de ikke evensen?hvorfor spurte

Lene Lauritsen Kjølner

Hvorfor spurtede ikke Evensen?

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2015Omslagsdesign: Magnus Riise

Repro: KS Design, RastaOmbrekking: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,5Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2015

ISBN: 978-82-516-8568-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

«Be yourself, everyone else is already taken.»

Oscar Wilde

prolog

Kanskje satt en bedagelig måke oppe i seilforeningens sig-nalmast og fordøyde frokosten sin denne milde sommermor-genen. Strakte litt på vingene, kikket ned på bakken ognøt Ankerholmens fred og ro. Det var nok ingen overivrige,høyrøstede jolleseiler-foreldre i sikte, ei heller velfødde, bla-zerkledde menn som, med en ankerdram på innerlommen,speidet utover skjærgården på jakt etter førstemann i dagensregatta.

Tårnet som signalmasten sto på, raget i landskapet som enbit brunt sukker etterlatt på en blå kaféduk – slik det haddegjort så lenge folk kunne huske. Oppe i tårnet hang det engitar, det er jeg rimelig sikker på. Vinden blåste friskt inn fraNøtterøy, og gitaren var trædd brutalt inn på det nederstetverrstaget på masten, der den vaiet i takt med vindkastene.Gikk man nær nok, som noen ganske snart kom til å gjøre,kunne man høre en svak, sur tone fra de strengene som haddeoverlevd strabasene.

Antakelig så måken også mannen som lå nede på skjæ-ret, omkranset av en mengde glansede brosjyrer fulle av storebokstaver og friske farger. Han hadde en tynn hestehale àla desperat-musiker-med-svinnende-hårfeste stikkende halv-potent opp fra bakhodet. Mannen lå på magen med armeneover hodet, og måken hadde nok allerede vært nede og pirketlitt i ham, i tilfelle det var noe spiselig. Høyvannet var på veined, og rundt mannens velvoksne skosåler bølget feit blære-

7

tang og grønt sjøgress. I vannet fløt de samme glansede bro-sjyrene som lå spredt på bakken og oppe i tårnet. Noen avdem var allerede bleket av saltvannet. Det var de i hvert fallnoen knappe timer senere.

Måken gulpet sikkert opp en markball, slik måker har forvane å gjøre. Den døde mannen var ikke akkurat noe lekkertsyn, men brisen strøk mildt over ham og fikk enkelte av de far-gerike brosjyrene til å blafre i vinden. Som om de protestertemot noe. Slik mannen på skjæret så ofte hadde gjort mens hanvar i live.

første kapittel

Jeg vet jeg kan være småslem. Det er ikke ondt ment, menav og til er det noe ved andre mennesker som er så ustyrteligmorsomt at fantasien min løper løpsk. Etterpå skammer jegmeg – tross alt liker jeg de aller fleste mennesker. De aller, allerfleste.

«Du skjønner vel hva jeg mener?» Sebastian Moe, gründermed mer flaks enn vett, stirret innstendig på meg fra den andresiden av skrivebordet mitt.

«Klart det,» svarte jeg mens jeg forsøkte å holde en seriøsmine.

Han hadde dukket opp på kontoret mitt første gang to må-neder tidligere. Jeg kjente ham igjen fra oppslag i TønsbergsBlad og rykter blant byens besteborgere og andre ikke fullt sågode borgere. Mannen med utestedene.

Han hadde eid et av Oslos mest kjente og beryktede uteste-der en gang på 1980-tallet; et sted med rød plysj på veggeneog et kassaapparat som kunne åpnes diskret med nøkkel. Etterdet folk sa var en heidundrende konkurs, flyttet han til Tøns-berg med kona. Hun var konstant påmontert 20 centimeterhøye hæler og iført, avhengig av årstiden, enten pels ellerminikjole. Begge i ulike varianter av eksotiske dyremønster.

I løpet av noen få år var Moe blitt en av byens rikeste.Hvis man regnet i penger, da, noe de fleste gjerne gjorde. Denikke-materielle rikdommen hans stilte jeg meg mer tvilendetil.

9

«Jeg kan jo ikke finne meg i sånt.» Han klødde seg i dentransplanterte hårveksten.

«Det er vel lurt å ta en prat med Turid først,» forsøkte jeg åmekle. «Det er ikke sikkert at dette er så … alvorlig som detser ut?»

Særlig. Kona hans var tatt på fersken med læreren til deneldste datteren deres, og det var ikke første gang de slyngetseg om hverandre som humleplanter en varm sommerdag. Jegvisste det, for jeg hadde sneket meg omkring etter dem i overen måneds tid før jeg nå dessverre måtte ødelegge dagen forMoe. Han virket litt molefonken allerede da han kom inn påkontoret mitt den morgenen. Trist og bulldoggaktig. Mulighan hadde innsett hvilke nyheter jeg kom til å servere ham.

«Jeg har aldri møtt noen som henne, forstår du.» Moe sået øyeblikk ut som akkurat det han var: en grundig forsmåddektemann. «Vi var vanvittig forelsket. Har aldri opplevdmaken.» Han så ned på hendene sine og plukket på ett ellerannet i høyre håndflate. «Jeg er det vel fremdeles. Forelsketaltså.»

«Jeg føler med deg. Virkelig.»Ærligheten hans overrasket meg. Det var alltid synd når

to mennesker som hadde planlagt å tilbringe livet sammen,valgte å gå hver sin vei. I hvert fall for en av dem, eller barna,eller svigerfar, eller … Ja, en eller annen.

«Ja, ja … Det er godt vi har en ekteskapsavtale. Selv om jegmå punge ut med en god slump, likevel.»

«Jeg vet om en god advokat hvis du trenger det.»«Nei, nei, advokat har jeg fra før av.»Gode advokater var nok en sentral del av Moes forret-

ningsvirksomhet, ja. Han ga meg en litt sånn «Breaking Bad»-følelse.

«Skal jeg fortelle deg hvordan jeg traff Turid?»Moe humret litt for seg selv, men jeg ante også et snev av

tristhet i latteren. Jeg er ikke helt sikker på om jeg tolket det

10

rett, for jeg var så fascinert av det tykke gullkjedet som dasketmot brystet da han lente seg bakover igjen.

«Ja, gjerne det,» svarte jeg mens jeg la underarmene på skri-vebordet og lente meg fram. Sebastian Moe betalte tross altgodt.

«Hun jobbet for meg. Da jeg drev i Oslo. Hun var spesiell,for hun var norsk. Stort sett var det østeuropeiske jenter somdrev med de tingene der.» Han kikket skrått bort på meg.«Stripping, altså.»

Overraskelsen rev og slet ikke akkurat i meg, må jeg si.«Hun delte kveldene med et rockeband. De spilte noe inn

i helvete høyt. Uansett, hver eneste kveld, midt under Turidsglansnummer, gikk strømmen. Hun hadde et gladiatorshow,og akkurat da hun hevet sverdet i et slags klimaks, ble scenensvart.» Sebastian Moe smilte forsiktig. «Turid kom til meg forå klage, selvsagt, men vi klarte aldri å finne ut hva strømbrud-det skyldtes. Derimot førte det til at Turid og jeg ble kjent.Det ene førte til det andre, hun hadde slekt i Tønsberg og hersitter jeg.»

Jeg hadde rukket å bli nysgjerrig. «Men hva med strøm-bruddet? Fant du noen gang ut av hva som hadde skjedd?»

Moe så faktisk hyggelig ut når han smilte.«Jeg møtte bassisten i det rockebandet flere år senere. Han

kjøpte en øl til meg og fortalte hele historien.»«Ja?»«På den tiden var det desibelmåler på alle utesteder. Vi

hadde lagt inn en sperre på kursen rockebandet skulle bruke,men det hadde vi ikke gjort med Turid. Bandet visste at strøm-men ville bli kuttet om de spilte for høyt, så de byttet omkursene for de to showene uten at vi merket det. De kunneskru opp til elleve, men Turids trommevirvler ble for mye foranlegget.»

Minnene løsnet åpenbart opp i noe av nostalgien, og Moelo så høyt som man antakelig må for å overdøve musikken på

11

utestedene hans. Men ikke høyt nok til å overdøve sirenenejeg med ett hørte utenfra. Jeg reiste meg halvt opp fra stolen.Fremdeles med et smil om munnen kikket jeg ut av det åpnevinduet og trakk inn de varme sommerduftene. Sebastian Moestrakte hals og kikket i samme retning som meg. «Jøss,» hørtejeg ham si da han også fikk øye på politibilene som kjørte såfort og duvende over humpene nede på den smale veien at jegkom til å tenke på en biljakt i en amerikansk film fra 70-tallet.