Fra formidling til forskningskommunikasjon - forskningsformidling i digitale kanaler

Audun Farbrot Fagsjef forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI

E‐post: [email protected]

Prosjektoppgave

ved Handelshøyskolen BI

Fra formidling

til forskningskommunikasjon?

‐ formidling i digitale kanaler

MAN 29581 – Flermedial ledelse

Utleveringsdato: 12.10.2010 Innleveringsdato: 02.05.2011

Studiested: Handelshøyskolen BI i Oslo.

Prosjektoppgave i MAN 29581 02.05.2011

Side i

Innholdsfortegnelse

SAMMENDRAG ........................................................................................................... II

1. INNLEDNING ............................................................................................................. 1

1.1 PROBLEMFELT OG FORMÅL ............................................................................................... 1

1.2 VALG AV STÅSTED ........................................................................................................... 3

1.3 OPPGAVENS STRUKTUR .................................................................................................... 4

2. FRA FORMIDLING TIL FORSKNINGSKOMMUNIKASJON? ............................................ 5

2.1 TRE MODELLER ............................................................................................................... 5

2.2 KANALER FOR FORMIDLING ............................................................................................... 7

2.3 TRADISJONELLE KANALER ................................................................................................. 8

2.4 DIGITALE KANALER .......................................................................................................... 9

2.5 FLERMEDIAL FORMIDLING .............................................................................................. 10

3. SKJERPET KONKURRANSE FOR UNIVERSITETENE .................................................... 11

3.1 SUKSESSIRKEL FOR UNIVERSITETER ................................................................................... 11

3.2 FORSKNINGSKOMMUNIKASJON BYGGER FAGLIG RENOMMÉ .................................................. 12

3.3 STRATEGISK ANALYSE (SWOT) ........................................................................................ 13

3.4 METODE ...................................................................................................................... 14

3.5 UNIVERSITETET I OSLO (UIO) – EN SWOTANALYSE .............................................................. 15

3.6 OPPFØLGING ............................................................................................................... 19

4. FORSKNINGSKOMMUNIKASJON PÅ NETTET ........................................................... 20

4.1 GAMMEL MORO I NY INNPAKNING ................................................................................... 20

4.2 NORSKE UNIVERSITETER SATSER PÅ NETT .......................................................................... 22

4.3 METODE ..................................................................................................................... 23

4.4 UTNYTTER IKKE MULIGHETENE ........................................................................................ 25

5. FORSKERNES FORMIDLINGSSTRATEGI .................................................................... 26

5.1 KVALITATIVE INTERVJUER ............................................................................................... 27

5.2 HVA FORSKERNE SVARER ................................................................................................ 28

6. FREMTIDIGE PERSPEKTIVER .................................................................................... 30

LITTERATURLISTE ....................................................................................................... 31

Vedlegg: Intervjuguide


Side ii

Sammendrag

Formål: Internett og sosiale medier representerer nye formidlingskanaler som

kan utfylle tradisjonelle kanaler for forskningsformidling med raskere spredning

av forskningsresultater, multimedialitet og dialog. Det gir mulighet for å gå fra

enveisrettet formidling til toveis forskningskommunikasjon. Oppgaven

undersøker om dette potensialet er tatt i bruk av norske universiteter og om

forskere er opptatt av å ta i bruk nye formidlingskanaler.

Faglig tilnærming/design/metode: Oppgaven baserer seg på en kvalitativ

casetilnærming med tre ulike, komplementerende undersøkelser. 1) En analyse

av sterke og svake sider, trusler og muligheter for forskningsformidling ved

Universitetet i Oslo (SWOT‐analyse), 2) Kvalitativ analyse av forskningsformidling

på nettsidene til norske universiteter og 3) Kvalitative intervjuer med seks

forskere.

Resultater: Oppgaven indikerer at forskningskommunikasjon i digitale medier

kan styrke universitetenes faglige renommé. Faglig status bidrar til å tiltrekke seg

dyktige studenter og fremragende forskere. Universitetene har kun i beskjeden

grad tatt i bruk nye digitale muligheter for å skape mer effektiv

kunnskapsformidling. Langt på vei er praksis fra tradisjonelle papirbaserte

kanaler overført til nett. For forskere er kvalitetssikring i forskningsformidling

viktigere enn hurtighet, dialog og multimedia, indikerer en kvalitativ studie.

Begrensninger: Oppgaven er utforskende med en kvalitativ casetilnærming. Tre

undersøkelser innebærer økt bredde og noe mindre dybde. Hver av de tre

undersøkelsene kan følges opp f. eks gjennom kvantitative studier.

Praktiske implikasjoner: Universiteter og høyskoler som lykkes med å utnytte

potensialet i digitale og sosiale kanaler for forskningskommunikasjon, vil få en

konkurransefordel. Det krever utvikling av nye flermediale strategier for

forskningskommunikasjon og nye sjangere for forskningskommunikasjon.

Suksessen ligger i å rekruttere forskere som kommuniserer forskning ”con

amore” og lage opplegg for deling av beste praksis. Samtidig bør det iverksettes

strukturelle grep for å styrke forskningskommunikasjonens posisjon.


Side 1

1. Innledning ”Å forme ord er storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også

skape sperrer”.

Nils Christie.

Forskningskommunikasjon er et fag og et praksisfelt som enkelt sagt handler om

å brygge broer, – forbindelser, mellom forskning, forskere og

forskningsinstitusjonene og omverdenen, ‐ samfunnet rundt.

I Norge bruker vi begrepet formidling og forskningsformidling om alle

aktiviteter som tar sikte på å kommunisere resultater, arbeidsmåter og

holdninger fra et spesialisert fagfelt til personer utenfor dette fagfeltet.

Internasjonalt er synet på forskningsformidling i endring: Fra formidling

som en enveisrettet prosess til idealer om forskningskommunikasjon som toveis

og flerveis prosesser kjennetegnet av dialog og deltakelse (Trench, 2008).

Denne utviklingen er et svar på at politikere og andre interessegrupper

ønsker seg mer åpenhet og transparens om forskningen. Det stilles økte krav til

forskningens relevans. Akademia forventes i større grad å kunne gjøre rede for

hva samfunnet får igjen for overføringene til forskning og utvikling.

Gjennom de siste årene har de tradisjonelle kanalene for

forskningsformidling blitt supplert med nye kanaler i form av digitale og sosiale

medier. Tradisjonelle kanaler for forskningsformidling egner seg godt for enveis

formidling, men har i mindre grad egenskaper/attributter som gjør det mulig å

utvikle toveis og flerveis forskningskommunikasjon.

Digitale og sosiale medier gir muligheter for å utvikle nye måter å

kommunisere forskning på som inviterer til dialog og også deltakelse fra

publikum.

1.1 Problemfelt og formål

Forskningsformidling er i Norge lovfestet og skal ved siden av forskning og

utdanning være en kjerneaktivitet ved universiteter og høyskoler (Lov om

universiteter og høyskoler).


Side 2

I arbeidet med prosjektoppgaven har jeg gjennomført en analyse av

strategidokumentene til Norge åtte universiteter. Analysen viser at

forskningsformidling er et prioritert område – i alle fall på papiret.

Det er fortsatt langt mellom liv og lære. Mye av forskningen forblir en

godt bevart hemmelighet i vitenskapelig tidsskrifter med svært få lesere. Det er

bare et mindretall av forskerne som kommuniserer sin forskning til publikum og

som deltar i samfunnsdebatten.

Mer enn 8 av ti forskere (84 prosent) ved NTNU forholdt seg tause i

offentligheten i 2007 (Morgenbladet, 2009). I snitt hadde NTNU‐forskerne 1,05

populærvitenskapelige bidrag det året. Tilsvarende tall var lavere ved

Universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø.

Forskningsformidling er den av universitetenes tre kjerneoppgaver som

har den svakeste institusjonelle forankringen (Kalleberg, 2007).

Universitetene har flere ulike motiver og mål for sin forskningsformidling,

men har i liten grad prioritert mellom de ulike motivene eller iverksatt tiltak for å

se om målene er nådd.

Jeg har i en tidligere studie identifisert ti ulike motiver for

forskningsformidling: 1. Bidra til demokratisk samfunnsutvikling og opplyst

samfunnsdebatt, 2. Bidra til økt kompetanse i samfunnet, 3. Stimulere til bedre

forskning, 4. Legitimitet til forskningen, 5. Nytte og verdiskaping, 6. Finansiering

av forskningen, 7. Karriere og ressurstilgang, 8. Rekruttering av forskere, 9. PR og

omdømme og 10. Rekruttering av studenter (Farbrot, 2010).

Universiteter og høyskoler ser for seg en rekke ulike målgrupper for sin

forskningsformidling: Allmennheten, politikere og myndigheter, forskningsrådet

og andre aktører som finansierer forskning, potensielle studenter, nåværende

studenter, alumni, forskere og akademia, ansatte og potensielle ansatte,

næringsliv og offentlig sektor, kultur og øvrig samfunnsliv, frivillige

organisasjoner og media (Farbrot, 2010).

Denne oppgaven handler om strategisk bruk av formidlingskanaler for

allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon med et særlig blikk på nye

digitale kanaler.

Internett har snudd opp ned på, og fundamentalt endret spillereglene, i

bransje etter bransje (Küng, 2008).


Side 3

Vi kan vel knapt forestille oss noe område som lever helt upåvirket av

Internett og nye digitale medier. Sosiale medier bidrar til at vi har tatt i bruk

Internett på nye måter.

Dette gjelder også akademia. Internett og Word Wide Web ble i stor grad

skapt og utviklet av forskere (Trench, 2008). For forskere innebærer digitale

medier en utvidelse av antall kanaler som kan brukes i kommunikasjon av

forskningsresultater (Holliman 2010).

Internett og sosiale medier gir også nye muligheter til interaksjon og

dialog mellom forskere og publikum (Bang og Dalsgaard, 2008).

I oppgaven bruker jeg begrepet forskningsformidling om enveis

formidling fra avsender (ofte forsker) til mottaker (publikum).

Forskningskommunikasjon brukes om toveis og flerveis formidling der det er

innslag av dialog og/eller deltakelse.

Norske universiteter skriver i sine strategidokumenter at de er opptatt av

å bygge broer mellom akademia og samfunnet utenfor som kjennetegnes av

toveis kommunikasjon. De er opptatt av ”aktiv dialog” og ”samarbeid”.

Universitetet i Oslo (UiO) har eksempelvis satt seg som mål å bli et

samfunnsengasjert universitet. (UiO Strategi 2020).

UiO skriver også at ”Universitetssamfunnet skal ta i bruk interaktive

arenaer for forskningsformidling og dialog med et bredt publikum på internett”.

Tilsvarende formuleringer finner vi også hos de andre universitetene.

Denne oppgaven vil utforske om norske universiteter er i ferd med å gå

fra formidling til forskningskommunikasjon 2.0.

1.2 Valg av ståsted

Jeg er av den oppfatning at det er den som står nærmest kunnskapen, forskeren,

som skal formidle og kommunisere sin forskning.

Forskning og forskningskommunikasjon bør ideelt sett ses i sammenheng,

i alle deler av forskningsprosessen.

Forskningsinstitusjonen har et ansvar for å utfordre, motivere og

dyktiggjøre forskerne til å formidle og kommunisere sin forskning. Det er også

forskningsinstitusjonen som har ansvaret for å utvikle infrastruktur for effektiv

allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon.


Side 4

Denne oppgaven er skrevet i faget flermedial ledelse som blant annet er

opptatt av å innta et strategisk perspektiv på endringer som følge av nye digitale,

mobile og sosiale kanaler (plattformer) for publisering (kommunikasjon) av

innhold.

Oppgaven handler om forskningskommunikasjon og formidlingskanaler.

Bruk av litteratur og teori reflekterer dette.

1.3 Oppgavens struktur

I kapittel 2 presenterer jeg tre sentrale modeller for forskningsformidling.

Kapitlet gir også en kortfattet beskrivelse av tradisjonelle og nye kanaler for

formidling.

Oppgaven består av tre ulike undersøkelser/analyser som fra ulike

ståsteder belyser oppgavens hovedtema: Fra formidling til

forskningskommunikasjon 2.0.

I kapittel tre plasserer jeg forskningskommunikasjon i en strategisk

sammenheng og argumenterer for at effektiv forskningskommunikasjon bygger

og støtter opp under faglig renommé, som er sentralt i konkurransen om å

tiltrekke seg dyktige studenter og forskere. Jeg analyserer sterke og svake sider,

muligheter og trusler (SWOT‐analyse) av digital forskningsformidling ved

Universitetet i Oslo .

Jeg har også foretatt en enkel undersøkelse av nettstedene til norske

universiteter for å undersøke i hvilken grad universitetene utnytter de nye

kommunikative muligheter digitale og sosiale medier byr på. Dette er tema for

kapittel fire i oppgaven.

I kapittel fem presenterer jeg resultater fra kvalitative intervjuer med seks

utvalgte forskere om deres strategier (eller praksis) for å kommunisere resultater

av forskning. Dette gjør jeg for å utforske hva som er viktig for forskerne når de

skal kommunisere sin forskning. Dette er nøkkelinformasjon for å iverksette tiltak

for å få forskere til å ta i bruk nye digitale formidlingskanaler.

Jeg har valgt å presentere aktuell teori, metode, drøfting og analyse som

en integrert del av oppgavens fire hovedkapitler.


Side 5

2. Fra formidling til forskningskommunikasjon?

Begrepet formidling tilkjennegir et syn på forskningskommunikasjon som en

enveisrettet forenklingsprosess, der forskere og publikum plasseres på hver sin

ende av ”formidlingsbanen” (Hornmoen, 2009).

Forskeren finner det av og til for godt å stige ut av sitt elfenbenstårn og

velvillig drysse noen bevingede ord ut over det uopplyste folket for så å trekke

seg rolig tilbake.

Forskningskommunikasjon er et praksisfelt med lange tradisjoner som

gjennom de siste årene har utviklet seg til å bli et nytt forskningsfelt som holder

seg med vitenskapelige tidsskrifter som for eksempel The Journal of Science

Communication og Public Understanding of Science.

I engelskspråklig litteratur har det vært brukt flere ulike begreper for den

allmenn‐ og brukerrettede forskningsformidlingen: Public Understanding of

Science, Public Outreach, Public Communication of Science and technology,

Public Awareness, Knowledge Transfer, Research Communication og Science

Communication, for å nevne noen.

Det sistnevnte, Science Communication, ser nå ut til å vinne terreng som

det foretrukne begrepet på fagfeltet (Trench, 2008). Det vil derfor ikke være

unaturlig at vi i Norge tar i bruk forskningskommunikasjon som begrep fremfor

formidling.

2.1 Tre modeller

Det finnes i litteraturen flere ulike modeller for forskningskommunikasjon. Jeg vil

i denne oppgaven presentere tre av de mest utbredte teorimodellene;

Underskuddsmodellen, Dialogmodellen og Deltakelsesmodellen.

Underskuddsmodellen (Deficit): Modellen begrunner formidling som nødvendig

for å fylle opp et kunnskapsgap (underskudd) hos befolkningen. Forskning

formidles av eksperter til målgrupper som har for lite kunnskap og forståelse for

forskningens prosesser og resultater (Trench, 2008).

Bare publikum får tilstrekkelig kunnskap, vil deres eventuelle skepsis til

forskning kunne imøtegås. Publikum kan overbevises gjennom fakta.


Side 6

FIGUR 1: Tre modeller for forskningsformidling: Skjematisk skisse av tre

hovedmodeller for allmenn‐ og brukerrettet formidling. Basert på (Trench, 2008).

Modellen er enveisrettet, fra forskere til publikum, og der det i liten grad flyter

informasjon den andre veien. Derimot forutsetter modellen jevnlige målinger av

kunnskapsnivået i befolkningen. Underskuddsmodellen har lenge vært den

dominerende modellen for allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling.

Modellen gir en rimelig dekkende beskrivelse av mye av den

forskningsformidlingen som skjer med utgangspunkt i norske forskningsmiljøer i

dag. Modellen har vært kritisert fra flere hold, og kritikken har banet vei for nye

alternative modeller for formidling.

Dialogmodellen: Modellen beskriver forskningskommunikasjon som en toveis

prosess mellom forskere og publikum (Trench 2008).

I denne modellen er vi opptatt av i hvilken situasjon (kontekst)

målgruppen er i, og tilpasser budskapet i forhold til det. Publikum vil også kunne

bli konsultert og bedt om råd. Dette vil bli tatt hensyn til i arbeidet med å utvikle

mer hensiktsmessige former for forskningskommunikasjon.

Deltakelsesmodellen: Denne modellen er utviklet gjennom de siste årene, og

kan ses på som en utvidet versjon av dialogmodellen.


Side 7

Her forutsettes det at kommunikasjon om forskning skjer mellom ulike

grupper med basis i hva de bidrar med. Alle grupper vil ha en aksje i utfallet av

diskusjoner og samtaler (Trench, 2008).

Publikum både kan og vil være med på å sette agenda. De vil ikke bare ha

et ord med i laget, men kunne forhandle og påvirke kommunikasjonen om

forskning. Kommunikasjonen skjer ikke bare toveis mellom forskere og publikum

men også mellom ulike grupperinger i omgivelsene slik at den går tre‐veis

(eventuelt flerveis).

Vi har gjennom de siste årene sett en klar dreining mot et ønske om at

forskningsformidling i langt sterkere grad skal kjennetegnes av dialog og

deltakelse mellom forskningen og samfunnet. Formidlingen skal ikke bare

tilfredsstille folkets nysgjerrighet for siste nytt fra forskningens verden, men

invitere til et reelt offentlig ordskifte om sentrale spørsmål for

samfunnsutviklingen.

Det er likevel grunn til å tro at den enveisrettede forskningsformidling vil

fortsette å dominere i praksis, og etter hvert suppleres av to og flerveis

forskningskommunikasjon. Det vil ta tid å endre formidlingspraksis. Det kan også

argumenteres for at den enveisrettete formidling er en effektiv måte å nå ut med

faglig innsikt til et stort publikum.

Ny teknologi har gitt oss digitale og sosiale kanaler som vil kunne brukes

til å fremme forskningskommunikasjon som i større grad åpner for dialog,

deltakelse og interaktivitet mellom forskere og publikum. Internett er en

plattform som kan gjøre det mulig å åpne opp for større innsyn i forskningen

(Trench, 2008).

2.2 Kanaler for formidling

Kanaler spiller en helt sentral rolle i alle former for kunnskapsoverføring. Ulike

kanaler har ulike egenskaper og kjennetegn.

De tre modellene for forskningsformidling karakteriseres blant annet av

om kommunikasjonen mellom forsker og publikum er enveis, toveis eller treveis

(som åpner for kommunikasjon også mellom ulike interessentgrupper). Denne

kommunikasjon foregår i formidlingskanaler. Utviklingen av dialog‐ og


Side 8

deltakermodellene har skjedd parallelt med introduksjonen av nye digitale og

sosiale formidlingskanaler.

Jeg presenterer her en oversikt over dimensjoner som kan brukes til å

karakterisere egenskaper (attributter) ved de ulike kanalene: Kvalitetssikring,

troverdighet, meritterende, prestisjefaktor, redigert/uredigert, kontroll over

budskapet, teknisk språk/folkelig språk, formell/uformell, personlig/upersonlig,

enveis/toveis, hurtig/langsom, differensiert, grad av dialog/interaksjon, bruk av

multimedia.

I denne oppgaven deler jeg formidlingskanaler i to hovedgrupper av

kanaler: Tradisjonelle kanaler og nye digitale kanaler for

forskningskommunikasjon. I de neste avsnittene vil jeg beskrive ulike

formidlingskanaler med hovedvekt på den vitenskapelige artikkel (blant de

tradisjonelle kanalene) og Internett som formidlingskanal.

2.3 Tradisjonelle kanaler

Den vitenskapelige artikkel: Den mest prestisjefylte kanalen for

forskningsformidling er publisering av artikler i fagfellevurderte vitenskapelige

tidsskrifter. Det er denne kanalen som er meritterende for forskere som ønsker å

kvalifisere seg for å bli professor.

Det er etablert et hierarki over hvilke vitenskapelige tidsskrifter som gir

høyest prestisje i de ulike fagområdene. Høy prestisjefaktor gir ikke nødvendigvis

mange lesere. Det er i hovedsak forskere på samme fagfelt som leser artikler i

vitenskapelige artikler. De færreste vitenskapelige artikler blir lest av mange.

De vitenskapelige tidsskriftene har etablert et system for kvalitetssikring

der fagfeller vurderer innsendte artikkelforslag. Artikler som ikke forkastes, må

ofte revideres i forhold til tilbakemeldinger fra de som har vurdert artikkelen.

Det er en omstendelig og tidkrevende prosess å formidle sin forskning i

vitenskapelige tidsskrifter. Det er ikke uvanlig at det går 5‐6 år fra innsamling av

data til forskeren får sin artikkel på trykk i et internasjonalt topptidsskrift.

Den fagfellevurderte vitenskapelige artikkel kan sies å ha følgende

egenskaper: Kvalitetssikret, troverdig, meritterende, høy prestisje, redigert,

teknisk språk, formell, upersonlig, enveis, langsom, lite differensiert, lite

dialogorientert, uten multimedia.


Side 9

Andre tradisjonelle kanaler: Forskere presenterer ”forskning underveis” i form

av vitenskapelige ”papers” på vitenskapelige konferanser og på seminarer. Dette

er typisk forskerrettet forskningsformidling. En sentral del av formidlingen skjer

gjennom undervisning til studenter. Forskere påtar seg også utredningsoppdrag

både fra næringsliv og fra offentlige oppdragsgivere. Noen forskere går også inn i

styreverv i næringsliv og samfunnsliv.

De holder typisk foredrag på konferanser og seminarer med publikum fra

ulike interessegrupper. Forskere formidler gjennom lærebøker og vitenskapelige

bøker (antologier og monografier).

Forskere formidler gjennom massemedier: de skriver kronikker og

debattintervjuer, de intervjues om sin forskning og blir hyppig brukt som

ekspertkommentatorer. Forskere formidler også gjennom ulike ”events” som f.

eks. under de årlige forskningsdagene. Her er de opptatt av å engasjere og

komme i direkte dialog med publikum.

Dette er ikke ment å være en uttømmende oversikt over tradisjonelle

kanaler. Eksemplene illustrerer likevel at det er et stor mangfold av kanaler der

hver av dem har sin egen kombinasjon av egenskaper. Det er likevel slik at de

tradisjonelle kanalene i all hovedsak legger opp til en forskningsformidling som i

hovedsak er enveis. Det kan selvfølgelig forekomme dialog som en del av en

forelesning, men det typiske vil ofte være en monolog. Når forskere presenterer

papere er kritiske spørsmål og kommentarer en sentral del av formidlingsformen.

2.4 Digitale kanaler

Internett har inntatt en sentral rolle i institusjonenes formidling av forskning. Nils

Ole Finnemann identifiserer seks egenskaper ved Internett (Finnemann 2005). De

viser at det er mulig å tenke seg en utvikling fra enveis formidling til toveis eller

flerveis forskningskommunikasjon 2.0.

1. Det interaktive potensial. Det er mulig å legge til rette for at brukeren

kan delta i og prege kommunikasjons forløp og innhold.

2. Integrasjon av kommunikasjon og arkiv. Internett gjør det mulig å

kombinere hurtighet med søkbart historisk .

3. Det multisemiotiske potensial. Det er mulig å bearbeide innhold både

i tekst, lyd, bilde og video.


Side 10

4. Offentlig og privat kommunikasjon. Hvis man først har adgang til

nettet, kan man kommunisere både offentlig og privat.

5. Lokal, regional, nasjonal og transnasjonal. Nettet når bredt ut, og kan

nå ut til både lokale og internasjonale fora.

6. Potensial for differensiering. Det er mulig å differensiere innhold i

forhold til ulike målgrupper.

Lucy Küng legger vekt på at digitale kanaler innebærer at innhold vil være

plattformuavhengig (kan flyte i ulike kanaler), det vil være mulig å skreddersy

innhold til ulike behov og det vil være mulig å utvikle rikere innholdsprodukter

(som kombinere ulike typer innhold) (Küng, 2008).

Med utgangspunkt i digitale og sosiale medier skjer det en rask utvikling

av nye formidlingskanaler. Her er noen eksempler (ikke uttømmende):

Institusjonenes nettsider, faglige hjemmesider, forskningsenhetens nettsider,

forskningsprosjektenes nettsider, podcast (lydopptak) av f. eks. forelesninger,

webcast (filmopptak) av f. eks. foredrag, wiki’er (undervisningsopplegg på web),

sosiale medier og nettverk, forskerblogger, miktoblogger (Twitter), YouTube

(formidling gjennom film), diskusjonsgrupper, delingstjenester (f. eks slideshare

og nettsteder for deling av working papers) for å nevne noe.

2.5 Flermedial formidling

Ulike formidlingskanaler har som beskrevet ulike særtrekk. Kanaler som

karakteriseres av høy hastighet og høy grad av dialog, scorer ikke nødvendigvis

like høyt på kvalitetssikret innhold. Høy grad av kvalitetssikring innebærer ofte at

det tar lang tid før forskningsresultatene kan kommuniseres.

Forskere har allerede i dag en flermedial formidlingspraksis, ‐ de

kommuniserer typisk sitt fag og sin forskning i flere ulike kanaler.

Nye digitale og sosiale medier representerer ikke bare noe nytt men også

helt nye muligheter for å gi merverdi til sitt publikum. Det vil kunne tale for en

revurdering av forskernes og forskningsinstitusjonenes formidlingsstrategier.


Side 11

3. Skjerpet konkurransesituasjon for universitetene Norske universiteter er i hovedsak finansiert over offentlige budsjetter.

Dagens finansieringsmodell for universiteter har egne resultatbaserte

komponenter for forskning (publikasjonspoeng) og utdanning (produksjon av

studiepoeng).

Den resultatbaserte finansieringsmodellen har blant annet bidratt til en

skjerpet konkurranse om å tiltrekke seg studenter.

Samtidig har overgangen til en 3+2 modell (en utdanningsmodell som

består av en 3‐årig Bachelorutdannelse etterfulgt av et to‐årig Masterprogram)

resultert i en harmonisering av utdanningsløp på tvers av landegrenser. For

studenter betyr det at det er blitt enklere å studere i utlandet, og også

gjennomføre sine studier i flere land.

For norske universiteter betyr dette at konkurransebildet er blitt

internasjonalt. Universitetene må konkurrere om norske studenter i konkurranse

med utenlandske læresteder. Samtidig må de lykkes med å tiltrekke seg

studenter fra utlandet.

Internett har også bidratt til å oppheve de facto nasjonale monopoler, og

ført til en skjerpet konkurranse mellom universiteter på tvers av landegrenser. Vi

har fått en generasjon av digitale nomader som finner informasjon om studier og

studiesteder gjennom søkemotoren ”Google” og nettsidene til universiteter og

høyskoler.

3.1 Suksessirkel for universiteter

Arthur L. Stinchcombe hevder at universiteter opererer i en renommé‐bransje

(continuity of high prestige). Skal du lykkes i en slik bransje, må du ha høye

ambisjoner om faglig prestisje og status.

Vi ser at universiteter og høyskoler legger stor vekt på å hevde seg i

internasjonale rangeringen av læresteder, og jobber strategisk for å opprettholde

og styrke sin plass på rankinglistene. Samtidig er de opptatt av å styrke

omdømmet sitt.

Ifølge Stinchcombe ligger utfordringen i å etablere en selvforsterkende

suksessirkel (reputational circle).


FIGUR 2: Suksessirkel for universiteter. Basert på Stinchcombe, 1998.

Sirkelen består av fem hovedkomponenter: 1) Universitetene må utvikle

strategiske særpreg som sikrer god økonomi, 2) God økonomi gjør det mulig å

tilby topp fasiliteter for forskning og undervisning, 3) Topp fasiliteter bidrar til å

tiltrekke seg førsteklasses fagmiljø og studenter 4) Et førsteklasses fagmiljø vil

gjøre det mulig å prioritere fag og utvikle studietilbud som kan bli internasjonalt

ledende, 5) Internasjonalt ledende fag og programmer sikrer faglig renommé og

status.

Sirkelen er nå sluttet. Faglig prestisje og status forsterker universitetets

strategiske særpreg som sikrer økonomi som sikrer fasiliteter som tiltrekker seg

studenter og fagmiljø og så videre.

3.2 Forskningskommunikasjon bygger faglig renommé

Allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon er et strategisk verktøy som

bidrar til å bygge og etablere fremragende faglig renommé.

Forskningskommunikasjon bygger bro mellom internasjonalt ledende

fagmiljøer og relevansen for arbeids‐ og samfunnsliv.

Potensialet er formidabelt. Flertallet av forskerne ved landets universiteter

formidler i liten eller ingen grad sin forskning til allmennheten.

Side 12


Side 13

Forskningsresultater formidles først og fremst gjennom artikler i vitenskapelige

tidsskrifter som har en begrenset leserkrets.

Jeg har en naiv forestilling om at forskere som lykkes med å få sine arbeider

på trykk i internasjonale topptidsskrifter, også har funnet ut noe som er verdt å

fortelle til praktikere i nærings‐ og samfunnsliv.

Universiteter kan dermed bygge faglig prestisje gjennom anerkjente

utdanningsprogrammer, gjennom vitenskapelig forskningspublisering og

gjennom formidling av forskningsresultater både til studenter og til samfunnet.

3.3 Strategisk analyse (SWOT)

Jeg har i denne oppgaven valgt å gjennomføre en SWOT‐analyse av

forskningskommunikasjon ved Universitetet i Oslo. SWOT er et akronym der S

står for Strenghts (sterke sider), W står for Weakness (svake sider), O‐en står for

opportunities (muligheter) og T‐en betegner Threats (trusler).

SWOT er en strategisk analysemodell som tar mål av seg både å identifisere

sterke og svake sider i organisasjonen og muligheter og trusler i organisasjonens

omgivelser. Modellen tar med andre ord hensyn til både interne og eksterne

faktorer.

Swot‐analyse egner seg for bruk på et organisasjonsnivå, og inngår gjerne

som et element i organisasjonens strategiprosess.

Flere universiteter og høyskoler har gjennomført Swot‐analyser. Analysen

kan gjennomføres på hele organisasjonen (se f. eks. Dyson, 2004) eller også ved

enheter ved organisasjonen. Institutt for medier og kommunikasjon ved

Universitetet i Oslo samlet 22. mars 2011 alle ansatte til et halvdagsmøte for å

diskutere instituttets styrker, svakheter, muligheter og trusler i en Swot‐analyse

(Maasø, 2011).

Det er også mulig å avgrense analysen til å se på et av universitetets

strategiområder, eksempelvis universitetets samarbeid med næringslivet

(Rostasova og Strasikova, 2002).

Jeg vil i denne oppgaven gjennomføre en enkel Swot‐analyse av styrker,

svakheter, muligheter og trusler relatert til universitetets evne og vilje til å ta i

bruk nye kanaler for allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon.


Side 14

3.4 Metode

Jeg har tidligere i oppgaven tatt for meg trender og utviklingstrekk som har

relevans for forskningskommunikasjon ved universitetene. Jeg vil særlig se på

trusler og muligheter knyttet til nye digitale og sosiale medier.

Jeg har gjennomgått tidligere gjennomførte SWOT‐analyser ved

internasjonale og norske universiteter og høyskoler, både rapportert gjennom

vitenskapelig artikler og lagt ut på institusjonens nettsider.

Som et bidrag til å forstå sektoren, har jeg gjennomført en analyse av

gjeldende strategidokumenter ved Norges 8 universiteter og sett på mål,

ambisjoner og tiltak knyttet til forskningsformidling. Dette gir meg et rikere

analysegrunnlag når jeg gjennomfører SWOT‐analysen på et av universitetene.

Jeg har i denne oppgaven også gjennomført en enkel undersøkelse av

hvordan universitetene formidler forskning gjennom institusjonenes nettsider.

Gjennomgangen av nettsider blir også brukt som bakgrunn for SWOT‐analysen.

Jeg har valgt å bruke Universitetet i Oslo som analyseenhet. UiO gir klart

uttrykk for internasjonale ambisjoner om å være et ledende

forskningsuniversitet. UiO er ved siden av NTNU det av universitetene som

bruker mest plass på formidling, dialog og kunnskapsoverføring til omverdenen i

sitt strategidokument.

En tekstanalyse av mål og tiltak i en strategiplan er også egnet til å

avdekke eventuelle svake sider internt i organisasjonen.

Når Universitetet i Oslo skriver at ”Formidling skal stimuleres og være

meritterende”, har jeg kodet dette til en svak og intern side ved dagens praksis:

”Formidling er i liten grad meritterende” og Formidling stimuleres i for liten

grad”.

Alternativt ville det være mulig å utarbeide SWOT‐analysen på bakgrunn

av kvalitative intervjuer med sentrale personer ved universitetet. Det er også

mulig å gjennomføre SWOT‐analyser ved hjelp av kvantitative analyser av

nettbaserte spørreundersøkelser blant et representativt utvalg av informanter.

En åpenbar styrke ved å bruke strategidokumentet er at de er et resultat

av som oftest grundige og langvarige prosesser som universitetenes ledelse og

øverste organ, styret, stiller seg bak. Strategidokumenter er også offentlig


Side 15

tilgjengelig fra universitetenes nettsider slik at det er mulig å etterprøve

analysen.

Det vil være individuelle forskjeller knyttet til sterke og svake sider ved

Norges 8 universiteter, men det er trolig mer som er felles enn som skiller på

dette området. Analysen av muligheter og trusler knyttet til UiOs muligheter og

trusler knyttet til forskningskommunikasjon vil peke på faktorer som i stor grad

vil være felles for universitets‐ og høyskolesektoren.

3.5 Universitetet i Oslo – en SWOT‐analyse

Universitetet i Oslo er pålagt gjennom Universitets‐ og høyskoleloven å drive

med allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling i tillegg til forskning og

undervisning.

Swot‐analysen avdekker at det er mye som kan gjøres for å styrke

universitets faglige prestisje gjennom bedre forskningskommunikasjon.

Sterke sider: Svake sider: Fagmiljøer av internasjonal klasse Formidling er i liten grad meritterende Formidlingsstjerner viser vei Formidling stimuleres i for liten grad Økt formidlingskompetanse Manglende økonomiske incentiver Formidling = studentrekruttering Deling av beste formidlingspraksis Dedikert til kvalitet Omstillingsevne og ‐ vilje Yngre forskere går nye veier Lav prestisje Faglig stolthet og selvtillit Knapphet på tid Erkjenner behov for å bli mer synlig Bundet av tradisjon (stiavhengig) Offensiv internasjonal strategi Samarbeid og dialog med samfunnet

Kunnskapsoverføring Formidling og forskning lite integrert Mange deltar ikke i samfunnsdebatten Forskning for lite synlig og tilgjengelig

Muligheter: Trusler: Tiltrekke seg studenter Samfunnet krever formidling Tiltrekke seg forskere Underholdning vs innhold Styrke omdømme Finnes ikke om du ikke er søkbar Teknologisk utvikling Teknologisk utvikling Nye medievaner Nye medievaner Dialog med samfunnet Tape konkurranse om forskningsmidler Hurtighet Oppfattes ikke som relevant Treffe nye målgrupper Økt konkurranse om oppmerksomhet Mer samarbeid Overflod av informasjon Tiltrekke seg forskningsmidler Tabell 1. SWOT‐analyse for Universitetet i Oslo.


Side 16

I en SWOT‐analyse vil sterke og svake sider ta for seg interne forhold ved

organisasjonen slik den er i dag.

Sterke sider: Universitetet i Oslo har flere sterke fagmiljøer som hevder seg

internasjonalt. Gjennom de siste årene kan universitetet vise til en solid økning i

internasjonal forskningspublisering. Godt innhold (les kvalitetssikrede

forskningsresultater) er avgjørende for god forskningskommunikasjon, enten det

skjer i tradisjonelle eller nyere formidlingskanaler.

Universitetets ledelse og forskere er genuint opptatt av høy kvalitet i sin

forskning, og har klare ambisjoner om å publisere i topptidsskriftene på sine

fagområder. UiO erkjenner at nøkkelen til å lykkes i veien mot å bli en

internasjonal stjerne, ligger i å få til samspill mellom forskning, utdanning,

formidling og innovasjon.

UiO har flere formidlingsstjerner blant sine forskere, og også enkelte

fagmiljøer som prøver ut forskningskommunikasjon på nye måter i digitale og

sosiale medier. Vi ser eksempler på at særlig yngre forskere går nye veier.

Gjennom de siste årene kan vi si at formidlingskompetansen ved UiO har økt,

selv om den er spredt.

UiO vektlegger formidling som et målrettet tiltak for å rekruttere flere

studenter, og erkjenner at formidling er et verktøy for å gjøre universitetet mer

relevant for omverdenen.

Svake sider: Universitetet i Oslo lykkes i for liten grad å dele kunnskap om beste

praksis på tvers av ulike organisasjonsenheter. UiO fremstår som fragmentert og

lite koordinert i sin formidling. Utviklingen av nye nettsider har løftet

førsteinntrykket av UiOs forskningsformidling på nett, men du skal ikke bevege

deg så mange nivåer inn i strukturen før du ser store forskjeller i hvordan

formidlingen skjer.

For mye av UiOs forskning er lite synlig og lite tilgjengelig for mange ulike

målgrupper. Mange forskere formidler kun til andre forskere og til sine

studenter og deltar ikke i samfunnsdebatten.

Formidling er i liten grad meritterende i forhold til stillingsopprykk. Det er

i beskjeden grad etablert incentiver som sikrer at forskere bruker en del av sin tid


Side 17

på allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling. Det er også i beskjeden grad

knyttet prestisje og anerkjennelse til formidling, i enkelte miljøer blir du direkte

uglesett.

Forskning, formidling og undervisning er for lite integrert, og spiller i for

liten grad sammen.

Akademia er bundet av tradisjoner. Det er ikke alltid like enkelt å få

forskere til å endre sin praksis, og ta i mot nye kanaler for forskningsformidling.

Og mer grunnleggende: Å lykkes med å få forskere som ikke formidler ut av sitt

fagfelt, til å begynne å gjøre det.

UiO har ikke gjort nok for å etablere dialog og samarbeide med aktører i

omverdenen, og gjør for lite for å bidra til innovasjon og kunnskapsoverføring.

I en SWOT‐analyse vil muligheter og trusler ta for seg forhold i eksterne

omgivelser og peke fremover i tid. Et fenomen, for eksempel teknologisk

utvikling, kan listes opp både som en trussel og en mulighet i en SWOT‐analyse.

Muligheter: I en stadig tøffere internasjonal konkurranse vil det være stadig

viktigere å bygge renommé og faglig status. På tross av at kravet om formidling

er nedfelt i Universitets‐ og høyskoleloven, er dette et område som i liten grad

har vært prioritert. Lav prioritet og liten institusjonell forankring gjør at dette er

et område det er å mulig å bygge et strategisk konkurransefortrinn på.

Dyktige studenter søker seg til institusjoner som utmerker seg gjennom

kvaliteten på fagmiljøet, kvaliteten på undervisning og programmer og

mulighetene til ønsket karriereutvikling (European Student Barometer 2009).

Dyktige forskere søker seg også til sterke fagmiljøer der de kan utvikle seg videre.

Forskningsformidling er et verktøy til å bygge broer med

samarbeidspartnere i næringsliv og samfunnsliv. Det er flere grunnen til at det vil

være en god strategi å utvikle aktiv dialog og samarbeid med sentrale aktører i

omverdenen. Universitetet i Oslo vil fremstå som mer relevant for næringsliv og

samfunnsliv. Næringsliv og offentlige virksomheter er kilder for finansiering av ny

kunnskapsutvikling og rekrutterer nyutdannede kandidater fra universiteter og

høyskoler. Økt samarbeid mellom UiO og samfunnet rundt vil grunnlag for i

større grad å ta i bruk forskningsbasert kunnskap til å løse våre store


Side 18

samfunnsutfordringer. I tillegg vil det kunne gi grunnlag for økt innovasjon

verdiskaping.

Ny teknologi knyttet til digitale og sosiale medier gir muligheter til å gå fra

enveis formidling til toveis forskningskommunikasjon preget av hurtighet, dialog

og bruk av multimediale virkemidler. Når du først har tilrettelagt for god

forskningskommunikasjon på nett og i sosiale medier, vil du nå mange ulike

målgrupper på tvers av landegrenser på en kostnadseffektiv måte.

Studenter bruker i stadig større utstrekning søkemotoren ”Google” og

institusjonenes nettsider for å sammenligne og vurdere ulike studiesteder.

Trusler: Politikere og samfunnet for øvrig vil i økende grad stille krav om at

forskningsresultater gjøres tilgjengelig for samfunnet som tross alt finansierer

universitetets virksomhet.

Vi har gjennom de siste årene sett at flere er opptatt av at forskningen og

utdanningen skal være relevant og tilpasset arbeidslivets og samfunnets behov.

Det er ingen grunn til å tro at kravet om relevans vil bli mindre i årene som

kommer, snarere tvert imot. Manglende relevans og tilgjengelighet vil kunne få

negative konsekvenser for finansieringen av universitetet.

Teknologisk utvikling knyttet til digitale og sosiale medier vil endre

konkurransesituasjonen blant utdanningsinstitusjonene. Er det ikke mulig å finne

deg gjennom ”Google” og andre søkemotorer, finnes du ikke. Du blir i hvert fall

ikke med i bakhodet når studenter skal foreta sitt utdanningsvalg.

Det blir stadig mer utfordrende å posisjonere seg med troverdig,

forskningsbasert undervisning i en nettverden som preges av en overflod av

informasjon og ressurser (Johnson m. fl, 2011). Det handler om å finne en

balanse mellom å vinne og holde på oppmerksomheten og samtidig gå ned i

dybden. Kravet om stadig vekk å bli engasjert og underholdt kan gå på

bekostningen av seriøsitet og tyngden i budskapet.

Med utbredelsen av smarttelefoner og lesebrett (Ipad og tilsvarende)

forventer vi å kunne studere, lære og jobbe akkurat når og hvor vi måtte ha lyst

til det. Universitetet i Oslo må henge med i den teknologiske utviklingen for ikke

å fremstå som utdatert og gammeldags i sin kommunikasjon med omverdenen.


Side 19

Vi må også regne at den teknologiske utviklingen gir opphav til helt nye aktører i

utdanningsmarkedet som er unnfanget på digitale plattformer.

3.6 Oppfølging

En SWOT‐analyse av Universitetet i Oslo identifiserer en rekke områder internt i

organisasjonen (svake sider) det er mulig å gripe fatt om UiO virkelig ønsker å

satse på forskningskommunikasjon.

Strategi 2020 har blinker ut et hovedmål og 5 strategier for å bli ”et

samfunnsengasjert universitet”. Dette følges opp av svært mange klare tiltak og

relativt sterke programformuleringer. Mange av programerklæringene krever

svært omfattende endringer av kultur, holdninger og praksis, både for forskere,

forskningsadministrasjon og ledere.

Skal UiO lykkes med å leve opp til sine mål og strategier for en ny og

endrer praksis knyttet til formidling, bør UiO utvikle konkrete og målbare

handlingsplaner. Endringen vil neppe skje av seg selv og i kraft av at de er

nedskrevet i et strategidokument.

Når UiO for eksempel erklærer at ”Formidling….skal være meritterende”,

må universitetet klargjøre hva det konkret skal innebære. Betyr det at formidling

skal inngå i vurderingen ved ansettelser og stillingsopprykk for forskere? Skal all

formidling være meritterende? Eller er det bestemte former for formidling som

skal stimuleres, og i så fall hvilke? Hvordan skal formidlingen måles? Hvilken vekt

skal formidling gis i forhold til forskningspublisering og demonstrerte

pedagogiske evner? Hvordan skal ny praksis for merittering institusjonaliseres?

Og hvordan sikre seg at formidling ”de facto” virker meritterende i konkrete

situasjoner og ikke som en ”fest”‐formulering i et strategidokument.

En SWOT‐analyse peker på en rekke mulige handlingsalternativer for å

styrke sin strategiske posisjon. De ulike områdene er imidlertid ikke prioritert i

forhold til hverandre. Det vil i en oppfølging være naturlig å prioritere de ulike

handlingsområdene i forhold til Universitetets overordede strategi.

Ikke en gang for Norges største universitetet er det mulig å gjøre alt samtidig.

Endring kan være smertefullt, og tar tid.


Side 20

4. Forskningskommunikasjon på nettet

Internett har gjennom de siste årene etablert seg som den viktigste kanalen for å

finne frem til forskningsbasert kunnskap. Når vi ønsker å innhente kunnskap om

et emne, vil vi ofte starte ut med søkemotoren Google eller også oppsøke

nettsidene til høyskoler, universiteter og andre forskningsmiljøer i jakten på

oppdatert kunnskap. Alternativt vil vi også be om hjelp fra aktuelle sosiale

nettverk vi deltar i. Her deles gjerne lenker til aktuelle nettsider.

Er det ikke mulig å finne frem til forskningsresultatene på nett, vil de ofte

forbli en godt bevart hemmelighet.

Internett gjør det mulig å finne frem til kunnskap døgnet rundt, hver

eneste dag året rundt. Og det er du selv som bestemmer når ønsker å finne frem

til ny kunnskap. Og du kan gjøre det der du er, nærmest uansett hvor du måtte

befinne deg i verden (Bang og Dalsgaard, 2008).

4.1 Gammel moro i ny innpakning

Forskere har på mange områder vært innovatører og tidlige brukere av ulike

internett‐teknologier (Trench, 2008). Men denne iveren etter å ta i bruk ny

teknologi, har i mindre grad endret praksis for formidling.

Kjente sjangere og kanaler for forskningsformidling overføres mer eller

mindre direkte tilde nye digitale medier (Bang og Dalsgaard, 2008).

Signe Herbers Poulsen har i en nylig avlagt doktorgradsstudie ved Aarhus

Universitet undersøkt hvordan nettet understøtter og utvikler internasjonal

forskningskommunikasjon mellom forskere og deres målgrupper. (Poulsen,

2010).

Herbers Poulsen finner at forskningskommunikasjon på nettet er preget

av den tradisjonelle enveisformidling som har kjennetegnet forskning gjennom

mange århundrer. ”Formidlingsparadigmet fra tekstbaserte medier overføres og

remedieres på nettet” (Polsen, 2010).

Muligheten til å differensiere i forhold til ulike målgrupper benyttes i liten

grad. Det er i liten grad mulighet for publikum til å delta i kommunikasjon om

forskningen. Nye visualiseringsmuligheter som Internett åpner for, benyttes

heller ikke i noen særlig utstrekning.


Side 21

”Forskningskommunikasjon på nettet er primært basert på tekst og

preget av en overførsel av særlig papirbaserte publikasjonsformer som

prosjektbeskrivelser som prosjektbeskrivelser og artikler” (Poulsen, 2010).

Derimot finner hun at Internett understøtter en bredere tilgang til

internasjonal forskning. Men dette avhenger av en del praktiske forhold (språk,

tilgjengelighet, brukervennlighet) hos bruker og innholdsleverandør.

Laura Massoli har gjennomført en analyse av nettsidene til 66 offentlige

forskningsinstitusjoner i 33 europeiske land, inkludert Norge (Bioforsk og

Forskningsrådet (Massoli, 2007). Hun har særlig vært opptatt av å kartlegge om

institusjonene har tatt i bruk nettets muligheter til multimedia, interaktivitet og

relasjoner og hurtighet eller om nettet kun er en tilgjengeliggjøring av

informasjon som også formidles i andre kanaler.

Internett brukes i hovedsak som et presentasjonsverktøy, ‐ som en

brosjyre på nett (Massoli, 2007), og gir i liten grad den ”merverdi” som det er

potensial for å gi. Mulighetene for dialog og interaksjon er i liten grad tatt i bruk.

De få eksemplene hun finner på muligheter for interaksjon og deltagelse,

henvender seg til spesialister og ikke til det generelle publikum.

Utz Lederbogen og Joachim Trebbe gjennomførte sommeren 2000 en

analyse av forskningsformidling på nettsidene til de meste anerkjente tyske

universiteter og forskningsinstitusjoner (Lederbogen og Trebbe, 2003).

I sin analyse finner de mange prosjektbeskrivelser, men langt færre omtaler av

spesifikke forskningsresultater. Språket er teknisk og spesialisert, og vanskelig å

forstå for lesere flest. Designet på nettsidene legger vekt på teksten, noen

ganger utstyrt med illustrasjoner eller bilder.

Bare en marginal andel av innholdet bærer preg av å være spesielt

utviklet for nettpublisering. Multimedia‐innslag med lyd og videoinnslag spilte en

marginal rolle.

Jørgen Moland konkluderer i sin hovedfagsoppgave ved Universitetet i

Oslo at forskningsformidling gjennom Internett i praksis ikke er en prioritert

oppgave blant norske forskningsinstitusjoner (Moland, 2001).


Side 22

4.2 Norske universiteter satser på nett

Norge har vært tidlig ute i å ta i bruk Internett, og ligger helt i front når vi ser på

andelen av befolkningen som bruker Internett. Det er mulig å tenke seg at dette

har motivert våre forskningsmiljøer til å utvikle nye måter å formidle forskning

på.

I hvilken grad utnytter norske universiteter, høyskoler og øvrige

forskningsinstitusjoner de muligheter som ligger i digitale og sosiale

formidlingskanaler?

I denne oppgaven har jeg gjennomført en innholdsanalyse av nettsidene

til alle norske universiteter, som teller til sammen 8 etter at Universitetet i

Nordland fikk universitetsstatus fra og med 1. januar 2011.

Universitetene må sies å ha en særskilt ansvar for å dele kunnskap og

styrke dialogen med samfunnet gjennom allmenn‐ og brukerrettet

forskningskommunikasjon. Universitetene er også i all hovedsak finansiert av det

offentlige, og vi kunne forvente at midlene brukes til beste for samfunnet.

Som en del av oppgaven har jeg også analysert gjeldende

strategidokumenter for våre universiteter. Utløpsdatoen for

strategidokumentene varierer fra 2011 (Universitetet i Nordland) til 2020 (UiO,

NTNU og UiS).

Flere av de undersøkte strategidokumentene fremhever Internett som en

sentral plattform for forskningskommunikasjon.

Universitetet i Oslo stadfester at ”Internett skal være en foretrukken

kommunikasjonskanal for forskningssamarbeid og informasjonsutveksling med

andre fagmiljøer, og som formidlingskanal til en bredere allmennhet” (Strategi

2020, Universitetet i Oslo).

Universitetet i Agder ”skal i stigende grad ta i bruk digitale medier” i

formidling og samhandling med omverdenen. De er samtidig opptatt av å utvikle

en god ”metodikk” for bruken av digitale medier (Strategisk plan for

Universitetet i Agder 2010‐2015).

Tilsvarende erklærer Universitetet i Tromsø at ”Internett må i større grad

tas i bruk i forskningsformidling og i kommunikasjon mellom forskningsmiljø og

allmennhet”. Vårt nordligste universitet gjør det også klart at nettsidene ”skal

være primærkanal for alle typer informasjon”. Universitetet i Bergen prioriterer


Side 23

”å utvikle websider som viser universitetets identitet, og som er en arena for

bred samfunnsdialog” (Universitetets strategi 2011‐1015).

NTNU på sin side skriver at universitetet ”må utvikle og ta i bruk

nyskapende virkemidler og medier” i sin formidling og kommunikasjon

(Kunnskap for en bedre verden, NTNU).

Universitetene understreker dessuten i sine strategidokumenter at de

gjennom sin formidling ønsker seg ”dialog” og tilstrebe ”toveis” kommunikasjon.

Som jeg tidligere har påvist i oppgaven, åpner digitale og sosiale medier nye

muligheter for dialog, toveis kommunikasjon og endog medvirkning fra brukere.

NTNU er den av universitetene som i sitt strategidokument klarest tar til

orde for at de vil legge vekt på innspill utenfra. ”Tilbakemeldinger fra

omverdenen skal ha innvirkning både på forskning og utdanning og dermed øke

relevansen av virksomheten vår” (Kunnskap for en bedre verden, NTNU).

4.3 Metode

Til grunn for analysen av universitetenes nettsider har jeg utarbeidet et enkelt

analyseskjema med 7 vurderingskriterier.

Kriteriene er utviklet for å kartlegge i hvilken grad norske universiteter

utnytter digitale mediers muligheter for: Enkel tilgang til forskningsresultater,

hurtighet, multimedialitet og differensiering i forhold til ulike målgrupper

(Finnemann, 2005).

1. Plass på universitetets forside/hovedside på nett. God og synlig

plassering på forsiden er et uttrykk for at institusjonen lever som den

lærer. En bruker skal ikke behøve å gå inn i nettlabyrinten for å finne

aktuelle forskningsnyheter.

2. Hvor enkelt er det å finne forskningsnyheter? For å finne frem til

forskningsnyheter, har jeg startet på institusjonens hovedside, og gått

videre inn på institusjonenes forskningssider. Om jeg ikke finner

forskningsnyheter her, har jeg gått videre til underliggende sider

(fakulteter/institutter med mer) for å finne frem til forskningsnyheter.

Om dette ikke har ført frem til aktuelle forskningsnyheter, har jeg

brukt søkefelt og andre aktuelle innganger til underliggende nettsider.


Side 24

3. Aktualitet på forskningsartikler. Internett gir mulighet til hurtig å

formidle resultater av forskning, både underveis i forskningsprosessen

og ved sluttrapportering. Det er ikke tilstrekkelig å presentere

forskningsprosjekter og fagmiljøene eller lenke til

forskningspublikasjoner.

4. Muligheter for dialog. Har leseren muligheter til å kommentere

forskningsartikkelen? Er det mulig å komme i kontakt med forskeren

på E‐post eller kontaktskjema?

5. Bruk av lenker: Er det lagt inn lenker i forskningsartikkelen.

6. Bruk av multimedia: I hvilken grad brukes multimediaelementer som

lyd og film?

7. Differensiering i forhold til ulike målgrupper. I hvilken grad er det

lagt opp til å differensiere forskningsformidling til ulike målgrupper?

Universitetenes nettsteder består av svært mange nettsider som handler om

forsknings og forskningsformidling. Jeg har ikke gjennomgått alle.

Som hovedenhet for analyse har jeg valgt å se på

forskningsnyheter/formidlingsartikler. Med det mener jeg artikler som

presenterer resultater av forskningsstudier.

De ulike kriteriene er vurdert i forhold på en skala fra 0 til 3, der 0 betyr at

nettsiden i liten eller ingen grad tilfredsstiller det oppsatte kriteriet mens 3 er

høy grad av måloppnåelse. Vurderingen er gjort av oppgaveforfatteren, og

baserer seg på en ukentlig gjennomgang av nettsidene fra 1. januar 2011 til 19.

april 2011 i forhold til oppsatte kriterier.

Analysen kunne vært utført i form av brukertester, der inviterte brukere

ble invitert til å løse oppgaver utarbeidet med utgangspunkt i de foreslåtte

kriteriene. Alternativt kunne det vært gjennomført som en ekspertevaluering

eller også som en kvantitiv spørreundersøkelse blant et utvalgt av nettsidenes

brukere.


Side 25

4.4 Utnytter ikke mulighetene

Universitetets nettsider har ennå ikke gode tematiske presentasjoner av

forskningen ved UiB.

Finn forskningen. Fra nettsidene til Universitetet i Bergen (19. april 2011).

Dette sitatet fra nettsidene til Universitetet i Bergen er dessverre nokså

betegnende for mange av universitetenes nettsider. Strategiske mål om mer og

bedre forskningskommunikasjon gjenspeiler seg i liten grad på forsiden av

institusjonenes hjemmesider. Forskningsnyheter har et beskjedent omfang, og

det er ikke alltid enkelt å finne dem. Så langt har universitetene kun i beskjeden

grad tatt i bruk de muligheter digitale medier gir.

Kriterier NTNU UMB UiA UiB UiN UiO UiS UiT Plass på forside 1 1 2 1 1 3 1 2Lett å finne forskningsnytt 1 0 0 1 0 3 2 1Aktualitet 1 0 1 1 0 2 2 1Dialog 2 0 2 0 0 0 1 1Lenkebruk 1 0 1 0 0 1 0 0Multimedia 1 0 0 0 0 1 0 0Differensiering 1 1 0 0 0 1 1 1TABELL 2: Tabellen viser resultater fra en kvalitativ vurdering av nettsidene til norske universiteter. For hvert av kriteriene er det gitt en tallverdi fra 0 til 3, der 0 i liten eller ingen grad oppfyller kriterier mens 3 er beste vurdering. Analysen viser at forskning og forskningsformidling er lite fremtredende på

universitetenes hovedsider på nett. Unntaket her er Universitetet i Oslo (UiO)

som gir forskningsformidling en sentral plass på forsiden.

UiO har løftet frem tre aktuelle forskningsartikler på sin forside (forside

18. april 2011), to av dem hentet fra formidlingsmagasinet Apollon og 1 fra et av

instituttene. Artiklene er utstyrt med interessevekkende tittel, kort ingress og

illustrert med foto. Her får du lyst til å klikke deg videre inn i artikkelen.

Universitetet i Agder har også et oppslag om Forskningsnytt med sentral

plassering på hovedsiden. Dessverre er oppslaget ikke lenger nytt med en omtale

for siste utgave av formidlingsmagasinet Teft, som er mer enn 4 måneder

gammelt (forside 18, april 2011). Universitetet i Tromsø har også en


Side 26

informasjonsboks om forskning/utvikling på sin hovedside, men den inneholder

ikke aktuelle forskningsnyheter. De øvrige universitetene nøyer seg med en

menyknapp for forskning.

Forskningssidene på Universitetenes hjemmesider er i stor grad statiske

beskrivelser av forskningsprosjekter, fakulteter, institutter, sentre og lenker til

publikasjoner.

En analyse av forskningsnyheter, artikler som formidler resultater av

forskning, bærer preg av å være ”papir”‐artikler på nett. Her er det et stort

potensial for i større grad å ta i bruk lenker og multimedia for å øke

brukeropplevelsen.

I enkelte av artiklene finner vi kontaktinformasjon til aktuelle forskere

og/eller lenke til faglig hjemmeside. Få av artiklene inviterer leserne til å

kommentere artikler, enten i form av E‐post eller i kommentarfeltet.

Nettversjonen av artikler fra Gemini, som er formidlingsmagasinet fra

NTNU og Sintef inviterer leserne til å kommentere artiklene i kommentarfelt,

men gjør samtidig oppmerksom på at ”Det kan ta flere arbeidsdager før din

kommentar blir lagt ut”.

5. Forskernes formidlingsstrategi

Internett og sosiale medier åpner helt nye muligheter for å gå fra enveis

formidling til toveis forskningskommunikasjon. Vi har tidligere vist at norske

universiteter i beskjeden grad utnytter mulighetene til økt dialog med

interessegrupper, økt transparens, økt bruk av multimedialitet og hurtigere

kunnskapsoverføring.

Det er også slik at det store flertall av forskere nøyer seg med å formidle sin

forskning gjennom vitenskapelige tidsskrifter og gjennom undervisningen.

Hva er det som skal til for å få forskere til å endre sin formidlingsstrategi og ta

i bruk nye kanaler for forskningskommunikasjon? Hva er det de ønsker å oppnå

gjennom sin formidling? Hvilke kanaler er mest effektive for å nå disse målene. I

hvilken grad er det viktig for forskere å komme i interaksjon med publikum og å

komme hurtigst mulig ut med sine forskningsresultater? Dette vil jeg belyse

gjennom intervjuer med utvalgte forskere.


Side 27

5.1 Kvalitative intervjuer

Det finnes relativt få undersøkelser av forskernes strategier for

forskningsformidling. Det har motivert meg til å gjennomføre kvalitative

intervjuer med et utvalg forskere for bedre å forstå hvordan deres praksis og

strategier for forskningsformidling er blitt til.

Innenfor økonomisk‐administrative fagområder er bruk av intervjuer en

mye benyttet tilnærming for å løse aktuelle problemstillinger. Med et begrenset

antall intervjupersoner blir utvelgelsen av informanter en kritisk faktor

(Grenness, 2004).

Jeg vurderte to hovedtilnærminger i utvelgelsen av intervjupersoner:

1) Håndplukke forskere som har tatt i bruk internett og sosiale medier i sin formidling. Her ville jeg ha vært opptatt av å få vite mest mulig om deres erfaringer og læring gjennom praksis, for så å kunne videreformidle dette.

2) Velge et utvalg forskere som utmerker seg for fremragende allmenn‐ og brukerrettet forskningskommunikasjon, men som ikke utmerker seg i sin bruk av Internett og sosiale medier. Her ville jeg være opptatt av å finne ut mest mulig om hva de ønsker å oppnå gjennom sin formidling. Det vil kunne bidra til å forklare valg av formidlingskanal og kanskje også svar på hva som må til for å formidle i nye kanaler.

I forhold til hovedmålet for denne oppgaven, å finne ut mer om hvordan vi skal

gå fra enveis formidling til toveis forskningskommunikasjon valgte jeg

hovedtilnærming nummer 2.

Jeg valgte intervjupersoner blant forskere som har vært nominert til

Handelshøyskolen BIs pris for fremragende allmenn‐ og brukerrettet

forskningskommunikasjon de siste 4 årene. Se oversikt over de intervjuede

forskerne etter litteraturlisten.

Fem av forskerne har i beskjeden eller ingen grad tatt i bruk Internett og

sosiale medier i sin forskningskommunikasjon, mens den sjette intervjupersonen

er kjent som en aktiv bruker av sosiale medier som blogg, wiki og Twitter i sin

formidling. Forskerne er valgt fra ulike institutter/fagmiljøer ved BI.

I forkant av intervjuene utarbeidet jeg en intervjuguide for å sikre at jeg

berørte oppgavens sentrale områder i alle intervjuer. Men det kvalitative


Side 28

intervjuet gjør det mulig å kunne ha fleksibilitet til å følge opp også andre

interessante temaer som dukker opp i samtalen.

Hvert av intervjuene hadde en varighet på rundt 1 klokketime slik jeg

avtalte på forhånd (korteste intervju var på 50 minutter, lengste intervju var på 1

time og 3 minutter). Intervjuene ble skrevet ut in extensio etter gjennomføring.

5.2 Hva forskerne svarer

Det er kanskje ikke overraskende, men likevel verdt å merke seg: Ingen av de

seks intervjuede forskerne mener allmenn‐ og brukerrettet forskningsformidling i

praksis er sidestilt med forskning og utdanning slik Lov om Universiteter og

høyskoler foreskriver.

”Formidling er sløsing av tid og direkte kontraproduktivt for en forsker som har

som mål å kvalifisere seg til å bli professor”, sier en av de intervjuede forskerne,

en førsteamanuensis med høye faglige ambisjoner.

Forskerne oppgir flere ulike mål for sin forskningsformidling. For alle er det

sentralt å jobbe for den faglige merittering som publisering i internasjonale

tidsskrifter. Fem av de seks intervjuede forskerne oppgir også at de ønsker å øve

innflytelse på beslutningstagere. De ønsker å bidra til et best mulig

beslutningsgrunnlag og til en opplyst samfunnsdebatt.

Synlighet er også et viktig motiv for fem av de intervjuede seks forskerne. Det

gjør at du vil kunne bli vurdert til å bidra i offentlige utfordringer og når noen

ønsker å finansiere ny kunnskapsutvikling på et fagfelt. Synlighet bidrar også til

økt kjennskap for den enkelte forsker, for fagmiljøet hun (eller han)

representerer og for institusjonen forskeren er tilknyttet.

Bare en av de intervjuede forskerne gir uttrykk for at allmenn‐ og brukerrettet

formidling inngår i forskerens ”samfunnsoppdrag”, som en forpliktelse i forhold

til samfunnet utenfor.

De intervjuede forskerne la relativt liten vekt på de attributter/egenskaper som

nye digitale og sosiale medier representerer. Kvalitetssikring (gjennom f. eks.


Side 29

fagfellevurdering) vurderes som vesentlig viktigere enn muligheten til hurtighet.

Muligheten for raskere formidling var de intervjuede forskerne ikke spesielt

opptatt, med unntak for forskeren som ble rekruttert inn som en aktiv bruker av

sosiale og digitale medier.

De intervjuede forskerne var ikke spesielt opptatt av mulighetene til å ta i

bruk lyd og bilde i sin formidling, og la liten vekt på dette.

De intervjuede forskerne legger stor vekt på dialog og interaksjon med andre

forskere i forskningsprosessen på vei mot publisering i internasjonale

vitenskapelige tidsskrifter. De var også opptatt av samtale/dialog i forbindelse

med undervisningen, særlig på Master‐ og doktorgradsnivå. De la derimot

mindre vekt på nye muligheter til dialog/interaksjon med publikum i sin

alminnelighet.

For forskerne representerer Internett helt nye muligheter til å få rask tilgang til

andres arbeider, og helt nye muligheter til å dele og ta del i Working Papers, som

skal foredles til artikler som kan publiseres i fagfellevurderte tidsskrifter.

De intervjuede forskerne har i en viss utstrekning prøvet ut ulike sosiale medier,

uten at de ser ut til å ta bølgen av den grunn. En av forskerne er medbidragsyter

på en blogg som er opprettet som et supplement til en fagbok. Flere

eksperimenterer med mikrobloggtjenesten Twitter, karrierenettverket LinkedIn,

sosiale nettverket Facebook og virtuelle seminarer (webinar).

Så langt opplever de i beskjeden grad noen nytteverdi av deltakelsen. Unntaket

her er den håndplukkede digitale forsker som oppgir bloggen som sin hovedkanal

for forskningsformidling (også vurdert opp mot vitenskapelige tidsskrifter).


Side 30

6. Fremtidige perspektiver Tittelen på denne oppgaven er formulert som et spørsmål, ‐ fra formidling til

forskningskommunikasjon. Innenfor forskningsfeltet Science Communication

(forskningskommunikasjon) ser vi en dreining fra enveis formidling til toveis

forskningskommunikasjon. Dette er et svar på nye krav fra politikere og andre

interessentgrupper om økt relevans og åpenhet om forskningens resultater og

prosesser. Samtidig har vi fått nye digitale og sosiale medier som i praksis gjør

det mulig å kommunisere forskning på en måte som inviterer publikum til dialog

og deltakelse.

To undersøkelser, analyse av universitetenes nettsider og intervjuer med

forskere, gir samme tendens. Vi har ennå ikke gått fra formidling til

forskningskommunikasjon 2.0. Selv om universitetene har tatt i bruk Internett

som en viktig kanal for å kommunisere resultater av forskning, følger praksis

fortsatt et enveisrettet formidlingsparadigme.

En SWOT‐analyse peker på at universiteter som lykkes med å utnytte potensialet

i digitale og sosiale kanaler for forskningskommunikasjon, vil få en

konkurransefordel.

Det krever utvikling av nye flermediale strategier for forskningskommunikasjon.

Det viktigste tiltaket vil likevel være å rekruttere de forskere som kommuniserer

sin forskning ”con amore”, som gjør det fordi det i seg selv er morsomt,

inspirerende og meningsfullt. Forskningsinstitusjonene bær legge til rette for

deling av beste praksis på tvers av faggrenser. Samtidig bør det iverksettes

strukturelle grep for å styrke forskningskommunikasjons posisjon.


Side 31

Litteraturliste: Bang, Jørgen og Christian Dalsgaard. 2008. Digital forskningsformidling ‐

Kommunikative potentialer ved at anvende Web 2.0 til videnskonstruktion.

Læring og Medier, nr. 2008.

Christie, Nils. 2009. Små ord for store spørsmål. Universitetsforlaget.

Dyson, Robert G. 2004. Strategic development and SWOT analysis at the

University of Warwick. European Journal of Operational Research 152 (2004)

631–640.

Farbrot, Audun. 2010. Forskningsformidling – til hvem og hvorfor. Magma –

tidsskrift for økonomi og ledelse. Nr. 4/2010.

Finnemann, Niels Ole. 2005. Internettet i mediehistorisk perspektiv.

Samfundslitteratur, København.

Giles, Micheal W. 1996. From Gutenberg to Gigabytes: Scholarly Communication

in the Age of Cyberspace. The Journal of Politics. Vol. 58, No. 3 (Aug., 1996), pp.

613‐626.

Grenness, Tor. 2004. Hvordan kan du vite at noe er sant?. Cappelen Akademisk

forlag.

Holliman, Richard. 2010. From analogue to digital scholarship: implications for

science communication researchers. Journal of Science Communication, 9(3),

C05.

Hornmoen, Harald. 2009. Kommunikasjon og mediene. De nasjonale

forskningsetiske komiteer. [Online].

Johnson, L., R. Smith, H. Willis, A. Levine og K. Haywood. 2011. The 2011 Horizon

Report. Austin, Texas: The New Media Consortium.

Kalleberg, Ragnvald. 2007. Forskningsformidling – et bidrag til PR

(omdømmebygging), verdiskaping eller offentlig meningsdannelse. Arbeidsnotat

og underlag for foredrag på SV‐fakultetets konferanse om forskningsformidling,

23. Og 24. April 2007.

Küng, Lucy. 2008. Strategic Management in the media. Theor to practice. Sage

Publications.


Side 32

Lederbogen, Utz and Joachim Trebbe. 2003. Promoting Science on the Web :

Public Relations for Scientific Organizations‐‐results of a Content Analysis.

Science Communication 2003 24: 333.

Lov om universiteter og høyskoler (universitets‐ og høyskoleloven), 2005.

http://www.lovdata.no/all/hl‐20050401‐015.html

Massoli, Laura. 2007. Science on the net: an analysis of the websites of the

European public research institutions. Journal of Science Communication. JCOM

6 (3), September 2007.

Moland, Jørgen H. 2001. Den ærlige strateg.forskningsformidling på Internett :

en studie av norske forskningsinstitusjoner 1998‐2000. Hovedoppgave i

medievitenskap ved Universitetet i Oslo.

Morgenbladet: De tause forskerne. Avisartikkel. 2. januar 2009.

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090102/OAKTUELT0

03/924990728

Maasø, Arnt. 2011. Kunnskapsdeling på IMK. Signert innlegg på nettsidene til

Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO. 30. Mars 2011.

http://www.hf.uio.no/imk/for‐ansatte/aktuelt/signert/2011/arnte

Poulsen, Signe Herbers. 2010. Forskningskommunikation på nettet. En

undersøgelse af den internationale brug af økologisk forskning på nettet. Ph.d.

avhandling fra Aarhus Universitet i Danmark.

Rostasova,Maria og Stanislava Strasikova. 2002. Swot Analysis Of Academic And

Industrial Collaboration In Conditions Of University Of Zilina. Proceeiding på

International Conference of Engineering Education i Manchester.

Shults, Alexandra. 2008. Objectives and Tools of Science Communication in the

Context of Globalization, Dissertation zur Erlangung des akademischen Grades

eines Doktors der Philosophie der Philosophischen Fakultäten der Universität

des Saarlandes.

Stinchcombe, Arthur L. 1998. Monopolistic Competition as Mechanisms:

Corporations, Universities and Nation States in Competitive Fields”. Bokkapittel i:

P. Hedstrøm and R. Swedberg (eds.). Social Mechanisms. An Analytical Approach

to Social Theory.Cambridge University Press.

St.meld. nr. 30 (2008‐2009): Klima for forskning. Det kongelige

kunnskapsdepartement.

http://www.lovdata.no/all/hl-20050401-015.html

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090102/OAKTUELT003/924990728

http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20090102/OAKTUELT003/924990728

http://www.hf.uio.no/imk/for-ansatte/aktuelt/signert/2011/arnte


Side 33

The European Student Barometer. 2009. Trendence Institut, Tyskland.

Trench, Brian. 2008. Towards an analytical framework of science communication

models. Kapittel i: Cheng, D. and Claessens, M. and Gascoigne, T. and Metcalfe, J.

and Schiele, B. and Shi, S., (eds.) Communicating science in social contexts: new

models, new practices. Springer Netherlands, pp. 119‐138. ISBN 978‐1‐4020‐

8597‐0.

Trench, Brian. 2008. Internet: turning science communication inside‐out?

Kapittel i: Bucchi, Massimiano and Trench, Brian, (eds.) Handbook of Public

Communication of Science and Technology. Routledge, London and New York.

ISBN 978‐0‐415‐38617‐3

Trench, Brian og Massimiano Bucchi. 2010. Science communication, an emerging

discipline. Journal of Science Communication. JCOM 9(3), September 2010.

Strategidokumenter – norske universiteter: ”Kunnskap for en bedre verden. Strategi 2011‐2020 for NTNU”, Norges teknisk‐

naturvitenskapelige universtitet – NTNU. Vedtatt 30. mars 2011.

”Strategi 2010‐2013”, Universitetet for miljø‐ og biovitenskap – UMB.

”Strategisk plan for Universitetet i Agder 2010‐2015”, Universitetet i Agder.

”Universitetets strategi 2011‐2015”, Universitetet i Bergen. Vedtatt 14. april

2011.

”Overordnet strategi 2009‐2011: Fra Høgskolen i Bodø til Universitetet i

Nordland”, Høgskolen i Bodø/Universitetet i Nordland. Vedtatt 10. juni 2009.

”Strategi 2020”, Universitetet i Oslo. Vedtatt 27. april 2010.

”Strategidokument for Universitetet i Stavanger 2011‐2020”. Vedtatt 25.

november 2011.

”Strategidokument for Universitetet i Tromsø 2009‐2013”, Universitetet i

Tromsø.

Nettsider – norske universiteter: NTNU: http://www.ntnu.no/

UMB: http://www.umb.no/

Universitetet i Agder: http://www.uia.no/

Universitetet i Bergen: http://www.uib.no/

Universitetet i Nordland: http://www.uin.no/

http://www.ntnu.no/

http://www.umb.no/

http://www.uia.no/

http://www.uib.no/

http://www.uin.no/


Side 34

Universitetet i Oslo: http://www.uio.no/

Universitetet i Stavanger: http://www.uis.no/

Universitetet i Tromsø: http://www.uit.no

Intervjuer: Espen Andersen, førsteamanuensis ved Institutt for strategi og logistikk ved BI.

24. mars 2011.

Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon ved BI.

21. mars 2011.

Hilde C. Bjørnland, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi økonomi ved BI.

29. mars 2011.

Øyvind Norli, professor ved Institutt for finansiell økonomi ved BI. 21. mars 2011.

Rune J. Sørensen, professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved BI. 23. mars

2011.

Bendik M. Samuelsen, førsteamanuensis ved Institutt for markedsføring ved BI.

22. mars 2011.

Vedlegg: Intervjuguide – forskernes formidlingsstrategi 1. Hva er din strategi for forskningsformidling?

(Hvis forskeren ikke har en klar formidlingsstrategi: Hvis du ikke har en

bevisst strategi – hva er din praksis for forskningsformidling?)

2. Hva ønsker du å oppnå gjennom din forskningsformidling?

3. Hva vil du si er de viktigste målgruppene for din forskningsformidling?

4. Hvilke kanaler benytter du i din forskningsformidling?

5. For hver kanal, hvorfor og hvordan benytter du denne kanalen?

6. Hva får du tilbake?

7. Hvordan vektlegger du følgende attributter/kjennetegn knyttet til formidlingen?

a) Dialog, respons/interaksjon.

b) Hurtighet

c) Multimedialitet (lyd, film, lenker med mer)

http://www.uio.no/

http://www.uis.no/

http://www.uit.no/


Side 35

8. På hvilke måter formidler du forskning på Internett/web?

9. Bruker du eller vurderer du å ta i bruk sosiale medier i din formidling?

Hvis ja, hvilke kanaler….

Hva er dine erfaringer med….

Hvis nei, ‐ hva er grunnen til det?

10. Hvis nei, Hva skal til for at du vil vurdere å ta i bruk sosiale medier i din forskningsformidling?

11. Universitets‐ og høyskoleloven likestiller allmenn‐ og brukerrettet forsknings formidling med forskning og undervisning. Er det slik i praksis?

12. Hvis nei, hvorfor ikke? 13. Hva må til?