkeltstående løsninger.For å utvikle gode modeller for en vellykket innfø-ring og bruk av ulike velferdsteknologiske løsnin-ger og systemer, ønsker regjeringen å involvereeksisterende institusjoner og fagmiljøer, og styrkevirkemidlene de disponerer. InnoMed skal byggesut, slik at de i tillegg til spesialisthelsetjenestenogså kan dekke de kommunale helse- ogomsorgstjenestene og ivareta innovasjonsarbeidetpå tvers av forvaltningsnivåene i helse- ogomsorgstjenesten. Videre skal ordningen medoffentlige forsknings- og utviklingskontrakter(OFU) gjennom Innovasjon Norge gjøres letteretilgjengelig og tilpasset innovasjonsbehovet ihelse- og omsorgssektoren, særlig med tanke påvelferdsteknologi.

For å stimulere til økt innovasjon i kommu-nene vil det også bli etablert et eget kompetanse-senter som en del av regjeringens kommunaleinnovasjonsstrategi.

Kompetanseheving

For å få effekt av velferdsteknologiske løsningermå opplæring og kompetanseheving av ansatte,brukere og pårørende skje både i forkant av ogparallelt med innføring av velferdsteknologi. I

hovedsak må opplæringen foregå som internopp-læring i kommunene, gjerne i samarbeid medutdanningsinstitusjoner, hjelpemiddelsentraler ogandre fagmiljøer. En del av den praktiske opplæ-ringen må knyttes til den konkrete innføringen avvelferdsteknologi.

Regjeringen vil som del av Kompetanseløftet2015 utvikle en virksomhetsintern opplærings-pakke som gir de ansatte grunnkompetanse i vel-ferdsteknologi, Velferdsteknologiens ABC. Opp-læringspakken skal ivareta at brukere og pårø-rende gis tilstrekkelig opplæring i bruk av vel-ferdsteknologiske løsninger. Opplæringspakkenskal ha fokus på brukerbehov, arbeidsmiljø,arbeidsprosesser, teknologi mv.

Helse- og omsorgspersonell må videre giskunnskap om velferdsteknologi gjennom utdan-ningene. Endringer i helse- og sosialutdanningenebør vurderes i lys av de behov programmet ska-per, særlig for fysio- og ergoterapiutdanningene.Disse gruppene har en metodisk tilnærming medvekt på aktivisering og rehabilitering som vil væresentral i utvikling, utprøving, innføring og bruk avvelferdsteknologiske løsninger. I tillegg er de vik-tige brobyggere mellom hjelpemiddelsentraleneog helse- og omsorgstjenestene, og mellom helse-og sosialpersonell og teknologimiljøer.

Programmet skal også bidra til at kommunenetilføres nødvendig kompetanse innen innovasjonog innovasjonsledelse. Kunnskap om endrings-prosesser og implementering er avgjørende for åsikre en vellykket innføring og bruk av velferds-teknologiske løsninger. Som del av regjeringenskommunale innovasjonsstrategi skal det utvikleset utdanningstilbud i kommunalt innovasjonsar-beid for kommunale ledere og fagfolk i sektoren.Gjennom studiet skal ansatte, ledere og folke-valgte lære om innovasjonsprosesser og hvordanplanlegge og gjennomføre et innovasjonsprosjekt.



Figur 8.1

KAPITTEL

8


8 Innovasjon i omsorgsfeltet

«Det er bedre å innovere selv, enn å bli innovert.»Rolf Rønning

Innovasjon er å skape nytt. Da handler det om ååpne framtida og utvide handlingsrommet gjen-nom å identifisere flere utveier, vise fram alterna-tiver og finne nye spor og løsninger.

Morgendagens omsorg er et innovasjonspro-gram som tar sikte på å utforme nye løsninger forframtidas omsorg sammen med brukere, pårø-rende, kommuner, ideelle organisasjoner,forskningsmiljøer og næringslivet. Innovasjons-programmet skal bidra til utvikling og innføring avvelferdsteknologi, nye arbeidsmetoder, nye orga-nisasjonsløsninger og boformer som er tilpassetmorgendagen.

I regjeringens innovasjonsmelding St.meld. nr.7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftigNorge, ble helse- og omsorgssektoren trukketfram som et prioritert område med stort innova-sjonspotensial. Helse- og omsorgstjenestene ståroverfor store oppgaver framover. Befolkningensalderssammensetning endres. Kompleksiteten ioppgaveløsningen har økt, og befolkningen harforventninger om mer sammensatte og differensi-erte tilbud.

Regjeringens hovedstrategi for å møte framti-das omsorgsutfordringer har vært å utnytte denærmeste årene med små demografiske endrin-ger til en gradvis utbygging av tjenestetilbudet, ogtil å forberede den raske veksten i omsorgsbehovsom vil komme om 10–15 år gjennom å investere iutdanning av fagpersonell og fornyelse av byg-ningsmasse (St. meld. nr. 25 (2005–2006)). Meddenne meldingen settes det også fokus på å finnenye løsninger ved å mobilisere samfunnets sam-lede omsorgsressurser, ta i bruk ny teknologi ognye faglige metoder og støtte lokalt innovasjonsar-beid i kommunene.

Det er først og fremst i kommunene innova-sjonsarbeidet må foregå. Det viktigste statligemyndigheter kan bidra med, er å støtte kommune-nes egen innovasjonsevne og muligheter, entenved å fjerne barrierer eller innrette lovgivning ogfinansieringsordninger slik at de aktivt understøt-ter nødvendig innovasjons- og endringsarbeid.

Enhver framtidsrettet virksomhet har satt av res-surser og fagpersonell til å drive innovasjon ogproduktutvikling.

Mange av innovasjonsmulighetene denne mel-dingen peker på vil oppstå i et samarbeid mellomkommuner, kunnskaps- og forskningsmiljøer ogsivilsamfunnet, organisasjoner eller næringslivet.Næringslivsinnovasjon støttes gjennom InnovasjonNorge, forprosjekter gjennom InnoMed, og merforskningsbasert innovasjon gjennom Norges fors-kningsråd. Det er imidlertid få ordninger som errettet mot omsorgssektoren og kommunene. Der-for er det behov for et rammeverk og virkemidlersom legitimerer innovasjon i kommunene, og somgjør at de i større grad kan prøve ut nye løsningernår de står overfor komplekse utfordringer.

I en undersøkelse Østlandsforskning har gjortfor KS dokumenteres det at innovasjonsvirkemid-lene i Innovasjon Norge og Norges forskningsrådbare i begrenset grad blir tatt i bruk i kommunene(Teigen m.fl. 2010). Majoriteten av kommunenesom har svart oppfatter fylkesmannen og regionalstatsforvaltning som den viktigste samarbeids-partner for innovasjon og utvikling. På omsorgs-sektorens område har fylkesmennene hatt en sen-tral rolle i arbeidet med gjennomføring av ulikereformer og handlingsplaner de siste 25 årene.

Det vil derfor være naturlig å satse videre påfylkesmannen som en av kommunenes statligesamarbeidspartnere i innovasjonsarbeidet, medstøtte fra ulike fagmiljøer og instanser på nasjonaltog regionalt nivå. På noen områder er det ogsånødvendig å ta nasjonale grep, blant annet for åsikre dokumentasjon og spredning av nye fellesløsninger, gi innovasjonsarbeidet tydelig retningog skape felles bevegelse på områder av nytte forhele landet.

8.1 Nytt, nyttig og nyttiggjort

Det finnes mange definisjoner på innovasjon, ogdet er ikke alle som er like godt tilpasset offentligsektor og den virksomheten som foregår i helse-og omsorgstjenestene. Men innovasjon betegner ihvert fall noe som både er nytt, nyttig og nyttig-


gjort. Det nyskapte skal ikke bare være nyttig,men også være tatt i bruk.

En måte å beskrive begrepet på kan være å siat innovasjon er (Jensen m.fl. 2008):– kjent eller ny viten kombinert på en ny måte

eller brukt i en ny sammenheng– ideer omsatt til en bedre praksis som skaper

merverdi– driftig, dristig og eksperimenterende i formen– en måte å forholde seg til oppgaver på – en kul-

tur– en prosess der resultatet ikke er kjent på for-

hånd

Innovasjon er ikke å lete etter beste praksis, menhele tiden lete etter det som kan bli en bedreneste praksis. Det er et begrep for forandring,men bare forandring som skaper merverdi ut fradet virksomheten har som formål. Innovasjon erikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å økekvaliteten i tjenestene, og en systematisk tilnær-ming for å være med på å skape morgendagensløsninger. Innovasjonsprosesser er alltid forbun-det med usikkerhet og forutsetter derfor risikovil-lighet. Dette er nok en av de største barrierene forden kommunale omsorgssektoren. En viktig opp-gave for staten er å bidra til å legitimere innova-sjonsprosesser i omsorgstjenestene og ta grepsom fungerer koordinerende og gir retning til detlokale arbeidet.

8.1.1 I mellomrommene

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten harbrede vekslingsfelt både med spesialisthelsetje-nesten, øvrige kommunale virksomhetsområder(skole, barnehage, kultur, teknisk, bolig, arbeids-og velferdsforvaltningen mv.) og med familier,lokalsamfunnet, organisasjoner og næringslivet.Hagen-utvalget påpeker at det er i mellomrom-mene vi bør lete etter de nye løsningene:

«Det er i disse mellomrommene mye av detnye vil skje, det er her innovasjonene vilkomme.»

Det mange oppfatter som gråsoner, uklare grense-områder og ingenmannsland, ses som interes-sante leteområder for nye løsninger når det kom-mer til innovasjon. Da gjelder det å ha fokus påsamspillet i vekslingsfeltene, på overgangene mel-lom ansvarsområdene til ulike organisasjonsenhe-ter, og mellom de formelle og uformelle syste-mene. Da gjelder det å finne løsninger på tvers avresultatenheter og etatsgrenser, og på tvers av

faglige skillelinjer. Det gjelder å tenke nytt omoppgaveløsning i helse- og omsorgstjenestene, ogom hvilke aktører som skal være involvert.

Samhandlingsreformen har satt søkelyset på åfinne nye løsninger i mellomrommet mellom for-valtningsnivåene i helse- og omsorgstjenestene.Hagen-utvalget har i sin utredning fokusert påmellomrommene mellom omsorgstjenestene ogøvrige kommunale sektorer, og mellom kommu-nen og sivilsamfunnet. Hagen-utvalget meneromsorgstjenestene er strategisk godt plassert ikommunen, og i større grad bør utnytte det poten-sialet som ligger rett foran dem til innovasjoner påtvers:– Omsorgstjenestene har behov for teknisk

basiskompetanse for å kunne ta i bruk velferds-teknologi og utvikle boligløsningene. Da tren-ger de ikke å gå så langt. Kommunen har enegen teknisk sektor der de kan hente inn inge-niører, arkitekter og personell med tekniskbakgrunn.

– Omsorgstjenestene trenger mer pedagogiskkompetanse til å utvikle opplærings- og veiled-ningsprogram for brukere, pårørende ogansatte i arbeidet med rehabilitering. Da tren-ger de ikke å gå så langt. Kommunen har enegen undervisningssektor, der de kan hentelærere, barnehagelærere og andre med peda-gogisk bakgrunn.

– Omsorgstjenestene trenger mer kulturell kom-petanse. Da trenger de ikke å gå så langt. Dehar en egen kultursektor. Gjennom å styrkeden og stille omsorgstjenestens organisasjonog bygninger til disposisjon som kulturarena,kan kultursektoren bli en kultursektor for alle.

– Omsorgstjenestene trenger flere frivillige. Datrenger de heller ikke å gå så langt. De er selven del av nærmiljøet og samarbeider tett medbrukere, familie og lokalsamfunnet. Dettearbeidet må imidlertid settes mer i system, ogstadig finne nye former tilpasset nye generasjo-ner.

Omsorgstjenestene utgjør nesten en tredel avkommunens samlede virksomhet, og må ses isammenheng med behov og ressurser i hele kom-munesektoren. Innovasjonsarbeidet i omsorgs-sektoren bør derfor skje som en del av en helhet-lig innovasjonssatsing, der en finner løsninger imellomrommene mellom helse- og omsorgstje-nestene og de øvrige kommunale sektorene, mel-lom kommunen som forvaltning og kommunensom lokalsamfunn, mellom kommuner og helse-foretak, og mellom kommuner, næringsliv, forsk-nings- og utdanningsmiljøer.


8.1.2 Innovasjon langs to akser

Den kommunale helse- og omsorgssektoren måarbeide med innovasjon langs to akser: Vertikaltmå det skje på tvers av forvaltningsnivåer mellomspesialisthelsetjenesten og de kommunale helse-og omsorgstjenestene slik vi ser det i samhand-lingsreformen. Horisontalt må det foregå i mel-lomrommene mellom kommunale virksomhets-områder, og mellom kommunen som forvaltningog kommunen som lokalsamfunn.

8.1.3 Vertikal innovasjon i helse og omsorg

Vertikal innovasjon beskriver det innovasjonsar-beidet som foregår innenfor fagområdet, på tversav forvaltningsnivåene i helse- og omsorgstjenes-ten, og i samarbeid med forskningsmiljøer ognæringslivet. Helse- og omsorgsdepartementetsog Nærings- og handelsdepartementets felles sat-sing på behovsdrevet innovasjon og næringsutvik-ling i helsesektoren ble lansert i 2007 og er utvi-det til 2017. Helsedirektoratet, InnoMed, de regio-nale helseforetakene, Norges Forskningsråd ogInnovasjon Norge har vært sentrale aktører fraoppstarten i 2007. Satsingen er nå utvidet til ågjelde hele helse- og omsorgstjenesten og inklu-dere forskningsdrevet innovasjon og innovasjon ioffentlige anskaffelser. KS er en ny partner inn isamarbeidet. Partene skal sammen bidra til bety-delig økt fokus og satsing på innovasjon ognæringsutvikling i helse- og omsorgssektoren, ogutnytte offentlige ressurser best mulig.

For å skape en bred arena for dialog mellomhelse- og omsorgstjenestene, akademia, nærings-

livet og profesjonsforeningene vil Helse- ogomsorgsdepartementet etablere et dialogforum,HelseOmsorg21. Målet er å skape en helhetligtenkning rundt satsingen på helse- og omsorgs-kunnskap og teknologi. Forumet skal koble myn-digheter, tjenestene, næringslivet og forsknings-miljøer nærmere sammen, og foreslå tiltak tilutviklingen av en bred og samlet strategi for forsk-ning og innovasjon innenfor helse- og omsorgs-feltet.

Samhandlingsreformen er i stor grad uttrykkfor det som kan kalles innovasjonsarbeid langsden vertikale aksen, ettersom hovedfokuset harvært å finne sømløse overganger og god flyt mel-lom forvaltningsnivåer og virksomheter innenforhelse- og omsorgssystemet. Samhandlingsrefor-men har satt søkelyset på å finne nye løsninger imellomrommet mellom forvaltningsnivåene ihelse- og omsorgstjenestene.

Figur 8.2 Innovasjon langs to akser

Kommune og lokalsamfunnHelse- og

omsorgstjenester

Spes

ialis

thel

setj

enes

ten

Boks 8.1 InnoMed

InnoMed er et nasjonalt kompetansenettverkfor behovsdrevet innovasjon i helsesektorenetablert av Helsedirektoratet.

InnoMeds visjon er helsebasert verdiska-ping til beste for pasienter og samfunnet.Målet er å bidra til økt effektivitet og kvalitet ihelsesektoren gjennom utvikling av nye løs-ninger og tjenester. Disse skal være forankreti nasjonale behov og ha internasjonale mar-kedsmuligheter. Løsningene utvikles i tettsamarbeid mellom brukerne i helsesektoren,norske bedrifter, anerkjente fagmiljøer og vir-kemiddelapparatet.

InnoMeds virksomhet omfatter både kom-munehelsetjenesten og spesialisthelsetjenes-ten og er rettet inn mot tre hovedoppgaver iinnovasjonsprosessen:– Stimulering og forankring av behovsdrevet

innovasjon i helsesektoren.– Identifisering og iverksetting av behovs-

drevne utviklingsprosjekter gjennom møte-plasser, forstudier og forprosjekter i tidligfase.

– Bli et kompetansenettverk for behovsdrevetinnovasjon i helsesektoren gjennom utprøv-ing av metoder og utvikling av verktøy,kompetanseoppbygging, nettverksbyggingog kunnskapsformidling.

Se http://www.innomed.no


Samtidig forutsetter samhandlingsreformen atde kommunale helse- og omsorgstjenestene beve-ger seg ut langs den horisontale aksen mot andresektorer og lokalsamfunnet, der siktemålet er åkomme tidligere inn og drive forebygging ogrehabilitering. Slik sett kan denne meldingen for-stås som en videreføring og konkretisering avsamhandlingsreformens mål og intensjoner pålokalt nivå.

8.1.4 Horisontal innovasjon i kommunene

Kommunesektoren har ansvaret for å yte enrekke velferdstjenester. Kommunene er derforhelt sentrale aktører i et innovasjonssystem somskal gå på tvers av alle velferdssamfunnets for-melle og uformelle aktører. Historisk sett harkommunene vært innovative. Siden Formann-skapslovene av 1837 har kommunene hatt anled-ning til å initiere og utvikle tjenester på områdersom ikke er tillagt andre offentlige organer, ogbrukt dette handlingsrommet de til enhver tid harhatt til å finne løsninger på lokale problemer ogbehov. Slike lokale initiativ ble forløperne til nasjo-nale løsninger som for eksempel sparebanker ogforsikringsselskap.

Utfordringer i lokalsamfunnet har også værtforløpere til mange av tilbudene som etter hverter blitt velferdskommunens kjerneområder. Rom-met for entreprenørskap og innovasjon har imid-lertid blitt mindre på de områdene der kommu-nene nå mer er iverksettere av regulerte og lovpå-lagte tjenester (Teigen m.fl. 2010, NOU 2003: 19).Dette er samtidig blitt en større og større andel avden kommunale virksomhet. Behovet for å sikreinnbyggerne i alle landets kommuner likeverdigevelferdsordninger gjennom rettighetsfesting, for-skrifter, retningslinjer og veiledere, kan derfor påden annen side oppleves som barrierer for lokalkreativitet og nyskaping.

Rammefinansiering og rammelovgivning skalsikre lokalt selvstyre slik at kommunene kan løsesine velferdsoppgaver tilpasset lokale forhold ogbehov, og slippe løs de demokratiske krefter sommå til for å utforme morgendagens løsninger.Ledere og medarbeidere i samspill med brukerneer de beste til å vurdere hvilken innsats ogmetode som trengs for å løse oppgavene.

Boks 8.2 Nye vegar til framtidas velferd

Nye vegar til framtidas velferd er tittelen påregjeringa sin nye strategi for innovasjon ikommunesektoren. Med denne strategienynskjer regjeringa å medverke til nytenking, åfremje ein innovasjonskultur og å motivere tilinnovasjonsarbeid i kommunesektoren. Kom-munane skal i større grad nytte innovasjon ogutvikle nye løysingar for å sikre gode tenesterfor innbyggjarane sine i tiåra som kjem.

I strategien presenterer regjeringa dessetiltaka:– Kommunevise framskrivingar som viser

tydeleg korleis demografien og arbeids-kraftbehovet til den einskilde kommunener forventa å utvikle seg. Informasjonenskal gjerast tilgjengeleg på regjeringa.no.

– Støtte til innovasjonsprosjekt i kommunanegjennom skjønsmidlar frå fylkesmannen.

– Etablering av eit kompetansesenter forkommunal innovasjon, som skal kunnedrive kommuneretta rådgjeving, knyttekommunane til relevante innovasjons- ogforskingsmiljø og spreie gode døme.

– Bilateral samarbeidsavtale mellom regje-ringa og KS om innovasjon i kommunesek-toren.

– Støtte til utvikling av eit innovasjonsstu-dium for tilsette i kommunesektoren.Regjeringa kjem til å omtale dette i kommu-neproposisjonen for 2014.

– Auke innovasjonseffekten av offentlegeinnkjøp, blant anna ved å støtte Nasjonaltprogram for leverandørutvikling.

– Vidareutvikle IKT-tiltak og forenklingstil-tak retta mot kommunane, og støtte oppunder kommunane sitt arbeid for å sam-ordne og utvikle felles IKT-løysingar forkommunane.

– Etablere ein innovasjonspris som kan gå tildet beste kommunale innovasjonsprosjek-tet, slik at ein spreier gode erfaringar oginspirerer kommunane til å satse på innova-sjon.

Kommunal- og regionaldepartementet


8.1.5 Innovasjonskultur og kultur for innovasjon

En åpen og anerkjennende organisasjonskultur erviktig for å fremme refleksjon, nytenking og inno-vasjon. Det å utvikle en innovativ organisasjons-kultur er et langsiktig og kontinuerlig arbeid. Detsterkeste virkemiddelet er å framelske og premi-ere den atferden som ønskes. Dette gjelder bådegode forbedringsaktiviteter og nytenkning, samtrapportering om feil og mangler ved tjenestene.

Virksomheter som lykkes i å endre tjenestenkjennetegnes ved stor grad av åpenhet. De delermed andre og lærer av andres erfaringer. De ertydelige på mål og visjoner, stimulerer til kreativtenkning og involverer medarbeidere og brukereaktivt i innovasjonsarbeidet. Skal ledere oppnå for-bedring og endring av virksomheten, må de i til-legg til fokus på strukturer og prosesser, arbeidesystematisk for å skape en kultur som bidrar tilnytenkning og innovasjon. Å arbeide med endringav kulturelle mønstre krever kompetanse og viljetil å kartlegge og endre handlingsmønstre og ver-dier i organisasjonen. Kommunikasjons- og rela-sjonskompetanse er viktig for å lede kulturen-dringsarbeid.

En kultur preget av regelstyring og profesjons-tenkning kan hindre utvikling av en innovasjons-kultur. Innovasjon har en driftig, dristig og ekspe-rimenterende form, og kan lett oppfattes som etlite egnet virkemiddel i en kommune som først ogfremst fokuserer på forvaltning og myndighetsut-øvelse. Å skape en kultur som gir rom for prøvingog feiling kan være en utfordring for enhver orga-

nisasjon, og oppleves som særlig risikabelt nåroppgavene er å gi sikre helse- og omsorgstjenes-ter med dokumenterbar kvalitet.

For å iverksette og lykkes med innovasjonsar-beid er det helt sentralt at kommunen har en poli-tisk og administrativ ledelse som vet at kreativitetog innovasjon ikke kan detaljstyres, og som tør åbruke tid på å omsette nye idéer til praksis.

8.2 Drivere for innovasjon i kommunene

Flere studier viser at ledere og de ansatte er deviktigste pådriverne for innovasjon i offentlig sek-tor. En svensk studie (Hovlin 2011) viser at særligviktige forutsetninger for offentlig innovasjon erlederskap, medarbeiderskap og god organiseringav innovasjonsarbeidet.

En undersøkelse av innovasjonsprosesser i sjunorske kommuner avdekker tilsvarende internefaktorer som viktige for å lykkes med kommunaleinnovasjoner (Ringholm m.fl. 2011). Blant de fak-torene som trekkes spesielt fram er at organisa-sjonen er åpen for nye idéer, at ledere på ulikenivå støtter opp under innovasjonsprosessene, atdet er risikovilje til stede, og at det er høy grad avtillit mellom kollegaer.

Betydningen av lederskap trer tydelig fram.Administrativt er både mellomledere og topple-dere viktige initiativtakere, og særlig framhevesmellomledernes nærhet til brukerne. Nærhet tilbrukeren gjør at mellomlederne både ser proble-mer og har klare oppfatninger om mulige løsnin-ger.

8.2.1 Ledelse for innovasjon

Ledelse er avgjørende for å skape innovasjonskul-tur i omsorgstjenesten. Lederskap innebærer å gåforan, lede an og vise vei. Ledere må være bevisstsin rolle i organisasjonen, både som fanebærer fornye idéer og utvikling av dem, og som den som girmandat for at organisasjonen arbeider systema-tisk med innovasjon (Gjeldsvik 2007). Lederskaper slik sett noe annet enn å administrere og orga-nisere en virksomhet. Lederskap innebærer å haen overordnet idé med det man gjør, og å kunneformidle denne på måter som skaper motivasjonog entusiasme for å gjøre en god jobb og oppnåoverordnede mål. Det kan være behov for nyetyper ledere i omsorgstjenesten, med økt opp-merksomhet på innovasjonsledelse.

En ledelse som viser interesse, anerkjenner ogser ansatte betyr mye for kvaliteten på tjenestene

Boks 8.3 MindLab

Danske MindLab er en tverrdepartementalutviklingsenhet, som involverer innbyggereog virksomheter i å skape nye løsninger somgir merverdi for samfunnet. MindLab skaleksperimentere og inspirere til kreativitet,nytenkning og samarbeid, og utfordre vane-tenkning og byråkrati. Sekretariat, styret,medarbeidere og et vidt forgrenet nettverksikrer en solid forankring i både offentlig sek-tor, privat næringsliv og forskningsverdenen.

MindLab eies av Beskæftigelsesministe-riet, Erhvervs- og Vækstministeriet og Minis-teriet for Børn og Undervisning.

Se http://www.mind-lab.dk/


og ansattes engasjement for å delta i innovasjons-prosesser. Innovasjons- og forbedringsarbeidhandler om å utvise og skape klima for tillit ogtrygghet. God innovasjonsledelse og innovasjons-kompetanse vil ikke bare kunne redusere mot-stand mot nye løsninger og endrede arbeidsruti-ner, men bidra til at de ansatte er med på åutforme nye løsninger.

De kommunale omsorgstjenestene har få lederesammenlignet med annen virksomhet. I gjennom-snitt kan det være mer enn 30 årsverk per leder iomsorgstjenesten. I enkelte kommuner kan detvære over 50 ansatte per leder på grunn av mangedeltidsstillinger. Til sammenligning er ledertetthe-ten for eksempel fire ganger høyere i skoleverket(RO 2004). I følge opplysninger fra fylkesmennenehar denne utviklingen akselerert de senere årene.Lav ledertetthet kan by på utfordringer i utøvelsenav ledelse, følge opp ansatte og drive et systematiskfornyings- og innovasjonsarbeid.

Innovationsrådet i Danmark har utarbeidetkjennetegn for god politisk innovasjonsledelse ogsier at godt politisk lederskap:– skaper dialog og er lydhør overfor synspunkter

fra innbyggere og andre interessenter– avklarer samspillet og rollefordelingen mellom

politikere og administrasjon– utviser risikovillighet og sikrer at innovasjon i

det offentlige sees som en lærende prosess– kan vurdere på hvilke områder det er hensikts-

messig å prøve ut nye metoder– påtar seg ansvaret for å utvikle sterke visjoner

og visjonære politiske mål– sikrer optimale rammer for innovasjon politisk

og administrativt– utviser innovativt og personlig lederskap, har

mot og evne til å tenke annerledes, innovativtog ut av boksen

8.2.2 Lokaldemokrati som innovasjonsdriver

Lokaldemokratiet har historisk sett vært en viktiginnovasjonsdriver. Kommunene har lang tradisjonfor å finne nye løsinger på lokale behov og eta-blerte i sin tid sparebanker, forsikringsselskap,energiselskap, bygde veier, drev fergetrafikk, sik-ret vannforsyning og tok ansvaret for den lokalesamfunnsutviklingen. Kommunene har en langhistorie på å drive både næringsutvikling og lokal-samfunnsutvikling ved hjelp av innovative proses-ser (Rønning og Teigen 2007).

Kommunene har også spilt en helt sentralrolle i utbyggingen av dagens velferdsordninger,som knapt kunne tenkes uten kommuneinstitu-

sjonen. En av de største samfunnsmessige inno-vasjoner i nyere tid er nettopp den kommunalehelse- og omsorgstjenesten (NOU 2011: 11). Vel-ferdsstaten ville ikke eksistert uten velferdskom-munen, som har sin styrke i lokaldemokrati ogfellesskapsløsninger, og som på sitt beste fortsattmobiliserer lokalsamfunnet og skaper samspillmellom offentlige tjenestetilbud, familie og lokal-miljøet.

Lokal tilhørighet, fellesskapsfølelse og medan-svar blir ofte undervurdert i diskusjonen om denmoderne kommune som effektiv og kompetentvelferdsprodusent. Når morgendagens tjenestetil-bud skal utformes, berører det ikke bare kommu-nen som forvaltning, men også kommunen somlokalsamfunn.

Et slikt perspektiv kan også innebære en for-nyelse av lokaldemokratiet, der kommunalpolitikkikke bare handler om å lede kommuneforvaltnin-gen og få budsjettene for de kommunale virksom-hetsområdene til å gå i hop, men om å være sam-funnsbyggere, drive nyskaping og involvere helelokalsamfunnet i prosesser for å møte framtidsut-fordringene.

«Dette kan vi ikke spare oss ut av – dette må viutvikle oss ut av», var det politiske startsignaletfor den omstillings- og innovasjonsprosessen Fre-dericia kommune i Danmark ga seg i kast med fornoen år siden.

8.2.3 Etikk for innovasjon

Etikk i helse- og omsorgstjenesten handlerblant annet om å reflektere over egen praksis,og systematisk lete etter andre og bedre hand-lingsalternativer – sammen med kolleger, sam-arbeidspartnere, brukere og pårørende. Etiskrefleksjon kan derfor inngå som en delmetode iinnovasjonsarbeidet og bidra til at helse- ogomsorgstjenesten finner nye og bedre løsnin-ger. Det ser også ut til at denne type refleksjongjør de ansatte mer innovative (Børslett m.fl.2011). Systematisk etikkarbeid er med andreord kanskje mest effektivt nettopp når mangeføler at de ikke har tid til å reflektere sammen. Imøte med framtidas omsorgsutfordringer blirdet viktig å identifisere nye og smartere måter åarbeide på.

Samarbeid for etisk kompetanseheving er etsamarbeidsprosjekt mellom Helse- og omsorgs-departementet, KS, arbeidstakerorganisasjo-nene og Helsedirektoratet som en del avOmsorgsplan 2015. Hovedmålet er å bidra til atkommunene styrker den etiske kompetansen i


helse-, sosialog omsorgstjenestene og gjen-nomfører systematisk etisk refleksjon i tjenes-tene. Senter for medisinsk etikk ved Universite-tet i Oslo er tildelt et spesielt ansvar for å sikrelangsiktig oppbygging og forankring av kompe-tanse blant annet gjennom veiledning, undervis-ning, utvikling av læremateriell, forskning ogformidling. Prosjektet startet opp i 2007, og frajanuar 2013 har prosjektet 208 deltakerkommu-ner fra hele landet.

Etisk refleksjon og gjennomtenkning er ennødvendig del av arbeidet med utvikling og utprø-ving av nye arbeidsmetoder og teknologiske løs-ninger.

8.2.4 Planlegging for innovasjon

Kommunenes arbeid med kommunebudsjettet ogkommuneplanen kan være egnede verktøy forpolitisk og administrativ forankring av gode inno-vasjonsprosesser. Innovasjon i kommunen måbygges på systematisk arbeid, og det er en fordelom det utarbeides en overordnet strategi for kom-munen som identifiserer problemer og behov som

må løses, som prioriterer, og som angir retning forinnovasjonsarbeidet.

I kommuneplanens samfunnsdel skal detbeskrives i hvilken retning kommunen skal gå,hvilke områder det skal satses på, hvilke problem-områder som er kritiske for kommunen og detskal utarbeides strategier for kommunens langsik-tige arbeid. Plan- og bygningsloven pålegger kom-munene å involvere innbyggere, frivillige organi-sasjoner, sivilsamfunnet og næringslivet i kommu-neplanarbeidet. Kommuneplanen skal etterfølgesav kommunedelplaner, temaplaner og handlings-program. En konkretisering av områder somegner seg for innovasjon bør legges inn i disse pla-nene. Slik kan kommuneplanlegging bli et viktigverktøy både i arbeidet med å kartlegge og analy-sere framtidsutfordringene og utvikle nye løsnin-ger på kommunale oppgaver.

8.2.5 Brukere og sivilsamfunnet som drivkraft for innovasjon

Brukerdrevet innovasjon handler om å ta utgangs-punkt i brukernes behov og utfordringer når nyeløsninger skal utvikles. Som metode bidrar bru-kerdrevet innovasjon til bedre forståelse av bru-kerbehov og en mer systematisk involvering avbrukerne i utformingen av tjenestene. I kommu-nal forvaltning vil dette handle om å både få inn-sikt i den enkeltes behov og gi ledere og ansatteredskaper til å forholde seg til brukerens ønskerog ambisjoner. InnoMed er helse- og omsorgssek-torens pådrivermiljø og kompetansenettverk påbrukerdrevet innovasjon. InnoMeds hovedaktivi-teter er utprøving av metoder og utvikling av verk-

Boks 8.4 NESTA – britisk innovasjonspådriver

Den britiske regjeringen opprettet i 1998Nesta, et nasjonalt miljø som skulle drive framinnovasjonsprosesser og være et rådgivendeog finansierende miljø for næringslivet ogutvalgte offentlige sektorer. På midten av2000-tallet ble innovasjonspådriverrollen oginvesteringsrollen skilt, og Nesta begynte istørre grad å jobbe med ikke-kommersielleinnovasjoner og tjenesteutvikling.

Nesta ble også gradvis mer rettet inn motoffentlig sektor, ikke minst gjennom oppret-telsen av programmene Public Services Labog Creative Councils for lokale og regionalemyndigheter. Nesta har en organisering ogtilnærming til innovasjon som er relevant foren kommunal innovasjonspådriver. De arbei-der med ulike former for innovasjon, storeog små prosesser og har en rik metodiskportefølje.

I april 2012 ble Nesta fristilt og fikk statussom veldedig organisasjon, helfinansiert avoverskuddet fra National Lottery Fund.

Se http://www.nesta.org.uk

Boks 8.5 Helse og omsorg i plan

Helse og omsorg i plan er et studium som bleetablert i oppfølgingen av Samhandlingsrefor-men. Det er nå inngått avtale med fem utdan-ningssteder: Høgskolene i Lillehammer, Vest-fold og Volda og universitetene i Tromsø ogAgder. Høsten 2012 var det til sammen 139studenter som startet opp på studiet, som gårover to semestre. 109 av studentene hadde sittarbeid i kommunene. Innovasjon og utvikling ihelse- og omsorgsektoren er ett av fire hoved-tema for utdanningen, som drives i samarbeidmellom Helsedirektoratet og Sekretariatet foretter- og videreutdanning i samfunnsplanleg-ging.


tøy, kompetanseoppbygging, nettverksbygging ogkunnskapsformidling.

Samskaping med brukeren og andre aktører isivilsamfunnet vil være en viktig kilde til utviklingog innovasjon i omsorgstjenestene. Tradisjonelthar kommunene dekket brukernes behov ved åutnytte ressurser innenfor egen organisasjon.Framtidige løsninger skapes ved å bringesammen helt nye grupper på tvers av organisato-riske skillelinjer, og på tvers av skillet mellomoffentlig sektor og sivilsamfunnet. Komplekseproblemer kan møtes ved å involvere gruppersom blir direkte berørt av tiltakene i utformingenog implementeringen av tjenestene.

En innovasjonsprosess kan være drevet avog involvere mange ulike aktører. Medarbeider-drevet innovasjon defineres som innovasjoner

som er frembrakt gjennom en åpen og inklude-rende prosess, basert på systematisk bruk avmedarbeideres erfaring, idéer og kunnskap(Moland m.fl. 2012). Medarbeiderdrevet innova-sjon handler både om å utvikle en innovasjons-kultur, der ansatte deltar i samtaler og reflek-sjonsgrupper om utvikling av tjenestene i sinalminnelighet, og om å trekke de ansatte med ikonkrete innovasjonsprosesser.

Ansatte har unik kunnskap om tjenestenesutfordringer og aktuelle problemstillinger, og vilsammen med brukere være viktige informanterog drivere i innovasjonsarbeidet. Bruker- og med-arbeiderdrevet innovasjon fordrer god ledelsesom involverer, lytter og skaper rom for nytenkingog kreativitet. Denne tilnærmingen til innovasjonutvider innovasjonsevnen og innovasjonsmulighe-tene, og er i tråd med sentrale verdier i den nor-ske fellesskapsmodellen.

Forskjellen som gjør en forskjell

All offentlig tjenesteyting handler om å skapeverdi for brukerne (Bason m.fl. 2009). Ved å invol-vere brukerne systematisk i utformingen av nyeløsninger får kommunene innsikt i hvordan bru-kerne selv oppfatter omsorgstjenestene, og om dedekker deres faktiske behov. Offentlig sektor hartradisjonelt vært gode på å gjennomføre bruker-undersøkelser eller meningsmålinger for å få til-bakemeldinger på eksisterende tjenester, menspør sjeldnere brukerne om i hvilken grad tjenes-tene løser de utfordringer de har. Slike undersø-kelser kan gi viktige innspill til innovasjonsproses-ser, men de gir få svar på hvordan tjenestene kanendres eller gjøres annerledes.

Systematisk brukerinvolvering og samskapinggir ansatte i helse- og omsorgssektoren mulighettil å se utover sitt eget faglige perspektiv. Når nyeløsninger skal utformes og det er behov for åendre tradisjonelle oppfatninger, er det nødvendigå la seg forstyrre av andre. Vi trenger kunnskapom noe vi ikke har sett eller kan fra før. Det er for-skjellen som gjør en forskjell.

Danske KL (tilsvarende KS) har utviklet enkommunal modell for bruker- og medarbeiderdre-vet innovasjon. Den ble laget i samarbeid med trekommuner i Danmark og er siden testet ut i ulikekommuner og på tvers av sektorer.

I noen tilfeller vil det være slik at brukerneselv driver fram innovasjonsprosesser, og tar eier-skap og ansvar for videre utforming og drift av tje-nestetilbudet. Brukerstyrt personlig assistanse eret godt eksempel på det. Brukerdrevet innovasjoni kommunal kontekst vil alltid måtte ses i sam-

Boks 8.6 Plattform for plandata

Fylkesmennene i Nord- og Sør-Trøndelagleder arbeidet med å utvikle en plattform forpresentasjon og veiledning i analyse av tilgjen-gelige styringsdata, til bruk i kommunenesplan- og utviklingsarbeid. Styringsdata er blantannet hentet fra Kostra, Iplos, folkehelsesta-tistikk, statistikk fra Statistisk sentralbyrå ogspesialisthelsetjenesten.

Prosjektet har som overordnet mål å utvi-kle èn felles inngang eller portal hvor kommu-nene lett kan finne alle relevante styringsdata.I denne portalen skal den enkelte kommunekunne sammenligne egne driftsdata medandre kommuner og søke dypere inn i datatil-fanget for å kunne få tilstrekkelig forklaring påeget driftsbilde. Den andre hensikten medprosjektet, er å utvikle en enkel veiledning forhvordan kommunene kan analysere de datasom finnes tilgjengelig i portalen. En åpenanalyse av disse dataene vil kunne gi et bruk-bart kunnskapsgrunnlag for eget planarbeid,som tillegg til lokal driftsinnsikt.

Åtte kommuner i Trøndelagsfylkene ermed i utvikling av dette prosjektet: Lierne,Høylandet, Namsskogan, Verdal, Levanger,Hitra, Rennebu og Orkdal. I tillegg er det opp-rettet kontakt med andre samarbeidspartnere:KS, Helseforetak, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, Fylkeskommunene i Nord-Trønde-lag og Sør-Trøndelag, Helsedirektoratet ogenkelte FOU-miljøer.


menheng med lokaldemokratiske prosesser og defolkevalgtes beslutningsansvar. Før ledere ogansatte i omsorgstjenestene går i gang med åinvolvere brukere i utformingen og eventuelt leve-ransen av tjenestene, må det avklares hvilken rollehenholdsvis politikere, ledere og de ansatte skalha i de brukerdrevne innovasjonsprosessene.

8.2.6 Hverdagsinnovasjoner

Innovasjon trenger ikke være nye og gjennomgri-pende løsninger på omfattende og store spørsmål.Det kan også være nye og viktige endringer somskjer i den daglige virksomhet, som radikaltendrer tidligere praksis. Hverdagsinnovasjon fin-ner oftest sted i det personlige møtet mellomoffentlig sektor og brukerne, der de i fellesskapoppdager nye måter å løse oppgaver på. Typiskfor slike hverdagsinnovasjoner er at de har etlokalt preg med utspring nedenfra i organisasjo-nen eller virksomheten, og at de vanligvis ikkebrer seg som politikk, men som praksis (Haarr ogFolkman 2013; Digmann et al 2012).

8.3 Kunnskap og forskning for innovasjon

Kunnskap og kompetanse bidrar til å opprettholdeen god og omstillingsdyktig offentlig sektor. I

forskningsmeldingen (Meld. St. 18 (2012–2013)Lange linjer – kunnskap gir muligheter) vektleg-ges utdanning, kompetansetiltak, forskning ogutvikling som hovedvirkemiddel i regjeringenspolitikk for utvikling av framtidas offentlige sek-tor. Forskning skaper ny kunnskap som kan utvi-kle praksis. Forskning på innovasjonsprosesser iomsorgstjenestene er nødvendig for å lete fram,støtte opp under og kvalitetssikre nye løsningerframover. I årene som kommer må det tenkes nyttom oppgaveløsning og arbeids- og samarbeidsfor-mer, og legges til rette for at tjenestene i størregrad kan inngå i samspill med brukernes familieog annet sosialt nettverk, ideelle virksomheter ogfrivillige organisasjoner. Omsorgstjenestene måstyrke sitt eget kunnskapsgrunnlag og utviklekunnskap basert på tjenestenes egenart. For atkommunene selv skal være en sentral aktør iutviklingen av tjenestene, er de avhengig av merkunnskap om hvilke effekter ulike løsninger, tiltakog virkemidler har.

Forskermedvirkning kan gi kommunene ver-difull drahjelp i innovasjonsprosessene, men detkrever at kommunene utvikler sin rolle som delta-ker i og eier av forskningsprosjekter, og som kom-petent bestiller og bruker av både nasjonal oginternasjonal forskning.

Figur 8.3 En kommunal modell for bruker- og medarbeiderdrevet innovasjon

Kilde: http://www.klk.kl.dk/innovationsmodel

1. Identifisere utfordringer og

potensial

4. Idéutvikling: Få ideer og finne

mulige løsninger

Spredning:Bygge nettverk og dele erfaringer

Realisering: Integrere løsningene itjenestene

Feedback:Vurdere merverdien av løsningene

3. Tematisering:Fra oppdagelse til

innsikt

5. Prioritere og velge ideer med

potensial

2. Oppdage ogutforske behov

6. Lage konseptersom kan testes ut


8.3.1 Forskermedvirkning

Det foreligger lite forskningsbasert kunnskap ominnovasjon i kommunal sektor, og behovet forpraksisnær forskning er stort. Norges forsknings-råd skriver i sin Policy for innovasjon i offentligsektor, at forskningen bør spille en sentral rolle ioffentlige innovasjonsprosesser. Forskningen må«fange opp og kvalitetssikre ekstern kunnskap ogidéer, løse problemer og støtte beslutninger, doku-mentere effekter og risiko, spre kunnskap, utnytteinternasjonale nettverk og kompetanse for åendre». Norges forskningsråd kaller dette innova-sjon med forskermedvirkning.

Forskermedvirkning i innovasjonsprosessenekan også bidra til at ny kunnskap utvikles i sam-arbeid med sektoren. Som det pekes på i forsk-ningsmeldingen er det særlig viktig med et godtsamspill mellom forskning, utdanning og prak-sis. Ved å koble forskningsmiljøene tett på inno-vasjonsprosessene i kommunene gjøres viktigkunnskap tilgjengelig for ansatte og sluttbrukereunderveis. Samtidig gjøres kunnskapsbehov ioffentlige sektor til mer aktuelle temaer for fors-

kning og utvikling (FoU). Mer brukernær FoUgjør utdanningen mer relevant, og gode løsnin-ger fra innovativ praksis spres. (Meld. St. 18(2012–2013)).

Framtidige omsorgsutfordringer vil kreve ettett samarbeid mellom kommuner og FoU-mil-jøer, der sektoren selv er med både før, under ogetter forskningsprosessen. Følgeforskning ogevaluering av prosessene kan danne grunnlagetfor forskningsbasert kunnskap som senere fårfølger for beslutninger og praksis.

8.3.2 Utfordringer for forskningsmiljøer og kommunene

Forskning og kunnskapsutvikling på kommunaleinnovasjonsprosesser bidrar til at det genereresny og relevant kunnskap som kan gi bedre beslut-ningsgrunnlag for både nasjonale og lokale myn-digheter. Når forskningen danner grunnlag for nypraksis eller forbedrer kvaliteten på de endrin-gene som skjer så kalles det forskningsdrevetinnovasjon. Både forskningsdrevet innovasjon oginnovasjon med forskermedvirkning kan bli vik-tige drivere for innovasjon i helse- og omsorgstje-nestene framover.

Utfordringene ved innovasjonsprosesser ikommunal sektor er at forskningsressursene erknappe og at insentivsystemet ikke legger tilrette for praksisnær forskning. Norges forsk-ningsråd skriver i sin Policy for innovasjon ioffentlig sektor at dagens meritteringssystemerikke stimulerer godt nok til anvendt forskning.Systemet fører til en viss grad forskerne vekk frapraksis, og forskerne er i liten grad med på åutvikle nye løsninger på problemer kommunene

Boks 8.7 Regionale forskningsfond

De regionale forskningsfondene ble oppretteti 2009 for å støtte opp under regionens priori-terte FoU-områder. De regionale forsknings-fondene skal bidra til langsiktig, grunnleg-gende kompetansebygging i relevante forsk-ningsmiljøer innenfor konkrete innsatsområ-der.

Regionale forskningsfond har som formålå: – styrke forskning for regional innovasjon og

regional utvikling– mobilisere til økt FoU-innsats i regionene– bidra til økt forskningskvalitet og utvikling

av gode og konkurransedyktige FoU-mil-jøer i regionene

– skape utviklings- og læringsarenaer derregionale erfaringer kan drøftes i relasjontil nasjonal og internasjonal kunnskap ogaktiviteter

– sørge for tett samspill mellom aktiviteter iregionene og deres relasjoner til andrenasjonale og internasjonale programmerog aktiviteter

Boks 8.8 OPI

Norges Forskningsråd har etablert et virke-middel som også kan knyttes til innovasjon ihelse- og omsorgstjenestene, Innovasjons-prosjekt i offentlig sektor (OPI). Målet er åøke potensialet for innovasjon hos søkere ogpartnere i offentlig sektor og deres mål-grupper. Det omfatter både teknologi-inno-vasjon og nye måter å organisere tjenestenepå. OPI kan søkes av enheter i offentlig sek-tor, sammenslutninger av slike og organisa-sjoner som representerer offentlig sektoreller deres brukere.


står overfor. Utfordringen framover blir å knytteforskningen tett opp mot innovasjonsprosessenesom foregår i kommunene, og finne gode meto-der som bidrar til spredning, anvendelse ogimplementering av forskningsresultatene i prak-sis. Det er behov for virkemidler og tiltak somkan styrke omsorgstjenestenes kunnskaps-grunnlag. Andre forskningssatsinger må ses meri sammenheng med omsorgssektoren, og det måutvikles tiltak som kan styrke omsorgsfagligeforskningsmiljøer.

Mange av utfordringene omsorgssektoren ståroverfor er globale og må løses internasjonalt. Deter derfor behov for å styrke det internasjonaleforskningssamarbeidet. Forskningsmiljøene vedhøgskoler, universiteter og institutter må tenkebåde lokalt og internasjonalt.

8.4 Morgendagens omsorg –Et innovasjonsprogram for 2013–2020

Denne meldingen peker på behovet for å utformeen ny politikk som kan bidra til å forebygge ogredusere den forventede framtidige veksten ibehovet for helse- og omsorgstjenester. Framti-dige utfordringer krever at vi tar i bruk samfun-

Boks 8.9 Program for helse- og omsorgstjenester

Program for helse- og omsorgstjenester, Hel-seomsorg, administreres av Norges forsk-ningsråd. Programperioden er fra 2011 til 2015med et totalbudsjett på om lag 370 mill. kro-ner. Programmets overordnede mål er å iden-tifisere de mest effektive målene for: – å levere helse- og omsorgstjenester av høy

kvalitet– å redusere uønskede hendelser og ulik til-

gang til helsetjenester– å gi bedre sikkerhet for den enkelte pasient

og bruker

Programmet skal særlig bidra til utvikling avgode og effektive helse- og omsorgstjenes-ter på lokalt plan, og gi økt kunnskap omhvordan de kommunale tjenestene kan styr-kes i samhandling med familie, lokalsamfun-net og spesialisthelsetjenestene. Program-met skal også bidra til forskning på finansi-ering, organisering og ledelse, og til priori-teringer innad i spesialisthelsetjenesten.Gjennom dette skal programmet gi bedrekunnskapsgrunnlag og forutsetninger forplanlegging, prioritering, organisering, sty-ring, finansiering og utvikling av helse- ogomsorgstjenesten.

Boks 8.10 Senter for omsorgsforskning

Helse- og omsorgsdepartementet opprettet i2006 det første regionale senteret foromsorgsforskning ved Høgskolen i Gjøvik. Ijuni 2008 ble ytterligere fire sentre etablertved Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Nord-Trøndelag, Høgskolen i Bergen, og Universi-tetet i Agder i samarbeid med Høgskolen iTelemark. Hvert av sentrene har ansvar for sinregion, henholdsvis Nord-Norge, Midt-Norge,Vest-, Sør- og Østlandet. Sentrene danner etnasjonalt nettverk som koordineres av Senterfor omsorgsforskning Østlandet, ved Høgsko-len i Gjøvik.

Sentrene skal drive praksisnær forskningsom er særlig relevant for omsorgstjenestene ikommunene, deres tjenestemottakere ogpårørende. Sentrene skal også drive fors-kningsformidling overfor kommunene, bidratil kompetanseheving i omsorgssektoren ogbistå utviklingssentrene for sykehjem oghjemmetjenester med forskningskompetanse.De skal med andre ord drive kunnskapsutvik-ling, kunnskapsforvaltning og kunnskapsfor-midling med kommunenes helse- ogomsorgstjenester som målgruppe.

De fem sentrene for omsorgsforskningdanner et nasjonalt nettverk. De har bygd oppet felles panel av omsorgsforskningskommu-ner og gir forskningsfaglig bistand tilutviklingssentrene for sykehjem og hjemme-tjenester.

Sentrene for omsorgsforskning er noeulikt organisert og bemannet. Hver for seg erde foreløpig relativt små, men sammen utgjørde et tyngdepunkt for omsorgsforskning ogomsorgskunnskap i Norge.

Se http://www.omsorgsforskning.no


nets samlede omsorgsressurser på nye måter ogutvikler nye arbeidsmetoder og tjenesteformer.Dette er en nasjonal oppgave, der det viktigstearbeidet likevel må skje i den enkelte av landets428 kommuner, i samarbeid mellom lokale folke-valgte, 270 000 brukere, over 170 000 ansatte,pårørende, lokalsamfunn, organisasjoner ognæringslivet. Men da kreves det også at det tasgrep på nasjonalt nivå, som gir retning til, under-støtter, koordinerer og stimulerer det lokale arbei-det, og som samtidig kan bidra til kompetansebyg-ging, forskning og kunnskapsutvikling, formid-ling, motivering, rådgivning, dokumentasjon ogspredning av nye utprøvde løsninger.

Regjeringen har utformet en innovasjonsstra-tegi for kommunal sektor som gir bedre ramme-betingelser for innovasjonsarbeid gjennom utdan-ning og prosjektstøtte. Tilbakemeldinger fra kom-munene er at de først og fremst har behov forenkel tilgang til generell innovasjonskompetansegjennom rådgivning, veiledning, kunnskap ogerfaring, samt finansiell risikoavlastning til støttefor innovasjonsprosesser (Hoen og Tangen 2011).For å legge til rette for innovasjon i kommunalsektor er det viktig at det bygges opp et sterktkompetansemiljø og målrettede virkemidler somkan bidra til nyskaping og innovasjon. På helse- ogomsorgsfeltet må dette kombineres med tiltaksom går på tvers av forvaltningsnivåene i helse- ogomsorgstjenesten.

Morgendagens omsorg er et innovasjonspro-gram som tar sikte på å utforme nye løsninger forframtidas omsorg, sammen med brukere, pårø-rende, kommuner, ideelle organisasjoner, forsk-ningsmiljøer og næringslivet. Innovasjonspro-grammet skal bidra til utvikling og innføring avvelferdsteknologi, nye arbeidsmetoder, nye orga-nisasjonsløsninger og boformer som er tilpassetmorgendagen. Det forutsettes at programmet leg-ger grunnlag for statlig og kommunal planleggingpå helse- og omsorgsområdet med særskilte vir-kemidler for perioden fram til 2020. En samlet inn-ovasjonsordning skal støtte og stimulere kommu-nenes forsknings-, innovasjons- og utviklingsar-beid på helse- og omsorgsfeltet med følgende ele-menter:1. Forsterke den regionale forsknings- og utvi-

klingsstrukturen for omsorgstjenesten.2. Involvere etablerte innovasjons- og forsknings-

institusjoner på nasjonalt nivå.3. Styrke innsatsen for forsknings-, innovasjons-

og utviklingsarbeid i kommunene, og relevanteprogrammer i Norges Forskningsråd.

Boks 8.11 Offentlige forsknings- og utviklingskontrakter

Offentlige forsknings- og utviklingskontrak-ter (OFU) skal bidra til å modernisere offent-lig sektor. En offentlig forsknings- og utvi-klingskontrakt er en kontrakt mellom enoffentlig virksomhet og en privat aktør, derformålet er å utvikle et nytt produkt eller en nytjeneste. Et OFU-prosjekt skal være et målret-tet og forpliktende samarbeid mellom enoffentlig krevende kunde og en leverandørbe-drift. Ordningen skal stimulere til et tett fors-knings- og utviklingssamarbeid mellom denoffentlige virksomheten og en eller flere leve-randørbedrifter. OFU-ordningen bidrar til åutløse behovsdrevne og innovative samar-beidsprosjekter, samtidig som den økono-miske risikoen reduseres for den offentlige ogprivate aktøren. Innovasjon Norge kan ogsåbidra med kompetanse i forretningsutviklingog internasjonalt markedsarbeid.

Boks 8.12 Arena Ny Omsorg

Arena Ny Omsorg (ANO) er et nasjonalt sam-arbeidsforum for ulike nettverk og klyngersom arbeider med innovasjon i helse- ogomsorgsfeltet. ANO skal fremme kunnskaps-flyt og være en effektiv koblingssentral fordeling av relevant kunnskap om pågående ognye prosjekter, tiltak, arrangementer, FoU-resultater, kompetanse og utdanningstilbud.Forumet selv skal bidra til at enkeltmedlem-mer kan inngå samarbeid og danne konsortieri forbindelse med søknader. Gjennom å brukedenne kunnskapen strategisk, samt støtte oppunder hverandres arbeid og samhandle omsatsinger som krever innsats fra mange aktø-rer, er det forumets hensikt å bidra til å styrkemedlemmene og deres samarbeidspartnere,og derigjennom bidra til innovasjon på helse-og omsorgsfeltet.

Se http://www.arenanyomsorg.no


8.4.1 Grep 1: Forsterke omsorgstjenestenes regionale forsknings- og utviklingsstruktur

Regionalt bør det bygges videre på en struktursom allerede er etablert. De siste årene er énkommune i hvert fylke blitt utpekt til å ta ansvarfor henholdsvis Utviklingssenter for sykehjemog Utviklingssenter for hjemmetjenester. Samti-dig er det etablert fem regionale Senter foromsorgsforskning, som geografisk dekker detidligere helseregionene. Disse sentrene er eta-blert ved høgskoler og universiteter som utdan-ner helse- og sosialpersonell, og er knyttetsammen i nettverk. De vil sammen med regio-nal statsforvaltning og KS regionalt være vik-tige og kommunenære samarbeidspartnere i etforsknings-, utviklings- og innovasjonsarbeid ihelse- og omsorgssektoren. Sentrene er imid-lertid fortsatt små og lite robuste. Konkrete for-slag for å styrke kunnskapstriangelet er:– Forsterke utviklingssentrene for sykehjem og

hjemmetjenester og de fem regionale sentrenefor omsorgsforskning. Sentrene er knyttetsammen i nettverk, der Senter for omsorgsfors-kning Øst er tillagt koordineringsfunksjonen,og vil få en sentral oppgave som dokumenta-sjonssenter med følgeforskning, formidling ogspredning. Dette vil samtidig bidra til å styrkehelse- og sosialutdanningene ved de høgskolereller universitet der omsorgsforskningssen-trene er lokalisert.

– Knytte omsorgsforskningssentrene og utvi-klingssentrene opp mot de fagmiljøer som blirtillagt ansvaret for å gi utdanning i, og værekompetansesenter for, kommunalt innova-sjonsarbeid, jf. regjeringens kommunale inno-vasjonsstrategi.

– Bygge videre på og benytte, den kompetansesom er bygd opp i fylkesmennenes forvaltningfor å gjennomføre Handlingsplan for eldreom-sorgen, Omsorgsplan 2015 og andre utviklings-orienterte statlige satsinger på helse- ogomsorgsfeltet.

8.4.2 Grep 2: Involvere etablerte innovasjons- og forskningsinstitusjoner

Det er av stor betydning å involvere eksisterendeinstitusjoner og fagmiljøer, styrke noen av de vir-kemidlene de disponerer, og sørge for at de får eninnretning som fremmer de kommunale helse- ogomsorgstjenestenes innovasjonsevne og innova-sjonskraft. Det legges derfor opp til:

– å bygge ut InnoMed, slik at de i tillegg tilspesialisthelsetjenesten også kan dekke dekommunale helse- og omsorgstjenestene ogivareta innovasjonsarbeidet på tvers av forvalt-ningsnivåene i helsetjenesten

– å benytte ordningen med offentlige forsknings-og utviklingskontrakter (OFU) gjennom Inno-vasjon Norge, og gjøre den lettere tilgjengeligog tilpasset innovasjonsbehovet i helse- ogomsorgssektoren i både små og store kommu-ner. Dette er spesielt viktig der det er behov fornæringslivssatsing, for eksempel når det gjel-der utvikling av velferdsteknologiske løsningerog framtidige boligløsninger

– å utrede en ordning for å avsette midler til fors-kning, utvikling og innovasjon med sikte påutforming og utprøving av nye modeller forframtidas institusjons- og boligløsninger

– å styrke helse- og omsorgsforskningen gjen-nom Forskningsrådets programmer, med spe-siell vekt på kunnskapsgrunnlaget for kommu-nal planlegging og utforming av framtidasomsorgsløsninger

– å benytte utdanningstilbudet i kommunalt inn-ovasjonsarbeid som blir etablert som en del avregjeringens kommunale innovasjonsstrategi.

– å tilføre samhandlingsreformens utdanningstil-tak Helse og omsorg i plan et klart innovasjons-perspektiv i samarbeid med KS og Samplan

InnoMed er etablert av Helsedirektoratet, som etnasjonalt kompetansenettverk for behovsdrevetinnovasjon i helsesektoren, og finansieres av Hel-sedirektoratet og Innovasjon Norge. InnoMed harspesiell kompetanse på å ivareta innovasjonsarbei-det på tvers av forvaltningsnivåene i helsetjenes-ten (vertikal innovasjon).

Innovasjonsarbeidet i den horisontale aksen,mellom alle kommunale virksomhetsområder ogmellom kommunen som forvaltning og lokalsam-funn, må knyttes til den innovasjonsenhet og devirkemidler som blir etablert i tråd med regjerin-gens kommunale innovasjonsstrategi. Samlet girdette en helhetlig og målrettet innovasjonssatsinglangs begge akser, med en nasjonal overbygningsom må samordnes best mulig.

8.4.3 Grep 3: Styrke innsatsen til forsknings-, innovasjons- og utviklingsarbeid i kommunene

Hagen-utvalget påpeker at det er uforsvarlig ådrive en offentlig omsorgssektor på 84 mrd. kro-ner og bare benytte promiller av budsjettet tilforskning, utvikling og innovasjon. For å drive


planlegging, organisering, tjenesteutøvelse, meto-deutvikling og innovasjon har de kommunalehelse- og omsorgstjenestene behov for et mersolid kunnskapsgrunnlag. Regjeringen foreslår pådenne bakgrunn en satsing fram mot 2020 påforskning, utvikling og innovasjon (FUI) påomsorgsfeltet.

En samlet innovasjonssatsing for utforming avmorgendagens omsorg bør i tillegg til å styrkeregionale og nasjonale institusjoner og eksiste-rende virkemidler, styrke innsatsen på forsknings-,innovasjons- og utviklingsarbeid i kommunene: – ved utprøving av nye løsninger (faglige meto-

der, velferdsteknologi, boformer, organisasjonmv.) i trepartssamarbeid mellom kommune,forskningsmiljøer og næringslivet, eller mel-lom kommune, forskningsmiljøer og ideellevirksomheter, pårørende og frivillige

– ved å sikre kompetanse, dokumentasjon ogforskning som grunnlag for spredning ogimplementering

– ved å forbedre kunnskapsgrunnlaget for plan-legging, utvikling og innovasjon gjennom rele-vante programmer i Norges Forskningsråd

Forvaltningen av midler til den kommunale helse-og omsorgssektoren følger, som en del avomsorgsplanen, de vanlige kanaler ut til kommu-nene via Helsedirektorat og regional statsforvalt-ning. Det er først og fremst behov for å styrkekommunenes egen innovasjonsevne og innova-sjonskraft på helse- og omsorgstjenestenesområde. Omsorgstjenestene utgjør om lag en tre-del av den kommunale virksomhet og er i hoved-sak finansiert gjennom det kommunale inntekts-systemet. De økonomiske virkemidlene må derforses i nær sammenheng med regjeringens innova-sjonsstrategi for kommunene, der fylkesmannenogså er satt til å forvalte statlige midler til formå-let. Kommunal innovasjon bør foregå på tvers avsektorer og fagområder. I tråd med St. meld. nr. 7(2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norgestarter regjeringen med helse- og omsorgssekto-ren og målretter i første omgang virkemidlenemot dette feltet.



Figur 9.1

KAPITTEL

9


9 Økonomiske og administrative konsekvenser

«Dette kan vi ikke spare oss ut av. Dette må viutvikle oss ut av.»

Fredericia kommune

For å sikre gode og bærekraftige omsorgstjenes-ter i framtida legger denne meldingen vekt på åskape nye løsninger på helse- og omsorgsopp-gavene, ved å mobilisere samfunnets samledeomsorgsressurser på nye måter, ta i bruk ny tek-nologi, nye faglige metoder, endre organisatoriskeog fysiske rammer og støtte kommunenes forsk-nings-, innovasjons- og utviklingsarbeid.

Samfunnet står overfor store omsorgsutfor-dringer de nærmeste tiårene. Det er allerede nånødvendig å planlegge og sette i verk tiltak for åredusere det raske behovet for vekst i omsorgstje-nestene som venter oss om 10–15 år. Dette kanblant annet gjøres ved å utnytte den rolige demo-grafiske perioden vi nå er i, til å modernisereeksisterende bygningsmasse og investere i kom-petanseoppbygging. Ved å fordele investerings-kostnadene over hele perioden er målet å få til enjevnere utbyggingstakt fram mot 2030.

Meldingen inneholder på denne bakgrunn etinnovasjonsprogram for morgendagens omsorg,som sammen med en rekke programmer og tiltakskal innarbeides i dagens omsorgsplan med ettidsperspektiv fram til 2020. Tiltakene gjennomfø-res som en samlet plan både for å utnytte fellesadministrative ressurser og møte kommunene påen helhetlig og koordinert måte.

Regjeringen kommer tilbake til de ulike pro-grammer og tiltak i det enkelte års statsbudsjett,og det tas forbehold om at de vil bli gjennomførtnår det er budsjettmessig dekning.

Det presiseres at det ikke legges opp til tiltaksom vil endre ansvarsdelingen mellom stat ogkommune.

Helse- og omsorgsdepartementet

t i l r å r :

Tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet19. april 2013 om morgendagens omsorg blirsendt Stortinget.


Litteratur

Abrahamsen, Jenny Foss (2009): Undersøkelseom frivillige tjenester på norske sykehjem.Omsorg 1/2010, s. 31–32. Bergen: Fagbokfor-laget.

Agenda Kaupang (2012): En naturlig avslutningpå livet. Mer helhetlig pasientforløp i sam-handlingsreformen. Palliativ omsorg, trygghetog valgfrihet. Sluttrapport 31. oktober 2012 påoppdrag fra KS. Oslo: Agenda Kaupang.

Andersen, Lotte Bøgh, Carsten Greve, KurtKlaudi Klausen og Jacob Torfing (red.) (2012):En innovativ offentlig sektor, der skaber kvali-tet og fælles ansvar. Et debatoplæg om en nydansk forvaltningspolitik. http://www.forvalt-ningspolitik.dk.

Andersen, Torbjørn Herlof (2011): Det er slik liveter. Perspektiver fra et forskningsprosjekt ommenn som primære omsorgspersoner for part-ner/ektefelle med betydelig omsorgsbehov.Senter for omsorgsforkning Østlandet, rap-portserie 1/2011. Gjøvik: Høgskolen i Gjøvik.

Bakken, Runar (2009): Englevakt. Rekruttering tilen eldreomsorg i krise. Oslo: Manifest forlag.

Barstad, Steinar (2006): Seniorland – Omsorgs-scenarier for de nye gamle. Hovedfagsoppgavei samfunnsplanlegging. Høgskolen i Lilleham-mer og Universitetet i Tromsø.

Barstad, Steinar (2007): Fra gentrifisering tilgerontofisering. Artikkel i Aldring og livsløpnr 4/2007. Oslo: Norsk institutt for oppvekst,velferd og aldring.

Bason, Christian, Sune Knudsen og Søren Toft(2009): Sæt borgeren i spil. København: Gyl-dendal Public.

Batt-Rawden, Kari Bjerke og Liv Johanne Solheim(2011): Sosiale årsaker til sykefravær. En kvalita-tiv studie av sykemeldte med psykiske lidelserog muskel-skjelettlidelser i Norge. ØF-rapportnr 03/2011. Lillehammer: Østlandsforskning.

Bogen, Hanne og Karin Høyland (2006): Egenbolig – også når helsa svikter? Evaluering avnye omsorgsboliger for hjelpetrengende eldre.Trondheim: SINTEF byggforsk.

Borgan, Jens-Kristian (2012): Pleie- og omsorgs-statistikk 1962–2010. SSB-rapport 10/2012.Oslo: Statistisk Sentralbyrå.

Borge, Lars Erik og Marianne Haraldsvik (2005):Ressursbruk og tjenestetilbud i institusjons- oghjemmetjenesteorienterte kommuner. Trond-heim: Senter for økonomisk forskning, Norgesteknisk-naturvitenskapelige universitet.

Bostrøm, Vibeke og Per Gunnar Disch (2012):Lindrende omsorg ved livets slutt. En evalue-ring av kompetanseutviklingsprogram i Vest-fold. Senter for omsorgsforskning, rapportse-rie nr. 2-2012. Porsgrunn: Høgskolen i Tele-mark.

Breen, Tor, Arild Løvik og Geir Moe (2008): Sam-virke innen offentlige tjenester. Pleie ogomsorg. Det Kgl. Selskap for Norges Vel, FoU-prosjekt nr. 074024.

Brevik, I. og K. Høyland (2007): Utviklingshem-medes bo- og tjenestesituasjon ti år etterHVPU-reformen. Oslo: Norsk institutt for by-og regionforskning.

Brevik, Ivar (2010) De nye hjemmetjenestene –langt mer enn eldreomsorg. Utvikling og sta-tus i bruk av hjemmebaserte tjenester 1989–2007. NIBR-rapport 2010:2. Oslo: Norsk insti-tutt for by- og regionforskning.

Børslett, Edel Johanne Austli, Gerhard Heilmann,Lillian Lillemoen og Reidar Pedersen (2011):La etikken blomstre i praksis – en bok om sys-tematisk refleksjon i arbeidshverdagen. http://www.med.uio.no/helsam/tjenester/kunn-skap/etikk-helsetjenesten/litteratur/pdf/etikkbok-refleksjon2011.pdf. Bærum og Oslo.

Copenhagen co’creation (2009): Designing forchange. Manifesto 09. København: copenha-gen-cocreation.com.

Council of Europe (2009): Code of Good Practicefor Civil Participation in the Decision-MakingProcess. Adopted by the Conference of INGOsat its meeting on 1st October 2009. Conf/Ple(2009)Code1. Strasbourg: Council ofEurope.

Damvad (2011a): Velferdsteknologi i fremtiden.Rapport 14. juni 2011 utarbeidet til NHO ogTekna.

Damvad (2011b): Behovsdrevet innovasjon ognæringsutvikling i helsesektoren. Evalueringutarbeidet av Damvad og Oslo Economics.


Digmann, Annemette, Kirsten E. Jensen og Jens P.Jensen (2012): Vi er på vej. Offentlig innova-tion 2.0. København: Gyldendal Business.

Disch, Per Gunnar og Einar Vetvik (2009): Framti-das omsorgsbilde. Senter for omsorgsforsk-ning Sør, rapportserie nr. 1-2009. Kristiansand:Høgskolen i Agder.

Døhl, Øystein (2011): Data fra undersøkelse iTrondheim kommune gjengitt i artikkelen:Den moderne velferdsstaten. Flere syke-hjemsplasser løser ikke eldrekrisen. MandagMorgen nr. 14, 11. april 2011 s. 6–9. Oslo: Man-dag Morgen.

Daatland, Svein Olav, M. Veenstra og I. A. Lima(2009): Helse, familie og omsorg over livslø-pet. NOVA-rapport nr 9/09. Oslo: Norsk insti-tutt for oppvekst, velferd og aldring.

Daatland, Svein Olav og Marijke Veenstra (red.)(2009): Bærekraftig omsorg? Familien, vel-ferdsstaten og aldringen av befolkningen.NOVA-rapport nr 2/2012. Oslo: Norsk instituttfor oppvekst, velferd og aldring.

Finnvold, J. E. (2011): Yrkesdeltaking og erfarin-gar med kommunale støtteordningar og hjel-petilbod hos mødrer med funksjonshemmabarn. Oppdrag for Kaasa-utvalet. Vedlegg 2 iNOU 2011: 17 Når sant skal sies om pårøren-deomsorg. Oslo: Norsk institutt for oppvekst,velferd og aldring.

Frivilligrådet (2010): Et sterkt velfærdssamfundskal skabes sammen med borgerne! Refor-moplæg fra Frivilligrådet. Danmark: Frivillig-rådet.

Gjeldsvik, Martin (2007): Innovasjonsledelse.Ledelse av innovasjon og internt entreprenør-skap. Bergen: Fagbokforlaget.

Gjerberg, Elisabeth, Arlid Bjørndal og Louise For-setlund (2009): Har opplæringstiltak i syke-hjem betydning for pleie og omsorg i livetssluttfase? Kunnskapsoppsummering. Rapportfra Kunnskapssenteret nr 1-2009. Oslo: Nasjo-nalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Gjertsen, Hege, Gisle Solvoll og Trude Gjernes(2012): Tidsbruk og byråkrati i pleie- ogomsorgstjenestene. En studie av omfang, nytteog kostnader ved rapporterings- og dokumen-tasjonsarbeid i kommunale pleie- ogomsorgstjenester. NF-rapport nr. 12/2012.Bodø: Nordlandsforskning.

Gulbrandsen, Trygve og Guro Ødegård (2011):Frivillige organisasjoner i en ny tid. Utfordrin-ger og endringsprosesser. ISF-rapport 2011:1.Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn ogfrivillig sektor.

Hagestad, Gunhild (2006): Besteforeldre og barnsoppvekstvilkår: Et tregenerasjonsperspektiv.Forskningsprosjekt 2002–2005. Oslo: Norskinstitutt for oppvekst, velferd og aldring.

Hansen, Inger Lise Skog og Anne Skevik Grødem(2012): Samlokaliserte boliger og store bofel-lesskap. Perspektiver og erfaringer i kommu-nene. Oslo: Fafo.

Hansen, Thomas (2012): Å gi omsorg – hvorbelastende er det? Nova-artikkel 30. november2012, http://www.nova.no/id/26177.0. Oslo:Norsk institutt for oppvekst, velferd og ald-ring.

Hansen, T., B. Slagsvold og R. Ingebretsen (2012):Å gi personlig pleie til foreldre: Går det ut overpsykisk velvære? Tidsskrift for velferdsforsk-ning, 15(3), s. 176–192. Oslo: Norsk instituttfor oppvekst, velferd og aldring.

Hanssen, Gro Sandkjær og Marit K. Helgesen(2012): Hvordan påvirker juridiske og pedago-giske styringsvirkemidler prioriteringen i denkommunale omsorgssektoren? NIBR-rapport2012:26. Oslo: Norsk institutt for by- og region-forskning.

Harkin, James og Julia Huber (2004): EternalYouths: How the baby boomers are havingtheir time again. London: Demos.

Helsedirektoratet (2010): Hva kan offentlig statis-tikk si oss om prioriteringer i pleie- ogomsorgstjenesten? Rapport IS-1863.

Helsedirektoratet (2011a): Veileder om kommuni-kasjon via tolk for ledere og personell i helse-og omsorgstjenestene. Rapport IS-1924.

Helsedirektoratet (2011b): Prosjekt Familieveivi-ser. Rapport IS-0341.

Helsedirektoratet (2012): Velferdsteknologi. Enfagrapport om implementering av velferdstek-nologi i de kommunale helse- og omsorgstje-nestene 2013–2030. Rapport IS-1990.

Hoen, Hallvard og Une Tangen (2011): Velferds-teknologiundersøkelse. Oslo: KS, Innovasjonog utvikling.

Holmøy, Erling, Julie Kjevik og Birger Strøm(2013): Utviklingen i arbeidskraftbehovet ihelse- og omsorgssektoren fremover. SSB-notat. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Hovlin, Karin; Sofie Arvidsson, Mikael Hjorth ogAnders Ljung (2011): Tjänsteinnovationer ioffentlig sektor - Behov av forskningsbaseradkunskap och kompetens, Governo AB, Vinn-ova Rapport 2011:12. Stockholm.

Husebø, Bettina S. og Stein Husebø (2012)Behandling ved livets slutt- legen har nøkkel-posisjonen. Nordisk tidsskrift for pallativ medi-sin. Nr. 3/2012. Fagbokforlaget.


Hvinden, Bjørn og H. Johansson (red.) (2007).Citizenship in Nordic Welfare States. Dyna-mics of choice, duties and participation in achanging Europe. London & New York: Rout-ledge.

Høyland, Karin (2001): Ny sykehjemsmodell, etbedre tilbud. Erfaringer fra tre nye sykehjem.Trondheim: SINTEF Bygg og miljø, Arkitek-tur og byggteknikk.

Haarr, Kjersti Helene og Anne Katrine Folkman(2013): Samhandling, folkehelse og frivillighet.Nye former for engasjement og deltakelseinnenfor helse- og omsorgssektoren? Rapport1/2013. Oslo/Sandnes: Diakonhjemmets Høg-skole.

Ingebretsen, Reidun (2011): Omsorgstjenester tilpersoner med etnisk minoritetsbakgrunn. Enkartlegging i norske kommuner. NOVA-rap-port 28/2011. Oslo: Norsk institutt for forsk-ning om oppvekst, velferd og aldring.

Integrations- och jämställdhetsdepartementet(2008): Överenskommelse mellan regeringen,idéburna organisationer inom det socialaområdet och Sveriges Kommuner och Lands-ting. Utdrag fra protokoll vid regeringssam-manträde 2008-10-23, IJ2008/2110/UF (del-vis). Stockholm: Integrations- och jämställ-dhetsdepartementet.

Jensen, Kirsten E, Jens P. Jensen, Annemette Dig-mann og Henrik W. Bendix (2008): Principperfor offentlig innovasjon. Fra best practice tilnext practice. Danmark: Børsen Forlag.

Johansen, Vegard og Anne Lofthus (2011): Kom-munenes rekruttering til og oppfølging av fri-villig omsorg. ØF-notat nr. 11/2011. Lilleham-mer: Østlandsforskning.

Karlsen, Hilde (2012): Not so unconventional afterall? A quantitative study of men in care-orien-ted study programmes and professional occu-pations in Norway. Oslo: Nordisk institutt forstudier av innovasjon, forskning og utdanning.

Kjellberg, Jakob og Rikke Ibsen (2012): Træningsom hjælp. Økonomievaluering. Notat/Projekt3378 april 2012. København: Dansk Sundheds-institut.

Knudsen, Knud (2012): European grandparents’solicitude: Why older men can be relativelygood grandfathers. Acta Sociologica nr. 3/2012 s. 231–250. USA: Sage publications.

KMD Analyse (2010): Digitalisering af ældreple-jen – Potentialer og holdninger. Danmark:KMD.

KS (2005): På sporet av en lokal frivillighetspoli-tikk?

KS (2008): Sammen om det gode liv.

KS (2010): Frivillighetsundersøkelse gjennom-ført av KS november 2010.

KS (2012): Innspill til Helse- og omsorgsdeparte-mentets arbeid med Melding til Stortinget ominnovasjon i omsorgstjenestene.

KS (2013): Budsjettundersøkelsen for 2013.Kuhnle, Stein (2001): Den skandinaviske velferds-

stat i det globale konkurransesamfunn. I A.-H.Bay, B. Hvinden, C. Koren (red.) Virker vel-ferdsstaten? Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Landmark, B. F, I. Kirkehei, K. G. Brurberg og L.M. Reinar (2009): Botilbud til mennesker meddemens. Rapport nr. 11-2009. Oslo: Nasjonaltkunnskapssenter for helsetjenesten.

Landmark, Bjørg Th. og Mette Raunkiær (red.)(2012): Å dø hjemme. Omsorg – Nordisk tids-skrift for palliative medisin nr 3/2012. Oslo:Fagbokforlaget.

Lasky, Elisabeth Victoria (2011): A EuropeanFramework Agreement with Civil Society for aLess Distant European Union? Rapport fraECAS. Brussel: European Citizen Action Ser-vice.

Lingsom, Susan (1997): The substitution issue.Care policies and their consequences forfamily care. NOVA-rapport 97:6. Norsk Insti-tutt for forskning om oppvekst, velferd og ald-ring, Oslo.

Lorentzen, Håkon (2012): Frivilligsentralen i nær-miljøet: Konkurrent eller katalysator? Rapport2012:4. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd.Samspill i praksis. Kunnskapsdepartementet.

Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betresamfunn. Kommunal- og regionaldepartemen-tet.

Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én jour-nal. Digitale tjenester i helse- og omsorgssek-toren. Helse- og omsorgsdepartementet.

Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet – trygge tje-nester. Kvalitet og pasientsikkerhet i helse- ogomsorgstjenesten. Helse- og omsorgsdeparte-mentet.

Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu –leve. Einbustadpolitikk for den einskilde, samfunnet ogframtidige generasjonar. Kommunal- og regio-naldepartementet.

Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskapgir muligheter. Kunnskapsdepartementet.

Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda forNorge. Fornyings-, administrasjons- og kirke-departementet.

Moland, Leif E. og Ketil Bråthen (2012): Langtur-nus og hele stillinger i Bergen kommune.Arbeidstid i tjenester for utviklingshemmede


og psykisk syke. Fafo-rapport 2012:60. Oslo:Fafo.

Myskja, Audun (2011): Integrated music in nur-sing homes – an approach to dementia care.Doktorgradsavhandling. Bergen: Universiteteti Bergen.

Månsson, Maritha (2007): Hemrehabilitering:vad, hur och för hvem? Stockholm: Fortbild-ning AB.

Nergård, Trude Brita (2009): Mangfoldig omsorg.Tre innvandrergrupper forteller om sine for-ventninger til alderdommen. Nova-rapport 16/2009. Oslo: Norsk institutt for forskning omoppvekst, velferd og aldring.

Ness, Nils Erik, Toril Laberg, Malene Haneborg,Eline Rygh, Randi Granbo, Lise Færevaag ogHege Butli (2012): Hverdagsmestring og hver-dagsrehabilitering. Prosjektgruppe Hverdags-rehabilitering i Norge. Samarbeid mellomNorsk Ergoterapeutforbund, Norsk Fysiotera-peutforbund og Norsk Sykepleierforbund.Rapport 28. september 2012.

NorgesBarometeret (2012): Kommunebaromete-ret. Undersøkelse blant Norges ordførere ogrådmenn på oppdrag fra NSF. september 2012.Rapport 4:2012. Oslo: NorgesBarometeret AS.

NOU 1997: 17 Finansiering og brukerbetaling forpleie- og omsorgstjenester. Sosial- og helsede-partementet.

NOU 2001: 03 Velgere, valgordning, valgte. Kom-munal- og regionaldepartementet.

NOU 2003: 19 Makt og demokrati. Arbeids- ogadministrasjonsdepartementet.

NOU 2005: 3 Fra stykkevis til helt. En sammen-hengende helsetjeneste. Helse- og omsorgsde-partementet.

NOU 2010: 5 Aktiv deltakelse, likeverd og innklu-dering – Et helhetlig hjelpemiddeltilbud.Arbeidsdepartementet.

NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg. Helse- ogomsorgsdepartementet.

NOU 2011: 17 Når sant skal sies om pårørende-omsorg. Helse- og omsorgsdepartementet.

OECD (2012): Health at a Glance: Europe 2012.OECD/European Commission.

Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helseog omsorgstjenester. Helse- og omsorgsdepar-tementet.

Prop. 90 L (2012–2013) om endringer i pasient- ogbrukerrettighetsloven mv. (bruk av varslings-og lokaliseringsteknologi). Helse- og omsorgs-departementet.

Rambøll (2012): Undersøkelse om rehabilitering ikommunene. Erfaringer med tilbud gitt i bru-

kers hjem/vante miljø. På oppdrag for Helsedi-rektoratet. Rapport IS-365.

Respons Analyse (2013): Frivillig innsats for idretts-lag eller andre områder. Oslo: Kulturdeparte-mentet.

Ringholm, Toril, Nils Aarsæther, Peter Bogason ogMay-Britt Ellingsen (2011): Innovasjonsproses-ser i norske kommuner. Åpninger, pådrivere ogmellomromskompetanse. NORUT Rapport nr.2/2011. Tromsø: Northern Research Institute.

RO (2004): Bestiller-utførermodellen i pleie- og om-sorgstjenesten – en kartlegging av kommunerog bydeler. Stjørdal: Ressurssenter for omstil-ling i kommunene.

Roksvaag, Kristian og Inger Texmon (2012):Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonellfram mot år 2035. Dokumentasjon av bereg-ninger med HELSEMOD 2012. SSB-rapport14/2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Romøren, Tor Inge (2006): Yngre personer sommottar hjemmetjenester : hvem er de, hvaslags hjelp får de og hvorfor øker antallet såsterkt? Rapportserie 2006:8. Gjøvik: Høgsko-len i Gjøvik.

Romøren, Tor Inge (2007): Kommunale hjemme-tjenester – fra eldreomsorg til yngreomsorg?Artikkel i tidsskriftet Aldring og livsløp nr 1/2007 (NOVA). Oslo: Fagbokforlaget.

Rønning, Rolf, Tuva Schanke og Vegard Johansen(2009): Frivillighetens muligheter i eldreom-sorgen. ØF-rapport nr 11/2009, kapittel 3.2.Lillehammer: Østlandsforskning.

Rønning, Rolf (2011): Frivillige og lønnede påsamme lag. ØF- rapport nr: 18:2011. Lilleham-mer: Østlandsforskning.

Rønning, Rolf og Håvard Teigen (2007): En inno-vativ forvaltning. Bergen: Fagbokforlaget.

Rådet for den europeiske union (2012): Rådetserklæring om det europæiske år for aktiv ald-ring og solidaritet mellom generasjonene(2012): vejen frem. Dok. nr. 17468/12 SOC 992SAN 322. Brussel 7. desember 2012.

Salomon, Joshua A., Haidong Wang, Michael K.Freeman, Theo Vos, Abraham D. Flaxman,Alan D. Lopez og Christopher J. L. Murray(2012): Healthy life expenctancy for 187 coun-tries, 1990–2010: a systematic analysis for theGlobal Burden Disease Study 2010. Lancet2012, Volume 380, s. 2144–2162. Boston, USA:Harvard University.

Sandell, Anci (2013): Musik för kropp och själ.Modell för interaktiv musikterapi. Gøteborg:Nordic School of Public Health NHV.

Selbæk, Geir (2008): Psykososiale tiltak, pleiekul-tur og omgivelsenes betydning for å motvirke


adferdsforandringer ved demens. Prøvefore-lesning 9. juni 2008 til doktorgrad. Oslo: DetMedisinske Fakultet, Universitetet i Oslo.

Selle, Per og Karl Henrik Sivesind (2009): DoesPublic Spending «Crowd Out» Nonprofit Wel-fare? Civil Society in Comparative Perspective.Bingley: Emerald Group Publishing Limited.

Selle, Per og Dag Wollebæk (2012): Sivilsamfunnog tillit. Artikkel i antologien Helge Skirbekkog Kari Steen-Johnsen: Tillit i Norge. Oslo:Res Publica forlag.

Sivesind, Karl Henrik (2007): Frivillig sektor iNorge 1997–2004. Oslo: Institutt for samfunns-forskning.

Sivesind, Karl Henrik (2008): Halvveis til SoriaMoria. Ikke-kommersielle velferdstjenester –politikkens blinde flekk? Oslo: Institutt forsamfunnsforskning.

Slagsvold, Britt og Per Erik Solem (red.) (2005):Morgendagens eldre. En sammenligning avverdier, holdninger og atferd blant dagensmiddelaldrende og eldre. NOVA-rapport 11/05. Oslo: Norsk institutt for oppvekst, velferdog aldring.

Sosial- og helsedirektoratet (2006): Gode løsnin-ger – hva er det? – hvor finnes de? Rapport IS-1318.

SOU 2008:113 Bo bra hela livet. Socialdeparte-mentet, Sverige.

St.meld. nr. 39 (2006–2007) Frivillighet for alle.Kultur- og kirkedepartementet.

St.meld. nr 7 (2008–2009) Et nyskapende og bære-kraftig Norge. Nærings- og handelsdeparte-mentet.

St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheterog mening – Framtidas omsorgsutfordringer.Helse- og omsorgsdepartementet.

Statens helsetilsyn (2003): Pleie- og omsorgstje-nesten i kommunene: Tjenestemottakere, hjel-pebehov og tilbud. Rapport nr. 10/2003.

Statens helsetilsyn (2009): Omsorgslønnsordnin-gen – en kunnskapsoppsummering. Internse-rien 7/2009.

Statens helsetilsyn (2011): Krevende oppgavermed svak styring. Rapport nr. 5/2011.

Statens Seniorråd (2012): Innspill til Helse- ogomsorgsdepartementets arbeid med Meldingtil Stortinget om innovasjon i omsorgstjenes-tene.

Statistisk sentralbyrå (2010): Satellittregnskap forideelle og frivillige organisasjoner. SSBmagasi-net 11. januar 2010.

Statistisk sentralbyrå (2011): Innovasjon i offentligsektor. SSB-rapport 25/2011.

Statistisk sentralbyrå (2012): Statistikkbanken.Kostra-statistikk, Iplos-statistikk og befolk-ningsstatistikk.

Svare, Helge (2009): Menn i pleie og omsorg –brødre i hvitt. Oslo: Universitetsforlaget.

Sørensen, Eva og Jacob Torfing (2012): Offentligledelse av frivilliges samproduksjon avvelfærdsservice. Danmark: Roskilde universi-tet.

Teigen, Håvard, Terje Skjeggedal og Asgeir Skål-holt (2010): Kommunesektorens innovasjons-arbeid – ein analyse av verkemiddel og verke-middelaktørar. ØF-rapport 2010/11. Lilleham-mer: Østlandsforskning.

Thorslund, Mats og Marti G. Parker (2005): Hurmår egentligen de äldre? Motstridiga forsk-ningsresultat tyder på både förbättrad ochförsämrad hälsa. Läkartidningen nr. 43 2005,Vol. 102, s. 3119–3124. Stockholm: Sverigesläkarförbund.

Thygesen, Hilde (2009): Technology and gooddementia care: A study of technology andethics in everyday care practice. Doktorgrads-avhandling. Oslo: Senter for teknologi, innova-sjon og kultur, Universitetet i Oslo.

Unece (2012): Ensuring a society for all ages: Pro-moting quality of life and active ageing. ViennaMinisterial Declaration, Wien 20. september2012. Geneve: United Nations Economic Com-mission for Europe.

United Nations (2001): World Population Ageing:1950–2050. ST/ESA/SER.A/207. Departmentof Economic and Social Affairs PopulationDivision. New York: United Nations Publicati-ons.

Wackers, Ger (2012): – Har du akseptert at jegskal dø? Artikkel i Morgenbladet 21.–27. sep-tember 2012. Oslo.

Wollebæk, Dag og Karl Henrik Sivesind (2010):Fra folkebevegelse til filantropi. Frivillig sek-tor i Norge 1997–2004. Rapport 2010:3. Oslo:Senter for forskning på sivilsamfunn og frivil-lig sektor.

Aase, Per, Karin Johansson, Anders Kottorp ogLena Rosenberg (2012): ProjektredovisningÄldreboende för HBT-personer. Sverige: PerAase Arkitektkontor AB og Karolinska Institu-tet.

Offentlige institusjoner kan bestille flere eksemplarer fra:Departementenes servicesenterInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 20 00

Opplysninger om abonnement, løssalg og pris får man hos:FagbokforlagetPostboks 6050, Postterminalen5892 BergenE-post: [email protected]: 55 38 66 00Faks: 55 38 66 01www.fagbokforlaget.no/offpub

Publikasjonen er også tilgjengelig påwww.regjeringen.no

Omslagsillustrasjon: Trude Tjensvold, Illustratørene

Trykk: 07 Xpress AS 04/2013

Documents

Meld. St. 29 (2012-2013) · Figur 1.1 KAPITTEL 1. 2012–2013 Meld. St. 29 11 Morgendagens omsorg 1 Innledning «Omsorgskrisen skapes ikke av eldrebølgen, men ... pårørendeomsorg