TEMA: Kart og lokalhistorie

012009

Nr. 1, 2009, Årgang 20

Lokalhistorisk magasinMeldingsblad for Landslaget for lokalhistorie (LLH) og Norsk lokalhistorisk institutt (NLI)

ISSN 0802-8931

RedaksjonAudhild Brødreskift (redaktør)Espen Andresen (red.ass.)Hans HosarMarianne Wiig

AdresseLokalhistorisk magasin Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim. Tlf: 73 59 63 95E-post: redaktorlm@historielag.org Internett: www.historielag.org/html/lokalhistoriskmagasin.html

AbonnementLLHs medlemslag får Lokalhistorisk magasin fritt tilsendt, med fem eksemplarer til hvert lag. Andre kan tegne abonnement. Prisen for 2009 er kr 190,- for enkeltpersoner og kr 220,- for lag og institusjoner. Enkeltnummer koster kr 60,-.

Adresseendringer sendes til Espen Andresen, på e-post: espen.andresen@hf.ntnu.no eller tlf.: 73 59 63 95. (Husk å ta med hvilken adresse det skal endres fra!)

Annonser og manusMaterialfrister i 2009/2010 for hefte 1: 15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 15. juni, hefte 4: 15. okt. For priser, ta kontakt med Espen Andresen, på tlf.: 73 59 63 95 eller e-post: espen.andresen@hf.ntnu.no.

UtgivelsestidspunkterMars, mai, september og november.

Redaksjonen avsluttet: 16. april

Layout: Marianne Wiig

Design/Trykk: Lobo Media

Opplag: 3000

Forsidebildet:Utsnitt av flyfoto og historisk kart fra Stavangerområdet. Lag på lag finner vi et ortofoto i farger fra 2007, et ortofoto i svart/hvitt fra 1937 og et amtskart som viser Stavanger, utgitt 1855. (Eier: Statens kartverk).

Om magasinet og utgiverne Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til Landslaget for lokalhistorie. Det er også meldingsblad for Landslaget og for Norsk lokal historisk institutt, som gir økonomisk og redaksjonell støtte til magasinet.

Landslaget for lokalhistorie er hovedorganisasjonen for historielagsbevegelsen i Norge. Organisasjonens formål er å vekke interessen for og øke kunnskapene om lokalhistorie og kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele.

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon under Kultur departementet. Instituttet skal gi råd og rettledning til aktører innenfor lokal og regional historie. Det skal drive egen forskning og stimulere til forskning, og skal fungere som nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie.

Landslaget for lokalhistorie (LLH)Sekretariatet, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. E-post: espen.andresen@hf.ntnu.noInternett: www.historielag.org Bankgiro (DnB): 7874.06.15083Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823Generalsekretær: Espen Andresen

Medlemskap i LLH koster 600 kr. for lag med 1–199 medlemmer; 900 kr. for lag med 200–499 medl.; 1200 kr. for lag med 500–999 medl.; 1500 kr. for lag med 1000 og flere medlemmer. For lag og fylkesledd uten personlige medlemmer og lag med bare livsvarige medlem mer og æres-medlemmer: kr. 900.

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI)Observatoriegata 1b, 0254 OsloPostboks 8045 Dep., 0031 OsloTlf.: 22 92 51 30Faks: 22 92 51 31E-post: nli@lokalhistorie.no Internett: http://www.lokalhistorie.no

4 Historien bak Statens kartverk og kartleggingens historie

10 Lokalhistorisk materiale på kart

13 Kart i kulturhistoriske framstillingar

16 Historisk Atlas

20 Statens kartverks arkiver for landkart

23 Hva kan du finne på Norsk Kartmuseum?

26 Norge digitalt

28 Bekkelaget lokalhistoriske forening Lokalhistoriske kart for trykk og nett

29 ”Snoren klippet” for Kulturminneåret 2009

30 Brandval historielag 25 år: Lystbetont arbeid!

32 Nestor Halvard Bjørkvik

35 Bok og skrift

37 Bokomtale: Årboksarbeiderens ABC

38 Bokomtale: Kikkhull til livet i Norge i 1743...

40 En snartur bak 1743-kulissene

41 350 år siden Trøndelag atter en del av Norge

43 Kuriøse hendingar: Nazistisk smakstyranni?

Hva er ofte de to mest utslitte bøkene i bokhylla? Jo, bygdeboka og atlaset! Og det til tross for at de repre-senterer to ulike behov for oss mennesker: tilhørig-het og utferdstrang. Bygdeboka står for det nære og lokale, våre røtter og vår historie. Atlaset tilfreds-stiller våre drømmer om å reise og oppleve nye ting. Men begge har et element av mimring – både når det gjelder mennesker og opplevelser.

Hva om man kunne kombinere disse to? Både behovet for forankring og ønsket om å se seg omkring? Kan man få to for én?

Vi har i dette nummeret sett nærmere på hvordan kart kan brukes i arbeidet med lokalhistorie. Med god hjelp fra Statens Kartverk, en GIS-ansvarlig, en bygdebokforfatter og et historielag presenterer vi her ulike vinklinger og innfallsporter til hvordan man kan benytte kart i lokalhistorisk arbeid. Hvor du kan henvende deg, hvilke karttyper som finnes og hvordan de kan brukes er noen av temaene vi tar opp. Vi får også et innblikk i vår egen kartleggings-historie, og hvordan man har arbeidet i flere hundre år med å lage kart. Og visste du at flaggstanga på Kongsvinger festning var utgangspunkt for all norsk kartlegging frem til midten av 1800-tallet?

Det gir en god følelse å sitte med et atlas eller ei kartbok og reise – enten ved at man gjenopplever tidligere turer eller planlegger nye utflukter. Men ofte ønsker man å vite mer om det enkelte stedet. Reisehåndbøker og oppslagsverk er gode hjelpemid-ler, men hva om man bare kunne klikke på et navn eller et nummer på kartet å få opp bilder, fakta og

lokalhistoriske anekdoter? Dette går faktisk an om man benytter de mulighetene som ligger i å bruke digitale kart på nettet. Et eksempel på dette er Kil-denett.no og Kildenett Kart som du får presentert i dette nummeret. Her vil du finne ei grei oppskrift på hvordan du kan lete deg frem til et bestemt sted og finne artikler og annen informasjon om dette kon-krete lokalsamfunnet.

I år er det Kulturminneår, og vi har tidligere viet et helt nummer til dette (LM 3/08). Denne gang tar vi med litt fra åpningen av selve året. Vi vet at mange lag vil bidra med egne arrangementer i løpet av 2009, og minner om at vi gjerne mottar artikler som viser lagenes innsats for lokalhistorien!

Audhild Brødreskift

To for én

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Foro

rd

2

Innh

old

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

3

For å forstå etableringen av forløperen til Statens kartverk i 1773, kan det være nyttig å se på noen trekk fra Norges og Nordens historie. For det var usikre tider knyttet til forholdet Norge–Sverige som var den direkte årsaken til at denne forlø-peren ble dannet og fikk navnet Norges Grændsers Opmaaling. Karl den 12.s død ved Halden i 1718 markerte avslut-ningen på den nordiske krigen som hadde vart i bortimot 10 år. Først i 1734 under-skrev partene en alliansetraktat som gjorde slutt på en 400 år lang periode med kriger og uroligheter. I denne trak-taten fremgår det også at de skulle finne løsninger på de steder der det var tvist om Norges grense mot Sverige. Grensen mellom de to nabolandene ble i 1740-åre-ne gått opp av en kommisjon som fast-satte grensen på bakgrunn av samtaler med folk i grensetraktene om hvor de gikk i kirke, hvor de betalte skatt og lig-nende. I grove trekk skulle vannskillet være toneangivende for plasseringen av

grensen. Men særlig syd for Trøndelag ble det betydelige avvik fra denne regelen. Så kom en periode frem til 1766 hvor grenserøyser ble plassert i knekk-punktene langs den omforenede grensen, og landmålere målte lengden på grensen med målekjede og tegnet den inn på enkle kart. Men i 1772 gjorde svenske-kongen Gustav den 3. statskupp for å få større makt. Han hadde vist utenrikspoli-tiske ambisjoner og den dansk-norske kongen reagerte med å forberede seg på mulig angrep mot Norge. Han ønsket å skaffe militære beredskapskart over al-ternative oppmarsjområder langs sven-skegrensen. Sjefen for det dansk-norske Ingeniørkorps, general Wilhelm von Huth, ble satt til å løse denne oppgaven. I 1773 etablerte von Huth den tekniske etat, som i skiftende betegnelser har fungert sammenhengende helt frem til i dag hvor den bærer navnet Statens kartverk.

Bygninger og tilholdDe første årene holdt oppmålingen til på den gamle krigsskolen i Tollbodgaten i Christiania. Så ble den flyttet til en bygning kalt ”Tegnerhuset”, som lå like i nærheten, men hadde adresse Dronnin-gens gate. Fra 1812 ble institusjonen flyttet til Hovedtangen ved Akershus festning, omtrent midt på det som i dag kalles Festningsplassen. På grunn av forfall og kondemnering av bygningen ble Oppmålingen midt i 1860-årene flyttet igjen, og denne gang til deler av den nyoppførte Stortingsbygningen. Så, i 1880, kunne Oppmålingen flytte inn i eget hus, den bygningen som fortsatt står i St. Olavs gate 32, like ved Slottet i Oslo. Der holdt de til i meget nøyaktig 100 år, for i 1980 flyttet Norges geografiske opp-måling til nytt, eget bygg på Hverven-moen, Ringerike, hvor institusjonen har holdt til siden.

Historien bak Statens kartverkog kartleggingens historie

Av Bjørn Geirr Harsson ��

Topografen Otto H. Munthe-Kaas i arbeid. Motivet er hentet fra et fotografi tatt i 1907 i Sørfold i Nordland. Dette bildet var også motiv på frimerket som ble utgitt i 1973, da Norges geografiske oppmåling feiret 200 år. (Eier: Statens kartverk).

Til høyre nivellør med kikkert, til venstre stangholder. Legg merke til at stangholderen må ha to støttestaver for å kunne holde stangen stabilt i vertikal stilling. (Eier: Statens kartverk).

Navn og organisasjonsformDe første drøye hundre år av institusjo-nens eksistens varierte navnet en del og kunne til tider virke uklart. Den startet opp som Norges Grændsers Oppmaaling, het en tid Den Norske geographiske Opp-maaling som ble til Den geografiske Oppmaaling. Men i 1885 fastsatte Stor-tinget at navnet skulle være Norges geo-grafiske Oppmåling. Denne Oppmålin-gen har ligget under flere forskjellige departementer gjennom tidene. Men i 1973 ble Norges geografiske oppmåling overført fra Samferdselsdepartementet til det nyetablerte Miljøverndepartemen-tet, hvor den har ligget senere.

Fra 1. januar 1986 ble det gjennomført en større omorganisering i kart- og opp-målings-Norge. Da ble Norges geografiske Oppmåling og Norges sjøkartverk igjen slått sammen til én organisasjon, og som regionale kontorer fikk man et fylkeskart-kontor i hvert fylke. Fylkeskartkontorene ble opprettet i 1977 og fungerte som Norges geografiske oppmålings ytre etat. Den nye organisasjonen fikk fra 1986 navnet Statens kartverk. I 2002 foreslo regjeringen at ansvaret for tinglysningen skulle overføres fra domstolene til Statens kartverk, og i slutten av 2007 ble Statens kartverk offisielt erklært som tinglys-ningsmyndighet i Norge. Fra da av har Statens kartverk bestått av følgende 4 di-visjoner: Geodesi, Land, Eiendom og Sjø.

Utgangspunkt for kartlegging i NorgeDe første årene av Oppmålingen var virksomheten sterkt knyttet til rent mili-tære formål, og teknikken var svært enkel. Fra 1779 startet man en planmes-sig triangulering med tanke på å kart-legge først og fremst hele Syd-Norge. For å få sammenheng mellom de ulike nabo-kartbladene, la man inn et nasjonalt ko-ordinatsystem som tok utgangspunkt i flaggstangen på Kongsvinger festning. De første kartseriene som ble laget, fikk også sin kartbladinndeling med utgangs-punkt i denne flaggstangen.

I 1834 sto Christiania Observatorium ferdig, som det første nybygget til det norske universitetet. Ti år senere ble Ob-servatoriet utgangspunkt for kart i Norge, men de hadde fortsatt referanse til flagg-stangen på Kongsvinger festning i mange år. Den meridianen som gikk gjennom en søyle loddrett under observasjons-spalten i taket på Observatoriets vestre fløy, ble valgt til å være Norges nullmeri-dian. På den tiden var det vanlig at hver nasjon hadde sin null-meridian som ut-gangspunkt for kartlegging og posisjons-angivelse. Men med utviklingen og større kontakt og kommunikasjon over lande-grensene, ble det behov for en internasjo-nal referanse-meridian. Til langt opp mot slutten av 1800-tallet var det konkurranse mellom observatoriene i London, Paris og Berlin om å ha referanse-meridianen

for posisjonsangivelse. Den endte med at meridianen gjennom Greenwich-obser-vatoriet i London ble valgt som interna-sjonal null-meridian.

Etter annen verdenskrig ble meridia-nen gjennom observatoriet i Greenwich tatt i bruk som utgangspunkt for posi-sjonsangivelser også for norske lands-dekkende kartserier. Kommunal kart- og oppmålingsvirksomhet holdt imidlertid på et nasjonalt system med null-meridian gjennom Oslo observatorium helt frem til de tok i bruk satellitt-teknologi. Så i våre dager blir alle norske kart- og opp-målingsoppgaver knyttet til breddegra-der angitt i forhold til jordens ekvator, og lengdegrader i forhold til Greenwich. Den gamle nasjonale utgangsmeridianen for kartlegging har derfor mistet sin ak-tualitet, og finnes nu bare på gamle kart.

Grunnlag for kartleggingErfaringen fra de første års kartlegging i den nyetablerte institusjonen i Norge, viste at en systematisk kartlegging av landet krevde et koordinatsystem som kunne gi kontinuitet i innholdet mellom to nabokartblader. En løsning var at såkalte trigonometriske punkter ble målt og koordinatbestemt før selve kartarbei-det tok til. Trigonometriske punkter er punkter som materialiserer koordinat-systemet ute i naturen. De lå gjerne på høyder, åser og fjell med god utsikt.

4

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

5

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

siste basisen i Norge ble målt opp i 1937. Satellitt-teknologien har gjort slike basiser unødvendige, idet satellittbasert oppmåling enkelt gir den nøyaktige av-standen mellom målepunktene.

Beregning av høyderHøyder er en viktig informasjon på kart. Fra 1820-årene fikk man bestemt høyder i terrenget ved å anvende et vanlig kvikk-sølvbarometer. Fra fysikken kjente man til at lufttrykket avtok med høyden over havet etter en kjent formel. Derfor målte de lufttrykket ved havet før de gikk opp til den terrengdetaljen som skulle høyde-bestemmes, leste av barometeret og gikk tilbake til utgangspunktet for å kontrol-lere trykket igjen. Målingen kunne gjerne gjentas flere ganger for å få en sikrere høydeverdi. Fra punkter som hadde fått sin høyde bestemt på denne måten, kunne de ”bringe” høyden videre ut til andre terrengdetaljer. Fra 1880-årene tok de i bruk egne kikkerter, nivellerkikkerter, for å beregne nøyaktige høyder utover i landet. Utgangspunktet var da en midlere vannstand ved vannstandsmåleren i Kris-tiania. Herfra nivellerte de ut over hele landet langs veier og jernbane. Omtrent for hver km ble det satt ned en bolt, kalt fastmerke, hvor høyden ble angitt med stor nøyaktighet. På grunn av landhev-ningen i Oslo-området, som ble funnet til ca 4 mm/år, flyttet man utgangspunktet for høyder i Norge til vannstands måleren ved Tregde, nær Mandal by. Der var nemlig landhev nin gen funnet å være

Typisk situasjon for vinkelmåling med teodolitt. På stativet rett foran observatøren står teodolitten. Klærne til tørk på varden viser at det ble svettet mye for å bringe alt utstyret til topps. (Eier: Statens kartverk).

Øverst til høyre: Måling av avstanden mellom de to endepunktene på Radøy basis tidlig på 1900-tallet. Legg merke til hvor mange perso-ner som var involvert i arbeidet. Basismåling kunne ta en hel sommer, mens vi i vår tid kan måle avstanden med mm’s nøyaktighet i løpet av sekunder ved hjelp av en elektromagnetisk avstandsmåler. (Eier: Statens kartverk). Midten: Åge Midtsundstad måler tyngdekraft i et målepunkt på Svalbard 1985. Instrumen-tet er av typen LaCoste&Romberg som kan måle endringen i tyngdekraften over noen få cm høydeforskjell. (Eier: Statens kartverk).Nederst: Triangulering. Geodet-operatør Bjørn Geirr Harsson måler vinkler med en teodolitt på stativ under parasoll på Hardan-gervidda, 1964. Uten parasoll vil sol på teo-dolitten forårsake feil i vinkelavlesningene. Assistent Folke Gjestvang noterer målingene i måleboken. Bak assistenten ligger bardun-signalet som efter fullført arbeid ble reist igjen, med midtstokken over et fastmerke i form av en bolt nedsatt i fjellet. Nøyaktige koordinater blir beregnet for dette og alle andre fastmerker i trekantnettet. I bakgrun-nen til høyre ses Hårteigen. (Eier: Bjørn Geirr Harsson).

Hensikten med slik plassering var å kunne måle vinklene fra ett trigonome-trisk punkt til alle de andre trigonome-triske punktene som var synlige derfra. Slik bygget de opp et nett av trekanter – derav navnet trigonometrisk punkt. Med tiden kom dette trekantnettet til å dekke hele landet. Et trigonometrisk punkt var fra midten av 1800-tallet vanligvis markert med en bolt i fjell, kalt fastmerke. Over fastmerket var det plassert et signal som var godt synlig fra andre trigonome-triske punkter. I skogsområder ble det bygget store tårn over en del av fastmer-kene for at måleren skulle kunne komme over trærne og sikte til de nærmeste tri-gonometriske punktene. På fjellet ble det ofte bygget en varde rett over fastmerket eller like ved siden av. Han som skulle utføre målingene ble kalt geodet. På et stativ rett over fastmerket plasserte han en kikkert med skala for vinkelavlesning. Denne kikkerten kalles teodolitt. Til å hjelpe seg med skriving og bæring av utstyr hadde geodeten gjerne med seg to assistenter.

Teodolitten var så følsom at dersom solen skinte, måtte den beskyttes mot solstråling med en parasoll, ellers ville resultatet bli forringet. Selv om solen skinte kunne det derfor være bitende kaldt for geodeten som sto under parasol-len høyt til fjells og håndterte teodolit-ten, mens assistentene kunne ligge lunt i en solhelling like ved og skrive ned re-sultatene som geodeten leste av i teo-dolitten.

Ved hjelp av måleresultatene fra vin-kelmålingene om sommeren, kunne de i løpet av den følgende vinteren beregne posisjonen for de målte trigonometriske punktene. Det var en stor og møysomme-lig prosess. Fra 1960-årene av begynte man å ta i bruk elektromagnetiske av-standsmålere, hvor man baserte seg på lys- og radiobølger. Omtrent samtidig tok man i bruk edb til de ulike beregningene. Med avstandsmåler kunne man måle lengden av trekantsider ned mot cm’s nøyaktighet. Da hele landet var målt opp i trekanter med sidelengder fra 2 km opp til 40 km, inneholdt arkivet til Statens

kart verk ca. 50 000 trigonometriske punk-ter. Disse danner ”ryggraden” i det koor-dinatsystemet som ligger til grunn for kartene våre.

BasisI og med at nettet av trigonometriske punkter var bygget opp ved hjelp av vinkler i trekanter, måtte man noen steder legge inn såkalte basiser. En basis var markert med to punkter i et flatt lende, hvor avstanden mellom punktene kunne være fra ca 2 til 5 km. Med den mest nøyaktige metode ble den horison-tale avstanden mellom de to endepunk-tene målt. Så inngikk denne basisen som side i en trekant som ble målt og bygget inn i det trigonometriske nettet. Dermed ble målestokken i nettet lagt. De første slike basiser ble anlagt om vinteren på frosne vann. Fra 1850 ble de valgt i flatt lende på land, og i dag finnes fortsatt to basiser fra 1864, en på Ekeberg ved Oslo og en ved Rinnleiret i Verdal. Rundt om i landet hadde vi 17 slike basiser som ble tilknyttet det trigonometriske nettet. Den

6

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

7

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Statens kartverkStatens kartverk er en av landets eldste tekni-ske etater. Virksomheten har pågått uavbrutt siden 1773. I dag fremstår Kartverket som den nasjonale kartinstitusjonen. Virksomheten skal ivareta Norges behov for landsdekk-ende geografisk informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. Kartverket er statens fagmyndighet innen kart- og geodataområdet. Ansvarsområdet omfatter Norges land-, kyst- og havområder inkludert kysten rundt Svalbard og Jan Mayen.

Statens kartverk er også landets tinglysings-myndighet og tinglyser dokumenter i fast eiendom og i borettslag. Kartverket er en for-valtningsbedrift under Miljøvern departementet.

En nasjonal infrastrukturKartverkets viktigste oppgave er å etablere og forvalte en nasjonal infrastruktur av geografisk informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. Dette skjer i nært samarbeid med kommuner og store offentlige geodataprodusenter og -brukere gjennom forvaltningssamarbeidet

Norge digitaltStatens kartverk organiserer og leder dette samarbeidet.

Kartverket har ansvar for: • grunnlaget for å stedfeste geografisk infor-

masjon• tjenester for nøyaktig, satellittbasert posis-

jonsbestemmelse• produksjon og forvaltning av landsdekkende

digitale kartserier• produksjon av nasjonale trykte kartserier

(land og sjø) og publikasjoner (sjø)• det nasjonale registeret for offentlig eien-

domsinformasjon• tinglysing i fast eiendom og andeler i borett-

slag• nasjonale standarder for kart og geografisk

informasjon• samordning av offentlig kartvirksomhet og

enkelte forvaltningsoppgaver, herunder lede forvaltningssamarbeidet Norge digitalt

• drift av den internasjonale elektroniske sjøkarttjenesten Primar

• forvaltning og formidling av data over Internett på vegne av Norge digitalt

Hege Sælid

meget nær null. I dag er vannstandsmåleren ved Tregde ut-gangspunkt for alle offisielle høydeangivelser i Norge.

KarttegningNår karttegneren (topografen) skulle ut og starte sitt arbeid, måtte posisjonen for de trigonometriske punktene være ferdig beregnet. Topografen tok med seg sitt utstyr og stilte det opp i et trigonometrisk punkt med kjente koordinater. Så arbeidet han seg gjennom terrenget. Fra slutten av 1700-tallet og frem til ca. 1940 ville topografens utstyr hovedsakelig bestå av et måle-bord med siktekikkert, kompass og libelle pluss et målekjede eller et målebånd av metall. Ved hjelp av slikt utstyr tegnet han det som skulle inn på originalkartet, det vil si alle de detaljer han kunne få fra dette stedet. Så dro han til neste målepunkt og tegnet inn alt han kunne se derfra. Slik fortsatte han til hele originalkartet var ferdig tegnet. Det kunne gjerne ta omkring fem år fra oppmålingen startet i et område til kartet var ferdig.

Utover på 1900-tallet ble målebordet erstattet av et fotoap-parat, slik at bilder ble tatt om sommeren og så kunne topogra-fen sitte inne om vinteren og fullføre kartet. Etter krigen (1945) ble kartene konstruert fra flybilder. Da var det helt slutt med målebord, og noe av teknikken besto i å gjenfinne koordinat-festede punkter på flybildene, slik at skalaen kunne tilpasses kartet som skulle konstrueres. Flybildene ble tatt i striper hvor overlappingen fra et bilde til det neste var ca 60 %. Denne overlappingen ble benyttet i kartkonstruksjonsmaskinen på en måte hvor konstruktøren kunne se den romlige formen i bildene når to nabobilder ble lagt i maskinen. Man får et tredimensjo-nalt bilde av terrenget når man ser bildene via maskinen. I dag er også slike kartkonstruksjonsmaskiner avleggs. Kart kon-strueres nu direkte fra digitale filer som blir generert fra fly-kameraet og databehandlet.

Trykking av kartFrem til tidlig på 1800-tallet ble kart mangfoldiggjort ved at noen tegnet av nye kart for hånd fra gamle originalkart. Så kom en tid da originalkartet ble overført for hånd til en trykkplate av kobber. Med trykkplater kunne det trykkes opp mange eksem-plarer av hvert enkelt kartblad. Til å begynne med ble norske kart trykket i utlandet. I 1854 anskaffet man den første kob-bertrykkpressen i Oppmålingen, og det ble ansatt to kobberstikk-elever. Fem år senere kom Oppmålingens egen kobberstikkpro-duksjon i gang. Alle hovedkartserier ble reprodusert på kobber helt frem til ca 1950. I 1949 kom en offsetpresse til bruk i Opp-målingen, og 40 år senere fikk man fire-fargers offsettrykk-presse til trykking av kart. Da ble kartets innhold tegnet på flere plastfolier som ble samkopiert på trykkplater for å kunne trykke kartet i flere farger. I dag foregår alt elektronisk frem til tryk-king. Under en større omorganisering for få år siden ble hele trykkeriet fjernet fra Statens kartverk. Ansatte fra Tinglysnin-gen flyttet etter hvert inn i de ledige lokalene fra trykkeriet.

Ulike kartserierGjennom tidene har Oppmålingen startet på mange kartserier. Før én kartserie greide å dekke hele landet fant man begrun-nelse for å starte en ny kartserie. De første kartene som ble tegnet ut fra Kongsvinger festning ble tegnet i målestokk 1:10 000. Det var en meget optimistisk begynnelse. Hvis hele landet

Øverst: Kart som viser nettet av trekantmålinger i Syd-Norge ut-ført fra 1906 til ca 1990. Dette nettet kalles første ordens-nettet og utgjør ”ryggraden” i den norske, klassiske oppmålingen. Bildet nederst viser vannstandsmåleren i Tregde (nær Mandal) i 2008. I det mørke røret under det hvite huset måles vannstanden i den vannstandsmåleren hvor det norske høydesystemet har sitt null-nivå. Alle offisielle høyder i Norge refereres til dette null-nivået, beregnet som middelvannstand ved Tregde vannstandsmåler over en gitt periode omkring 1954. (Foto: Bjørn Geirr Harsson).

skulle kartlegges i den målestokken ville den kreve flere tusen kartblad. Fra 1817 ble det produsert topografiske kart i måle-stokkene 1:20 000, 1:50 000 og 1:100 000. I målestokk 1:100 000 tilsvarer 1 cm på kartet 1 km i naturen, mens i målestokk 1:50 000 tilsvarer 1 cm på kartet 500 m i naturen.

I 1867 ble en landsomfattende kartserie i målestokk 1:100 000 startet i Syd-Norge. Den ble kalt rektangel-kart fordi kartets begrensning øst-vest og nord-syd var rektangulær med 40 x 30 km. Rektangelkartene ble produsert frem til tidlig på 1900-tallet, og da var anslagsvis 10 % av landet kartlagt i denne serien. Men de utgitte kartbladene ble ajourført helt frem til 1960-tallet.

I 1891 startet en ny kartserie for Nord-Norge hvor kartbe-grensningen ble mellom meridianer og breddesirkler, så disse ble kalt gradteigskart. Målestokken var også her 1:100 000. Inndelingen i gradteiger viste seg så hensiktsmessig at den etter hvert overtok også i Syd-Norge. Siden meridianene går sammen mot polene kan øst-vest begrensningen av gradteigskartene økes i nord. Der var bredden på et kart i denne serien 1 grad. For Syd-Norge dekket det en halv grad øst-vest. Over hele landet dekket disse kartbladene 1/3 grad nord-syd. Denne kart-serien ble utgitt og ajourført til ca 1970, og da var anslagsvis 80 % av landet dekket.

Men fra 1952 innførte NATO en kartserie som i militære kretser ble kalt M711, og den kartserien kom til å få stor betyd-ning også for det sivile Norge. Med amerikansk hjelp startet Norges geografiske oppmåling denne kartserien med stor innsats. Målestokken var 1:50 000 og avstanden mellom høyde-kurvene var 20 m. Frem til 1988 ble 727 kartblad produsert for å dekke hele Norge med kystnære øyer. Dette var første gang siden etableringen av Norges Grændsers Opmaaling at vi i Norge hadde fullført en topografisk kartserie som dekket hele landet. I følge ”Ordbok for kart og oppmåling” er en topogra-fisk kartserie en kartserie i målestokk mellom 1:25 000 og 1:250 000 hvor hovedhensikten er planlegging og gjengivelse av topografiske forhold.

De fleste norske turkart er avledet fra denne kartserien som i det sivile kalles ”Norge i 1:50 000”.

Sjøkart og SjøkartverketFra 1828 ble også utgivelsen av sjøkart en viktig del av Oppmå-lingens oppgaver. Det skjedde med innleide slupper og skøyter som målefartøyer. Dybder ble loddet opp i stort omfang langs norskekysten, og en rekke kartserier ble utgitt. Fra 1851 fikk man kystkartserien, så fulgte hovedkartserien, fiskerikartene, overseilingskartserien, innseglingskartene, havnekartserien og båtsportkartserien for å nevne noen frem til vår tid.

Da Norges geografiske oppmåling i 1912 ble frigjort fra ge-neralstaben, ble samtidig Sjøkartverket gitt en friere stilling. I 1932 skiltes Norges Sjøkartverk ut som egen institusjon, men fikk fortsatt en del funksjoner felles med Oppmålingen. Mye på grunn av organisasjonsmessige uoverensstemmelser flyttet Sjøkartverket til Stavanger i 1958. Som tidligere nevnt ble de to institusjonene slått sammen igjen i Statens kartverk i 1986.

Bjørn Geirr Harsson er utdannet geo fysiker, ansatt i NGO/Statens kartverk siden 1968. Leder av Norsk Kartmuseums venner.

8

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

9

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Kart har alltid blitt brukt til å synliggjøre ulike typer informasjon. Det som er nytt gjennom de digitale kartene, er at vi kan sammenstille mer kompleks informasjon fra ulike aktører i en dynamisk levende framstilling. Vi kan hente fram informa-sjon fra for eksempel kulturminnevern og sammenstille det med lokalhistorisk materiale og legge på data om demografi og eventuelt andre statistiske data. En slik grafisk framstilling kan gi informa-sjon om nye sammenhenger og på den måten komme fram til ny kunnskap.

Et kart kan vise geografisk informa-sjon, ikke bare vei, vann, bygninger og topografiske objekter, men også tematisk stedfestet informasjon. Det finnes to for-mater kart, analoge og digitale. Det finnes kart for de fleste formål, og de siste årene har det blitt utviklet digitale kart på Internett, som viser lokalhistorisk materiale. Kildenett kart (www.kildenett.no) er en slik kartportal. Her finner du tema som er knyttet til Trøndelags histo-rie, presentert på kart med geografisk stedfestet materiale som dokumenter, bilder, film og artikler. På Kildenett kart kan man foreta en geografisk reise i Trøndelag, stoppe opp og fordype seg i historisk materiale man finner på kjente og ukjente steder. Altså visuelt framstilt ved hjelp av et digitalt kart. Vi skal se nærmere på hva Kildenett kart er, men først litt generelt om kart og stedfestet informasjon.

Kart og stedfestet informasjonEt kart defineres gjerne som en grafisk gjengivelse av situasjonen på jordover-flaten, eller enklere sagt – en forminsket tegning av en del av jordas overflate, sett ovenfra. På et kart kan man vise all in-formasjon som er stedfestet. Stedfestet informasjon er informasjon som innehol-der koordinater for riktig opptegning på kart.

Det finnes to hovedtyper av kart. Ba-siskart og Temakart. Basiskart er kart som inneholder stedfestet informasjon som for eksempel veier, vann, bygninger, høydekurver og annen topografisk basis-

informasjon. Temakart er kart som viser informasjon som er lagt over basiskarte-ne. Temakart kan vise spesielle interesser som markslag, arealplaner, kulturminner eller for eksempel lokalhistorisk materi-ale. Et eksempel her kan være et bilde som ble tatt i 1956 utenfor ei bestemt bryggerekke i Råkvåg i Rissa kommune i Sør-Trøndelag. Bildets posisjon er bestemt og stedfestet med kjente koordi-nater, og kan derfor vises på et kart. Bilde, tekst og kart fra Råkvåg skal vi finne fram til på Kildenett kart litt senere.

Når vi hører om kart, vil mange av oss tenke på et papirkart som kan brettes ut og som viser basis- og eller temainfor-masjon på et avgrenset område. Et typisk papirkart kan være bykart over Trond-heim, der for eksempel alle severdighe-tene er lagt inn som temainformasjon. Papirkart blir gjerne kalt analoge kart, fordi det er et forhåndsdefinert opptegnet produkt med fast koordinatsystem og målestokk. Papirkartene er veldig kjekke å ha med seg på reise, og på turer i skog og mark. Papirkartet er utmerket for rask og enkel visning, og kan brukes under alle typer forhold. Men av og til skulle vi gjerne ønsket oss mer detaljer i kartet, eller at kartet var mer utfyllende med tanke på informasjon om hvert enkelt tema. For eksempel kan det være kjekt å lese mer om en severdighet som stod av-merket på kartet, eller en utfyllende tekst med bilde og andre fakta. Men problemet med papirkart er at det ofte blir overles-set med informasjon og ofte uleselig om man fyller på med mengder med temain-formasjon. I slike tilfeller er det digitale kartet langt mer brukervennlig.

Digitale kartDigitale kart er kartdata lagret i elektro-nisk form. Kartene kommer til syne når de vises på en skjerm. Man kan skrive ut digitale kartdata (papirkart), men så lenge det er kartdata lagret på et elektro-nisk medium, snakker vi om digitale kart. Digitale kart er sømløse, og man vil ikke oppleve problemet med at kartet

slutter ved kartbladkanten. Digitale kart gjør det altså mulig å vise kart dynamisk på en dataskjerm. Med dynamisk menes her at man ikke er låst til en fast måle-stokk slik man er på papirkartet, men brukerne kan selv velge målestokk ved å zoome seg inn og ut i kartet. Detalje-ringsgraden øker med målestokken, noe som gjør opplevelsen av kartet mer levende og spennende. I tillegg til dyna-mikken, gir digitale kartdata en ubegren-set mulighet til å knytte annen stedfestet informasjon til objektene i kartet. Man har altså muligheten til å legge på tekst, foto, lyd og film fra ulike databaser inn i objektene på kartet, for eksempel data om lokalhistorisk materiale. Alt dette kan vises på skjerm ved å klikke seg fram i kartet. Kildenett kart er et eksem-pel på denne type dynamisk temakart på Internett.

Kildenett.no og Kildenett kartKildenett.no er et digitalt læringsverktøy i samfunnsfag og historie. Materialet her er tilrettelagt til bruk for elever og lærere og tar utgangspunkt i læreplaner i histo-rie og samfunnsfag. Kildenett.no presen-terer Trøndelags historie gjennom kilder og artikler, og gir et nytt innhold til bruk i undervisningen i ungdoms- og videre-gående skole. Materialet er hentet fra en lang rekke institusjoner som universitet, museum, arkiv og bibliotek. Det som er spennende er at dette materialet er sup-plert med stoff fra bygdebøker, lokalhis-toriske årbøker eller annet materiale skrevet av lokalhistorikere. Bredden av materialet som finnes på kartet er derfor unikt. Selv om Kildenett.no er utviklet for skolene, er det et utmerket oppslags-verk på Internett for folk flest som vil utforske Trøndelags historie i bygd og by. Kildenett kart er kildenett.no sin geogra-fiske inngangsdør til kildene. De histo-riske kildene som blir skannet, fotogra-fert og lagt ut på Kildenett.no, blir også stedfestet med ett sett koordinater. Denne stedfestingen muliggjør at kildene kan legges ut som tematiske objekt i kartet. Kildene får da symbol alt etter hvilket

Lokalhistorisk materiale på kartAv Frode Brataas��

tema de sorterer under. Kildenett kart er altså en del av Kilde-nett. Kildene kan enten nås gjennom søk i portalen, eller direkte gjennom geografisk søk i kartet.

La oss se på Kildenett.no og Kildenett kart: www.kildenett.no/.

Dette er åpningssiden til Kildenett.no Fra dette nivået kan du fordype deg i kildene ved å klikke på en av de åtte temaene Helse, Krig, Lov og Rett, Modernisering, Befolkning, Spor i landskapet, Skole og folkeopplysning eller Metode. Alternativt kan kildene nås via tidslinja, markert med symbolet Tid oppe til venstre. Vi skal nå se på kildene gjennom et geografisk grense-snitt, nemlig Kildenett kart.

Øverst til venstre på åpningssiden www.kildenett.no/ finner vi symbolet for kart. Klikker vi på dette kartsymbolet, åpnes et nytt vindu på skjermen med et basiskart i bakgrunn, og sorte objekter med symboler for ulike innholdstyper. Hvert av sym-bolene refererer til enten en artikkel eller kilde i Kildenett.

Kildenett kart er bygd opp med en stor kartflate. Over kart-flaten finnes de viktigste verktøyene som Zoom inn, Zoom ut,

Panorer og Send kart. I venstre meny finnes søkeverktøy for søk etter Stedsnavn eller Kommune i Trøndelagsfylkene. Midt i venstre meny er det mulig å slå av og på Type tema, og Type kilde. Det er verdt å merke seg at man må oppdatere kartet ved å trykke på knappen Oppdater hver gang man har gjort et valg i kartet. Den beste måten å lære seg å bruke Kildenett kart på, er å prøve og feile og forske ut kartets muligheter.

Vi gjør et forsøk, og skal nå finne fram til historien om karene fra Råkvåg i Rissa kommune, som en søndag i 1956 satt på brygga og slo av en prat om løst og fast:

1. Velg Rissa kommune i menyen Zoom til kommune i ST.

Kartet endrer seg og har nå Rissa kommune i sentrum av kartbildet.

2. Før så musepekeren over symbolet ved Råkvågen, og det dukker opp et informasjonsvindu om Befolkning, med tekst og foto fra brygga i Råkvåg. Se kartet under.

3. Klikker du på fotografiet, blir du sendt videre til selve bildet og artikkelen i Kildenett.no. Der kan du fordype deg i tekst og foto, og få vite hvem karene på brygga var. (Se bildet øverst på neste side).

Dette var et enkelt søk i kartet, etter et ”historisk” bilde, som ble tatt på et bestemt sted i 1956, i Rissa kommune i Sør-Trøn-delag. Et geografisk søk.

Som vi så var det ikke lagt inn mange artikler fra Råkvåg. Men vi skal hoppe videre til Steinkjer sentrum i Nord-Trønde-lag, og se hva som der finnes av artikler og stoff.

Dette gjøres ved først å gå tilbake til www.kildenett.no/, og

10

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

11

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

La det vere klart: Eg er ingen ekspert på kart og kartframstilling, og det var under tvil eg sa ja til å legge fram denne orienteringa i eit forum som dette. Bak-grunnen er at eg – på grunn av man-glande kommunal vilje til å yte økono-misk bistand til profesjonell forfattar – blei den som kom til å føre i pennen boka Liv og lagnad i Landvik. Bind 1: Førhistorisk tid. Boka tar for seg natur- og kulturhistorie i dei eldste tider i Landvik sokn, som var eigen kommune fram til og med 1970, og nå utgjør drygt 70 % av arealet i Grimstad kommune.

Appetitten steig under måltidet: Boka blei omsider på 670 sider med 1024 illustra-sjonar. Éin av grunnane til svulminga var at eg, etter som arbeidet skrei fram, følte stadig nye behov for å underbygge teksten med kartografiske framstillingar av ymse slag. To forhold gjorde at eg kunne reali-sere dei fleste ønskemåla mine:

1. Landvik historielag argumenterte overfor Grimstad kommune med at dei ulike karttypane våre også ville bli til nytte for kommunen i fleire andre saman-hengar, til dømes i skoleverket, som tur-kart og i ymse planarbeid. Søknaden om økonomisk støtte øremerka dette formå-let fekk dermed gjennomslag politisk, og ga økonomisk ryggrad til å fremme våre ymse ønskemål overfor kartfirmaet Geo-datasenteret AS, Arendal.

2. Ein ressursperson i Landvik histo-rielag, Øyvind Gulbrandsen, har gjennom sitt arbeid som båtkonstruktør for FAO lang erfaring i bruk av tegneprogram met Corel Draw. (Også andre grafiske pro-gram, f. eks Adobe Illustrator, kan for øvrig utføre det samme som Corel Draw.) Dei ”halvfabrikata” av kart som me etter kvart fekk frå kartfirmaet, blei lagt inn i dataprogrammet til Øyvind og utforma vidare av han, i tett samarbeid med for-fattaren, til ferdige spesialkart og tema-kart. Karta blei stort sett utforma i pdf-format; noe som au var eit ønske frå trykkeriet vårt – Tvedestrand boktryk-

Kart i kulturhistoriske framstillingar

Av Johannes Schrøder Havstad��

så trykke på kartknappen oppe til venstre. Deretter må Stein-kjer kommune søkes opp i lista over kommuner i Nord-Trønde-lag. Når Steinkjer kommune er kommet på plass i kartbildet, kan vi med fordel foreta en manuell Zoom med Zoom verktøyet på verktøylinja, slik at man får alle temaene rundt Steinkjer sentrum innenfor kartvinduet. Til slutt kan vi sette på Flyfoto under Karttype oppe til venstre, og vi får fram følgende kartbilde:

Øvst til høgre: Landhevingskart 2, Landvikkysten i slutten av preboreal tid, ca 7000 f. Kr. Havnivå 40 m høgare enn i dag. Arealet som blei tørrlagt gjennom Tundratid og Bjørketid er markert med lysare farge. ”Landvinninga” i dei kystnære bygdelaga er kvanti fisert i Are-altabell 2 (under). ”Landvinning” i første del av steinal-deren, for delt på dei seks berørte bygde-laga i Ytre Landvik. Areal auken (lysfarga på landhevingskartet) er kalkulert til rundt rekna 13 km2.

keri. Innsamling, systematisering og innplotting av data til ferdigstilling av desse karta var avgjort den mest arbeids-krevjande del av kartprosessen, så det hadde ikkje vore råd å realisere prosjek-tet utan denne dugnadsdelen.

Det viktigste for ein historikar er å formulere sine ønskemål klart og eksakt overfor kartografen. Det er nok også nyttig, men ikkje nødvendig, å kjenne detaljar i den prosessen som skaffar fram det kartresultatet ein ønsker. I vårt tilfelle skal ein bare nemne at Geodatasenteret AS organiserte arbeidet som eit såkalla GIS-prosjekt. GIS er ei forkorting for Geo graphical Information Systems. Dette er ein nyare fagdisiplin, der datamaskin-baserte system blir brukt til å modellere, analysere og presentere geografiske data. Teknologien som ligg til grunn er ein da-tabase som organiserer data i eit brukbart digitalformat. I eit GIS kan ein kombinere ymse kartdata med ulike tabellariske framstillingar (”attributtdata”) – eit ve-sentlig framsteg. Wikipedia har for øvrig ein bra artikkel om GIS.

La meg så omtale dei ulike karta. Det blir svært kortfatta, til dels i telegramstil, og tilnærmingar og kompromiss er ikkje kommentert:

Geologiske kartBerggrunnskart. Landvik sokn/Grimstad kommune er delt mellom to offisielle berggrunnskart. Etter vårt ønske kopla NGU dei samman, og ga oss for rimelig betaling ei datafil (AI-format, 1,1 MB) som dekte heile kommunen. Ho lot seg behandle i Corel Draw-programmet, slik at me fekk gjort noen små ajourføringar.

Kvartærgeologisk kart (lausmasse-kart) lå bare føre for austre del av Landvik (PDF-format, 3,0 MB). Kvartærgeolog Ivar Johan Jansen, som er styremedlem i Landvik historielag, hjelpte på dette ved velvillig å utarbeide kart over vestre del av den store endemorenen – Raet – som kryssar bygda (PDF, 0,95 MB).

Begge karta dekker to sider i boka. I tillegg har ein brukt noen tidligare publi-serte geologiske kart over spesielle for-masjonar (til dels i JPG-format).

Landhevingskart, med tilhørande ”landvinningstabellar”Landskapet i Landvik har heva seg opp til 55–56 meter etter siste istid. Landhe-vinga er dokumentert på fem heilsides kart, som tilnærma viser korleis kyst-landskapet i Landvik steig opp av havet gjenom dei førhistoriske kulturfasane.

I Steinkjer sentrum med omegn, finnes så langt åtte artikler med spennende lesing innenfor temaene Krig, Helse, Skole og Modernisering, alle med lokalhistorisk innhold. Fører man musepekeren over ett av kartobjektene og klikker på bildet, kommer man igjen tilbake til Kildenett.no og kan fordype seg i artikkelen man nettopp har valgt i kartet. På denne måten kan man reise rundt i Trøndelag, hoppe fra sted til sted og lese lo-kalhistorie fra ulike tema og tidsepoker. Kildenett kart gir et geografisk oversiktsbilde av innholdet i Kildenett.no

Dette var en kort og enkel forklaring på hvordan kartet som elektronisk medium kan brukes for visualisering og tilknytning til historisk materiale. Dette er et enkelt kartgrensesnitt. Det er mulig å utvide denne typen tjenester med avanserte søkefunk-sjoner, knyttet til stedsnavn eller tema. Det finnes også tjenester som viser befolkningsutvikling og bosetningsmønster over tid inne i dynamiske kartløsninger, altså en visuell framstilling av

kartdata som endres i en tidsakse. De senere årene er det utvik-let mange tjenester der sluttbrukere selv kan bidra med eget materiale til denne typen kart. Det er også mulig på kildenett, der elever og lærer kan publisere og kartfeste eget materiale.

Lykke til med utforskingen av Kildenett.no og Kildenett kart!

Frode Brataas er GIS-rådgiver i Sør-Trøndelag fylkeskommune.

Gamle adminstrative inndelingar på kart og nett i Noreg og Danmark ABM-utvikling har løyvt kr. 200 000 til eit prosjekt som skal utvikle nasjonale karttenester over historisk-administrative inn delingar i Noreg. I fyrste rekkje gjeld det kart over kommune- og amts/fylkesgrenser frå 1838 til dags dato. Men planen er at også geistleg inndeling, len, fogderi, sorenskrivardistrikt og tinglag skal inkluderast, iallfall tilbake til 1600-talet. Utve-gane vil venteleg også opne seg for å gå attende til mellomalderske inndelingar i lagdømme, sysler, fylke, skipreider med meir, enda om det ikkje er teke høgde for dette i denne omgangen.

Prosjektet skal leiast av Statens kartverk. Samar-beidspartnarane elles er Norsk lokalhistorisk institutt, Riksarkivet og Universitetet i Oslo.

Etablerte kartdata vil vere viktige for å byggje opp intelligente geografiske søkjesystem i Arkivverket og andre store arkiv. Dei aktuelle kartdata skal dessutan kunne tilbydast som online internett-tenester, slik at dei kan integrerast i andre etatar og institusjonar sine web-løysingar. Dermed vil ein nå brukarar innan både forvaltning, kulturverninstitusjonar, skole og ålmenta.

Eit liknande prosjekt i Dan mark, Projekt DigDag (Digitalt atlas over Dan marks historisk-admini strative geografi), skal vere fullført i 2011. Der er det Statens Arkiver (tilsvarande Arkivverket i Noreg) som står i spissen, i samarbeid med Kort & Matrikelstyrelsen, Kulturarvsstyrelsen, Nationalmuseet, Det konge lige Biblio tek, Syddansk Universitetscenter og Køben-havns Universitet. Målet er å få til eit felles, nasjonalt web- basert atlas over inndelingane heilt attende til mellomalderen. Atlaset skal utgjere eit sjølvstendig oppslagsverk og forsk ings reiskap, samstundes som det skal fungere som ein felles søkjeinngang til sam-lingane i dei store kulturvern institusjonane.

Det ser ut til å vere monaleg større dimensjonar over den økonomiske innsatsen i Danmark enn i Noreg. Det vart i 2007–2008 gjennomført eit forpro-sjekt til en million, medan hovudprosjektet har søkt om 28 millionar kroner. Det norske prosjektet søkte om i alt kr 400 000, halvparten frå ABM-utvikling, halvparten frå Norsk kulturråd (der søknaden enno ikkje avgjort).

12

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

13

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

til orientering for dei som er ukjente i bygda.

Det er au utforma arealtabellar (i alt 25) knytta til busettingsutviklinga. Dei viser fordelinga (i dekar) av ulike markslag på primærgardane og på de-lingsprodukta til desse. Ein har liggande grunndata for alle ØK-markslaga, men har valt å bare presentere sumdata for jordbruksareal, produktiv skog, myr, impediment (uproduktiv jord) og vatn. Det er gjort eit første spadestikk for å undersøke om denne ressurskartlegginga på jernaldergardane kan ha relevans til verdimål (i Landvik: huder og skinn) for dei samme gardane i historisk tid, men utan noko form for statistisk variansana-lyse eller korrelasjonsberekning. Dette blir då au vesentlig meir aktuelt å under-søke når ein skal behandle dei historiske gardane. (Helst burde dette bli eit pro-sjekt på landsplan, men det er, bokstave-lig talt, ei anna historie.)

Det er nok min yrkesbakgrunn som forskar og konsulent i landbruk som er årsak til at eg har prøvd å gå inn i stoffet

med denne vinklinga. For under lesing av bygdebøker og historiske avhandlin-gar har eg mest alltid sakna opplysningar om dei naturressursane som lå bak og var nødvendige for at ein familie eller ei gruppe menneske kunne livberge seg. Også krav til ressursgrunnlag på ulike teknologiske nivå, og i forskjellige geo-grafiske område er interessante for-skingsfelt. Det ser ut til at moderne kar-tografi gir verktøy til å hanskes med slike spørsmål.

Andre kartBoka presenterer au eit kart over nedbør-fordeling innan Landvik, eit kart som viser første barmarksdag om våren i distriktet, og eit kart over lokalklimaet i Landvik kjerkebygd. Dette er granskin-gar som blei utført som ledd i ”Klima-granskingar i Aust-Agder” – eit prosjekt som blei gjennomført i regi av Styrings-utvalg for landbruksmeteorologisk for-sking, NLVF i åra 1969–1972.

Kart som manglarKva for kart manglar? Ein skulle også gjerne hatt med i boka jordsmonnkart, vegetasjonskart og kart over nedbørfelt i bygda, men fekk dei ikkje med denne gong. Vonar desse vil vere på plass i neste bind av kulturhistoria. Då må ein au utforme nye gardgrensekart, der bruks-delinga i mellomalder og tidlig nytid er med, og følge dette opp med arealfesting av ulike bonitetar og ressurskartlegging av dei nye delingsprodukta innan matrikkelgardane.

Johannes Schrøder Havstad (f. 1930) er tidlegare fylkesagronom og forskar, dr. scient. Han har hatt ei rekkje sentrale landbruksfaglege verv, mellom anna i Noregs landbruksvitskaplege forskingsråd.

Karta som er omtala, finn du i:Liv og lagnad i Landvik. Bind 1: Førhis-torisk tid. Landvik historielag 2008. ISBN 978-82-90694-38-5.

Det første kartet syner situasjonen like etter at isen hadde trekt seg tilbake, det andre viser naturen ved overgangen pre-boreal-boreal tid i eldre steinalder, det tridje ved overgang eldre-yngre steinal-der, det fjerde dekker skiftet mellom yngre steinalder og bronsealder, og det femte og siste kartet refererer til overgan-gen mellom bronsealder og jernalder. Nå-situasjonen går sjølvsagt fram av andre kart i boka.

På landhevingskarta er det arealet som blei tørrlagt i dei ulike epokane markert ved eigen farge, og data bestilt av kartfirmaet er brukt til å berekne både landvinningsarealet og totalarealet i stein-, bronse- og jernalderen for seks område i Landvik. Ut frå visse kriterier er desse områda peikt ut som dei sann-synlige bronsealdervalda i bygda. Dei er den dag i dag distinkte lokalsamfunn i Landvik.

Ved også å ta ut areala for dei ulike markslaga (ØK-registrerte) innanfor grensene til dei antatte bronsealder-bu-settingane (”primærgardane”) har ein også skaffa seg eit mål for ressursgrunn-laget for desse. Litt meir om dette nedafor under avsnittet ”Gardgrensekart”.

Kartgrunnlaget for landhevingskarta var FKB (Felles KartBase) frå kommu-nane/Statens kartverk. I ettertid ser ein at desse landhevingskarta burde ha vore utført med større oppløysing/fleire pikslar. Dei er på bare 105–110 kB og noe diffuse i streken, og lar seg ikkje forstørre meir enn det som er gjort i boka.

FornminnekartSteinalderen: På landhevingskart 3, som dekker situasjonen då havet sto 15 m høgare enn i dag, er namnefesta og avmerka alle funn av flint og andre steinalderartefaktar.

Bronsealder, jernalder: Det er utar-beidd signaturliste og lagt inn i alt 15 symbol for ulike typar fornminne på felles fornminnekart for bronse- og jern-alderfunn. Ytre Landvik, med stor funn-frekvens, dekker to boksider, og Øvre Landvik éi side. Grunnkartet for dette temakartet er det offisielle topografiske kartet over distriktet.

Vegkart, forhistoriske vegfarBoka har ei kartside som viser dei stigar, tråkk og ridevegar som ein antar har

røtter tilbake til førhistorisk tid. Vegane er lagt inn på vanlig topografisk kart for bygda. Det avtegna seg etter kvart ein heller intim samanheng mellom vegkar-tet og fornminnekarta.

Tjodvegar (hovudvegar gjennom bygda) er tegna inn med grovare strek, og alternative ruter er stipla. Tverrvegar er avmerka, men ikkje lokale vegar mellom grannegardar.

Gardgrensekart, med tilhørande ressursberekningarKartfirmaet leverte vanlig topografisk kart/NGU-kart (4,1 MB) med dagens gardgrenser inntegna. Dette var utgangs-punkt for den endelige presentasjonen i boka. Gjennom synfaringar i terrenget og gjenomgang av diplom og gardsdoku-ment, har ein så prøvd å lokalisere og kartfeste dei første landskapsinndelin-gane i bygda. Noen stader er rekonstru-erte byttelinjer stipla på kartet. Lang-strenger er gitt ein grovare signaturstrek, og dei fleste endestavar/honnstavar er avmerka og namnefesta.

I tillegg til presentasjon over to sider i teksten, er grensekartet også gjengitt på innsida av omslaga foran og bak i boka,

Venstre: Ferdselskart som viser det førhistoriske vegnettet i Landvik. Tjodvegar (hovudvegar gjennom bygda) med utheva strek. Høgre: Gardgrensekart som viser grenser mellom jernaldergardane i Landvik. Lang-

Øvst til venstre: Nedbørfordeling i veksttida (mai-sept.) i middel for perioden 1931-1960. Nedbøren auker sterkt frå kysten og innover. Dette er generelle forhold, som ikkje har endra seg vesentlig så lenge det har budd menneske i området. Øvst i midten: Middeldato for før-ste barmarksdag i perioden 1957-1983. Isolinene er bare trekt mellom busette stader, så snøen ligger lenger på heiområda. Den ytre isolina

er 31. mars, vidare innover markerer dei 5, 10, 15, 20, 25 og 30 april. Under over: Arealtabellen (under) viser oppdelinga av Forn-Landvik. Areal (daa) av ulike markslag på utskilte parsellar av primærgarden. Høgre: Kart over fornminne frå bronse- og jernalderen i Ytre Landvik, vestre del.

14

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

15

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Historien om Historisk Atlas Siden 2006 har man kunnet gå på opda-gelse i den lokale historie på et kortbase-ret site for Fyn. På kortet er afsat lokalite-ter, med søgbare lokale kulturhistoriske fortællinger. Fra april 2009 udvides det geografiske område, så hele Syddanmark kommer på Historisk Atlas. På længere sigt drømmer vi om at få hele Danmark med.

Men hvad er Historisk Atlas så? His-torisk Atlas er i al sin enkelhed en hjem-meside, der formidler kultur-, natur- og kunsthistorie via kort. Man vælger mellem gamle og nye kort og moderne

luftfotos. Kortene fra forskellige tidsal-dre kan lægges oven på hinanden og det er meget let (og fascinerende) at se hvordan land og by har udviklet sig.

Lokaliteterne på Historisk Atlas er viden om lokal kulturhistorie på stedet og leverandørerne af indholdet er lokale arkiver, biblioteker og museer. Det er meget forskellige emner, der lægges på Historisk Atlas og det afspejler præcis den lokale egns særlige historie. Lokali-teterne omfatter gårdhistorie, herregårde, fynske malere, industrihistorie, kirker, bymidte og meget mere. Der er ingen faste krav om hvilke emner, der må

lægges på Historisk Atlas. Eneste krav er, at historien kan knyttes til et geogra-fisk punkt på kortet.

Det er enkelt at lægge indhold på His-torisk Atlas. En kulturinstitution, der har gode lokale kulturhistoriske fortællinger og steder, de gerne vil dele med borgerne, kan umiddelbart gå i gang. Det koster ikke noget – andet end institutionens egen arbejdskraft og deltagelse i den videre udvikling af Historisk Atlas.

Det uensartede ”ABM-landskab”Det danske kulturlandskab er præget af, at ABM-institutionerne er vidt forskellige

Historisk Atlas

Når den lokale kulturhistorie fortælles gennem kort1

Av Anneken Appel Laursen & Jacob Riddersholm Wang��

i størrelse og organisation. Alene inden for museumsområdet er de statsaner-kendte museer meget forskellige i stør-relse, på trods af at de skal forvalte den samme museumslov. Arkiverne har deres egen lovgivning og her er billedet endnu mere broget. Der er de større stadsarkiver og så et utal af meget små lokalarkiver, med ganske lidt fagligt personale og en stor skare af frivillige. Endelig er der bib-liotekerne, der er omfattet af en tredje lov.

Alle ABM-institutioner arbejder med den lokale kulturhistorie på hver deres måde, men ikke alle har ressourcer til at videregive deres indsamlede viden.

Historisk Atlas har vist sig at være en platform, der gør det enkelt at få bredt den lokale viden ud til alle borgere. Det vil sige at ABM-institutionerne kan bruge deres energi på at indsamle og formidle de lokale historier gennem ord og bille-der, med afsæt i præcis deres institution, frem for at skulle opfinde en platform og tilrettelægge deres materialer inden for stramt definerede rammer. Vores ople-velse er, at konceptet virker motiverende, og at der faktisk bliver produceret ganske meget spændende indhold på kort tid.

Indholdet skaber Historisk AtlasDer er ingen regler for indholdet på His-torisk Atlas i emnemæssig forstand. Tværtimod bestemmer indholdsleveran-dørerne selv, hvilke emner de finder vig-tigst. Det er dog interessant at følge, hvordan indholdsleverandører lader sig inspirere af hinanden og ad den vej opstår overordnede temaer, der dækker hele re-gionen. ABM-institutionernes forskel-lighed er med til at skabe et varieret indhold, og at der lægges flere lag på en lokalitet fra forskellige institutioner. Et eksempel: De fynske herregårde er lagt på af Odense Bys Museer, men det er Odense Central Bibliotek, der sikrer, at der kan trækkes bibliografiske data om herregården fra det danske bibliotek.dk.

I rammerne for Historisk Atlas priori-terer vi derfor også, at indholdsleveran-dører får mulighed for at udveksle ideer samt diskutere rammer og indhold. Dette sker på et forum på Internettet.

Brugernes Historisk Atlas Historisk Atlas er skabt med udgangs-punkt i, at enhver med interesse for kunst, kultur og natur i lokalområdet, skal kunne få nye oplevelser på det sted,

hvor de bor. Søgningen er tilstræbt så intuitiv som mulig og har man erfaring med Google, er Historisk Atlas ligetil. Vi prioriterer den helt enkle tilgang i Histo-risk Atlas, så fokus rettes mod viden om ens eget lokalområde, eventuelt sat i sammenhæng med den større historie. Det skal gerne være nysgerrigheden, der driver brugeren til at ville vide mere. Det betyder, at vi lægger vægt på at præsenta-tionen af lokaliteterne er korte, interes-sante og billedrige. Vil man vide mere, kan man klikke sig frem til mere viden på sitet, følge links ud af sitet (for eksem-pel til bibliotek.dk) eller eventuelt tage direkte kontakt til det museum, arkiv eller bibliotek, der har ansvaret for loka-liteten. Det er væsentligt i Historisk Atlas, at brugerne kan se, hvilken institu-tion informationerne kommer fra. UndervisningspotentialeUd over at målrette Historisk Atlas mod den brede lokalt interesserede bruger-skare, har vi fokus på undervisnings-insti tutionerne. Hvordan kan de anvende His to risk Atlas i undervisningen? Gennem undersøgelser af gymnasie-skolernes muligheder for at anvende

Warp-funktionalitet i en anderledes vis-ning. Øverst ligger menuen hvorfra udvalgte lokaliteter kan aktiveres på kortet, samt kort- og værktøjsvælger. Ne-derst ses søgefeltet samt zoom-knapper. Kort fra 2008 og 1880.

Anvendelsen af Silverlight giver mulighed for unikke funktionaliteter i Historisk Atlas. Som f.eks. vist, ”kort-på-kort” funktionaliten, hvor man på en visuelt let tilgæn-gelig måde kan sammenligne byud-vikling, vejforløb og en række andre historiske forhold, ved at trække et cir-keludsnit af ét kort hen over et andet. Derudover ses et eksempel på vinduet hvori lokaliteterne præsenteres.

16

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

17

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Historisk Atlas, har vi oplevet, at der umiddelbart er et potentiale for at tilret-telægge undervisningsforløb. Gymnasie-lærerne skal blot lære Historisk Atlas at kende. En anden undersøgelse har des-uden vist, at der undervises i lokalhistorie på de danske gymnasier, så det kan betale sig at markedsføre Historisk Atlas for gymnasielærerne. Tanken er derfor nu at invitere interesserede gymnasielærere til i samarbejde med ABM-institutioner, at udvikle målrettede undervisningsmate-rialer baseret på Historisk Atlas indhold. Næste trin bliver på samme vis at under-søge mulighederne for anvendelse af Historisk Atlas i grundskolen.

Historisk Atlas — tekniskHistorisk Atlas har som nævnt flere år bag sig og websitets tekniske fundament samt grænsefladens udseende og funktio-nalitet har således ændret sig ad flere omgange. Senest er udviklingen af atla-sets version 3 godt undervejs, og vi for-venter at den nye tekniske version af Historisk Atlas lanceres samtidig med den nye indholdsversion – Syddanmark – i april 2009. Historisk Atlas version 3 er en webapplikation baseret på MS Sil-verlight (plugin) og kan afvikles i alle de større browsere (Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera og Chrome). MS Silverlight er et nyt plugin (tillægs-program), meget lig Macromedia Flash,

men vi vurderer, at mange meget snart vil få kendskab til det.

Udviklingen af Historisk Atlas version 3 baserer sig på en masse overvejelser, og her er et kort udpluk af de mest centrale. For det første tilstræber Historisk Atlas altid en høj grad af fleksibilitet i forhold til dataimport og -eksport. Har man ind-hold til Historisk Atlas, er det indholdets form og type der afgør importmetoden, ikke omvendt. Historisk Atlas kan således modtage dynamisk data via webservices, statisk data via enkeltgangs import og endelig, førstegangregistreret materiale i form af inddatering ved hjælp af sitets skræddersyede CMS-system (content managament system, system til håndte-ring af indhold). Dataeksport klares meget gerne ved hjælp af webservices. På længere sigt ønsker vi at etablere en funktionalitet, der gør det muligt for de individuelle institutioner at eksportere deres samlede materiale på Historisk Atlas – enten dynamisk eller statisk.

For det andet tilstræber Historisk Atlas version 3 at præsentere brugerne for en smidig, flot og anvendelig grænse-flade til sitets indhold og funktionalitet. I fremtiden ønsker vi at foretage grundige brugertests af Historisk Atlas, med hen-blik på sikring af sitets brugbarhed.

Herudover skal sitet indeholde under-holdende, engagerende og nemme (plug-and-play) funktioner. Historisk Atlas må

Decentralt redaktionelt ansvarEn af de få konkrete beslutninger i for-bindelse med Historisk Atlas, er at det alene er faginstitutioner, der kan lægge indhold på Historisk Atlas. Samtidig er det centralt for Historisk Atlas at fast-holde den decentrale udvikling, at det er de lokale ABM-institutioner, der beslut-ter hvilke emner, de ønsker at lægge på. Derfor har indholdsleverandørerne også det konkrete redaktionelle ansvar for ind holdet. Det betyder, at redaktions-gruppen ikke kontrollerer indholdet. Det er og bliver et lokalt ansvar. ØkonomiHistorisk Atlas har siden start været et udviklingsprojekt, og det er det forsat. Det betyder, at vi fortsat bruger mange kræfter på at søge projektmidler fra kultur puljer under ministerier, regioner, kom muner med videre. Hertil kommer en stor del entusiasme og institutionernes egen arbejdskraft.

PerspektiverPerspektiverne for Historisk Atlas er mange, og her er et udpluk af de, der efter vores mening er mest centrale.

Historisk Atlas er allerede og vil for-mentlig fortsat være et produktivt bro-byggerprojekt mellem ABM-institu tioner i Danmark. Der sker spændende ting, når fagfolk fra forskellige institutioner mødes om et fælles projekt. Vi oplever, at Historisk Atlas er en formidlingsplatform der er nem at bruge, og det er derfor let at gå ind i projektet for de forskellige insti-tutioner. Opgaven i forbindelse med an-vendelse af sitet er let forståelig og konkret, hvilket giver et godt udgangs-punkt for samarbejdet og den gensidige inspiration institutionerne imellem.

Et andet oplagt perspektiv handler om projektets udbredelse og evne til at bevare sit momentum. Vejen mod Histo-risk Atlas Danmark ser oplagt og nem ud, men der er mange udfordringer un-dervejs. Og når alt kommer til alt, så er det et spørgsmål om engagement fra de individuelle lokalhistoriske institutioner og opbakning fra projektpuljer og andre økonomiske ”investorer”. Historisk Atlas drives grundlæggende frem af institutio-nerne selv.

Herudover er vi nogen, der gerne ser Historisk Atlas til mobile platforme. Der er en ny bølge af smartphones på vej med integreret GPS (iPhone, Google Android-telefoner, Palm Pre med videre), ligesom GPS i de eksisterende telefontyper bliver mere og mere udbredt. Historisk Atlas @ Mobile (Historisk Atlas på mobil plat-form) bliver et spørgsmål om timing og et fornuftigt valg af platforme. Det skal være nemt, billigt, demokratisk og godt!

Endelig bliver der i redaktionsgrup-pen jævnligt diskuteret brugerinddragel-se. Vi er sikre på, at der ligger uformidlet viden og uudnyttede medier mange steder i de danske lokalsamfund, og His-torisk Atlas vil selvfølgelig gerne åbne for en regulær dialog med brugerne. Der skal dog skelnes skarpt mellem fagligt velfunderet og hobby-genereret materia-le. Herudover åbner perspektivet for en række endnu uafklarede spørgsmål. En ting er dog sikkert – Historisk Atlas ville gøre sig godt som en social platform for alle med interesse for lokalhistorie.

Hvornår går Historisk Atlas Syddanmark i luften?Midt i april 2009 går Historisk Atlas Syd- danmark i luften (www.historiskatlas.dk/version3) med et stort arrange ment, der

gerne skulle give genlyd. Til den tid vil adressen være: www.historiskatlas.dk. Vi glæder os!

Anneken Appel Laursen, haal@odense.dk, er projektudvikler ved Odense Bys Museer og redaktør for Historisk Atlas. Jacob Riddersholm Wang, jrw@odense.dk, er IT-koordinator ved Odense Bys Museer og for Historisk Atlas.

Fodnode 1 Kort (dansk) = kart (norsk).

meget gerne anskues som et computers-pil, som man kan lege med på en fri og lærende måde. Ved hjælpe af kort-på-kort funktionalitet (warp), farvelægning (co-louring) og navigationen generelt, åbnes der en mulighed for, at brugeren hverken behøver en stor baggrundsviden eller en klar målsætning med brugen af sitet, for at få noget ud af det, men derimod kan hengive sig til sitets umiddelbare ”spil-barhed” og dermed påbegynde turen gennem dét univers som Historisk Atlas ret beset er. De nævnte funktionaliteter demonstreres på vores youtube-side (http://www.youtube.com/user/HistoriskAtlas).

En sidste ting der skal fremhæves her, er at Historisk Atlas opererer med en udviklingshorisont på maximalt 6 måneder pr version. Dette for at sikre en fortsat kreativ og driftig udvikling og at brugerne får noget ud af nye funktionali-teter så hurtigt som muligt.

Den tekniske udvikling af Historisk Atlas varetages konkret af IT-udvikling ved Odense Bys Museer – i tæt samarbej-de med de øvrige partnere i projektet.

OrganisationHistorisk Atlas begyndte som et innova-tivt projekt, fordi der var nogen, der havde en god ide. Projektorganisationen eksisterer fortsat og Historisk Atlas er organiseret med en styregruppe, der re-præsenterer alle deltagende institutioner. Styregruppen tager de overordnede be-slutninger og beslutningsmyndigheden i forhold til projektansøgninger og sats-ningsområder. Desuden er der nedsat en redaktionsgruppe, der har det overord-nede redaktionelle ansvar og blandt andet diskuterer retningslinier for indhold på Historisk Atlas og skaber beslutnings-grundlaget for Styregruppen. Det er også i redaktions-gruppen, at de indledende diskussioner om Historisk Atlas fremtid tages. For at sikre koordineringen og ud-viklingen er der udpeget en redaktør og IT-koordinator. Historisk Atlas vokser ganske meget i øjeblikket, så det koordi-nerende og superviserende arbejde skal styrkes og et egentlig sekretariat er et ønske.

Historisk kort med mange lokaliteter. Lokali-teterne kan evt. farvelægges, så det er nemt at se på kortet, hvilke kategorier de hører til.

Norske kart i granne-landaKrigar mellom dei nordiske landa på 1600- og 1700-talet er blant år-sakene til at det både i Sverige og Danmark finst ein god del gamle kart over delar av Norge. I Sverige gjeld det særleg Krigsarkivet (nå ein del av Riksarkivet) www.sta-tensarkiv.se/default.aspx?id=7557&refid=1132. I Danmark kan spesielt nemnast Det kongelige Bibliotek i København https://rex.kb.dk/F?func=file&file_name=find-b&local_base=KGL01_KBK. I katalogverket Gamle norske kart (omtala på side 22) finn du liste over fem institu-sjonar i Sverige og sju i Danmark som har samlingar med gamle, utrykte kart over norske område. Karta i desse samlingane er med i Gamle norske kart.

18

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

19

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Statens kartverk Land forvalter kartverkets store samling av historiske kart. Kommuner, museer og historielag deltar i skanning og kan bruke materialet i historiegransking av land-skap, eiendom, stedsnavn med videre.

Statens kartverk har et ansvar for arkivering av eget historisk kartmateriale. Vi har et stort arkiv med slike kart. Hovedarkivet ligger på hovedkontoret på Hønefoss – noen samlinger ligger fortsatt arkivert på fylkeskartkontorene. Dette materialet er stadig i bruk som kildemateriale ved ulike typer arbeid i institusjonen.

Publikum kan henvende seg til oss for å studere kartene eller få kopier av dem. Kommuner, museer og historielag får skannet kart som de benytter i forvaltningsarbeid eller legger

dem ut på internett. Kartverket søker samarbeid med kommu-ner og statlige etater i prosjekter knyttet til spesielle geografiske områder, temasamlinger, historisk-administrative grenser og også historiske flyfoto.

Originalmålinger rektangel og gradteigerDisse består av Kartverkets egne håndtegnede originaler som ligger til grunn for de senere trykte utgaver. Originalene er målt i målestokkene 1:10 000, 1:20 000, 1:25 000, 1:50 000 og 1:100 000. De spenner over tidsrommet 1773 til 1950 årene. Antall kart til sammen er ca. 3065.

Statens kartverks arkiver for landkartAv Sidsel Kvarteig, Ulf Hansen og Arv id Lillethun��

AmtskartDe første viktige trykte kartene kom med amtskartene. Produksjonen av disse startet i 1826 og var i salg helt frem til 1917. De første kartene i denne serien omfattet Østfold (Smaalenene) deretter fulgte Akershus, Hedmark, Vestfold osv. Denne serien ble produsert i målestokk 1:200 000.

RektangelkartDe trykte rektangelkartene i målestokk 1:100 000 kom på slutten av 1860-tallet og var i salg helt til 1979. Her lå de hånd-tegnede gradteigskartene og rektangel-kartene til grunn for utgivelsen.

MilekartDisse kartene ble produsert fra ca. 1773 og frem til ca. 1813. Denne serien i måle stokk 1:10 000 dekker det meste av Østfold, deler av Akershus og Hedmark helt opp til grensa mot Sør-Trøndelag. Hovedmålsetningen med denne serien var å dekke områdene langs riksgrensa som et ledd i det norske forsvaret mot svenskene. Det er hele 215 kartblad som hver er delt i fire kvadrater. Disse er de-taljerte og nøyaktige for bebygde strøk og forteller mye om enkelte gårdsanlegg. De er sammen med senere originalmå-linger en viktig historisk kilde for lokal-historisk arbeid.

GradteigskartTrykte gradteigskart ble produsert første gang rundt 1895. Til grunn for denne trykte serien lå håndtegnede gradteigs-kart og rektangelkart. De originale grad-teigsmålingene dekket i hovedsak Norge nord for Mo i Rana og inn i Troms fylke i tillegg til deler av Finnmark. De trykte gradteigskartene var i salg frem til 1990. Gradteigskartene var i målestokk 1:100 000.

Norge 1:50 000 (M711)Den nåværende landsdekkende kartseri-en Norge 1:50 000 kom ut på slutten av 1950-tallet og ble fullført i løpet av ca. 30 år. Til grunn for denne lå en serie basert på oppfotografering av gradteig– og rektangelkart satt sammen i mosaikk i 1952. Senere lå nye målinger til grunn for serien, og det ble den første ensartede kartserien som dekker hele landet med 730 kartblad i flere utgivelser.

Økonomisk kartverkDette er detaljerte kart av alle områder med økonomiske interesser. Målestok-ken på denne serien er 1:5000 og dekker byer, tettsteder, jordbruksområder og områder med produktiv skog. Det vil si dekning av ”halve landet”, i hovedsak fra fjorden og opp til tregrensen. Totalt fore-ligger omkring 32 000 kartblad, en del av disse i flere utgaver. Kartleggingen ble utført fra omkring 1960, med andre og eventuelt tredje gangs kartlegging av en del områder på 1980-og 90-tallet.

NorgesavdelingenAvdeling for kart over hele eller større deler av Norge. Kartene spenner over et tidsrom fra 1600-tallet og fram til i dag. Disse forekommer i ulik målestokk, men hovedmengden er i mindre målestokk. De fleste kartene er fra andre institusjo-ner. Avdelingen består av ca. 300 numre oppdelt i mange undernumre. Til sammen er det ca. 1130 kart i denne serien.

FylkesavdelingenAvdeling for kart over hele fylker, eller deler av fylker. Inkluderer kart over flere

20

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

21

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

byer, bl.a. Oslo og Bergen. Det gjelder tidsrommet fra ca. 1650 til i dag, i for-skjellige målestokker. Det er totalt ca. 2500 kart.

Andre samlinger i Statens kartverkKartverket har også andre samlinger med mange hundre kart totalt, bl.a. Grevskaps-målingene 1810–1814, Fossummålingene 1912–1914, Kongsvingeravsnittet, 1917–1919, Ekserserplasskartene på 1900-tal-let, Høyfjellskommisjonen 1909–1924, Landgeneralkartene 1924–1955, General-kartene 1868–1910 og samlinger av te-makart knyttet til geologi, jernbane, post, fløting, reindrift, byregulering osv.

Arvid Lillethun er fagdirektør ved Statens kartverks landdivisjon. Sidsel Kvarteig er seniorkonsulent i samme divisjon. Ulf Hansen er forvaltningsan-svarlig for historisk arkiv.

Norsk Kartmuseum ble høytidelig åpnet av Hans Majestet Kong Harald V 14. januar 1998 i lokalene til Statens kartverk på Ringerike. Til tross for senere endring-er i organisasjonsformen til Statens kart-verk har Norsk Kartmuseum beholdt sine lokaler uendret siden åpningen. Museet er plassert i underetasjen på et nytt tilbygg som sto ferdig tre år tidligere. Museets grunnflate er 174 m2, og mer enn 280 gjenstander vises utstilt, sammen med 230 fotografier, bilder og figurer og 30 kart. I et magasin lokalisert et annet sted i kjelleren ligger det lagret ytterli-gere et par tusen gjenstander fra kart- og oppmålingsvirksomheten.

Bakgrunnen for museetGjennom tidene har den statlige kart- og oppmålingsvirksomheten vært underlagt ulike departementer, og den har vært gjenstand for flere omorganiseringer. I 1986 ble de to institusjonene Norges sjø-kartverk og Norges geografiske oppmå-ling igjen samlet i en organisasjon. Sammen med landets 18 fylkeskartkon-tor dannet de da Statens kartverk. Etaten har helt siden starten i 1773 greid å bevare en hel del instrumenter og utstyr benyttet til kartleggingsoppgaver i ulike tider.

Men det var først efter at Norges geogra-fiske oppmåling flyttet til Ringerike i 1980, at gjenstandene ble samlet i noe som kunne kalles en utstilling. I 1997––98 kunne utstillingen utvides og flyttes inn i nye, store lokaler under navnet Norsk Kartmuseum.

Norsk Kartmuseum søker å vise in-strumenter og utstyr som siden 1773 har hatt betydning for kartfagets utvikling og som har vært brukt for oppmåling og fremstilling av offisielle kart i Norge. Det eldste instrumentet som vises i museet, er et såkalt ”Trigometre”, et fransk-produsert linjalsystem for meget enkel kartlegging, trolig fra 1597. Dette instrumentet fulgte muligens med fra Krigsskolen, den gangen Norges Grændsers Opmaaling ble etablert (1773), som den første forløperen til dagens Statens kartverk. Personellet som var ute i terrenget som oppmålere og karttegnere, hadde nemlig alle sin utdannelse fra Krigsskolen, en ordning som varte til langt ut på 1900-tallet. Senere er de blitt utdannet ved universitetene på Ås, Trondheim, Tromsø og Oslo.

Opplegget i museetMuseet er lagt opp slik at man følger

produksjonsgangen av kart. Man starter med oppmålingsdelen, som kalles geodesi. Geodesi er vitenskapen om jordens form og størrelse, det vil si den omfatter alt som må til for å etablere et høydesystem og et koordinatsystem som kan danne basis for selve kartleggingen.

Neste seksjon viser hva som måtte til for å kunne lage sjøkart. Videre kommer man til selve utførelsen av karttegningen, som i tidligere tider ble foretatt ute i ter-renget, men som senere ble utført via fo-tografering. Slik fotografering kunne foregå i terrenget og senere fra fly. Kon-struksjonsmaskinene som ble brukt for å gå fra bilder til kart, er de største og tyngste gjenstandene i Kartmuseet. Til slutt i en omvisningsrunde følger man trykkeprosesser, som var meget omsten-delige og tidkrevende.

Venstre: Et oppmålingsparti skal krysse en elv i Troms en gang i 1930-årene. Som vi ser var det mye utstyr som måtte med, utstyr som nå kan gjenfinnes på Norsk kartmuseum. Der kan du også se dette målebordsutstyret fra 1770-årene (høyre), som er noe av det eldste utstyret i museet. Det består av målebord, dioptersikte, busole (kompass) og libelle. Over målebordet henger en målelenke, som var den tids målebånd. (Eier begge bilder: Statens kartverk).

Hva kan du finne på Norsk Kartmuseum?

Av Bjørn Geirr Harsson ��

Det finst eit godt hjelpemiddel til å konstatere om det finst kart frå det området du interesserer deg for, heilt ned på gardsnivå. Det er katalogserien Gamle norske kart, som

Norsk lokalhistorisk institutt gav ut i åra 1978–1985, med oversyn over utrykte kart i samlingar i arkiv, bibliotek, museum og forvalt-ningsetatar som Kartverket (den gongen NGO) osv. Utanom Noreg er også aktuelle institu-sjonar i Sverige og Danmark med. For gardskart går registre-ringane fram til 1970-åra, medan år 1900 er sett som grense for andre typar. For kvar innførsel er det opplyst om kva område kartet

dekkjer, målestokk, datering, kva institusjon kartet er opp-bevart i og ein del varierande tilleggsopplysningar.

Serien er ordna på fylke (eit band for kvart fylke) og på herad (eldre kommuneinndeling) innan kvart fylke. Dessu-tan er det eit tilleggsband som vesentleg omfattar Havnedi-rektoratets kart i Riksarkivet og som også har med ein serie nyteikna kart som viser kommune inn delingane ca. 1900 og 1980.

Mange omorganiseringar og nykatalogiseringar har skjedd i oppbevaringsinsitusjonar etter at serien kom ut. Til

dømes er Jordskifteverket totalt omorganisert. Men opplys-ningane i katalogen gjer det likevel etter måten greitt å spore opp dei aller fleste av karta.

I tilknyting til katalogserien gav NLI også ut ei artik-kelsamling, Våre gamle kart. Her er artiklar mellom anna om landmålingskonduktørane sitt arbeid, om trykte lokale landkart over Noreg frå tida før 1773, dei topografiske ut-greiingane til Kartverkets (NGOs) kart og kva jordskifte-karta kan fortelje.

Gamle norske kart. Samkatalog over utrykte kart fra de siste 300 år, bd. 1-18. NLI/Universitetsforlaget, 1978–85.

Våre gamle kart. Red. Rolf Fladby og Leif T. Andressen. Oslo: Universitetsforlaget, 1981. 82 s. (Skrifter fra NLI ; Nr 9). ISBN 82-00-05605-8.

Korleis finn eg gamle kart frå min stad?

22

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

23

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

deenhet, og den er like lang hvor i verden du enn finner den. Meteren ble innført som lengdeenhet ved lov i Norge i 1875. Du kan se en meter-prototyp som ligger i museet. Her vises også utviklingen av målebordet gjennom tre stadier, hvor det siste stadiet viser hvordan man i stedet fotograferer terrenget om sommeren, og bearbeider bildene til kart gjennom vinteren.

I 1930-årene ble det anskaffet utstyr for å kunne konstruere kart fra bilder tatt i fly. Museet viser flere slike konstruk-sjonsmaskiner som har vært i bruk helt frem til de siste årene. I dagens utstyr ser man ikke en gang bildene som bilder. Bildene utgjøres av digitale filer som fullt og helt behandles i regnemaskiner før de omdannes til kart.

I museet har vi også en liten seksjon som viser hvordan man fra kartet bereg-ner areal av for eksempel kommuner, innsjøer og andre områder hvor flateinn-holdet ønskes oppgitt.

Trykking av kartFra 1860-årene begynte man i Norges geografiske oppmåling å trykke kartene i egne lokaler. Frem til da hadde man fra tidlig på 1800-tallet fått kartene trykket i utlandet. Museet viser hvordan trykkpla-ter av kobber ble bearbeidet for å kunne gå i trykken. Dette faget krevde masse utstyr, som alt blir vist. Til slutt i

museumsrunden får man presentert en del eksempler på kart som er laget i Norges geografiske oppmåling/Statens kartverk. Ved noen spesielle anledninger har kongen fått spesialkart over området rundt sin hytte i Sikkilsdalen. Slike kart står utstilt.

Spesielle frimerkerDa Norges geografiske oppmåling feiret sitt 200-årsjubileum i 1973, ble det gitt ut to frimerker med motiv fra oppmålingen. To forstørrede utgaver av frimerkene pluss en konvolutt med førstedagsstem-pel av de to frimerkene er utstilt.

Vi har under utarbeidelse en utstilling av 33 norske frimerker som gjennom tidene er utgitt med motiv relatert til Norges geografiske oppmåling og Statens kartverk.

Dannelsen av museets venneforeningDa Norsk Kartmuseum hadde vært i drift i seks år, fikk Statens kartverk redusert sin bevilgning så mye at ledelsen ikke lenger fant det forsvarlig å holde museet åpent. Da ble budsjettet til Norsk Kart-museum tilgodesett med kr. 0,-, og museet var i prinsippet nedlagt. Dette kunne ikke de ansatte akseptere. Vi syntes museet var alt for fint til bare å legges ned. Derfor ble foreningen Norsk Kartmuseums Venneforening dannet i 2004. Fra da av har denne foreningen

drevet Norsk Kartmuseum på helt frivil-lig basis. Venneforeningen har i dag noe over 100 medlemmer og et styre på tre personer. Foreningen har et guidekorps som består av åtte personer, hvorav halv-parten kan gi omvisning på engelsk. En guidet tur rundt hele museet tar vanligvis bortimot en time.

Venneforeningens viktigste oppgave er å få Norsk Kartmuseum inn igjen på Kartverkets budsjett. Inntil det skjer, driver den museet på beste måte med de midler foreningen rår over.

Alle som er interessert i kart og opp-måling av landet vårt, kan bli medlem i Norsk Kartmuseums Venneforening. Kontingenten er kr. 100,- pr år.

Norsk Kartmuseum er åpent for pu-blikum, men før du besøker det må du kontakte Statens kartverk for å bestille guidet omvisning. Dette er nødvendig for å sikre at en av guidene kan stille til ønsket tidspunkt. Besøk i Norsk Kartmu-seum er gratis innenfor vanlig arbeidstid og koster kr 300 for besøk utenom vanlig arbeidstid og i helger. Særlig lag og for-eninger har benyttet anledningen til å få omvisning på kvelder og i helger.

Bjørn Geirr Harsson er utdannet geo-fysiker, ansatt i NGO/Statens kartverk siden 1968. Leder av Norsk Kartmuse-ums venner.

Venstre: På museet vises en serie teodolitter som har vært brukt i oppmålingen fra omkring 1800 frem til ca. 1990. De fleste av dem kan ses på dette bildet. Høyre: En kartkonstruksjonsmaskin fra før krigen som også kan studeres på museet. (Begge foto: Bjørn Geirr Harsson).

Vertikalt grunnlagHøydesystemet i alle land refererer seg til havnivået, og i museet har vi prøvd å vise hvordan det norske høydesystemet er knyttet til havnivået. Fra tidlig på 1800-tallet målte de høyder over havet ved hjelp av barometer, idet de utnyttet kunnskapen om at lufttrykket avtar med høyden vertikalt oppover efter en kjent formel. Fra slutten av 1800-tallet gikk man over til å bruke spesielle kikkerter, kalt nivellerkikkerter, for å måle høyder over havet. Flere slike kikkerter vises i museet, sammen med skisser som forkla-rer virkemåten. Nivellerkikkerter brukes fortsatt under markarbeid i dag, og nivel-lement er den målemetoden innen opp-måling som har holdt seg mest uforandret siden den ble tatt i bruk.

Horisontalt grunnlagDa man i Norge etablerte et landsomfat-tende koordinatsystem for kartlegging, startet man i 1779 med flaggstangen i Kongsvinger festning som utgangspunkt. Men da Christiania observatorium hadde stått ferdig noen år, overtok dette som utgangspunkt for det nasjonale koordi-natsystemet. Gjennom utstyr og bilder vises hvordan oppmålingen skjedde med basiser og måling av vinkler i nett av trekanter som til slutt dekket hele landet. Først i 1960-årene kunne man si at tre-kantnettet dekket hele Norge.

I nærmere 200 år ble spesielle kik-

kerter benyttet for å måle vinklene i tre-kantnettet; de ble kalt teodolitter. Vi viser mange eksempler på slike teodolitter, fra store klumpete kikkerter til mer nette moderne.

I Norge kjenner vi bare til én instru-mentmaker som har kunnet konkurrere med de kjente tyske og britiske produ-senter av oppmålingsinstrumenter. Guidene vil kunne fortelle deg hvordan denne norske instrumentmakeren fikk solgt teodolitter til Norges geografiske oppmåling på 1800-tallet. Han gikk under kallenavnet ”Kikkert-Olsen”.

Men mot slutten av 1980-tallet gikk teodolitten ut av bruk. Avstandsmålere som benyttet radiobølger og synlig lys overtok for teodolittene. I museet vises avstandsmålere som kunne måle avstan-der på opptil nærmere 50 km. Fra 1990-tallet ble avstandsmåleren utkonkurrert av satellitt-teknologien, som i dag er nesten enerådende innen oppmåling.

TyngdemålingMange som besøker Norsk Kartmuseum, lurer på hvorfor vi har utstilt instrumen-ter som kan måle tyngdekraften. Et in-strument som kan måle tyngdekraften, kalles gravimeter. Guiden i museet vil gi deg svaret på hvorfor det er nødvendig å kjenne tyngdekraften i et stort antall målepunkter fordelt over hele landet. Gravimetrene som har vært i bruk siden 1960-årene, er så følsomme at de måler

forskjellen i tyngdekraft når instrumentet heves eller senkes bare noen få cm. Tyngdekraften avtar med avstanden fra jordsenteret. Vi kan derfor måle "stor" forskjell i tyngdekraften mellom dine føtter og ditt hode. Du får her også vite hvor i Norge du veier minst og hvor du veier mest.

SjøkartleggingI museet er sjøkartleggingen viet en egen seksjon. Du får se en original til et sjøkart, hvor dybdemålene står så tett og med så små tall at du knapt vil tro det er mulig. I gammel tid målte man sjødybder ved å senke et hånd-holdt lodd. Snorleng-den viste da sjødybden. Museet viser ut-viklingen via maskinell dybdelodding til elektronikk med ekkolodd. Her utnyttes tiden som lyden bruker på å forplante seg fra båten til havbunnen og opp igjen

KarttegningVi har også utstilt et målebord med nød-vendig utstyr for karttegning, slik det ble brukt i 1770-årene. Den gangen sto kart-tegneren ved målebordet ute i naturen og tegnet inn detaljene slik han så dem.

Til dette målebordet ble det benyttet et målekjede av metall-lenker hvor du får se hvor lang en norsk alen er og hvor lang en norsk fot er. Men fot og alen er ikke entydig. De varierer i lengde avhengig av hvilket land du befinner deg i. Derfor ble meteren innført som internasjonal leng-

Norske borgerkrigssoldater æresI anledning den amerikanske Memorial Day blir det hvert år satt opp et amerikansk flagg ved de omkring 13 000 minnesmerkene over soldater som døde i Andersonville i Georgia, der det fra 1864–65 var krigsfangeleir. Nå er stedet National Historic Site. Nærmere hundre norsk-amerikanske borgerkrigssoldater døde i leiren, og har fått sitt minnesmerke.

Så vidt vites har disse aldri blitt vist noen oppmerk-somhet fra norsk offisielt hold, selv om de fleste av dem var norske statsborgere. I år vil det derimot bli en marke-ring søndag 24. mai. Oberst Ole Martin Hojem blir den offisielle representant fra ambassaden i Washington. Han vil legge ned en krans til ære for de falne norske soldatene. Superintendent i Andersonville, Fred Boyles, selv norsk-ættet, vil informere om Andersonville, og forfatter Tor-bjørn Greipsland vil fortelle om noen av de norske solda-tene som kom til leiren.

Torbjørn Greipsland

De mer enn 13 000 som døde i Andersonville, har fått et min-nesmerke i marmorstein. På amerikanernes Memorial Day set-tes et flagg ved hver minnestein. Foto: Torbjørn Greipsland.

24

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

25

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Norgedigitalt

Norge digitalt er et formalisert samar-beid mellom kommuner, fylker, stats - in s titusjoner og store geodatabrukere om etablering av en nasjonal infrastruk-tur for geografisk informasjon. Utvik-lingen av Norge digitalt er basert på Stortingsmelding nr. 30 (2002–2003) Norge digitalt – et felles fundament for verdiskapning. Miljøverndepartementet er ansvarlig departement og Statens kartverk er sekretariat for samarbeidet.

Kart og geografisk informasjon fra mange sektorer og fagområder gjøres tilgjengelig etter vedtatte standarder. Det er i dag et bredt tilbud av basis geodata og temakart.

Norge digitalt fokuserer på tilbud av kart og geografisk informasjon på inter-nett. Ulike former for internett-karttje-nester blir tilbudt. Konseptet er at de forskjellige etatene tilbyr kartdata, og at brukerne utnytter dette tilbudet inn i egne løsninger gjennom å påkalle ulike online karttjenester. Tilbudet har blitt svært populært og bruken øker raskt.

Norge digitalt har fått mye omtale in-ternasjonalt pga. at det er av de største geodatasamarbeid innen offentlig sektor i Europa. EU vedtok i 2007 Inspire- direktivet (Infrastructure for spatial in-formation in Europe), en europeisk lov som beskriver hvordan de enkelte land i Europa skal organisere infrastrukturar-beid. Norge vil bygge på Norge digitalt når Inspire skal gjennomføres her til lands.

Karttjenester på internettNorge digitalt bygger på at hver etat or-ganiserer tilbudet av egne data. En kart-tjeneste fra en etat kan brukes av mange

brukere samtidig og integreres i deres løsninger. Data tilbys i hovedsak som internett online karttjenester etter stan-darden Web Map Services (WMS). Dette formatet egner seg til innsyn i og oppslag på informasjon om hver lokalitet, hvert anlegg eller område. For brukere som ønsker mer avansert bruk, tilbys nedlast-bare data (SOSI).

Basis geodata og temadata I Norge digitalt deles data i to hoved-kategorier:

– Basis geodata inkluderer ulike typer grunnleggende data, som for eksempel topografiske data, eiendomsinforma-sjon, ortofoto, høyde- og dybdedata, administrative grenser, stedsnavn og geodetiske punkter. Statens kartverk er sammen med kommunene hovedaktø-rer for etablering av basis geodata.

– Tematiske geodata. Nasjonale fagetater tilbyr en lang rekke temakart og tilhø-rende informasjon, som flomsonekart, skredkart, geologi, biologisk mangfold, friluftslivsområder, stier og løyper, meteorologiske kartdata, fiskeridata og andre kystdata, jordbruks- og skog-bruksdata, plandata i form av kom-muneplaner og reguleringsplaner osv. Ulike fylkesetater og kommuner tilbyr etter hvert også miljø- og kulturrelatert informasjon i Norge digitalt.

Parter i Norge digitaltNorge digitalt bygger på deltagelse i et samarbeid. Ca. 600 parter deltar. Eksem-pler på nasjonale institusjoner som deltar i samarbeidet er samtlige departementer, Meteorologisk institutt, Norges geologis-ke undersøkelse (NGU), Norsk institutt

for skog og landskap, Fiskeridirektoratet, Kystverket, Norges vassdrags- og energi-direktorat (NVE), Direktoratet for sam-funnssikkerhet og beredskap (DSB), Statistisk sentralbyrå (SSB), Direktoratet for naturforvaltning (DN), Statens foru-rensningstilsyn (SFT), Riksantikvaren (RA), Statens vegvesen, Reindriftsfor-valtningen og Statens kartverk (SK). Alle kommuner bortsett fra Oslo er part i Norge digitalt. I hvert enkelt fylke deltar for øvrig fylkeskommunen, fylkesman-nen, fylkeskartkontoret, samt enkelte andre regionale etater. Utdanningsdirek-toratet har inngått avtale slik at alle skoler kan nytte data og tjenester i undervisnin-gen. Etater og organisasjoner i ABM-sektoren er ikke parter ennå, men initia-tiv er tatt.

Norge digitalt er åpent for offentlige etater og andre store brukere av geodata. Brukerne betaler en årlig avgift for tilgang til basis geodata og skal selv tilby egne temadata. Partene nytter data i eget forvaltnings- og informasjonsarbeid. Det er vanlig at etatene benytter egne og andres datatjenester i karttjenester for allmennheten og i verktøy for egne saks-behandlere. Partene kan gi data videre når de setter ut arbeid til konsulenter med videre.

Adgang for lokalhistorikere?Når det gjelder lokalmuseer, historielag, bygdebokforfattere og lokalhistorikere så kan de få tilgang til basis geodata dersom kommunen, fylkeskommunen eller en nasjonal etat bestiller dem til å utføre jobber for parten. Når det gjelder det store spekteret av temadata-tjenester ligger disse åpent tilgjengelig uten passord og kan benyttes av alle. Det kan

Av Arv id Lillethun ��

være aktuelt med samleavtaler for lokal-museer for tilgang til basis geodata, men her må museene selv eller en part fremme ønsker. De eksisterende partene kan også etablere ulike registreringsløsninger med målgrupper som nevnt over. Gjennom partenes innsyns- og registreringsløsnin-ger kan lokalhistorikere søke ut, se på eller registrere informasjon. På den måten får de brukstilgang til informa-sjonsinnholdet i alle data og tjenester. Løsninger som Digitalt fortalt fra ABM-utvikling, Askeladden fra Riksantikva-ren, Stedsnavnsportalen fra Statens kartverk, og Fylkesatlas for Sogn og Fjordane vil være eksempler på slike løsninger, der en kan registrere fortellin-ger, lokale kulturminner eller lokale stedsnavn. Per 2009 er det ikke anled-ning for allmennheten eller frivillige or-ganisasjoner å bli part, men trenger en tilgang til data og tjenester direkte, må en kjøpe data via forhandlere. Med im-plementeringen av Inspire-direktivet fra EU vil noen online grunnkarttjenester trolig bli gratis tilgjengelig i Norge. Det er ikke avklart hvilke data og heller ikke når dette vil bli tilbudt.

Norge digitalt og bruk i historiearbeidRiksantikvaren tilbyr tjenester knyttet til arkeologiske kulturminner og vedtaks-fredete kulturminner samt andre tjenes-ter med gamle bygg (SEFRAK). For kjennere av dataene kan en søke ut helt spesielle forhold, f.eks. bygg fra før år 1850, bygg med hvelv-kjeller osv. Slike uttrekk kan gi gode oversikter og få fram geografiske mønstre som ellers kan være vanskelig å få øye på.

Historiske data over ulike geogra fiske forhold har vært lite i fokus hos de fleste andre partene i Norge digitalt fram til nå. Det er i stor grad dagens situasjon som vises. Vi har de siste årene sett en større interesse for å ta vare på historikk i data-baser og også å skanne eller digitalisere papirkart eller annet analogt materiale fra ulike arkiver og registre. Kartverket har tatt initiativ til samarbeid og prosjek-ter om skanning av gamle kart, gamle flyfoto og historisk-administrative grenser. Disse prosjektene kan resultere i nye typer nasjonale online karttjenester i Norge digitalt. En del kommuner har skannet sitt eget kartmateriale, gamle reguleringsplaner med videre.

Mange former for basis geodata vil være nyttig i feltarbeid og registrerings-arbeid, bl.a. ortofoto, laserdata, terreng-data, eiendomskart, stier og løyper mv.

Det er ønskelig med tettere samarbeid med ABM-sektoren for å få etablert og tilgjengeliggjort kulturhistorisk infor-masjon innen rammen av Norge digitalt.

Informasjon Gjennom Norge digitalt-samarbeidet er det etablert internettsider for informasjon og oversikter:

– www.geonorge.no er et Norge digitalt-nettsted med oversikt over karttjenester og data som er tilgjengelige fra ulike offentlige etater.

– www.norgedigitalt.no gir informasjon om Norge digitalt-samarbeidet, regler, avtaler, tekniske føringer, metoder, produktspesifikasjoner, prosjekter og arrangementer i regi av Norge digitalt.

Arvid Lillethun er fagdirektør ved Statens kartverks landdivisjon.

Gjennom Norge digitalt tilbys mange ulike tema, bl.a. kulturminner. Her vises flomsone, fri-luftsområder og naturvernområder sammen med grunnkartet.

26

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

27

Tem

a: K

art

og lo

kalh

isto

rie

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Forhistorien Da vi nærmet oss tusenårsjubileet i år 2000 hadde Bekkelaget lokalhistoriske forening (BLF) allerede begynt arbeidet med å lage et lokalhistorisk kart. Ideen kom fra Vinderen Historielag i Oslo, som hadde laget et kart over sin bydel tidli-gere. BLF ønsket seg et slik kart, men med en større mengde informasjon og at selve kartet var mer detaljert og ikke minst lett leselig i marken.

Som så ofte før var finansieringen ut-fordring nummer en. BLF var så heldig å få med en representant i Bydel Ekeberg – Bekkelaget (i Oslo) Jubileumskomité. Vi lanserte derfor ideen om at vi kunne utgi et slik kart i anledning jubileet. For-slaget ble vedtatt og noen eksterne spon-sorer kom også med. Planen var trykking av 14 000 kart som skulle legges i post-kassene til alle i bydelen. På forsiden hadde vi Bydelens Jubileumssted, Eke-berg hovedgård, som trengte sårt en re-habilitering. Eiendommen har vært et av fire stamhus i Norge, men var da helt oversett av eieren Oslo Kommune.

Utvelgelsen av objekter Som eksempler på objekter som skal være med i et slikt kart kan nevnes: Gårder, husmannsplasser, grensesteiner, helleristninger, de eldste villaer, dammer, skysstasjoner, broer etc. Her ønsket vi i utgangspunktet mest mulig. Så selv en vei kunne være interessant. Når ble den anlagt, hvor kom navnet fra?

Objektene ble delt i to hovedgrupper: Synlige objekter som alle kunne se eller se rester av i dag, og objekter som hadde vært en gang, men hvor ingen ting var synlig lenger.

Noen murfundamenter kan gi spørs-mål om hva som har vært her. I et tilfelle var det en tidligere musikkpaviljong, et annet sted et lite pukkverk med en stein-knuser, en firkantet mur er rester etter en kiosk og på Brannfjell lå tre kanonfun-damenter fra 1. verdenskrig (de ble aldri

Bekkelaget lokalhistoriske forening

Lokalhistoriske kart for trykk og nett Av Dag Jarnøy��

Produksjonsprosess Kartrettigheter ble ”kjøpt” inn fra Oslo kommune og et eksternt firma (Asplan Viak) laget underlaget til trykkeriet. BLF utarbeidet tekstene og avmerket på kartet de objektene man ville nevne.

For ordens skyld kan nevnes hva som må gjøres og betales: Rettigheter for å bruke kartgrunnlag, utskrift av kart på plotter (underlag for videre arbeid), utar-beide tekster og plotte inn symboler, layout av trykksak, eventuelt klargjøre bilder og symboler, korrekturlesning (tekst og kartdetaljer), ISBN nummer, trykking, bretting (koster flere tusen kroner hos spesialfirma), frakt, lagring, distribusjon. Et godt råd: Behold trykke-underlag for eksempel i PDF format. Ved senere behov for flere kart, kan en ny utgave bli billig, selv med noen rettelser eller tilføyelser.

Formålet med kartet Her kan nevnes flere formål: 1. Gjøre folk oppmerksom på hva som har vært i lokal-miljøet. 2. Vise hva de forskjellige synlige objektene er for noe. 3. Øke interessen for lokalhistorie. 4. Få folk til å gå turer i lo-kalområdet og frilufts om råd ene.

Og ut i fra det ovennevnte vil de få mosjon og kjennskap til vår forening. Altså mange gode formål. Vi ser også at

både fastboende og innflyttere har stort behov og glede av dette. Navnet på andre utgave ble: Tur og Kulturkart, for å un-derstreke formålet. Kartet skulle jo også få folk til å gå turer i ukjent område på ukjente stier.

Kostnader Totalprisen ble kr 80 000,- Historielaget ytet alt gratis og porto for utsendelse ble betalt av bydelen. 14 000 eksemplarer ble postet.

Nytt opplag av kart Noen år senere var tanken å trykke opp et nytt kart, da det ikke var flere igjen. Bydelene i Oslo hadde nå nye inndelin-ger. Kommunen hadde dårlig råd, og BLF ønsket primært å utgi et kart med hovedbasis i friluftsområdene og ikke så mye i villastrøket. I vårt område ligger Brannfjell, Ekebergsletta og Ekeberg-skråningen i den nordre del av Bydel Nordstrand. Ekebergrestauranten var nylig blitt restaurert og gjenåpnet. Re-stauranten ligger inne i dette området, og vi fikk tilsagn om finansiering av nytt kart mot å ha reklame på omslaget. Kartet ble nå utarbeidet av BLF ved bruk av et stort utsnitt fra det gamle kartet. (BLF satt på copyright sammen med kommu-nen som eier kartgrunnlaget). Vi tegnet

på kartet og leverte nye tekster i Word format. Trykkeriet tok nå på seg oppga-ven med å sette inn objektnummer og layout. Prisen ble således halvert, og hele regningen ble betalt av ovennevnte sponsor.

Internett gjør at man kan nå mange uansett hvor de er. Derfor ble kartet lagt ut på vår hjemmeside. Senere med link fra Bydel Nordstrand sin side. Kartet ble laget i krympet størrelse for å gi oversikt. Så delte vi kartet i 8 mindre biter for at det skulle være mer brukervennlig. Det ble lagt inn ”aktive” punkter så man kan klikke på alle de nummererte objektene og så få opp en egen side med tekst og foto for hvert objekt.

Tekniske forutsetninger Vi bruker Macromedia Dreamweaver for å lage hjemmesiden, Photoshop til bilde-behandling og Word til tekstbehandling. Sidene ligger på Surftowns server (sammen med våre hjemmesider) og vi har eget domenenavn: www.eikaberg.org. Fordelen med nettbasert kart er mu-lighet til stadige rettelser og tilføyelser. Ulempen er at man ikke får det med ut i marken. Så derfor blir det et både og.

Dag Jarnøy er leder i Bekkelaget lokal-historiske forening.

tatt i bruk). En gammel brygge hvor det for 100 år siden gikk fast dampbåt i som-mertiden er et annet eksempel. En stein-

mur var markering av utmark/innmark eller en nabogrense. Skolebygg, kirke, landhandel, busstasjon, speiderhytte etc. er objekter som bør være med, – likeledes når de ble bygget, ombygget, eventuelt nedlagt og andre opplysninger.

Alle objekter fikk et nummer som ble plottet inn på kartet og med en liten be-skrivelse på baksiden.

Kartet over er hentet fra Bekkelaget lokalhis-toriske forenings nettsider. Når du klikker på et tall her, kommer du til et bilde og/eller en historie om akkurat dette stedet. Bildet øverst er fra 1900 og viser potetopptaking på Søndre Hellerud, nærmere bestemt mellom Lambert-seterveien og Oberst Rodes vei. (BLF arkiv).

Den 3. februar ble Kulturminneåret 2009 offisielt åpnet. Åpningsseremonien var lagt til Trond-heim. Dagen startet med at Trondheim kommune, ved ordfører Rita Ottervik, arran-gerte en mottagelse i Erke bispegården. Etter dette ble deltakerne fraktet med buss til et ek-stratog som tok dem med til lokomotivstallen på Marienborg, der statsrådene Trond Giske og Erik Solheim sto for den offisielle åpningen. De pre-senterte også hver sine kulturminner – Giske kassetten og Solheim et funkispissoar i Oslo.

Styreleder i Norges kulturvernforbund, Johan S. Helberg presenterte deretter medlemsorgani-sasjonene i forbundet, der Landslaget for lokal-historie er den desidert største. Som eksempel på historielagenes arbeid ble det i den forbindelsen

vist bilder fra Malvik historielags museumshusmanns-plass Fjølstadtrøa. Der vi fikk se korn satt på staur i 2008, samt skoleelever fra Saksvik skole som fikk lære å ta opp potet med grev.

Under åpninga var det flere kunstneriske innslag,

Om lag 300 gjester fra det frivillige og offentlige kulturminnevernet i Norge deltok under åpninga i lokstallen på Marienborg i Trondheim. (Foto: Kurt Tverli).

”Snoren klippet” for Kulturminneåret 2009Av Espen Andresen��

28

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

His

tore

lage

ne

29

His

tori

elag

ene

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

vare på informasjon fra tidligere tider som står i fare for å gå tapt. Intervju-gruppa har gjennom årene gjort mange intervju. Alle intervjuene er lagret på bånd og er en meget verdifull kilde om tidligere tiders liv og levnet i Brandval.

Interessen for slektsgransking er stadig økende og medlemmer med slike interesser møtes på Bygdetunet en kveld hver måned i høst- og vintermånedene.

Registrering av spor etter menneske-nes liv og virksomhet i Brandval er blant de viktige oppgavene for Kulturminne-gruppa. Det har vært arbeidet med regis-treringer og befaringer av kulturminner. Det er ønskelig at interesserte personer i grendene tar seg av slike tiltak og vedli-keholder stier og plakater.

Historielaget prøver å motivere eiere av verneverdige hus til å ta vare på sine hus der de står. I noen grad hjelper vi til med det praktiske. Flere slike prosjekter burde vært satt i verk, men laget har ikke kapasitet til å engasjere seg i flere slike prosjekter samtidig.

Det er oppbevart mange bilder rundt om i de tusen hjem i Brandval. De er en skattkiste for forståelsen av lokalhisto-rien gjennom de siste 150 årene. Det var et satsningsområde for historielaget helt fra starten av å få tatt vare på slike bilder – og det er det ennå.

Hvert år siden 1987 har fotogruppa produsert en historisk årskalender med gamle bilder fra Brandval. I tillegg til å være en meget god presentasjon av gamle interessante bilder, har kalenderen blitt en økonomisk bærebjelke for laget. Fra et opplag på 500 i de første årene blir det nå trykket 1100 eksemplarer hvert år – og de fleste blir solgt.

Det er samlet en del lokalhistorisk lit-teratur og lokale tidsskrifter på Bygdetu-net. Der holder også lagets dokumentar-kiv til. Per Ruud har samlet inn lokalproduserte noter og sangtekster. I år har vi fått en stor notesamling etter trekkspilleren Oskar Aamodt og dessu-ten hans 4 trekkspill.

Med ei ny IT-gruppe er vi nå i start-gropa for å få opprettet digitaliserte re-gistre over alle lagets samlinger av gjen-stander, bilder, bøker og dokumenter.

Brandval fikk sin bygdehistorie i 1953 og sin gardshistorie i 1968. Nå arbeides det med en ny serie med bygdebøker for bygda. Det første bindet – Finnskogen, med lagets medlemmer Rolf Amundsen

Den 31. januar 1983 ble innbyggerne i tidligere Brandval kommune (nå en del av Kongsvinger) invitert til møte. Skulle det dannes et historielag? Nærmere 30 brandvalitter møtte opp, og 7. april samme år ble Brandval Historielag stiftet på Bønder-nes Hus, Brandval.

Hvilke mål satte vi oss?Vår målsetting var å skape et miljø for alle som er interessert i lokalhistorie – uansett hvilke områder av historien de er inter-essert i. Vi har lagt vekt på ikke å ha for høye ambisjoner. Ar-beidet med lokalhistorie skal være lystbetont. Vi setter oss noen mål, men hvis disse ikke nås, prøver vi senere. Gleden ved historielagsarbeidet for medlemmene er viktigere enn å oppnå spesielle mål.

ArbeidsmetoderFra første år ble det etablert egne temagrupper for intervju, slektsgransking, kulturminner og foto. Senere kom det først en redaksjon for medlemsbladet Brandvalitten og senere tema-grupper for musikk, bygdetun, arkiv, IT og til sist ei Finnsko-gen-gruppe. Dessuten ble det valgt en fast bygdebokkomite i 1995. Nå i jubileumsåret ble det valgt i alt 14 grupper/komiteer. 50 medlemmer bekler disse vervene.

Selv om arbeidet i de forskjellige gruppene varierer i forhold til hvilket engasjement medlemmene legger for dagen, så er det tatt vare på og dokumentert svært mye verdifull lokalhistorie for Brandval gjennom disse 25 årene.

Brandval Bygdetun, SkinebI 1993 fikk Historielaget tilbud om å få kjøpe eiendommen Skineb til bruk som bygdetun. Vi kjøpte de syv husene på eien-dommen og tunområdet på nærmere 12 dekar. Dette kjøpet medførte en voldsom aktivitet i årene 1994–1997 for å få eien-dommen til å framstå som et bygdetun. Med tilgang på den tids ”Kaja”-midler og stor dugnadsinnsats, kunne Historielaget in-vitere til den første Tundagen i 1997. Hovedbygningen ble i 2002 leid bort til en barnepark og fra 2005 har Brandval Hus-flidslag vært leietagere

Forut for dette store løftet hadde Historielaget hatt kontor-tilhold i tre forskjellige lokaliteter. Kontorlokaler var ikke til-gjengelig på Skineb. Et nytt kontorbygg ble derfor satt opp ved sammenføyning av tre Moelvenbrakker kjøpt i Oslo. Nå må huset påbygges, fordi møterommet er for lite.

Mange gjenstander og redskap fulgte med da vi overtok Skineb. Nye gjenstander kommer stadig til, men plassen er be-grenset. Restaurering av husene krever fremdeles stor innsats, slik at oppbyggingen av utstillinger foreløpig ikke er fullført.

Aktiviteter i temagruppeneEn av de høyest prioriterte oppgavene i et historielag er å ta

Brandval historielag 25 år

Lystbetont arbeid!Av Halvor Noer��

Øverst: Brandval Bygdetun, Skineb, innkjøpt i 1993. Ne-derst: Historielagets styre i jubileumsåret: Bak fra venstre ser vi Jan G. Hokaasen, Ole Johannes Østberg, Magne Bratberg, Jan Kamphaug og Gunhild Øiseth, leder i Bygde-tunkomiteen. Foran fra venstre: Anne-Lise Brøderud, Halvor Noer, leder, og Haldis Mo. Haavard Noer og Vidar Brandvold var ikke til stede. (Begge foto: Brandval historielag).

blant annet med Odd Nordstoga og Trondheimssolis-tene. Åpningsdagen bar også preg av hovedprofilen til Kulturminneåret ”Dagliglivets kulturminner”. Eksem-pelvis fikk alle deltakerne en matboks i blikk, der det var blant annet var ei brødskive med brunost oppi.

I forbindelse med den offisielle åpninga ble det holdt et faglig seminar 4.februar der temaet var ”Dag-liglivets kulturminner – hva og hvordan”. Styreleder i Kulturvernforbundet Johan S. Helberg åpnet seminaret med et innlegg der han la vekt på temaet dagliglivets kulturminner og betydningen dette begrepet har innen-for det frivillige kulturvernarbeidet. Deretter ga Vibeke Mohr fra Oslo Museum et skråblikk på kultur-minnevernet. Der tok hun blant annet for seg forskjel-lige typer reguleringer som kulturminne: Hva med fredning av skiltet ”forbudt for kjørende mellom klokken 20.00 og 02.00”? Nestemann ut var sosial-antropolog Odd Are Berkaak fra Universitetet i Oslo. Han fokuserte i sitt innlegg på ulike forståelser av dag-liglivets kulturminner. Så fulgte Arvid Esperød fra Norges første rockemuseum, Rockheim – det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock. Han presenterte ulike sider ved dette rockemuseumskonseptet. Deretter kom en presentasjon av museumsteateret ”Minda – piken på apoteket”, som blir vist for skoleklasser på Trøndelag folkemuseum. Mette Paavola, byantikvar i Sandnes, tok for seg ”Frivillighet og profesjonalitet i samspill”. Randi Bårdtvedt fra Norsk Vasskraft- og industristadmuseum beskrev museets arbeid med å sikre industriarven og revitalisere kulturminner fra industrien til ny bruk. Til slutt tok Dagny Stue dahl fra sekretariatet for Kulturminneåret 2009 for seg ”Delta-kelse og engasjement via digitale medier”.

Statsrådene Trond Giske og Erik Sol-heim har nettopp klatret ned fra ”loket” i Marien-borg loko-motivstall og vil snart foreta den offisielle åpninga av Kulturmin-neåret 2009.(Foto: Kurt Tverli).

og Bernt Olav Neskvern som forfattere, kom ut til jul i 2008.

Årbok eller tidsskrift?Svært mange historielag landet rundt ut-arbeider hvert år sine årbøker med lokal-historisk stoff. I Brandval har vi ikke hatt kapasitet til dette, men har isteden satset på et allsidig medlemsblad med varierte lokalhistoriske artikler. ”Brandvalitten” kommer ut hvert kvartal.

Fordelen med dette har vært at med-lemmer med stoff på lur kan komme med sine artikler etter hvert som de blir ferdige. I redaksjonen kan vi sette inn artikler etter hvert som plassen tillater. Dette er en fleksibel ordning som også er fordelaktig for medlemmene. Ikke alle medlemmer er så interessert at de leser bøker om disse emnene. Derimot viser det seg at de korte artiklene som blir presentert i Brandvalitten vekker inter-esse hos svært mange – og de blir lest.

ArrangementerDet har gjennom årene blitt arrangert en årlig tur til forskjellige grender i bygda og turer med buss lenger av gårde. Det viser seg enklest å samle deltagere til endagsturene på Østlandet.

Etter at Skineb ble innkjøpt som byg-detun har det blitt arrangert en Tundag først i juni. Hensikten er å vise fram his-

torielaget og bygdetunet for bygdefolket, og dessuten skape et treffsted for brandvalittene.

I jubileumsåret har vi hatt et fast ”Kveldsåpent” hver måned – ofte med program fra temagruppene. Tirsdags-klubben møtes til kaffe en formiddag i måneden uten fastlagt program.

MedlemsutviklingenFørste året meldte det seg 61 medlemmer i laget. Medlemstallet har økt etter hvert og har i jubileumsåret passert 490. Den store medlemsveksten i senere år skyldes nok ønsket om å få Brandvalitten i posten. Mange utvandrede brandvalitter har meldt seg som medlemmer.

Jubileumsfesten ble avviklet 25. oktober 2008. Der ble Per Ruud, Karin Hagen, Tor Aarstad og Reidun Rapstad utnevnt til æresmedlemmer. Ved lagets 20-årsjubileum ble Simen Sandbæk, Halvard Foseid, Odd Nygård og Ruth Ruud æresmedlemmer i laget.

Lokalhistorie er i vinden som aldri før. Det er all grunn til å tro at Brandval Historielag vil fortsette å vokse i med-lemstall og aktivitet i årene som kommer.

Halvor Noer er leder i Brandval historielag.

31

His

tori

elag

ene

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Da fylkesmann i Oslo og Akershus Hans J. Røsjorde overrakte H. M. Kongens fortjenestemedalje i gull til Halvard Bjørkvik 9. september 2006, sa han blant annet: ”Bjørkvik har gjort en stor og fortjenestefull innsats for norsk historisk vitenskap, for kulturvernet og for den lokalhistoriske bevegelsen. Halvard Bjørkvik har gjennomført store viten-skapelige forskningsoppgaver og i bety-delig grad pionerarbeid som har ledet til en mengde nye verdifulle forskningsbi-drag på lokalt og nasjonalt plan”.

Denne nestor blant norske historikere bor nå i Lillesand. Han og kona Randi (1918–2007) flyttet hit i 2004, hvor datter, svigersønn og tre barnebarn allerede hadde bodd i flere år. Jeg har kjent ham siden studietiden i Trondheim på 1960-tallet da han klarte det kunststykket å gjøre en gjeng uregjerlige studenter in-teressert i middelalderen! Og det til og med på nynorsk!

Barndom og skolegang – Det var ikke noe utpreget akademisk miljø på Finnøy?

– Nei, det var ikkje det. Mor hadde vore lærerinne, elles var det prest, det var doktor, elles var det eit vanleg jordbruks- og fiskarsamfunn.

– Hva drev din far med?

– Han var sjømann og arbeidde i Statens fyr- og merkevesen og var borte på jobb heile somrane og heime berre vinterstid. Heime var det ikkje noko gardsbruk å snakke om – vi hadde 8 mål, men det var mykje frukt, bær – blant anna ein allé med moreller, og det var jo god salsvare. Det var moro å kome til torget i byen!

– Hvilken by var det?– Det var Stavanger.Etter folkeskolen, der man gikk an-

nenhver dag, ble det framhaldskole og realskole. Moren så sønnens evner og ville han skulle begynne på lærerskolen. Men så, i 1942, ble lærerskolene nazifi-sert, og unge Halvard dro til landsgym-naset på Voss i stedet.

– Norrøn linje?– Eg hadde alt fått interesse for histo-

rie, for mor hadde vore veldig flink å fortelje frå Snorre og bibelhistoria, og på norrønlina hadde dei gamalnorsk og eit utvida historiepensum.

– Hvordan var det å komme til Voss – alene, uten å kjenne noen?

– I starten var det litt problem, men eg traff tidleg saman med ein god kamerat frå Karmøy, vi var i same situasjonen. Det fyrste vi måtte gjere var å gå rundt og høyre om det var ein hybel ledig. Så vart vi installerte på ein gard og hadde det bra på den måten.

I 1942 var Voss et utbombet sted. Kirken og noen få andre bygninger sto, ellers var det ruiner overalt. Da gymnas-tiden nærmet seg slutten, var det også snart slutt på fem års okkupasjon.

– Ja, vi vart sende heim ca. 1. april 1945 trur eg det var, for då var dei heilt klår over at det gjekk mot slutten, og så frykta dei at det kunne bli invasjon, så skulen vart stengd då, og elevane vart sende heim. Så eg fekk fredsvåren heime på Finnøy.

– Men hadde du da rukket å ta eksamen?

– Det vart til at alle skulle få stand-

punktkarakterar, og dei som ynskte det etter at freden hadde kome, kunne velgje å ta eksamen, men dei som ville stå på standpunktkarakteren kunne gjere det. Og eg tok ikkje eksamen, eg vart ståande med standpunktkarakterane.

Studerte til gymnaslærer– Men så, etter gymnaset, hvor skulle vegen gå?

– Det var klårt at eg skulle inn i skulen, og då som lektor. Eg måtte òg tene litt pengar, det var før lånekassen hadde kome. Året 45–46 var eg heime og hadde ein framhaldskule.

– Altså underviste?– Underviste i ein framhaldskule ja,

og tok litt ekstraarbeid som gardsgut. Hausten 46 reiste eg så til Oslo. Medan eg var heime, tok eg også førebuande prøver i filosofi, logikk og latin, slik at eg kunne starte direkte på studiet.

– Du hadde da bestemt deg mer eller mindre for at du skulle bli lektor og så begynne å undervise i gymnaset som det het den gangen?

– Ja, og difor valde eg også fag som var gode undervisningsfag. Eg børja med tysk og så norsk, og at historie vart ho-vudfaget var nærast sjølvsagt. Eg fekk då veldig god hjelp av at eg hadde hatt nor-rønlina, for tysk var hovudmålet på nor-rønlina, altså som framandspråk. Dessu-tan var gamalnorsk eige fag, så der fekk eg mykje gratis då eg børja på norsksstudiet.

Med Reinton og Holmsen inn i faget og rørsla– Hadde du noen tanker om det, da du begynte på Voss, at du skulle bli historiker?

– Absolutt ikkje. Eg var klår over at desse tre faga skulle bli studiefaga, med tanke på lektorutdanning. Så det var først under studia, då eg børja på historiestu-diet, at det heile på ein måte vart annleis enn det eg hadde tenkt meg.

Lokalhistorie, agrarhistorie, middelalderhistorie, kulturvern

Nestor Halvard BjørkvikIntervjuet av Kar i Michelsen��

Biografi— Født 9. oktober 1924 på Finnøy i Rogaland.— Embetseksamen ved Universitetet i Oslo 1951 med

historie hovedfag— Tilsett ved Institutt for sammenlignende kultur -

fors k ning 1951—61 (også i studietida frå 1949)— Dosent i historie ved Norges Lærerhøgskole/

Universitetet i Trondheim 1961—74— Direktør for Norsk Folkemuseum 1975—89— Professor i historie ved Universitetet i Oslo 1984—94— Formann i Landslaget for bygde- og byhistorie

(Landslaget for lokalhistorie) 1970— 79, (styre-medlem 1964—70)

— Formann i styret for Norsk utvandrermuseum 1988—93

— I styret for NLI 1965—85— Redaktør av tidsskriftet Heimen 1953—54 og

1973—75— Formann i Norske kunst- og kulturhistoriske museer

(Museumsforbundet) 1977—81

Bibliografi— Jord-eige og jord-leige i Ryfylke i eldre tid (1958) — Kven åtte jorda i den gamle leilendingstida? (1972,

sammen med A. Holmsen) — Folketap og sammenbrudd 1350—1520 (1996, er bind

4 i Aschehougs Norgeshistorie)— Finnøy: Gard og ætt (bind I—IV, 1993—1997)— Tallrike artikler i blant annet Heimen, Historisk

tidsskrift, Norsk slektshistorisk tidsskrift, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, Norsk Biografisk Leksikon, lokalhistoriske tidsskrift-er og årbøker i hele landet; senest et bidrag i Årsskrift for Vestre Moland og Lillesand historielag nr. 11, 2008 (Vestre Moland, Høvåg og Birkenes for 360 år sidan. Eit lite utsnitt av historia).

– Hvordan da?– Ja, du kan gjerne seie at det var reint tilfeldig, for eg måtte

jo tene litt pengar under studia. Eg hadde fått eit lite lån i spa-rebanken heime. Så veldig mykje var det ikkje å få heimanifrå, det var så eg hadde det eg trong.

Tilfeldigvis fekk eg assistentarbeid for to sentrale personar: Lars Reinton og Andreas Holmsen. Dei var begge knytte til Instituttet for sammenlignende kulturforskning, som dreiv landsomfattande undersøkingar om sæterbruket og den norske garden. Dei trong ein assistent, og eg fekk arbeid der. Og det vart heilt avgjerande, på fleire måtar, for det første: Holmsen

Halvard Bjørkvik får overrekt Kongens fortenestemedalje i gull ved fylkesmann Hans J. Røsjorde. Det skjedde under NLIs jubileumsmiddag i Oslo Militære Samfund den 9. september 2006. (Foto: Kurt Tverli).

...ein kan lett kome på ville vegar når ein arbeider med lokalhistorie, dersom ein avgrensar historia berre til den lokale eininga. Dette å sjå samanhengen mellom det som skjer lokalt og det som skjer eller har skjedd andre stader ... Nasjonalt, og i visse tilfelle også internasjonalt.

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Loka

lhis

tori

ske

profi

ler

32

Loka

lhis

tori

ske

pro

filer

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

33

var jo ein framståande historikar, og han vart seinare også professor i historie; han var ein inspirerande læremeister, og eg kom til å leggje opp mitt historiestudium veldig mykje ut frå det eg lærde av han.

For det andre: Både Holmsen og Reinton var sentrale i den lokalhistoriske rørsla. Lars Reinton var formann i Land-slaget for lokalhistorie, Holmsen var re-daktør for tidsskriftet Heimen.

I 1950 vart Randi Kleiven sekretær for dei, og gjennom dette vart eg også kjend med Randi. Vi overtok redaksjons-jobben i Heimen saman, og i 1953 gifte vi oss. Dette vart avgjerande for ford-jupinga i lokalhistoria, der Randi og eg kunne arbeide i lag. Elles vart jo tilkny-tinga til Institutt for sammenlignende kulturforskning meir varig.

Gards- og grannesamfunn. Kven åtte jorda?Eg tok avsluttande eksamen i 1951, og då vart eg knytt til instituttet som forskings-konsulent kalla dei det vel, med prosjek-tet ”Garden i norsk samfunnshistorie”. Så dermed reiste eg ein god del rundt i landet til å børje med og samla tradisjon og vart ogå leiar for undersøkingane då Holmsen gjekk over i eit professorat ved Universitetet i Oslo.

– Hovedoppgaven din fra 1951 het ”Jordeigedomstilhøve i eldre tid”.

– Ja. Hovudtittelen var ”Jord-eige og jord-leige i Ryfylke”. Det var etter tilrå-ding frå Andreas Holmsen at eg valde det, og det vart jo på mange måtar avgje-

rande for det eg har drive på med av for-sking og skriving seinare.

– Hvem eide jorda. Men du – jeg vet jo at historiefaget er gammelt i Norge, tra-disjonsrikt og har hatt en lang rekke be-tydelige historikere. Likevel var det vel også slik at man hadde ikke fått oversikt over alt, som for eksempel jordeiendoms-forholdene?

– Det var på mange måtar eit nytt studiefelt det, som Holmsen var den første som gjekk inn i. Ein hadde sjølv-sagt visst at dei åtte jord – klostra åtte jord, kongen åtte jord og stormenn, men det var ikkje gjort forsøk på å studere jordeigedomstilhøva i samanheng, både for å forklåre forhold innanfor bonde-samfunnet og nytta jordeigedomstilhøva til å få fram økonomiske og sosiale struk-turar og maktkonstellasjonar, både i mel-lomalderen og seinare.

– Men du, da var du allerede, kan man si, hekta på historie med sosialt og øko-nomisk utgangspunkt, mens andre har vært mer opptatt av det mer rent poli-tiske.

– Jada, eg har aldri vore i tvil om korleis eg har prioritert for min eigen del. Politisk historie er jo viktig som bakteppe kan ein seie, men eg har meir vore inter-essert i å gå litt bakanfor her.

Trondheimstida: Dosent i lokalhistorie– Du var i Trondheim fra 1961 til -74.

– Ja. Og det var jo ei interessant og spanande tid vi fekk der, ei vekst- og omformingstid som eg fekk vere med på.

grunnlaget for folkekunsten. Eg var den tredje direktøren på museet. I dei 80 åra før mi tid hadde det berre vore to direk-tørar, grunnleggjaren Hans Aall (1894–1946) og Reidar Kjellberg (tilsett ved museet frå 1934, direktør 1946–1974). Begge var sterke personlegdomar og framståande fagmenn. Alt vitna om soli-ditet og tradisjon. Men tida kravde end-ringar, m.a. omforming frå eit opplyst ei-nevelde til ein organisasjonsstruktur der medarbeidarane fekk vere med på avgjer-der i organiserte former. Det var krev-jande, for det måtte skje utan å bryte ned det positive som var skapt tidligare. Men det var eit arbeid som engasjerte, og eg kunne dra nytte av røynslene frå trond-heimstida. Av eksterne oppgåver som eg hadde glede av å engasjere meg i, nemner eg tida som formann i museumsforbundet og det mangslungne konsulent- og utgrei-ingsarbeidet for Norsk kultur råd.

– Er det noen spesiell sak som du vil trekke frem fra din tid som museums-mann?

– Ja, det var ei sak som var mykje framme i pressa, nemleg tilbakeføringa av den såkalla norske samlinga frå Nor-diska Museet i Stockholm. Det vart ei merkesak for Folkemuseet, som eg hadde glede av å arbeide med. Ei orientering er teken inn i Museumsnytt nr. 4 2008 og ein lengre artikkel på heimesida til Museums forbundet.

– Du var direktør for Folkemuseet fra 1975 til 1989 og så var du professor 2 i historie ved Universitetet i Oslo fra 1984 og professor fra 1990 til 1992.

– Ja. Eigentleg til 94. Dei to siste åra hadde eg ei forskingsstilling med delvis fri frå universitetet.

Historie nedenfra– Du har drevet som forsker og forfatter og pedagog – og museumsdirektør. Jeg hadde tenkt å spørre deg om hva du likte best, men det er vel egentlig et nokså dumt spørsmål fordi det går så i hveran-dre. Én dag er det mer vekt på det ene, en annen dag mer på noe annet, men det er hele tiden det samme du holder på med?

– Det er heilt rett, Kari, det heng saman, og noko av den innsikta ein får når ein arbeider med ulike ting, får ein nytte av også på andre område, så her heng det saman. Det som har eit lokalhis-torisk tilsnitt, er det som kanskje enga-sjerer aller mest.

– Og der har Randi hatt mykje å seie. Nettopp at vi starta samarbeidet vårt med Landslaget for lokalhistorie, vart avgje-rande for interessa og for det som eg har arbeidt med. Og også i undervisnings-samanheng brukte eg ofte lokalhistoria som utgangspunkt.

– Slik at når samfunnsstruktur og jord eiendomsforhold, for eksempel på Finnøy, er sånn som de var, så er det jo ikke usannsynlig at forholdene var noe tilsvarende et annet sted?

– Det er nettopp slik eg ofte har brukt historia, til å vise likskapar og også få fram ulikskapar og grunnane til at det var annleis på Finnøy enn i Vegårdshei til dømes. Det opnar for å diskutere sam-funnsstruktur og nærme seg kva dette fortel om drivkrefter og kva som ligg bak det som har skjedd.

– Nettopp. Så det er ikke lokalhistorie for ingenting, men lokalhistorie er en historisk metode, kan man si?

– Begge delar. Men ein kan lett kome på ville vegar når ein arbeider med lokal-historie, dersom ein avgrensar historia berre til den lokale eininga. Dette å sjå samanhengen mellom det som skjer lokalt og det som skjer eller har skjedd andre stader.

– Mer nasjonalt mener du?– Nasjonalt, og i visse tilfelle også in-

ternasjonalt. Edvard Bull den eldre har ei kjend spissformulering: ”Å arbeide med Vestre Slidre eller Nord Aurdal uten å ha ordentlig greie på hele Valdres, med Rennebu uten hele Orkedal, kan ikke bli andet enn svindel og snak.”

– Edvard Bull den yngre hadde et motto for sitt arbeid: å se historien nedenfra.

– Ja, og det festskriftet som vart gitt ut til hans syttiårsdag, det heitte nettopp det: Historien nedenfra.

Dette er et sterkt forkortet og redigert intervju som Kari Michelsen gjorde med Bjørkvik i 2008. Intervjuet i sin helhet er lagt ut på nettstedet til LLH www.histo-rielag.org

Kari Michelsen (f. 1946) er forsker og forfatter innen norsk kultur- og musikk-historie med hovedvekt på musikkhandel og -forlagshistorie.

Hadelands histo-rie. 1900–1950 / Kjell Roger Eikeset. Tingel-stad: Randsfjord-museene, Avd. Hadeland Folke -museum, 2008. B 5: 460 s.

I 2008 forelå bind 5 av Hadeland bygde-bok. Boka tar for seg perioden 1900–1950. Hadeland besto i denne perioden av fire kommuner: Brandbu, Gran, Lunner og Jevnaker. Denne boka blir således en områdehistorie i skjærings-punktet mellom kommunalhistorie og regionalhistorie. Boka har 22 kapitler, inkludert innlednings og avslutningska-pitel. Kapitlene er tematiske, men følger likevel en kronologisk linje. Det er valgt ut tidstypiske temaer for de enkelte pe-riodene. Vi får her en gjennomgang av både sosiale, økonomiske, kulturelle og poliske utviklingstrekk i området. I og med at det er fire kommuner som her behandles har det gitt forfatteren mulig-het til å se utviklingen i de ulike kom-munene i forhold til hverandre. (Henv. Randsfjordmuseene AS. Avd. Hadeland Folke museum).

Liv og Lagnad i Landvik. Førhisto-risk tid / Johannes Schrøder Havstad. Grimstad: Landvik Historie-lag, 2008. B. 1: 669 s.Boka tar for seg

natur- og kulturhistorien i Landvik fram til 1050. I første delen av boka får vi kjennskap til bergrunnen i Landvik, samt isens forming av landskapet her. Andre bolken tar for seg ”jeger- og samlartid” 8000–4000 f.kr. Den tredje delen om-handler ”Jordbruksrevolusjonen”, eller ”bondesteinalderen” (3500–1800 f.kr.). Så kommer en bolk som tar for seg bron-sealderen i Landvik (1800–500 f. kr.). Siste hovedbolken tar for seg jernalderen (500 f.kr.–1050 e.kr.). Mens landskaps- og steinalderbolkene er tematisk inndelt, får vi i bronse- og jernalderen også en geografisk basert inndeling av temaene. Boka er rikt illustrert både med bilder av naturformasjoner, landskap, gjenstander, samt aktiv bruk av kart. (Bruken av kart

Halvard Bjørkvik var dosent ved Historisk institutt i Trondheim mellom 1961 og 1975, og dosenturet het ”historie med lokalhisto-rie”. I mesteparten av perioden var han også instituttstyrer. (Foto: Privat).

Eg nemner særskilt det såkalla ”student-opprøret” med demokratiseringsproses-sen i 1967–68 – vi var tidleg ute med å sleppe studentane til med fast represen-tasjon i styringsorgana ved instituttet – og arbeidet med å passe Lærarhøgskolen inn i Universitetet i Trondheim.

Eg har mange gode minne frå tida i Trondheim, også frå tida som avdelings-formann og arbeidet med planane for det storstilte universitetsbygget på Dragvoll.

Eg var jo dosent i historie, og dosen-turet heitte ”historie med lokalhistorie”. I tillegg til arbeidet ved instituttet og den direkte undervisninga der dekte dosen-turet også arbeid utover dette – eg var m.a. formann i Samnemnda for lokalhis-torisk gransking i Nidaros bispedøme, som hadde som målsetjing å stimulere til lokalhistorisk aktivitet i trøndelagsregio-nen. Vi arrangerte jemt-trøndske histo-rikarmøte, annakvar gong i Östersund og i Trøndelag. Det var eit veldig gje-vande arbeid. I tillegg hadde eg ein del undervisning i distrikta, og då alltid saman med Randi. Eg underviste i lokal-historie, Randi i gotisk skrift, som du jo sjølv har opplevd, så det vart ein god del reising rundt om i bygder både i Trønde-lag og i Nordland.

Og det var ei veldig fin undervisnings-form. Mange eldre og mange kvinner, husmødre, kom på desse kursa. Dette var personar som dreiv med ættegransking, nokon med si eiga slekt, andre var enga-sjerte i lokale historielag med innsamling av tradisjon og slikt.

– Slektshistorie drev jo Randi veldig mye med. Hvordan er det med deg der?

– Eg skreiv bygdebok, gards- og æt-tesoge om heimbygda mi, Finnøy. Frå 1993 til -97. Då var fjerde band avslutta.

Museumsdirektør og professor– Tiden ved Folkemuseet utgjør en viktig del av ditt yrkesliv – hele 15 år!

– Ja, og det var ei tid med store utfor-dringar. Gjenstandsforskar har eg aldri vore, eg har ikkje noko utdanning som kunsthistorikar eller i arkitektsaman-heng. Det som var mitt interessefelt, var levevilkåra i eldre tid, det som skapte

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Loka

lhis

tori

ske

profi

ler

34 35

Bok

og s

kift

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

i denne utgivelsen er omtalt i en egen ar-tikkel i dette nr. av Lokalhistorisk magasin). (Henv: Landvik Historielag, Landvik bygdehus, Gjærbrøndv. 280, 4886 Grimstad).

Bygdebok for Lesja. Foto og fo-tografering i Lesja og av lesjingar 1850–1950 / Arnfinn Kjelland og Tor Einbu. Lesja: Snøhetta forlag ; Lesja kommune. B. 4: 287 s.

Boka har sin bakgrunn i fotografier som ble samlet inn i forbindelse med bygde-bokprosjektet for Lesja. Boka er inndelt i seks kapitler. Det første av disse setter bokas hovedtema i perspektiv, her får vi blant annet innblikk i den tekniske utvik-linga rundt fotografering, samt en vurde-ring av fotografiet som kilde. Så følger to kronologiske kapitler og fire tematiske. Skillet mellom de to kronologiske kapit-lene er satt til 1910. Her blir daterte bilder presentert og drøftet med bakgrunn i noen hovedtrekk i bygdehistoria. Etter de to kronologiske kapitlene følger tre tema-tiske. Det første av disse tar for seg lokale fotoamatører fram til ca. 1940. I de andre får vi kjennskap til de profesjonelle byg-defotografene og dokumentasjonsfoto-grafering. I siste kapittel får vi se bilder med forskjellige fototemaer. Dette dreier seg bilder man har kunnskap om, men som ikke passet inn i de før omtalte temaene. (Henv. Lesja kommune).

Mangfoldige minner. Veier til Norge / red. av Liv Bjørnhaug Johan-sen og Ida Tol-gensbakk Vedeld. Oslo: Aschehoug ; NFL ; LLH ; NLI, 2008. 144 s.Denne utgivelsen

har sin bakgrunn i prosjektet Mangfoldi-ge minner, som er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Folkeminnelag, Norsk lo-kalhistorisk institutt og Landslaget for lokalhistorie. Prosjektet har engasjert lo-kalhistorielag, innvandrerorganisasjoner, sanitetskvinnegrupper og andre til å

samle inn muntlige minner blant innvan-drere i Norge: både intervjuer og over-førte folke minner.

Prosjektet har opprettet nettstedet www.mangfoldigeminner.no, der man selv kan legge inn materiale. Veier til Norge er et delprosjekt under Mangfol-dige minner. Her har migranter i Norge fortalt sine historier. I den foreliggende boka er det presentert 31 utvalgte histo-rier fra denne innsamlingen. Boka er ment å gi et lite innblikk i de forskjellige skjebnene som fører nye mennesker til Norge, samt gi innsikt i hvilke erfaringer de møter. Noen av migrantene har skrevet ned historiene selv, men de fleste bidra-gene har sin bakgrunn i intervjuer. Ek-sempelvis får vi her presentert historien til Joyce som kom fra England i 1945, Gesa som kom fra Ungarn i 1956, Marc som kom fra Frankrike i 1971, Kaveh som kom fra Iran i 1987 og Justin som kom fra Zimbabwe i 2002. (Henv. Norsk lokalhistorisk institutt).

Heggedal. Fra 1800-tallet fram til våre dager / Terje Martinsen. Asker: Asker og Bærum Historie-lag, 2008. 323 s.I forordet til denne boka understreker forfatteren at dette

ikke er en gårds- og slektshistorie. Utgi-velsen har heller ikke som ambisjon å være en generell bygdehistorie. Forfatte-ren oppsummerer derimot ambisjonen med boka til å være en muntlig, folkelig, bilderik, opplevelsesrik og assosiasjons-rik fremstilling av et lite norsk samfunns nære fortid i en viktig fase i norsk historie.

Den første bolken tar for seg det før-industrielle Heggedal, dvs. 1800-tallet fram til 1875. Her får vi kjennskap til økonomiske og sosiale forhold i bygda. Her presenteres også korte gårdshistorier. Andre bolken har forfatteren kalt Kontakt med omverden 1875–1920. Kapitlet er for det meste viet utviklinga og organiserin-ga av samferdsel. Tredje bolken tar for seg temaet Industrien kommer til Heg-gedal, dette omhandler samme tidsrom som bolk 2. Boka er videre bygd opp rundt kronologisk avgrensede tematiske bolker. Her omtales flere bedrifter, ek-

sempelvis Viking gummivarefabrikk og Sætre Kjeksfabrik. Nyvinninger i bygda blir også omhandlet i egne bolker, ek-sempelvis har bygdas elektrifisering og vannforsyning fått egne kapitler. For-skjellige sosiale forhold omtales også. Okkupasjonsåra har også fått et eget ka-pittel. Boka har til sammen 26 slike te-matisk/kronologiske bolker. (Henv. Asker og Bærum historielag)

Fortiet fortid. Tra-gedien Norge aldri forsto / Arvid Pet-terson. Hammer-fest/Brennelv: Museene for kyst-kultur og gjenreis-ning, 2008. 383 s.Boka tar for seg

tvangsevakueringa av Finnmark og Nord-Troms, med et noe annet perspektiv enn det som til nå har vært vanlig. Forfat-teren har valgt å ta utgangspunkt i munt-lige kilder. Boka er delt inn i 11 kapitler, med et tillegg der vi får en oversikt over de som døde under tvangsevakueringa eller overvintringa og Finnmarkskrigen. I første kapittel får vi en innføring i bak-grunnen for prosjektet. I kapittel 2 gir forfatteren oss en oversikt over hva som tidligere er skrevet om temaet både i faglitteratur og skjønnlitteratur. Her får vi kjennskap til hvordan flyktingene ble mottatt lengre sør i Norge, samt erfarin-ger fra de som trosset evakueringspåbu-det og overvintret i de områdene som skulle evakueres. Her omhandles også forhold rundt vervede soldater og lotter som bidrog i de norske styrkene som overtok Finnmark etter at tyskerne trakk seg ut. Kapittel 5 gir oss en oversikt over de evakuertes graver sør i landet. Kapit-tel 6 tar for seg hvordan informasjon fra omverden ble gitt til de evakuerte og de som overvintret. Kapittel 7 presenterer kunst og kultur fra perioden. Kapittel 8 tar for seg krigs- og evakueringshistorie i nabolandene, hovedsakelig Finland. I kapittel 9 blir krigen og tvangsevakuerin-gen som identitetsfortelling drøftet, og kapittel 10 tar for seg de første gjenreis-ningsårene. I avslutningskapitlet blir for skjellige ettervirkninger av evakue-ringen behandlet. (Henv. Gjenreisnings-museet for Finnmark og Nord-Troms, Hammerfest).

Årbokarbeide-rens ABC. En veiledning i årbok utgivelse / Kjell Haug-land. Trond-heim: Lands-laget for lokalhistorie, 2008. 91 s.

Hvis intet annet hjelper – les bruksanvis-ningen heter det gjerne. Men også når alt fungerer tilsynelatende bra kan det lønne seg å lese veiledningen. Det er alltids noen viktige detaljer som man ikke har tenkt godt nok igjennom. Hauglands kortfattede, men særs nyttige bok, År-bokarbeiderens ABC viser nettopp dette.

Denne anmelderen har selv vært år-bokredaktør. Hvis Hauglands bok hadde eksistert da jeg tiltrådte mitt verv ville jeg for det første ha spart adskillige time-verk, og for det andre ville resultatet, den ferdige årboka, antagelig blitt et par hakk bedre. Jeg tror nok mange årbokredaktø-rer har gjort samme erfaring som meg; de har vært nødt til å finne opp hjulet på nytt, uten at de nødvendigvis har klart å få det helt rundt.

Haugland har et vell av erfaring som han øser av. Han har vært redaktør av det velrenommerte årsskriftet Bøgda vår, utgitt av Oppdal historielag, helt siden starten i 1979. I tillegg har han hovedfag og doktorgrad i historie.

Boken består av helt konkrete råd om hvordan man skal gå frem når årboka skal lages. Hvordan skal man finne for-fattere og temaer? Her er det nyttige tips til hvordan stoffet kan varieres fra år til år. Haugland har også – etter mitt skjønn – kloke synspunkter på hva slags stoff som ikke hører hjemme i en lokalhisto-risk årbok. Skjønnlitteratur og dikt bør publiseres andre steder.

Et eget kapittel er viet bilder og illus-trasjoner. De fleste fotosamlingene finnes i private skuffer og skap. Boken innehol-der noen gode huskeregler som bør følges når man benytter slike private bilder. I

tillegg finnes det mange offentlige foto-samlinger hvor man kan få tak i bilder til en rimelig penge. Gamle malerier og tegninger kan også være gode illustrasjo-ner. Det finnes også lettvinte måter å få tak i kartmateriale. Haugland har også en nyttig oversikt over regelverket omkring rettigheter til bilder og illustrasjoner og hvordan redaksjonene på en enkel måte skal håndtere slike spørsmål.

Mange vil ha stor nytte av kapitlet om hvordan redaksjonen bør organiseres. Bør man ha en redaktør eller en større redaksjonskomité? Hva slags juridisk og etisk ansvar har man som redaktør? Hva slags tidsfrister bør man ha i årbokarbei-det? Her kommer Haugland med kon-krete råd om hvordan redaksjonen bør legge opp arbeidet gjennom året. Skip-pertaksmetoden duger ikke.

De neste spørsmålene som drøftes er redaksjonens konkrete arbeidsoppgaver. Hvordan bør en årbok se ut? Hvor mye kan man gjøre på egen hånd og hva bør man overlate til profesjonelle krefter på trykkeriet? Her har det skjedd mye på teknologisiden i løpet av de siste årene. Man kan gjøre stadig mer av lay-out ar-beidet selv uten å være eksepsjonelt data-kyndig. Jo mer man gjør på egen hånd, jo lavere blir selvfølgelig trykkeriutgiftene. På dette feltet er det lett å bli imponert over Hauglands pedagogiske evner. Han forklarer i grove trekk hvordan man kan gå frem og hva slags programvare som kan brukes. Dette er en av de mer lettfat-telige innføringer i databehandling som denne anmelderen noensinne har lest.

Selv om forfattere og medarbeidere får lav eller ingen betaling, påløper det nokså vesentlige utgifter. I kapitlet ”Hvordan få god økonomi i årbokarbei-det” drøfter Haugland de viktigste fakto-rene som påvirker kostnadene og hvordan disse eventuelt kan reduseres. Årbøker er unntatt merverdiavgift. Imidlertid varie-rer det litt hvordan de ulike fylkesskatte-kontorene praktiserer denne regelen. Forfatterens korte utgreiing av gjeldende regelverk er derfor meget nyttig. Vel så viktig som utgiftene er det å skaffe inn-

tekter. Årbøker har det økonomer kaller svært stor etterspørselselastisitet. Hvor mye som selges er gjerne avhengig av måten salgsarbeidet blir utført på. Her kommer Haugland med mange gode tips.

Bokas siste kapittel heter ”Noen råd til deg som skal skrive for årboka”. Det er en forfatterinstruks som man kan kopiere og dele ut til aktuelle bidragsytere. Mange årbokredaksjoner vil utvilsomt ha glede av dette. Her er det gode råd til forfatterne om hvordan de skal gå frem når de skriver sine bidrag, hvordan arti-kler bør bygges opp, bruk av overskrifter, sitater med mer. Han kommer også med forslag om hvordan man kan sette opp kildeoversikter.

Det er ikke til å komme forbi at det kan ta hundrevis av arbeidstimer å lage en fin årbok. Hvis man inkluderer forfat-ternes innsats blir tallet enda høyere. Mange redaktører har nok av og til gått litt lei. Men Haugland har noen vakre formuleringer om nettopp dette, han kaller årbokarbeidet ”et slit med mening”. Det er også ”kulturell verdiskapning”. Han nevner fem gode grunner til å lage årbøker. De gir for det første mange en god leseropplevelse. For det andre øker de den lokale identitetsfølelsen og kan øke sansen for lokalt miljø- og kultur-vern. For det tredje sikrer årbøkene kunnskap om fortiden som ellers ville ha gått tapt. Med årbøkene driver vi – med Hauglands ord – ”redningsarbeid for fremtiden.” For det fjerde skaffer årbø-kene historisk kunnskap som kan være til nytte for lokalt næringsliv (særlig rei-seliv) og skole. Som et femte punkt nevner han at årbøkene får frem kunn-skap som er viktig i det historiske fors-kningsarbeidet som gjøres ved universi-teter og høyskoler. Det er altså all grunn til å fortsette å utgi årbøker – og til å lese Hauglands utmerkede lille bok.

Pål Thonstad Sandvik er førsteamanu-ensis i historie ved Institutt for historie og klassiske fag på NTNU i Trondheim.

Årbokarbeiderens ABCAv Pål Thonstad Sandvik��

36

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Bok

og s

krif

t

37

Bok

og s

kift

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Kikkhull til livet i Norge i 1743 … … og en skattkiste for lokalhistorikere!

Av Marthe Glad Munch-Møller��

Med det femte bindet i serien er kildeut-givelsen Norge i 1743 fullført. Bindet handler om Møre og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Her er beskrivelsene lokale embetsmenn skrev om distriktene sine for første gang samlet i sin helhet. Utgivelsen gir et sjeldent innblikk i de norske lokalsam-funnene i perioden, og inneholder rike beskrivelser med et vidt tematisk spenn.

I 1743, mot slutten av en nødsperiode, sendte Danske kanselli ut 43 spørsmål som embetsmennene skulle svare på. Dette var den mest omfattende undersøk-elsen i sitt slag, og dekket Danmark, Norge, Island og Færøyene. En motiva-sjon bak undersøkelsen var å kartlegge distriktenes ressurser, noe som resulterte i en rekke inngående beskrivelser av værforhold, fisk og fiskevær, vilt, hus-dyravl, skog og sager, hva slags korn og frukt som ble dyrket, samt hvor rikt området var på salt og andre mineraler. Havner ble beskrevet etter hva slags, og hvor mange skip som kunne ligge der. Dessuten finnes oversikt over distrik-

tenes toll-, losse- og ladesteder. I tillegg til det rent økonomiske, var en del av spørsmålene, og særlig en del av svarene rettet mot kulturelle og sosiale forhold.

Folkelynne og sosiale forskjeller Befolkningen gis en variert omtale. Inn-byggere i Åsen i Nord-Trøndelag ble beskrevet som ”et fromt og bøjelig folck”, mens folket i nabobygda Frosta ble om talt som ”haardt og egensindigt”. Dialekt eksemplene avspeiler også normer i befolkningen. I Norddal på Sunnmøre bruk tes for eksempel det ne-gativt ladde ordet ”kaalryggja” om en som hadde sittet så mye inne at han ikke tålte kulda.

Beskrivelsene av folkelynnet foku-serte på arbeid og hvordan dette ble utført. Yrkene var i stor grad knyttet til fiske og landbruk, men også en del hånd-verk. Arbeidsbeskrivelsene ble ofte blandet med verdibetegnelser. Sogne-prest Iver Ludvigsen Munthe beskrev Voldas innbyggere som ”arbeidsomme og meget, om ikke for meget, dristige til søes”. Andre egenskaper, slik som hvor-

vidt innbyggerne ”inclinerte” til alkohol og tobakk, og om de var ”opsætzige imod øvrigheden” ble også framhevet.

Noen av tekstene bærer preg av å være skrevet under en nødsperiode. Ett ek-sempel kan være amtmann Ove Schjel-derup i Nordlands amt, som beklaget seg over at innbyggerne ”var inclineret at leve vell”, og derfor brukte det de hadde uten å spare noe for fremtiden. Nødsårene 1741–1743 preger også andre beskrivel-ser: Oversikter over fødte og døde i dis-triktet illustrerer matkrisas konsekven-ser, slik som i Stadsbygd prestegjeld i Sør-Trøndelag, hvor det for 1743 ble oppgitt 53 fødte og 156 døde.

Sykdommer, medisin og helseI perioder med dyrtid og lite mat, slik som i 1741–43, var dysenteri og flekkty-fus et stort problem. Disse, ”og anden alminnelig sygdom, [haver] lugt manges øyne til” skrev Christian Ulrik Tønder, amtmann i Romsdal. Dysenteri forklarte han med at folk flest ikke hadde annet å spise enn frossen havre og fisk.

I følge visepastor i Herøy prestegjeld

på Sunnmøre, var ingen helt fri for skjør-buk. Heldigvis, la han til, fantes det to ”skiønne urter til kuur for denne siugdom”, nemlig kløver og skjørbuks-urt. Selv om det ennå ikke var oppdaget at skjørbuk var forårsaket av C-vitamin-mangel, kjente man til flere virksomme medikamenter. I tillegg til molter og skjørbuksurt, nevntes furuknopper kokt i sur øl, og avkok av maur!

Ifølge Tønder kom skjørbuk ”deels af hafvets salte dunster (…)” og dels av at befolkningen bodde i hytter uten piper. Ideen om at dårlig luft gjorde en syk, ser vi også i Ørskog på Sunnmøre, der sogne presten skrev at de ikke hadde mye sykdommer, siden luften inne i fjorden var sunnere enn ute ved havkanten.

Kapellanen i Skogn prestegjeld i Nord-Trøndelag forklarte at: ”Til udvor-tes saar har den gemeene mand sine egne besynderlige medicamenter, saasom at komme gloende aske eller ildmørje i saaret saa snart det er faaet.” Ellers besto, ifølge amtmann Tønder i Romsdal, ”bond ens apotech udi een flaske hambor-ger brendeviin”.

MangfoldNorge var ikke noe homogent samfunn, og regionale og etniske kulturforskjeller kommer tydelig fram av besvarelsene. I

bind fem er det samene som skiller seg klarest ut.

I følge major Peter Schnitler var Lap-finnernes lynne preget av ”deres naturlige frihed, at leve utvungen og at vanke omkring”. Schnitler påstår at samene holdt seg ungdommelige, siden de ikke kjente til tungt arbeid som pløying, hus-bygging og landbruk. Schnitlers beskri-velse av samene bærer preg av en tro på at forskjellige folkeslag hadde forskjellige medfødte egenskaper. Ifølge Schnitler ville samebarn som hadde vokst opp hos bønder, alltid løpe til fjells til folket sitt så snart de ble voksne. Han beskrev for øvrig samene som ”tilbøyelige til drikk”, og de er ”smaa, magre, naar de trede til nogen alder, suurøiede folk, fra en nord-mand saa kiendelige, som en jøde fra en christen.” Samer som drev jordbruk levde som andre nordmenn, hevdet Schnitler, men la til at de ikke var så flittige som nordmenn i samme arbeid.

Samisk religion ble beskrevet i brudd-stykker. Under overskriften ”Merkvær-digheder i Nordlands amt” ble det fortalt om en sten som samene ofret til på vei til og fra fiske. Offeret ble gjort ved å putte tobakk i stenens sprekker og ved å smøre blod og fisk på den. ”Slik vankundighed” skal misjonstjenesten ha utryddet.

Norge i 1743 er tilrettelagt av Gerd

Mordt, og utgitt av Riksarkivet i samar-beid med Solum forlag. Kilden gir et unikt innblikk i økonomiske, kulturelle og sosiale forhold, og er en skattkiste både for lokalhistorikere og som grunn-lag for tematiske studier.

Marthe Glad Munch-Møller er master-student i historie ved Universitetet i Oslo og vitenskaplig assistent ved Norsk lokalhistorisk institutt.

Til venstre ser vi et utsnitt av Peter Schnitlers kart over Nordland amt fra 1744. Det viser Vestfjorden i Nordland med Lofoten og deler av Salten. Kartet ble sendt til Danske kanselli sammen med besvarelsen av de 43 spørsmålene. (NRA, GA 269, foto: Odd Abrahamsen). I Norge i 1743 kan vi blant annet finne gode råd mot skjørbuk. På bildene over ser vi to av dem, nemlig skjørbuksurt og molte.

(Bildet til venstre: Cochlearia danica. Foto: Strobilomyces, http://commons.wikimedia.org/wiki/User:Strobilomyces, publisert under GFDL-lisens: www.gnu.org/licenses/fdl-1.2.txt. Bildet til høyre: Cloud-berry. Foto: mwri, www.flickr.com/people/karviainen/, publisert under CC-BY-SA: http://creativecommons.org/licenses/by/2.0/deed.no.)

Norge i 174343 spørsmål ble sendt ut til Danmark, Færøyene, Island og Norge. De norske besvarelsene er utgitt i fem bind i perioden 2003–2008:

– Bind 1 inneholder besvarelser fra Østfold og Akershus

– Bind 2 innholder svarene fra Hedmark og Oppland

– Bind 3 består av svarene fra Bus-kerud, Vestfold og Telemark

– Bind 4 dreier seg om Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane

Materialet var planlagt brukt som grunnlag for en trykt Norges-be-skrivelse. Det kom ett bind i 1763, siden ble det ikke mer.

38

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Bok

og s

krif

t

39

Bok

og s

kift

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Gerd Mordt og Margit Løyland har hatt ansvar for de to siste bindene av Norge i 1743. De jobber i Seksjon for kildeutgi-velse i Riksarkivet. Seksjonen, som har seks faste stillinger, utgir et rikt spekter av kilder, fra middelalderkilder som Di-plomatarium Norvegicum til amerika-brev fra 1800-tallet. Kjeldeskriftkommi-sjonen, en ekstern kommisjon av historikere, runologer, norrønfilologer og jurister, er med på å bestemme hva som skal utgis.

– Hvor lenge har dere jobbet med Norge i 1743?

– Kimen til utgivelsen ble sådd på 80-tallet, da Arnvid Lillehammer og Ståle Dyrvik foreslo prosjektet for kommisjo-nen. Siden da er nærmere 20 årsverk lagt ned i utgivelsen. I begynnelsen var det Kristin M. Røgeberg som hadde ansvaret for prosjektet. Siden har vi tatt over.

Å klargjøre kilder for utgivelse er et møysommelig arbeid. Først transkriberes selve teksten. Deretter finleses den trans-kriberte teksten opp mot kilden slik at

alle feil blir lukt vekk. I tillegg er mye arbeid lagt ned i å lage gode person- sak- og stedsnavnsregistre. Enkelte temaer har fått ekstra fokus. De første bindene har for eksempel et eget planteregister. Utgiver skriver også en innledning til hvert bind. Tidligere riksarkivar John Herstad har for øvrig skrevet en adminis-trasjonshistorisk innledning til hele serien. Den står i bind 1.

– Hvor befinner originalmaterialet seg?

– Mesteparten av originalmaterialet finnes i Det kongelige bibliotek i Køben-havn. På Riksarkivet har vi avskrifter fra 1870-tallet. Dessverre er ikke disse gode nok, og vi har måttet bruke kopier av materialet i København. Enkelte ganger har det ikke vært mulig å tyde teksten ut fra kopiene, og vi har reist til København for å lese originalbesvarelsene.

– Hvem retter dere utgivelsene mot?– Målgruppen varierer fra utgivelse

til utgivelse. I dette tilfellet er det særlig lokalhistorikere, masterstudenter og for-

skere innen historiefaget som er interes-sert. I tillegg er materialet interessant for folk som forsker på spesielle temaer som besvarelsene berører, slik som planter, dyreliv og sykdommer. Siden besvarel-sene inneholder så rike dialektprøver er det også en kjemperessurs for dialektfor-skere, siden de viser dialektene i et histo-risk perspektiv.

– Arbeidet vi har gjort med stedsnavn er særlig interessant for lokalhistorikere. Siden vi skulle identifisere steder helt ned på gårdsnivå, har vi jobbet mye med å plassere gårds- og stedsnavn fra kildene. Der en gård har skiftet navn, har ofte mange stedsnavn omkring gården byttet navn med den, noe som har gjort navnearbeidet til litt av et puslespill. I navnesammenheng er det også interes-sant hvordan landskapet har forandret seg siden besvarelsene ble skrevet. Myrer er drenert bort, vann er demmet opp og enkelte stedsnavn har forsvunnet med landskapsendringene.

Nå som Norge i 1743 er ferdig, jobber de to med nye utgivelser. Margit Løyland skal utgi kildemateriale fra Lofthusopp-røret. Etter selve opprøret ble norske bønder kalt inn til avhør, og flere av rap-portene fra avhørene ligger i Riksarkivet. Gerd Mordt jobber nå med reiseinnberet-ningene til embetsmannen Christen Pram. Han foretok to reiser i Norge i pe-rioden 1804 til 1806, begge på oppdrag fra Kommersekollegiet i København. En reise gikk til Trondheim, og en gikk til Vestlandet.

Her leder altså veien videre til beskri-velser av Norge også et halvt århundre etter 1743.

Marthe Glad Munch-Møller er master-student i historie ved Universitetet i Oslo og vitenskaplig assistent ved Norsk lokalhistorisk institutt.

En snartur bak 1743-kulisseneUtgiverne intervjuet av Marthe Glad Munch-Møller ��

Å klargjøre kilder for utgivelse er et møysom-melig arbeid. Gerd Mordt (t.v) og Margit Løy-land, ved Seksjon for kildeutgivelse i Riksar-kivet, har hatt ansvar for de to siste bindene av Norge i 1743. (Foto: Brita Nyquist).

Markeringen av 350-årsjubileet for at Trøndelag igjen ble en del av Norge, skjedde på Kongsgårdsplassen ved Erke-bispegården i Trondheim den 11. desem-ber 2008. Seremonien ble arrangert av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i samarbeid med Trondheim kommune. På Kongsgårdsplassen er det reist et pyramidemonument over general-løytnant Jørgen Bjelke, som ble avduket i 1958 ved 300-årsjubileet for den svenske kapitulasjonen i desember 1658. Da hadde Trøndelag vært svensk land siden Roskildefreden, som ble underskrevet i februar samme år. Pyramiden er tegnet av Wilhelm Svensen og den er prydet med et portrettrelieff av generalløytnant Jørgen Bjelke, utført av Oscar Lynum. Pyramiden på Kongsgårdsplassen er in-spirert av et monument som Jørgens bror, rikskansler Ove Bjelke, fikk reist på Austrått for å hedre deres felles foreldre.

350-årsjubileet for at Trøndelag igjen kom på norske hender ble dermed i 2008 feiret på samme sted og dag som i 1958. Dette var også samme dag som da den svenske guvernøren i Trøndelag skrev under sin kapitulasjon i 1658.

Bakgrunnen for denne kapitulasjonen velger vi her å gi i et lengre historisk perspektiv for å knytte sammen fortid og nåtid, slik at det kanskje også vil være mulig å bruke dette til et reflektert syn på et framtidig forsvar av vår landsdel, som vi nå står i fare for å miste totalt.

Den dansk-norske kongen hadde ved freden i Roskilde i februar 1658 overle-vert de norske landskapene Trondheim med Møre og Romsdal til Sverige og slik sett delt Norge i to. Dette skjedde uten at svenske tropper hadde angrepet landsde-len. Trondheim len ble slik sett overlevert til Sverige uten kamp i mai 1658 for å følge opp en underskrevet fredsavtale.

Trondheims borgerskap sverget troskap til den svenske kongen den 1. september samme år. De fleste embets-mennene i regionen gjorde det samme,

For 350-år siden bleTrøndelag atter en del av Norge

Av Rolf Grankv ist ��

men biskop Erik Bredal (1643–72) nektet å skrive under en ny troskapsed. Han valgte derfor å forsette som biskop i Nordlandene nord for Skarnsundet, det området som nå bærer navnet Nord-Norge.

Borgerskapets troskapsed til den

svenske kongen i 1658 må ikke tolkes slik at innbyggerne i Trøndelag på 1600-tallet var like svenskvennlige som enkelte borgere var det i den nordiske sjuårskri-gen på 1500-tallet da svenske tropper inntok Steinvikholmen og Trondheim. Da måtte til og med danskekongen tillate

Begge foto: Rune Haarstad.

40

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Bok

og s

krif

t

41

Smås

toff

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

at St. Olavs skrin ble satt ned i en åpen grav i Nidarosdomen i 1564 for minske noe av den etterreformatoriske motstan-den ovenfor kongen i København, som tydelig fantes i Trøndelag etter 1537.

Freden i Stettin avsluttet den nordiske sjuårskrigen i 1570. Nå ble grensene mellom Sverige og Danmark-Norge værende som før. Til og med Jemtland og Herjedalen, som svenskene hadde vunnet uten kamp, ble ved fredsslutningen i Stettin tilbakeført til Norge.

Den nye svenskekrigen, kalt ”Hanni-balfeiden”, startet i 1644 med stattholder Hannibal Sehested som øverstkomman-derende for Norge. Som stattholderen var han også lensherre i Akershus. Nå skulle den nye norske hæren prøves ut med bondesoldater og yrkesmilitære i et felle-skap. Det gikk ikke så bra.

Ved Brømsebrofreden i 1645 ble de norske landskapene Jemtland og Herje-dalen avstått til Sverige, og Danmark måtte gi fra seg Gotland og Øsel i tillegg til at den danske kongen pantsatte Halland til svenskene for 30 år.

I 1649 inngikk Danmark-Norge en allianse med Nederland for å styrke tvil-lingrikene i krigen mot Sverige, som nå var blitt en stormakt. Svenskene ønsket fortsatt å sikre seg kontrollen over land-skapene Båhuslen, Halland, Blekinge og Skåne for å få fritt løp ut mot Nord sjøen.

Ved freden i Roskilde, underskrevet den 27. februar 1658, ble de norske land-skapene Båhuslen og Trondheim med Møre og Romsdal avstått til Sverige. Skåne, Blekinge og Bornholm ble ved

Roskildefreden endelig overført fra Danmark til Sverige på tross av sterk dansk motstand under fredsforhand-lingene.

I Norge ble Roskildefreden raskt sett på som en katastrofe fordi den delte landet i to deler hvor svenskene på sikt kunne kontrollere den norske riksveg nummer en, skipsleia langs kysten.

I Bergen sitter på det tidspunktet lens-mann Ove Bjelke og ser hvordan et svensk Trøndelag vil kunne ødelegge den livsviktige handelen mellom Bergen og Nordlandene. Det fører til nær kontakt med broren Jørgen Bjelke som på det tidspunktet har et tett samarbeid med stattholder Niels Trolle på Akershus. Det legges dermed en plan for å erobre de delene av Norge som gjennom Roskilde-freden delte landet i to.

Den 28. september 1658 stevner en bergensk flåte inn Trondheimsfjorden under ledelse av generalløytnant Jørgen Bjelke. Etter kort tid er ca. 3000 mann samlet rundt byen. 300 av disse soldatene kommer også fra Nordlandene, noe som kan være et uttrykk for at de også ønsket å sikre skipsleia.

Svenskene har 700 soldater i Trond-heim by for å forsvare sine interesser i Trøndelag. Den 11. desember 1658 kapi-tulerer imidlertid den svenske guvernø-ren etter forhandlinger, og den 17. de-sember samme år forlater de svenske styrkene byen. Denne begivenhet blir feiret med ni kanonskudd og en oppstil-ling av 2500 soldater for å markere norsk styrke.

I 1659 starter den såkalte ”Haagkon-serten” hvor Nederland, Frankrike og England vil tvinge Sverige og Danmark-Norge til å slutte fred. Denne prosessen begynner samme år som Ove Bjelke blir rikskansler i Norge. Forhandlingsproses-sen med Haag som utgangspunkt fører til en fredstraktat i København datert den 26. mai 1660. Nå blir Trøndelag med Møre og Romsdal igjen en anerkjent del av Norge, og Danmark får Bornholm tilbake.

Med denne historiske oversikten i bakhodet vender vi tilbake til 2008 og den konkrete trønderske og nasjonale markering av 350-årsdagen for svensk kapitulasjon i Trondheim anno 1658. Pyra miden på Kongsgårdsplassen ble den 11. desember bekranset etter glø-dende taler holdt av preses i DKNVS, professor Steinar Supphellen, varaordfø-rer Knut Fagerbakke, assisterende fyl-kesmann Odd Inge Mjøen, og komman-dant, oberst Svein Arne Risvold.

Under denne seremonien ble det salut-tert fra Kristiansten, en festning som i seg selv er et resultat av kamphand-lingene midt på 1600-tallet. Kunstneriske og krigshistoriske innslag var også en del av markeringen på 350-årsdagen, som ble avsluttet med en enkel servering i ”Kafé to tårn” i Nidarosdomens service-bygg.

Rolf Grankvist er rektor emeritus ved Program for lærerutdanning ved NTNU.

Kampen mellom den gode og den dårlege smak, eller distinksjonen mellom dei som meiner seg å ”ha smak” og dei andre, kan ha stor kjenslemessig, sosial, kultu-rell og jamvel politisk betydning i eit samfunn, som vi vél veit. Særleg akutt blir det når makthavarar byrjar forby eller påby bestemte former for stil og framtoning med sterkt symbolinnhald. Monaleg sprengkraft kan bli detonert når ein rektor forbyr gutane å gå med langt hår, når ein Kemal Atatyrk insisterer på at tyrkiske menn skal bere vestlege her-rehattar, når det blir diskutert om hijab kan tillatast i politiet osv. Når smaks-dommarane får diktatorisk mynde, kan mykje rart skje. Eg kom over eit døme på det i arbeidet mitt med bygdehistoria for Skjåk i Gudbrands dalen:

I protokollen for heradstinget der frå 1943 står følgjande å lese (sak nr. 128): ”Ordføraren tykkjer det er syrgjeleg, ja, beint fram meiningslaust og uforsvarleg at gamalt byskrap, ja, nytt med, skal for-trengja den gamle, høgt utvikla bygde-

kultur i Skjåk. Ordf. har derfor vendt seg til lensmannen med oppmoding om å arbeide ut framlegg til vedtekt for handel med brukte og kassera ting i Skjåk herad.”

Nøkkelparagrafen i dei vedtektene som ordføraren så bestemte seg for å innføre, lydde slik:”I Skjåk herad er det forbode å driva handel, borttinging eller bortbyting av gamle eller kassera møbler og innbu som er ført inn i heradet utani-frå og som i form eller farge ikkje sam-svarar med den gamle bondekulturen i heradet.”

Diktatet frå NS-ordføraren hadde truleg ei høgst konkret utløysande årsak. Nokre år før krigen var det ei driftig bydame og forretningskvinne som hadde slått seg til bygda. Mellom anna gjorde ho det godt med å formidle brukte bymø-blar til Skjåk. Ho verka i hovudsak i den delen av bygda der ho budde, Nordberg sokn. Befolkninga i Nordberg hadde ei overvekt av småbrukarar og skogsarbei-darar, i stor mon sosialistisk innstilte, og

såleis i rak motsetning det meste av det som NS-ordføraren stod for. Han åtte ein av dei største gardane i hovudsoknet, og var før krigen aktiv bondelags- og bon-departimann og sterkt norskdomsorien-tert. Det blir litt spøkefullt sagt at Magna, som brukthandlerska heitte, sytte for rimeleg møblering av husværa til mest kvart einaste nygifte par i Nordberg i ei årrekkje rett før og under krigen. Det var lenestolar i plysj, sjenkar, buffetar og chiffonierar i edeltre osv. Alt dette by-handverket vart på den eine sida takk-nemleg og frydefullt motteke av dei nygifte, og på den andre sida årsak til intens forarging i krinsar som sverma for den gode (bondenorske) smak.

Fekk dette smaksdiktatet så nokon verknad? Det ser ikkje slik ut. Etter seiande heldt iallfall Magna fram med verksemda si, om enn transaksjonane kanskje gjekk litt meir diskret for seg.

Nazistisk smaks-tyranni?

Tekst og ��teikning Hans Hosar

WIKINYTT Da vi gjorde opp status for lokalhistoriewiki.no i fjor sommer (se Lokalhistorisk magasin 2/08), hadde vi 2844 artikler. Nå har har vi 4687 artikler om et bredt spekter av temaer. Siden i fjor sommer har antall registrerte brukere blitt nesten firedoblet, fra 76 til 279 brukere 16. mars i år. Men vi ønsker oss enda flere brukere og større geografisk og tematisk spredning på artiklene, så det er bare å begynne å skrive! Vi vet at f.eks. følgende uskrevne artikler er ønsket, siden mange har lenket til nettopp disse.

De fem mest etterspurte stedene:— Eidsbygda— Stangvik— Stavern— Leikanger— Valle

De fem mest etterspurte biografiene:— Sigurd Islandsmoen— Arne Garborg— Peter Motzfeldt— Hans Christian Ulrik Midelfart — Hans Nielsen Hauge

Hvor går veien videre? Hvordan kan innhold og form i wikien forbedres og forsvare sin plass blant andre wikier og andre nettsteder? Det blir tema for et seminar i Oslo 9.—10 mai i år. Vi ønsker velkommen både aktive brukere og andre lokalhistorisk interesserte — med tanker om hva lokalhistoriewiki.no skal være. Seminaret vil bli annonsert på wikien, på e-postlister og andre steder så snart programmet er klart.

42

Loka

lhis

tori

sk m

agas

in 1

/09

Smås

toff

Kuri

øse

hend

inga

rLo

kalh

isto

risk

mag

asin

1/0

9

43

Besøksadr.: Fernanda Nissens gate 3, 0484 Oslo • Postadr: Pb 4324 Nydalen, 0402 Oslo www.interfacemedia.no • post@interfacemedia.no • Tlf. 22 09 75 70

Interface Media as

Trykk og innbinding av bøkerEn god partner for ditt historielag?

«Interface Media var best på

pris. Reduserte kostnader

har gitt oss mulighet til mer

lokalt kulturarbeid.

Deres fokus på kvalitetssikring, viste seg ved ferdig resultat.»

Kjell HauglandRedaktør, Oppdal historielag

Kjell Haugland

Årbokarbeiderens ABC

En veiledning i årbokutgivelse

Landslaget for lokalhistorie

Trondheim 2008

Høy kvalitet

Kort leveringstid

Gunstig pris

Spør oss!

30. utgåva av Bøgda vår. Pris 100 kroner.

Interface Media og Logotipas i Litauen er en grafisk leverandør for det norske markedet.

Vi utfører førtrykk, trykk og innbinding i svart/hvitt og farger - stifting, mykbind og stivbind.

Trykk og innbinding i Litauen.Kundekontakter i Norge:

Svein Raviksvein@interfacemedia.no

Mobil: 91 64 15 28

Arne Kjeldstadliarne@interfacemedia.no

Mobil: 41 31 77 22

Glenn Christensenglenn@interfacemedia.no

Mobil: 91 68 18 06

Vår partner i Litauen - et trykkeri med høy kvalitet, pålitelighet, 130 ansatte og 24 timers drift:

historielag ann feb4.indd 1 10-03-09 07:47:57

RETURADRESSE: Landslaget for lokalhistorie Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim

B